Av Vidar P.

Før spolebåndets dager ble fremførelser innspilt ved å direktegravere en voksmaster plassert på en kutter. Helt tilbake til begynnelsen av den elektriske innspillingshistorien var det ikke uvanlig å ha to kuttere løpende parallellt under innspillingene. Disse kutterne lagde direkte «realtime» gravinger i en voksskive, som etter innspilling fremsto med spor som på en LP-plate, og de ble kalt master-disker. Disse ble så platert og kopiert til negative matriser, som igjen ble brukt til å presse salgbare plater.

Dette var altså før spolebåndets tid, så her var det ikke mye rom for oppretting av feil under graveringsprosessen. Så hvorfor brukte man av og til to? Man kunne bruke den andre som sikkerhetskopi, som gjerne kunne innspilles på et lavere volum i fall man fikk overstyringsproblemer med «originalen» under innspilling.  Husk at dette var lenge før frekvenskoder som RIAA og andre tilsvarende.

Eller selskapene kunne rett og slett ha enkelte internasjonale markeder som ville ha en direktegravert førstegenerasjons original som master. Noen ganger kunne derivatene fra begge disse master-diskene bli presset opp og utgitt på plater, f.eks kunne sikkerhetsmasteren bli brukt for å erstatte en utslitt master dersom innspillingen solgte godt og krevde mange pressinger.

I nesten alle kjente tilfeller ble det brukt en felles mikrofon til begge disse master-diskene, men i en håndfull tilfeller ser det ut til å ha blitt brukt to forskjellige mikrofoner med henholdsvis to litt forskjellige plasseringer på hvert sitt stativ, til å gi signal til hver sin graveringsmaskin. Hvorfor man skulle bruke to mono mikrofoner har forblitt et mysterium. Det kunne være at man ikke stolte helt på en mikrofon og ville sikre seg at minst en mikrofon virket, eller at lydingenørene ville prøve ut forskjellige mikrofoner.

Et spesifikt tilfelle hvor to mikrofoner ble brukt for de to mikrofonenes forskjellige egenskaper var en titommers plate med Duke Ellington, innspilt av RCA i 1932. En av disse matrisene som ble gravert ble merket «LBVE» for å markere at dette var den eldste teknologien, mens den andre matrisen ble merket «LBSHQ» for å markere at dette var en «High Quality» innspillingsprosess.

At disse ble innspilt med to separate mikrofoner ble oppdaget ved en tilfeldighet på 80-tallet av noen platesamlere. Ved å synkronisere den utgitte utgaven og en uutgitt testpressing til hvert sitt tape-spor ble det tydelig for disse platesamlerne at de to sporene var innspilt simultant men med to forskjellige mikrofoner. De var faktisk venstre og høyre kanal av en ekte stereo-innspilling.

Disse platesamlerne fortsatte å lete etter flere stereopar av innspillinger, og fant flere fra mellom 1929 til 1933, med artister som f.eks Leopold Stokowski, Eugene Goossens og de Elgar-innspillingene denne artikkelen egentlig var ment å handle om. Det er interessant nok at ingen av disse innspillingene noensinne er utgitt for kommersielle utgivelser, unntatt denne Ellington-innspillingen, og nå denne foreliggende Elgar-innspillingen.


Når man som jeg lett lar seg drifte avgårde langt vekk fra tema, bare et interessant nok sidetema kommer rekende forbi, så går det som det gjerne gjør. Så også denne gang. Men nå skal jeg forsøke å fokusere på denne Elgar-cd'en, Naxos Historical 8.111022. Den inneholder nemlig et spor av stor lydmessig såvel som musikalsk interesse; nemlig en stereo-versjon av Elgars Cockaigne-overture hvor komponisten selv dirigerer BBC SO i EMI's Abbey Road Studio 1 i april 1933. Kuttet er ikke lengre enn snaue 5 minutter, og resten av cd'en er i sedvanlig tidsriktig mono, men jeg kan ikke la være å la meg rive med av den historiske innfallsvinkelen; her hører vi altså Elgar selv dirigere sin egen Cockaigne op.40 i stereo! Elgar selv hadde på det tidspunktet neppe forestilt seg noe slikt. Mange takk for dette til Mark Obert-Thorn, en navngjeten audiofil lydmagiker ved Naxos sin Historical-avdeling. Han er mannen bak svært mange gode restaureringer og gjenutgivelser av betydningsfulle og interessante innspillinger på Naxos Historical, også denne Elgar-cd'en.

Siden ingenørene aldri hadde tenkt dette som en stereo innspilling, så ble heller ikke mikrofonene plassert med et godt stereoperspektiv som formål, noe man heller ikke mistenker at de ble når man hører denne. Allikevel kan man klart høre at de to mikrofonene hadde forskjellige plasseringer. Mark Obert-Thorn, som sto for restaurering og synkronisering, foreslår at venstre mikrofon var plassert sentralt for orkesteret, og høyre mikrofon noe til høyre for sentrum. Slik får man altså et bilde av et plasseringsmessig perspektiv i innspillingen. Ikke hverdagskost med innspillinger fra 1933; dette er stereo ved en tilfeldighet fra to mikrofoner som forsyner hver sin matrise med lydsignal, satt sammen i stereo i en kommersiell utgivelse for første gang med denne Naxos-cd'en. Fascinerende å lytte til både fra et hifi-ståsted såvel som fra et musikalsk ståsted, iallefall om man i likhet med meg holder Elgar svært høyt.

