mandag april 24 , 2017
mandag, 06 juni 2016 09:45

TEST: Soundsmith Hyperion

Skrevet av

 

Hyperion er Soundsmiths bud på en high end pickup, og det var ikke vanskelig å takke ja til å få låne denne hjem! Hyperion leveres i en lekker treboks som er med på å bygge opp forventninger.

 

Men, jeg foregriper begivenhetenes gang, litt historikk først. Soundsmith  har vært et kjent navn i mange år, og eier Peter Lederman er selve lydsmeden, som i tillegg til reparasjoner av hifiutstyr, lenge har hatt et godt ord på seg for sitt kvalitetsarbeide med å reparere/retippe pickuper, firmaet ble startet allerede i 1972. Derfra var steget kort til å fremstille sine egne kreasjoner, og Soundsmith har gjennom årene gitt oss mange spennende pickuper. I senere tid «strain gauge»-innovasjonen, og nå har Lederman altså kommet med Hyperion. En pickup i kjent moving iron/static coil-design, men med noe så eksotisk som en nålefane laget av kaktus.

Idéen med dette materialet fikk Lederman fra Frank Schröder. Schrøder er kjent for sine tonearmer, hvor eksotiske tresorter benyttes pga sine egenskaper ift bla stivhet og demping.  Ifølge Lederman er en konisk form ideell for en nålefane, men dette er svært kostbart å fremstille på en tilfredsstillende måte. Schröder tipset altså Lederman om kaktuspigger, som er naturlig koniske, er ekstremt sterke med fibre som løper i lengderetningen, samt at det mellom fibrene er et naturlig harpiksmateriale som visstnok fungerer utmerket til å dempe resonanser. Alt dette ifølge Soundsmith, som altså mener at den mest egnede nålefane  ikke produseres i fabrikk, men leveres fra naturen selv, og slett ikke behøver fabrikeres, men ganske enkelt høstes inn…

Når det er sagt, er det selvfølgelig slik, at hver kaktuspigg, når den først er valgt ut som egnet, må gjennom flere kompliserte trinn med tilpassing. Og bare det å faktisk lage et innfeste til diamantstiften samt montering av denne i kaktusmaterialet, er krevende operasjoner.

At Lederman har tiltro til dette materialet, skal ingen være i tvil om; Hyperion kommer med 10 års garanti, og retipping inkludert i prisen.

 

Så, til Hyperion selv.

Hyperion har en utgangseffekt på 0,4 mV, den trives best med en last fra 470 Ohm og oppover, anbefalt stifttrykk er fra 1,8 – 2,2 gram. Den veier 10,25 gram og leveres med fire par monteringsskruer, alle i forskjellige materialer, som gir forskjellig vekt og dermed muligheter for justering av før nevnte for å matche pickupen best mulig med valgt tonearm. Kompliansen på Hyperion oppgis til 10 mN, mao en ganske stiv pu som fordrer en medium til tung tonearm.

Til denne testen ble benyttet en Jelco SA 750EB, 10tommers arm, montert på et Nottingham Analogue Dais drivverk. Derfra gikk veien videre via en EAR 324 RIAA, til en Audio Research REF 3 forforsterker. Effektforsterkere var Meridian 559 til mellomtoner og diskanter, og Crown K2 til bass. Alt dette driver et par RS4W-12 Intuition, en fireveiskonstruksjon fra høyttalerbygger R. Solhaug, samt et par Tannoy ST-200 supertweetere.

Montering av Hyperion gikk som en drøm, den har gjenger i pickuphuset slik at man slipper å plundre med muttere, det samme huset har også rette vinkler som gjør det enkelt å sette opp. I tillegg er det en slisse over nålefanen som gjør at denne er godt synlig og enkel å sikte inn, absolutt eksempler til etterfølgelse.

 

 

Hyperion skal altså fungere med et stiftrykk mellom 1,8 og 2,2 gram, jeg satte trykket til 2,1 gram og antiskating til ca 2, den sporet da rett og fint. Etter litt testlytting, endte jeg opp med en verdi på 40 Ohm i EARen. Valgene i en 324 er for øvrig 4, 15 og 40 Ohm. Dette stemmer ved første øyekast aldeles ikke til hva som står over om passende last for Hyperion, men nå er det slik at EAR 324 er en RIAA med trafoer, og ved slik aktiv forsterkning blir regnestykket annerledes. Motstand i kabler er også en faktor, men akkurat dette er såklart en variabel uansett utstyr. 40 Ohm i EARen tilsvarer anslagsvis 800 – 1000 Ohm i en ”vanlig” RIAA.

Så kunne endelig ørene foldes ut i full lyttestilling, da en liten diamant i enden av en kaktuspigg landet i rillen som utgjør side 1 i Donald Fagens Morph The Cat. Bassgitaren var det første som tok oppmerksomheten. Det gjør den såklart alltid på det kuttet, men det var noe med nerven i den, og detaljrikdommen – det var som om bassen nå spilte med nye strenger.

