Av Karl Erik Sylthe, 07.05.05

De siste årene har det også dukket opp noen DVD-utgivelser av/med Miles Davis, som for oss entusiaster er et kjærkomment tilskudd til platesamlingen. Ekstra interessant er det at dette dreier seg om konsertopptak som tidligere ikke er utgitt på vinyl/CD. Naturlig nok er det den elektriske perioden som er representert.   

Jeg vil her ta for meg de utgivelsene som er kommersielt tilgjengelig som dedikerte Miles Davis utgivelser. I tillegg finnes det noen utgivelser der Miles er en av mange artister som blir presentert, men de blir ikke omtalt her.  

The Miles Davis Story

I motsetning til de øvrige DVD-utgivelsene, er dette en ren dokumentar. DVDen tar for seg hele livsløpet til Miles (1926-1991). Det er veldig tydelig at dette er en forseggjort produksjon, med et rikt utvalg av intervjuer med sidemenn, familie og andre som var involvert i hans liv og karriere. I tillegg til at produksjonen har blitt til en meget severdig forestilling, fungerer den også utmerket som en introduksjon til hans musikk og liv gjennom de forskjellige epokene.  

Eneste snev av innvending jeg har, er at underholdingsverdien enkelte ganger har fått litt vel høy prioritet til fordel for presisjonen i historikken. Dette er trolig bevisste valg, og skyldes neppe manglende innsikt. For blant medprodusentene til DVDen finner vi bl.a. Ian Carr, en av de hvasseste Miles-biografene.  

The Miles Davis Story anbefales varmt til alle som ønsker å få oversikt over Miles Davis sin musikalske karriere.


Miles Electric: a different kind of blue

Dette er den ferskeste av DVD-utgivelsene, og er en blanding av dokumentar og konsert. Dokumentardelen, som utgjør størstedelen av DVDen, består i hovedsak av intervjuer med hans sidemenn og andre musikere fra perioden 68-75. Vinklingen på denne er å gi en viss innsikt i den motstanden Miles sin konvertering fra Jazz til mer Rock-basert musikk på slutten av 60-tallet. Dette lykkes i en viss grad, selv om det kanskje hadde vært en ide å også slippe til flere av kritikerne. Bare Jazz-kritikeren Stanley Crouch står fram som refser av det han kaller ”sell-out” fra Miles Davis sin side. Selv Keith Jarrett, som i mange andre sammenhenger har uttalt seg svært negativt om Miles sin musikk fra denne perioden hvor han selv var med (og fått kjeft for det av andre musikere), unngår særlig kritiske kommentarer ved å uttale seg mer om Miles Davis enn om musikken.  

Konsertdelen av DVDen er opptak fra Isle of Wight festivalen 29. august 1970. I dokumentasjonen er dette bare navngitt som en medley med navn ”Call It Anything”, basert på en sleivkommentar fra Miles, men består egentlig av Directions, Bitches Brew, It`s about that time, Sanctuary (dessverre veldig kort), Spanish Key, og standardavslutningen The Theme. Med andre ord standard repertoar for konserter fra midten av 1970, med materiale som har opphav fra studioinnspillinger i 1969.

Miles selv spiller svært bra her, og høydepunktet syns jeg er Spanish Key. Som helhet betraktet syns jeg også det er bra, kanskje i overkant av ”Black Beauty” og ”Miles Davis at Fillmore”, som er innspilt få måneder tidligere, men ikke på høyde med Fillmore-innspillingen fra Mars 1970. Største forbedring i forhold til de to foregående syns jeg er Gary Barz på saxofon, som spiller veldig annerledes enn forgjengeren Steve Grossman. Chick Corea har tidligere vært fantastisk på Fender Rhodes, men her syns jeg han kommer veldig i bakgrunnen. Mulig at han fungerte bedre som ensom keyboardist, også sammenligning mellom ”Black Beauty” og ”M.D. at Fillmore” kan tyde på det.  

Tre ulike lydspor, i 24-bits PCM, DD 5.1 og DTS 5.1. Lydkvaliteten på konsertopptaket er rimelig bra sammenlignet med samtidige konsertutgivelser av Miles, men på ingen måte audiofil. Bildekvaliteten på konsertdelen (og noen dokumentarklipp fra 70/80-tallet er moderat, men svært bra på ferske intervjusekvenser (2003).  

Alt i alt en veldig interessant produksjon, der eneste irritasjonsmoment er at konsertdelen er plassert i midten innholdsmessig. Det gjør at du ikke kan bruke den som ”CD”, uten å måtte fyre opp TV/prosjektor og bla i menyer.   

