Arve Åheim

Arve Åheim

Skribent i Audiophile.no

Sist gong eg kjøpte nye høgtalarar var for fire år sidan. Som alle nybakte høgtalareigarar kjende eg meg sikker på at dette var den store lukka, og at eg ikkje kom til å skifte dei ut. Ein veldig vanskeleg høgtalar, hadde eg fått høyre frå fleire hald. Somme ristar på hovudet når dei ser den sære utsjånaden, eller høyrer om den spinnville prisen. Høgtalarane er framleis i stova vår…

 

Musical Fidelity er ein av dei verkeleg spennande elektronikkprodusentane i Storbritannia. Ikkje berre lagar dei nokre av øyriket sine aller råaste effektforsterkarar, men dei har også levert ein superbilleg riaasak utan konkurrentar i denne prisgruppa. Dei har også eit par andre riaatrinn, og no seiest det at toppmodellen, ViNL i M1-serien, skal kuttast ut.

 

For å kunne spele vinylriller må vi ha eit riaatrinn. Dette viktige leddet i signalkjelda må innfri ein god del kvalitetskrav, alt etter kva behov og ambisjonar du har, kan dei skaffast i fleire prisklassar, frå nokre hundrelappar til nokre hundre tusen. Her er eitt i det som kan kallast fornuftig prisklasse.

 

Så er det berre å kaste seg ut i det – eg må finne ut kva som er på marknaden. Det ser ut til å verte ein tolvtommar. Slike armar har mindre vinkelfeil til rilla. Deira svake punkt er at resonansmønsteret er annleis enn på kortare armar. Men dette kan nok produsentane halde orden på. Eller?

Eg trur nesten eg vert nøydd til å kjøpe meg ny arm til platespelaren. Dess meir ein tenkjer på slikt, dess meir veks også behovet, kjennest det ut som. Men kva arm skal eg satse på? Kva kriterium skal eg gå etter? 

Sist gjorde eg meg nokre tankar om eg skulle slå meg til tåls med min VPI JMW 9 Signature, som var standardarm på platespelaren min. Trass i at denne armen fungerer utmerka med visse pickupar, er han for selektiv og for arbeidskrevjande til å kunne vere ein del av referanseanlegget mitt. Så no vil eg prøve å bestemme kva slags arm som må til….

Etter nokre år med ganske tilfredsstillande lyd har oppgraderingsdriftene meldt seg igjen. Vel, eigentleg ikkje. Lyden er ganske god på veldig mange måtar. Men platespelaren irriterer meg. Innimellom….

I mange år har eg prøvd å samle på gamle pressingar av storarta opptak. Eg har tenkt at dei gamle pressingane var betre enn dei som kom seinare, rett og slett fordi dei er laga av masterteipar som var langt ferskare då dei var nye, enn kva dei har blitt etter kvart. Men, her er ei skremmande erfaring, for oss som har samla på dei gamle i mange år.. Om originalpressingane.

Morosame forkortingar ser vi frå tid til anna og Swissonor har tydelegvis sansen for slikt. Denne gongen tyder det Bass Adjustable Coplanar Horn. Og desse minste horna til Swissonor er svært så kapable…

Desse høgtalarane ser ved fyrste augekast ut som ein gammal, litt korpulent sjørøvar med trebein. Og dei har temperament som kan passe til denne assosiasjonen…

Side 6 av 24