Skrevet av Kristian Ferenc Sylthe, gjesteskribent.
Det er en takknemlig oppgave å anmelde Truls Mørk sin utrolige innspilling av Shostakovich sine to cellokonserter. Ikke nødvendigvis fordi jeg selv spiller cello, men gjerne fordi komponisten og utøveren står mitt hjerte veldig nært.
Når man leser om Shostakovich er det gjerne med tanke på hans bakgrunn, utdanning og historie. Han ble født 1906 i St.Peterburg og døde i 1975 i Moskva. Her ønsker jeg å plassere komponisten inn i den neoklassisistiske perioden. Shostakovich levde altså under første og andre verdenskrig (og han levde også under sosialrealismen), og det er vel dette som preger hans musikalske identitet. Musikken blir så utrolig sterk, den gir oss følelse av tilstedeværelse og hans klanger gir oss en sjelden opplevelse. De to cellokonsertene ble skrevet til den kjente cellisten Rostropovich, hans kanskje eneste gode venn. Rostropovich lærte seg verket i løpet av fire dager, noe som fulgte med en stor verdenspremiere på konsert nr 1.
Den verdensberømte artisten Truls Mørk er kjent for sin ugjenkjennelige varme og romantiske klang. Dette høres veldig tydelig i cellokoncert nr 2, largo satsen. Hans personlige tolkning skiller seg ut fra de andre innspillingene jeg kjenner til, noe som gjør musikken mer personlig. Mørks pust og innlevelse gir oss en følelse av krig, og de skarpe og intense partier fremføres med bravur. Musikken gir oss dermed en helt annen tonalitetsforståelse.
Når man snakker om Shostakovich sine to cellokonserter er det naturlig å referere til Prokofiev sin cello concertante, et verk som preges av musikalsk atonalitet. Den atonale perioden er en periode jeg betrakter som musikk som er “ikke-sangbar”, noe Shostakivich også preges av. Shostakovich kjente til Prokofiev selv, og mener at han brukte en orkestrering som var langt i fra så god som hans eget.
Cellokonsert nr.1 ble skrevet i 1959, og Truls Mørk sin tolkning forteller oss et historisk moment under Sovjet. Det er tydelig å merke at dette verket er kanskje noe av det mest krevende verket som er skrevet for cello, men Mørk spiller den utrolig lett og det er veldig tydelig å høre at hans samspill og kommunikasjonsevne er utrolig stor. Hans intense spill, de krevende løpene blir gjennomført med stor teknisk glans.
Concerto 2 ble skrevet i 1966, og forteller oss en helt annet historie. Hans musikalske virkemiddel er ikke lenger preget av store, lange og tekniske løp, men her høres en mer skjør Shostakovich. I og med at dette verket var såpass sent skrevet i hans liv, gjør dette til en av hans siste komposisjoner. Dette verket forteller oss at det er “lys i tunnelen”, og bruken av hans tonalitet fremstår mer “stilriktig”.
Er det snakk om krig så er det gjerne snakk om død og savn. Sult og fordervelse. Lyden av sirenene høres allerede i 1.sats, concerto nr.1, og en får fort gåsehud av å lytte til Mørks innspilling. Han gjenskaper musikken, og han evne til å formidle en historie er kanskje noe av det mest unike med Mørk´s spillestil.
Truls Mørk sinn innspilling av de to konsertene er absolutt en av mine favoritter, og jeg mener at alle burde ha denne CDen med Mørk. Truls Mørks innspilling av Dvorak, Elgar, Haydn og Schumann blir tolket på en stilriktig måte, nettopp den romantiske tolkningen. Her blir han mer uortodoks, spiller med lik intensitet, og han bruker vibratoen til å skape en stemning som er ulikt det neoklassisistiske regel.
Skrevet av: Kristian Ferenc Sylthe, student
Shostakovich Cello Concertos er utgitt på Ondine
