Mitt kjennskap til Kiseki som merke startet tilbake på første halvdel av 80 tallet med modellen Purpleheart, en pickup som den gangen var noe av det ypperste av hva som var å oppdrive og en i mine ører meget vel lydende sådan. Selv om jeg i dag mistenker at jeg nok aldri helt fikk dratt det maksimale ut av den på grunn av dårligere utstyr den gangen enn hva jeg har tiljenglig pr i dag. Således hadde det vært veldig interessant å høre en sådan igjen i dag.
Men tilbake til dagens testobjekt som er modellen Kiseki Blue - vi snakker om en medium compliance (ca 16 i compliance) moving coil pickup som i dagens short utgave (lengden på huset) veier ca 10 gram. Det er en pickup med den litt ukurante interne impedanse på 40 ohm, og skal således mot en vanlig riia belastes med over 400 ohm. IKKE under, men gjerne over, og f.eks 1000 ohm fungerer veldig fint.
Dagens versjon av Blue er en noe oppgradert utgave av den Blue som fantes på markedet på tidlig 80 tall. Dagens versjon er en såkalt short utgave, hvor selve huset er en god del kortere enn hva den originale utgaven hadde. Dette er sikkert gjort for at den enklere skal passe inn i alle forskjellige nymotens armer.
På tidlig 80 tall var det jo mye vanligere enn i dag, og bruke løse headshell med SME innfatning som var gode og romslige, mens i dag er "faste" integrerte headshell i armene blitt vanligere og vanligere. Kiseki har altså tatt konsekvensen av dette da pickuper med "lange" hus dessverre passer dårlig inn i "nymotens" konstruksjoner av armer.
Vedrørende compliancen på rundt 16 vil jeg vel bare kommentere at denne burde ikke skape noe problem for armene, da alt over eller rundt 15 er hva jeg kaller medium stivt oppheng. I teorien så burde denne pickupen klare seg godt i en arm med gode lagre som er uten dempebad. Jeg har forsøkt armer både med og uten dempebad, men merker ikke store forskjeller. Kanskje faktisk litt redusert dynamikk i arm med dempebad, så med andre ord en uproblematisk pickup i så måte.
Vedr. armer så har jeg testet med alt i fra Jelco SA750D, via DaVince Nobile 10.5" high-end arm og opp til SME V-12 arm. La meg si med engang at en lang arm gir bedre lyd enn en kort en, mindre forvrengning og sporingsfeil gir bedre lyd. Således vil nok selv en Jelco SA750 i 12" utgave være en mer enn god nok arm til denne pickupen, selv om jeg ikke egentlig hadde noe problem med å få frem de fleste av Kiseki Blue sine kvaliteter med 9" utgaven av Jelco armen. Men som sagt vil alltid en 12" utgave være bedre.
I testperioden har jeg brukt følgende forsterkere: Hovland sine Stratos Reference mono blokker, Moscode 402 rør-hybrid effekt-forsterker, en nyoverhalt GAS son of Ampzilla forsterker. Preamper har vært EAR 912 og Einstein The Tube. Høyttalere har vært ProAc D80 og Usher Dancer Mini X Diamond. Høytalerkablingen har som vanlig vært Hovland Reference kabler. Platespillere som har vært i sving er Montegiro Luzzo Dupplo og en lett moddet Kenwood KD500. Lytterommet mitt er ikke større enn 20 kvm og det er relativt lavt under taket med bare drøye 2 meter, så et forholdsvis lite rom. Betong i gulv med parkett og tykt gulvteppe, samt trepaneler og tre i taket uten særlig ekstra demping. Har målt opp rommet og funnet litt dipper her og der i frekvensgangen, men alt i alt er rommet merkelig bra akustisk sett, selv om alt selvfølgelig kan bli bedre.
Lyd:
Sporingsvekten ble satt til 2,4 gram, riaa justert til 1000 ohm, pickup justert etter Berwalds geometri og VTA satt til vannrett arm. På med første plate som var en Donald Fagan utgave med særs god lyd, tok det ikke mange sekundene å konstatere at vi snakker om en særs livlig og spilleglad pickup. Det er slikt som er gøy - altså når det låter bra med engang ut av esken. For meg som tester mange pickuper er 70-100 timer tilspillingstid helt forferdelig å måtte gå gjennom. Når jeg endelig er ferdig med tilspillingen så er det på tide og levere tilbake pickupen, men altså ikke så med Kiseki Blue, den spiller ganske så bra med en gang. Dog skal det sies at jeg vet ikke om det er forbedringspotensiale etter 100 timer spilletid, rett og slett fordi jeg må levere den tilbake til forhandler/importør før den har gått så langt, men alt er fryd og gammen slik som det er og blir den enda bedre etter så mange timer spilling så er det jo bare helt topp.
