søndag oktober 13 , 2019
fredag, 05 april 2019 17:31

Platesmaking uke 14 - En fantastisk bouquet

Skrevet av

Denne gangen boblet det over av strålende plater, såpass overveldende at mange må stå over til neste runde.

Oriental Winds of the Baroque

Fantastisk spennende musikk!

Fusjon mellom ulike musikkgenre er ikke lenger noe uvanlig, heldigvis. Men det er ikke alle sammensmeltinger som er like vanlig. Folkemusikk, world music og jazz er hyppig forekommende hybrider, men når vi blander inn barokk – endog litt tidlig barokk begynner det å svinge. Og det er kanskje enda færre som har en spesiell agenda for sin sjangeroverskridelse, ut over det rent musikalske budskapet.

Men Rolf-Erik Nystrøm, som er hovedpersonen bak dette musikalske har en krystallklar agenda for sitt musikalske prosjekt. Han ønsker å belyse at europeisk musikk ikke oppsto av seg selv i en form for magisk fontene midt i Europa, sånn som noen later til å tro. Mye av barokkmusikken hadde utspring i folkedanser fra andre deler av verden. Eller for å trekke Nystrøm sine utlegninger litt langt, var J.S. Bach forløperen til Carlos Santana i prosjektet med å kombinere tradisjonell populær vestlig musikk med Latin-Amerikansk musikk.

Rolf Erik Nystrøm spiller selv alt- og sopransaksofon, og har med seg Nils Økland på hardanger-feler viola d’amore og fioliner, Kouame Sereba på vokal, dodo, kalimba og perkusjon, Jesús Fernández Baena på theorbo, og sopranen Elisabeth Holme.

Musikken på denne CDen består av en rekke musikalske sammensmeltninger og tolkinger av tradisjonell musikk og barokkomponister som Couperin og Monteverdi, med nyskapt folkemusikk og world music. Og så er det også et snev av jazz i svingene.

I tillegg til at det har blitt usedvanlig flott og spennende musikk, er det også nesten merkverdig homogent. Merkverdig, siden det er en så uvanlig miks med mange ingredienser.

Også lyden er svært flott på denne utgivelsen. Veldig god dynamikk, og flott klang på instrumentene, gjengitt med mye luft rundt seg.

Les mer om Oriental Winds of the Baroque hos Simax

 

 

Beth Gibbons – Symphony of Sorrowfull Songs

Nesten så man mister pusten!

Henryk Gorecki sin 3. symfoni har blitt en av de gigantiske verkene innen samtidsmusikk. Men sånn har det ikke alltid vært. Symfonien som også går under navnet Symphony of Sorrowfull Songs ble urfremført i 1977, og levde en ganske anonym tilværelse sammen med komponisten.

Helt til 1992 – da ble den utgitt av London Sifonietta, ble plutselig veldig polulær og havnet på alle sin radar. Og dermed ble også Gorecki kjent som en av de store polske samtidskomponistene. Og de fleste klassiske platesamlere med et snev av samtidsambisjoner har Gorecki sin 3. symfoni i samlingen.

Men alle de som tror at de dermed kan legge Symphony of Sorrowfull Songs bak seg og feste blikket stivt fremover, har fått en dårlig nyhet. For den siste ukens nyutgivelse gjør at man må nullstille seg. I november 2014 dirigerte den enda mer kjente komponisten og dirigenten Krzysztof Penderecki Polish National Radio Symphony Orchestra.

Og selv om Penderecki sin tolking av symfonien er en interessant variant, er det ikke tolkingen som er det eksepsjonelle med denne innspillingen, til tross for at innledningen på 1. satsen er kanskje litt mer friksjonsfylt enn jeg er vant med på de fleste innspillingene.

Men drøyt 12 minutt ut i 1. satsen skjer det. Beth Gibbons – vokalisten som er enda mer kjent for sin deltakelse i Portishead enn sine soloprosjekter dukker opp som den magiske sopranen i symfonien. Og magien består ikke i at vi plutselig får en dose Portishead midt i Gorecki sitt mesterverk. Den går ut på at Beth Gibbons med sin sårbare stemme fremfører dette verket som om det var den eneste, eller viktigste oppgaven hun har i livet. Dette er så vakkert at det nesten ikke kan uttrykkes med ord!

