Det høyt profilerte tribute-bandet Brit Floys spilte i Greighallen i to dager i et formidabelt show som varte i 3 timer inklusiv pause på en liten halvtime. Jeg var til stede 2. dag, i en forestilling som begeistret publikum i stigende grad ut over i forestillingen.
Men la oss starte med en liten filosofisk betraktning rundt hva dette egentlig er for noe. Det er fort gjort å innta en nedlatende holding til et tribute-band, et band som bare har som oppgave å kopiere det andre har skapt. Replika er et ord som ikke har helt god klang i en del kretser. Særlig kan denne tanken snike seg inn når det gjelder tributeband til noe som startet som en gjeng med arkitektstudenter for over 40 år siden.
Etter å ha fordøyd at det ikke er originalvaren vi snakker om, er det tid til litt praktisk tilnærming. Man kan jo gå inn i den tankemodellen at dette kunne ha vært et Pink Floyd der besetningen hadde blitt utskiftet en etter en, til det var en helt ny besetning. Eller bandet til Roger Waters, der sjefen sjøl tok ut opptjent avspasering akkurat i kveld, for å tilbringe litt tid sammen med den hylende bikkja. I så fall ville man selvfølgelig følt seg litt snytt de første låtene – helt til man begynte å lytte til musikken. Og å filosofere over om den ultimate tilnærmingen er å sitere David Gilmore pinlig ordrett nærmest bokstav for bokstav i de etter hvert institusjonelle og legendariske gitarsoloene som vi gamle, gretne gubber har lyttet til i det uendelige. Eller om det er like naturlig å i litt større grad skape egentolkinger av dette materiellet. Ingen fasit på det, annet enn at man uvegerlig kvepper litt når det unntaksvis dukket opp en bokstav i gitarsoloen med en ørliten aksentforskjell fra den vi har pugget utenat.
Musikken under konserten var inndelt i bolker, med de mest profilerte albumene som tema. Det visuelle presentasjonen er også verd å nevnes – fistende å kalle det den analoge forløperen for coverflow, nærmere bestemt video av en godt voksen person som leter etter LP-cover fra platehylla.
Første del av forestillingen startet med en bolk fra The Wall, anført av «In the Flesh?». Kanskje var ikke dette den mest overbevisende delen – muligens delvis p.g.a. noen små tekniske problem som enkelte ganger skapte litt uvanlig aktivitet blant teknisk mannskap.
Neste bolk med to låter fra Wish You Were Here fikk i mine ører også en litt trang start ved at gitarist Bobby Harrison ikke var helt på høyden i å klone David Gilmore, og heller ikke helt traff i sine kreative avvik i den magiske overgangen mellom den lange lavmelte introen og de 4 legendariske notene i riffet der rytmeseksjonen etter hvert kommer inn. Til gjengjeld spilte musikalsk leder og gitarist Damian Darlington glitrende da han etter hvert overtok som gitarsolist i denne låten.
Dette fikk meg til å trekke den forhastede slutningen at Darlington er god, mens Harrison er - ikke fullt så god. Det inntrykket gjorde Bobby Harrison ettertrykkelig til skamme i åpningen av neste bolk fra Dark Side of the Moon. Her tok han solid revansje over Darlington, som ikke var helt på høyden i denne låten. Vi fikk høre hele «gamle» side to fra LPen kontinuerlig. Da jeg ante konturene av «spillelisten», ble jeg bekymret for at gitarsoloen på «Any Color You Like» skulle bli en nedtur, og at den fantastiske «sounden» ikke skulle bli med. Fullstenidg feilslått bekymring – her er det fristende å hevde at Darlington overgikk Gilmore – i hvert fall skeiet han ut med et rått rytmisk driv, og med den til da mest dristige utskeiende gitarsoloen. Og «sounden» var på plass! Blir mye gitarsolofokus dette, men sånn blir det når man har vokst opp med at det er sologitaren med de lange, fete lydene som regjerer, og så blir sulteforet de siste tiårene.
Bolker fra de 3 mest profilerte albumene før pause, skaper bekymring for at det beste i konserten er tilbakelagt. Også det helt feil. For selv om materialet i første halvdel kanskje var mye av indrefileten, var drivet i fremførelsen enda bedre i del 2. Pigs on the WIng og Dogs åpnet del 2 fra albumet Animals. Sistnevnte var eventyrlig fremført. Flere låter fra The Division Bell var også veldig bra, og avsluttet den Coverflow-baserte hoveddelen av konsterten. Så var det noen supplerende godbiter fra ulike album, der tittllåten fra Wish You Were Here vakte stor begeistring i en fullsatt sal. Det samme gjorde Time fra Dark Side. Jeg var lenge spent på om de turde å føre den over i The Great Gig in the Sky – om det var noen som tok sjansen på å synge etter Wirkola. Eller retter Clare Torry. Det var nok det gitt, og for en forestilling! Kveldens desiderte høydepunkt, og vokalist Ola Bienkowska (nei, det er et jentenavn) høstet applaus flere ganger mens hun sang. Utrolig, og der og da opplevdes det bedre enn originalen.
Min favoritt Comfortably Numm utgjorde sammen med en annen låt fra The Wall en flott avlutning på den nesten 3 timer lange forestilligen. Lydtrykkt økte på under forestillingen, og en kjapp måling med en medbrakt App registrerte topper på mellom 95 og 100dB. Litt unøding – 5 dB senking hadde vært mer passende i denne forsamligen, der de flest nok var godt voksne mimrere.
Men ellers er det neppe en overraskende oppsummering at dette vakte begeistring. Tilbake til åpningstemaet mitt, blir det på en måte litt underordnet at dette ikke er originalen. Etter hvert som forestillingen skred frem var det veldig underordnet for meg som tilhører at dette ikke var Pink Floyd. Og hovedgrunnen er at dette later til å være musikere av omtrent like stort kaliber rent teknsk, selv om de selvfølgelig ikke er musikkskapere i samme betydning som Pink Floyd. Det må også våge seg at bakteppet ikke er det samme. Brit Floyd har neppe det samme politiske og samfunnsmessige engasjementet som drev frem The Wall, eller savnet av den kolapsede bandkameraten Syd Barret som ga grunnlaget for Wish You Were Here. Brit Floyd er gjerne bare en gjeng dyktige musikkhåndtverkere som har perfeksjonert seg i å spille Pink sin musikk. På en annen side – hva vet vel egentlig jeg om sjela til muskerne i Brit Floyd?
Det jeg derimot vet, er at disse folkene er så gode til å gjøre dette at jeg i enkelte svake øyeblikk svippet innom den nesten blasfemiske tanken at fremførelsen er like bra som det Pink Floyd gjorde.