Så var det den vanskelige oppgaven å beskrive hva jeg opplever med denne pickupen da. Vel, den er ikke hva jeg kaller en nøytral pickup, den har en spillestil som passer stativhøyttalere som Usher Mini X som spiller bass med fullt øs ned mot 40hz. Det gjør også denne pickupen, bassen ned mot 40 Hz er voluminøs, og trykker på. Bassen under 40hz lar jeg meg ikke imponere så voldsomt av da den ikke er så oppløst som mange dyrere pickuper kan være, den er heller ikke så voluminøs og dyp som jeg opplever at denne pickupen er over ca. 40hz, jeg føler dermed at dette er en aldeles ypperlig match med litt store stativhøyttalere som definitivt trenger den lille hjelpen der nede i frekvensområdet. Når jeg spiller på de store Proac D80 høyttalerne så kommer hva jeg nettopp beskrev ganske tydelig frem. Bassen blir da en smule oppsvulmet, og man føler at bassen på en måte ruller av ganske fort under 40hz. Dog skal det sies at den bassen man får ut av Kiseki Blue er av den særs underholdende, den er kvikk, slagkraftig og har en pondus som får gliset til å komme kjapt. Det er som jeg var inne på tidligere at det er en spilleglad pickup med høy gøy faktor. Når det gjelder mellomtone og diskant så snakker vi om en pickup med oppløsning som er helt på topp i 15.000 kroners klassen, uten at jeg vil kalle den en ener på alle områder. Men den skårer så høyt på alle testparametre at den havner helt i toppen totalt.
Tar vi en innspilling som Deep Purples re-master utgave av "Who do we think we are" så er det enkelt og greit en inner ti'er avspilt med Kiseki Blue. Man får frem "hele" innspillingen med rom, akustikk, dynamikk og ikke minst tilstede værelses feel'ingen. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke har hørt denne platen avspilt bedre tidligere. Går jeg så helt i den andre enden av det musikalske spekteret og legger på Griegs i Dovregubbens hall, Decca 1959, så vekkes også "live" følelsen til live. Og det at ting blir levende foran meg er så gøy, det er så mange pickuper i dag som det er lagt stor (for stor ?) vekt på at skal låte så nøytralt. Som oftest får man følelsen av at det hele blir presentert litt vel høflig og korrekt til at det skal bli gøy, og liksom slippe seg løs og la det stå til. Kiseki Blue er i så måte en litt annerledes pickup, den tråkker uti det hele med saft og kraft, ikke helt nøytralt hørt med mine ører, men pokker så gøyal.
Diane Krall, Al Stewart, Luka Bloom, Chris Rhea og gamle Thelma Housten plater tar plass på platetallerken en etter en. Samme resultat: frisk, dynamisk, tilstedeværelse, luft og oppløsning i hele lydbildet. Når Kari Bremnes sin nå gamle slager Gåte Ved Gåte finner veien til platetallerkenen så strømmer minnene på. Dette er en plate som undertegnede brukte så mye som testplate for et ti år eller halvannet siden, at jeg til slutt rett og slett ikke orket å høre på den mer. Men jeg må si at avspilt med Kiseki pickupen fikk den ny vitalitet, og ho Kari står så støtt og levende foran meg og synger i vei. Ja jeg vet at hun selvfølgelig ikke var her i levende live, men med belysningen av og øynene lukket var det ikke vanskelig og drømme seg bort. Noen ganger må man nesten klype seg selv i armen, så levende og realistisk kan det låte. Den herlige crispnessen over riftene fra gitarstrengene, den supre oppløsningen som gjør at du klarer å høre liksom luften og akustikken rundt vær streng. Som sagt så crispi og dynamisk, nesten en better than real life experience, helt herlig spør du meg.
Vedr sporing, Kiseki Blue sporer godt, men jeg må helt opp i mot maks anbefalt vekt på de "værste" kuttene, så litt eksperimentering må til for å finne den rette balansen.
Når det gjelder VTA kan det også lønne seg å forsøke seg litt frem. Jeg opplever at med svak negativ VTA får jeg et noe dypere lydbilde, mens det ved helt "rett" arm synes å bli et bredere lydbilde. Igjen her er rom for litt små justeringer for å finne det perfekte for deg selv.
Har så denne pickupen noen minuser? Ja som med så mange andre pickuper så gror det hele ikke helt opp i himmelen, men det er egentlig svært lite negativt å trekke frem da det til prisen er svært lite å sette fingeren på. Man må bare akseptere at dette er en pickup som ikke er helt nøytral, den har en impedans-belastning (+ 400 ohm ) som gjør at man må passe på den biten litt. Belaster man den med f.eks 100 ohm dør den litt - dynamikken får seg en kraftig nesestyver og lydbildet lukker seg igjen. Belaster du den riktig, altså over 400 ohm får du en pickup som blomstrer opp og er frisk og rapp i spillestilen med en lett korpulent bass med godt trykk ned mot 40 Hz. Og som sagt liker du som meg Deep Purple er det bare å løpe og kjøpe med en gang.
Jeg synes at Kiseki Blue er et friskt pust i verden som er i ferd med å bli oppløst og nøytralisert i hjel. Tatt i betraktning av hvor bra Kiseki Blue låter kontra pris, kan jeg nesten ikke vente til "nye" Kiseki kommer med en Purpleheart utgave igjen. Den blir nok en del dyrere enn Blue, men den bare må testes den også. Med modellen Blue viser Kiseki at de så absolutt er en utfordrer til de vel etablerte merkene som Koetsu, Ortofon, Lyra med flere. Kiseki Blue spiller på en måte som gjør at jeg lurer på om jeg ikke må ha en slik selv i samlinga mi. Den er god nok til at jeg vil klasse den som en av de aller beste pickupene i 15.000 kroners klassen og Ortofon Cadenza Bronze som jeg tidligere har ment har vært noe av det beste i denne prisklassen har virkelig fått noe og bryne seg på her. Det spørs om ikke Ortofon må komme med en MKII utgave skal de fortsatt henge med i svingene her.
Rudi, April 2014
Takk til Importør/forhandler Audioaktøren i Horten for utlån.