Les mer om Beth Gibbons – Symphony of Sorrowfull Songs

 

 

Ilugdin Trio – Reflections

Russisk trio-jazz med norsk aksent.

Vanskeligheten med å forstå russisk er kraftig oppskrytt. Eller, i det minste gjelder det for russisk trio-jazz i Ilugdin Trio sin inkarnasjon. For på albumet reflections fremstår russisk som en skandinavisk dialekt. Det musikalske uttrykket er svært beslektet med både norsk- og annen jazz fra Skandinavia.

Åpningssporet gir kraftige assosiasjoner til Ketil Bjørnstad fra 70- og 80-tallet, i den grad at jeg ikke ville vært særlig overrasket om Cornelis Vreeswijk hadde dukket opp i rollefiguren Aimar Sørensen.

Men selv om det er lett tilgjengelig jazz uten alt for mye sideblikk til musikalske sidelandskap, er det samtidig ganske stor musikalsk spennvidde i dette albumet. Frontfigur og pianist Dimitri Ilugdin spenner elegant og lekent mellom det ganske virtuose og rytmisk litt heftige der slett ikke alle takt-arter er delelig på 4, til det svært lyriske og vakre. Nocturne er en av mine favoritter innen sistnevnte kategori. Jeg får her også litt assosiasjoner til Tord Gustavsen sine lyriske og lett romantiske fraseringer.

Victor Shestak har et herlig distinkt grep om bassen, og er med på å gi denne platen et særpreg. Det gjør også trommeslageren Petr Ivshin, med sin litt lavmælte, forsiktige stil.

Et flott album, som ikke svekkes av at lyden er klart over pari.

 

Les mer hos Losen Records

 

 

Rim Banna – R.I.M.I.X

En musikalsk minnemarkering i form av fornyelse

Rim Banna var en palestinsk sanger som døde av kreft for nøyaktig et år siden den 24. mars (2019). Som en markering av denne 1-års dagen er det laget en digital utgivelse med 7 sanger hun har gjort.

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Checkpoint 303 og KKV, sammen med artistene Checkpoint 303, Minstry of Dub-Key, Nour og Nasser Halahlih. Resultatet har blitt til dels mye mer rytmisk betonte versjoner, i noe som best karakteriseres som elektronika-influert musikk. Langt viktigere enn karakteristikken – dette er veldig bra musikk, med god lyd. Og siden det tross alt er begrenset til 7 låter koster vi på oss å ta en gjennomgang av alle låtene.

The Dream er en sterk teknoinspirert versjon av denne låten, som er hentet fra Seasons of Violet – Lovesongs from Palestine (2007). I en annen setting kunne jeg vært troende til å innvende at det er litt i overkant mye klang. Men her gir det mening – den nye identiteten til låten kler det. For det har blitt en helt annen låt av denne nymiksede versjonen. På Seasons of Violet er det en vakker, lavmælt sang, mens det på R.I.M.I.X er en hardtslåtende teknoinspirert låt.

Også Loving You har gjennomgått en ekstrem oppussing, og også her har det blitt en elektronika-inspirert av Loving You. Bugge Wesseltoft er med, og det var han også på den et år gamle versjonen på Voice of Resistance, som jeg skrev om for et år siden.

The Sun Of Love har en litt lavere puls enn de to forutgående låtene. Sangen er hentet fra Revelation of Ecstacy and Rebellion

Ya Lel Ma Atwalak kommer fra det legendariske albumet Lullabies from the Axis of Evil. Det var opprinnelig en av to låter fra Rim Banna på dette albumet, en låt hun fremførte sammen med Kari Bremnes. Og ja, det har nok blitt litt elektronika her også. Og det kler sangen selv om det kanskje ikke er så lett å assosiere det med en vuggesang. Låten var ellers plukket ut på det 4-CDers albumet 40 Years of Credibility, som jeg skrev om for ca. 5 år siden.