Nestemann ut var Stevie Ray Vaughn og kuttet «Tin Pan Alley» fra Couldn’t Stand The Weather. Elegant og luftig, igjen masse detaljer, etter en liten stund ble jeg dog igjen sittende og høre på bassen, litt merkelig egentlig. Opplevelsen gjentok seg på låta «Little Blond Plaits» fra Chris Rea – On The Beach, jeg tok meg selv i og lytte til pedalbruken på basstrommen…

Ganske fort, ble det altså klart at Hyperion er meget god til å skille ut de forskjellige elementene i musikken, det har tidvis blitt uttrykt som at hvert instrument har sin egen «aura».  Aura eller ikke, her var det svært lite sammenblanding i musikken, og det gjorde meg i stand til å fokusere på hvilket som helst instrument jeg ville, alle stod tydelig på sin egen plass i musikkbildet. Den eneste pickupen jeg har hørt gjøre dette like bra, er Air Tight PC-1s.

Vel, uansett hvor fint og fjongt dette er, er det alltid ett spørsmål som må stilles, og besvares tilfredsstillende – rocker den?

Jeg overlot spørsmålet til Robin Trower, nærmere bestemt albumet Bridge Of Sighs.  Her lot jeg meg igjen  imponere; fingrene til Trower, som leker over gitarstrengene, kompet som stod fjellstøtt på sine plasser, alt og alle var lett og plukke ut. Hyperion leverer bra trøkk, og uten for harde kanter, det hellet heller mot en organisk lyd. Hadde bare tenkt og kontrollytte, men det var ikke snakk om – hygget meg gjennom Trowers mesterverk fra første til siste låt.  

Når jeg først var så godt i gang, gikk jeg for et bonusspørsmål; underholder den? Hvem bedre til å svare på det enn Harry Belafonte? Så ble det en omgang med det første Carnegie Hall-albumet, dvs jeg spilte stereoutgaven, monoutgaven får tas en annen gang. Joda, kompet er på sine plasser, publikum er i godt humør, og Harry rusler rundt på scenen – det er bare og følge med med lukkede øyne, så er jeg der! Historiene om smarte kvinner og en unnvikende far har sjelden vært mer levende, lyden fra denne konserten gjengis med dybde og detaljer, og igjen denne rike, organiske lyden. Jeg skulle vel sitte kjølig vurderende, men merker at jeg lar meg begeistre. 

Noen flere album fikk kjørt seg, fra Suzanne Vegas klassiker Solitude Standing til betydelig nyere ”25” av Adele, ja sågar Kaada/Pattons ganske nye, og svært spennende samarbeidsprosjekt ”Bacteria Cult”, var oppe og svingte seg med kaktusen.

Soundsmith Hyperion spiller stort på alle vis, den presenterer en stor scene, den gir utøverne god plass, den lar instrumentene spille ut med en organisk lyd som virkelig gir elementene kjøtt og blod. Men, den dissekerer IKKE. Dette satt jeg lenge og lyttet etter, det forundret meg, og det tok tid før jeg følte at jeg kom under huden på Hyperion. ”Problemet” med Hyperion, er at den er primært musikalsk!

 

 

Jeg skal nå gå over til å snakke fullstendig svart/hvitt, alt herfra blir grove overdrivelser, så ha det klart for dere mens dere leser:

Jeg nevnte Air Tight PC-1s tidligere, og det er en pickup i samme prisklasse som Hyperion, så en sammenligning de to i mellom er naturlig. Begge imponerer voldsomt, men de er ikke like. PC-1s serverer ALT , det er en pickup som ikke overlater noe til fantasien, det som finnes i rillen presenteres i kraftig lys fra mange spotlights. Den er nådeløs.                                                                                      Hyperion serverer ALT, det er en pickup som ikke overlater noe til fantasien, det som finnes i rillen presenteres i lyset av tusen stearinlys. Den er forelsket.

Den innbitte HiFi-nerd kjøper PC-1s, den innbitte musikkelsker kjøper Hyperion.

Som sagt; grovt overdrevet og fremstilt i svart og hvitt kun.

Pickuper av dette kaliber er ikke som natt og dag, jeg oppfatter forskjellene som nyanser, tydelige ja, men nyanser. Andre vil muligens bruke større og/eller andre ord. Vi er forskjellige, og vi oppfatter forskjellig, det er bare naturlig. Så kommer matching med øvrig utstyr, hvilken RIAA, hva slags høyttalere skal den spille på? Dette gjelder så klart alle komponenter, men pickuper er i mitt hode komponentene som som gir de tydeligste, mest umiddelbare endringene. Det gjør de til de mest spennende komponentene vi får lov og leke med. 

Hyperion er særdeles spennende...

 

Takk til importør Exotic Audio som har latt meg få lov til og leke med kaktus.

 

Pris: 58.750,-

Importør for Norden: Exotic Audio

Selges av: Audioaktøren, NAT og Dacapo i Norge

 

Lest 2955 ganger
Morten

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Nyeste Tester / Artikler

De 20 nyeste Hovedartiklene:

Nyeste Nyhetsoppslag

Nyeste Musikkartikler

Forsiden

Annonser

Annonsere på Audiophile.no?

Audiophile.no i flere kanaler:

Nyeste fra Audiophile-TV

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nye plateutgivelser