På denne cd'en følger også en innspilling av Elgars Enigma Variations, en virkelig skattekiste av et verk, hvor Elgar selv dirigerer. Denne er i «normal» mono. For de av oss som lar oss fascinere av enigmaene som Elgar til dags dato har klart å beholde som en musikalsk gåte, og har trålet oss gjennom alle de virkelig gode versjonene av denne musikken med storheter som f.eks Reiner for RCA og Boult for EMI, så er det med ikke rent lite andakt man hører komponistens egen versjon av musikken. Her er det Royal Albert Hall Orchestra som spiller i 1926, samme år som Elgars første elektriske innspilling ble gjort. Etpar kutt fra denne sesjonen er forresten også med på cd'en, nemlig noen marsjer (No.1-5) fra Pomp and Circumstance.

I Enigma-variasjonene lar man seg lett rive med av Elgars nærmest selvfølgelige fokus på grunntonene som meloditemaet bygger på. Det hele virker så opplagt, så logisk og så enkelt; her er det ikke overtolkninger, utbroderinger, diva-fakter eller noen form for ekstravaganser som skygger over musikkens grunnleggende struktur og tema. Elgar gjør strukturen i stykket solid som grunnfjell og temaene så naturlige og syngbare at man simpelthen nynner med. Det er voldsomt morsomt å høre hvor lett tilgjengelig alle de glimrende musikalske poengene i disse stykkene blir fremstilt når det dirigeres og spilles på denne måten, i grell kontrast til endel moderne artister som på død og liv må gjøre ting på «sin egen måte» og være annerledes bare for å være annerledes, og samtidig kaste babyen ut med badevannet så og si.

Hør bare på grunnakkordene i teamet, hvor tydelige, solide og klangrike de blir, og hvordan melodiene som utgjør temaet danser som den naturligste ting i verden på toppen av disse grunnakkordene. Det er noe spesielt når komponisten selv er artisten; man har hørt det så ofte før; alt virker så selvfølgelig. Med en skarp rytmisk presisjon som selv de mest flatearth-orienterte av hifientusiaster vil bifalle, og en melodiføring som hadde fått Ivor Tiefenbrun til å snakke enda høyere om tune-playing ability. Elgar selv ville ha det slik, i klassisk engelsk understatement-tradisjon ville han la musikken fra komponisten tale for seg selv, uten at artister skulle legge til eller trekke fra noe.

Ved en markering av åpningen av Abbey Road Studios i november 1931 skulle Elgar dirigere det verdensberømte London  Symphony Orchestra i noen av komponistens egne marsjer. Dette ble sågar innspilt på film av Pathe, senere kjent som EMI Pathe. 
Etter å ha blitt hilst velkommen av orkesteret sa Elgar ganske enkelt;
« Morning gentlemen. Glad to see you all. Very light programme this morning. Please play the tune as though you've never heard it before.»

Dette er ikke plater egnet for å demonstrere lyd for venner dersom du vil vise dem hvordan din siste store boks med imponerende tall er mye bedre enn den forrige, med litt mindre imponerende tall; eller om du vil prøve å imponere besøkende med luftbårne lydbølger som får buksebena til å blafre mot bleke legger. Dette er historiske innspillinger, signifikante og verdifulle dokumenter i musikkhistorien, mye viktigere enn bukseblaff, og skal lyttes til og behandles med respekt for hva de er; stor musikalsk kunst fra en tid hvor innspillingsteknologien heldigvis fantes, men ikke var på langt nær så utviklet som idag. Musikkinteresserte afficinados vil se den uvurderlige verdien i dette.

Lydkvaliteten på disse innspillingene er interessant nok i seg selv, fordi den gir et bilde av hva som var teknisk mulig å få til på plate med ordinært studioutstyr på den tiden. Jeg sier «på plate» fordi disse cd'ene er masteret fra strøkne originale kommersielle pressinger fra matrisene, det ble jo normalt ikke innspilt på bånd på denne tiden. Vi får aldri høre hvordan det egentlig låt i studio; til det var lydtapene for store i de mekaniske prosessene; selv om vi vet at mikrofonene som var i bruk på den tiden kunne ha gitt oss et enda bedre sonisk bilde av hva som ble spilt inn, dersom man hadde hatt en bedre lagringsteknologi i bruk. Det eneste vi med nogenlunde sikkerhet kan si, er at lyden av orkesteret «live» var nok like bra som vi hører det på konserter idag. Så forskjellen er i teknologien. Spennende eller hva?

Med det samme jeg er inne på Elgar som dirigerer sin egen musikk; Naxos Historical har utgitt flere cd'er med slike forlystelser i serien «Elgar conducts Elgar»; en av de heter Naxos 8.111260, og inneholder elektriske innspillinger fra 1927-1928, hvor Elgar dirigerer to av sine aller fremste verker, symfoni nr.2 (fra 1911) og cellokonserten. Sistnevnte verk med den yndige Beatrice Harrison som solist. For enhver elsker av Elgar, som det bør være mange av, så er dette en helt enestående mulighet for å høre hans egne fremførelser av to milepæler i den mer moderne musikkhistorie. Det setter alle andre kommersielt tilgjengelige versjoner i et perspektiv, og vil være et ypperlig supplement til enhver Elgar-samling. Når det gjelder symfoni nr.2 så er det vel få som kommer opp mot Malcolm Sargent (BBC) i 1964 i mine ører, selv om både Boult, som gir oss en annen og like spennende tolkning av mesterverket, og Barbirolli også er verdt å nevne blant de største dirigenter som har båndfestet dette verket.

Cellokonserten er innspilt så mange ganger at det nesten er vanskelig å holde tritt, men Jaqueline Du Pre er vel fortsatt den ukronede dronning av denne virtouse konserten blant de mer moderne artistene