Live In Montreal

En ren konsert-DVD, med opptak fra Jazzfestivalen i Montreal 1985. Naturlig nok er det aller meste av materialet hentet fra studio-albumet You`re under arrest, som var innspilt året før. Samtidig fungerer DVDen som en illustrasjon av at Miles Davis på 80-tallet var best live, og særlig gjelder det for materiale hentet fra nevnte album. Jeg syns det er en klar kvalitetsstigning på musikken gjennom konserten, og avslutningsnummeret Jean Pierre (som for øvrig er nærmest ugjenkjennelig i forhold til tidlige 80-talls tolkinger avslutter med et fyrverkeri av en gitarsolo fra John Scofield.

En liten svakhet med Miles Davis sitt live-band fra midt 80-tall er kanskje rytmeseksjonen, spesielt representert ved Vincent Wilbourn, som neppe hadde fått vært Miles sin trommis hvis han ikke samtidig var Miles sin nevø… 

Lydspor er 24-bits PCM og Dolby Digital 5.1. Også lydkvaliteten syns jeg er stigende gjennom konserten, for øvrig et påfallende typisk fenomen på konsertinnspillinger. Videokvaliteten kunne vært bedre.  

Live in Munich

Konsertopptak fra Munchen, der det irriterende nok ikke er angitt nøyaktig datering. En konsert på over to timer, og uten dødpunkt. Jeg vil påstå at dette er en av de beste oppsetningene Miles hadde i andre halvpart av 80-tallet, og samtidig en av de beste konsert-innspillingene jeg har hørt med han fra denne tiden. Det forhindrer ikke at et par av numrene kanskje er enda bedre på enkelte andre innspillinger, spesielt Tutu og New Blues.  

En av høydepunktene i besetningen er Prince-bassist Benny Rietveld, men hele rytmeseksjonen er veldig bra, med historiens eneste sidekvinne Marilyn Mazur som setter en ekstra spiss. Også altsaksofonist Kenny Garrett syns jeg spiller mer inspirert her enn på enkelte andre innspillinger. Og så greier jeg ikke å la være å bli fascinert av gitaristen Foley, som spiller på noe som ligner på en ombygd bassgitar (4 strengs!)  

Det musikalske høydepunktet er i mine ører dacapo-nummeret ”Portia”. Også på studio-albumet Tutu var dette høydepunktet, og her er det veldig mye bedre. Og veldig annerledes.  

For meg gir det en ekstra dimensjon at denne oppsetningen er praktisk talt identisk med oppsetningen i Grieghallen 25. oktober 1988, som jeg var så heldig å være tilstede på.

Også låt-repertoaret er nesten det samme.  

DVDen har spor med 24-bits PCM, og Dolby Digital 5.1. Lydkvaliteten er god. Videokvaliteten er bra, og filmingen enda bedre.  

Utgivelsen har ganske omfattende ekstramateriale, og det meste av dette er bra. Svært interessante ”liner-notes” for hver enkelt låt, og et intervju som later til å være tatt umiddlebart før konserten er alltid interessant, selv om intervjueren ikke later til å være noen stor Miles-kjenner. Men en slags mini-diskografi er det største makkverket jeg noen gang har sett. Et knippe innspillinger som later til å være valgt ved loddtrekning, supplert av mange upresise dateringer, og i to tilfeller bommes det med 5-6 år!  

Men som helhet er dette noe av det beste fra Miles Davis på 80-tallet, uansett medie.  

Miles in Paris

Dette er konsertopptak fra Paris Jazz Festival, den 3 november 1989. Oppsetningen har store fellestrekk med oppsetningen fra Munchen-konserten, men danske Marilyn Mazur er erstattet av John Bigham på synth-trommer, og Ken Akagi erstatter to keyboardister. Bandet som helhet spiller veldig bra, men jeg syns ikke Miles selv er helt på høyden. Et trekk man finner igjen fra Live in Munich er at Miles har en veldig tett dialog med sidemennene Kenny Garret og Foley. Dette er et trekk man ikke finner på samme måten tidligere hos Miles. Det er spesielt fascinerende å legge merke til måten Foley lytter til Miles på, og nærmest uttrykker dette med hele kroppen.  

Det er bare et lydspor på DVDen, og dette er i PCM. Lyden er ikke på høyden med Munchen-konserten.  

Det er flettet inn intervju-sekvenser som er mikset inn på ulike steder i konserten. Intervjuene er i seg selv interessante, og ved første gangs gjennomspilling fungerer dettte godt som helhet. Jeg syns likevel det er en feil måte å produsere en DVD på, for disse intervjusekvensene er bare et irritasjonsmoment når du hører DVDen for tjuetredje gang.