Maryam er også hentet fra Voice of Resistance, og var en av mine desiderte favoritter på det albumet. Allerede da var den ganske elektronika-inspirert, og dessuten innbiller jeg meg at det er ganske åpenbare spor etter Bugge Wesseltoft her. Eller for å si det litt mer direkte – låten er som snytt ut av nesen til Wesseltoft! Og det er den nye versjonen også, og den har blitt enda bedre. For øvrig kanskje den låten som har gjennomgått minst dramatisk endring.

The Carmels of my Soul er hentet fra The Mirrors of my Soul på plateselskapet Valley Entertainment, og er en lavmælt sang med litt melankolske undertoner. Her har vi den kanskje mest ekstreme forvandlingen av alle, for denne låten har blitt til en slags elektronika-reggae. Men bra låter det!

Avslutningslåten Umamiyyah Anthem er ikke tidligere utgitt av Rim Banna men er likevel kjent musikk for mange. Det er utdrag av internasjonalen, og er vel trolig den sprekeste versjonen jeg har hørt til nå.

Les mer om denne digitale utgivelsen hos KKV

 

 

Gino Vanelli – Wilderness Road

De gamle er eldre enn de har vært.

Det er omtrent like vanskelig å definere en presis musikalsk bås for Gino Vanelli i dag, som det var for 40 år siden. Den gang stormet han inn som en musikalsk følgesvenn med sine hyppige utgivelser, der Storm at Sunup og Powerfull People er blant mine favoritter i en temmelig komplett lineup i vinylsamlingen. Eneste noenlunde treffsikre signalementet er at han er en er en italiensk-ættet kanadisk smørsanger – en slags moderne variant av Tom Jones, men med lett inspirasjon av både halv-sen Chicago og Earth Wind and Fire. Etter signalementet å dømme skulle han strengt tatt ikke lagt innenfor mitt interesseområde, men det gjør han. For han er også et glitrende eksempel på at kvalitet trumfer sjanger. Og også i min omtale av Storm At Sunup konkluderte jeg med at Gino Vanelli definerer sin helt egne sjanger.

Som nevnt tidligere kom utgivelsene tett som hakka … YouKnowWhat på 70 tallet, mens han etter hvert har hatt mye større avstand mellom utgivelsene. Siste studioalbum A Good Thing kom for ti år siden, og var strengt tatt ikke helt på høyde med gullrekka på 70-tallet.

Dagens album står på ingen måte tilbake for A Good Thing, men heller ikke dette er helt på topp. Men ikke misforstå – Gino selv synger glitrende som han alltid har gjort, og det musikalske håndverket er på topp. Men det er noe av magien, den som gjorde at man ble så utrolig fascinert av en representant for en musikksjanger som egentlig var bortebane, den magien er borte. Eller rettere sagt – den oppstår ikke på langt nær like ofte.

For vi finner helt klart høydepunkt også på Wilderness Road. Etter at Gino litt overraskende starter med et par transportetapper i låtene Ghost Train og Road to Redemption, hvor sistnevnte har en aldri så liten Elvis-faktor (eller i det minste Elton John), dukker den første av mine favoritter opp. Older N` Wizer har et snev av den magien som er Gino sitt varemerke. I hvert fall før vi kommer til refrenget. Gimmie Back My Life er også blant de aller beste på dette albumet, og også den påfølgende The Long Arm Of Justice er godt over pari.

It Ain`t Up TO You, er kanskje en av de låtene som er nærmest å inneha Gino Vanelli sin magi fra 70-tallet. Og den Jazzy låten A Long Dry Season definerer en annen utpreget fasett hos Gino Vanelli.

Jeg er ikke veldig imponert av lyden på Wilderness Road. Litt komprimert, og et snev av hardhet trekker ned og gjør at femmer`n på terningen vippet ned til en sterk firer. Men vi kommer likevel ikke unna dette albumet, vi som ble aldeles hekta på 70-tallet!

 

Les mer om Gino Vanelli

 

Lest 1595 ganger Sist redigert fredag, 05 april 2019 17:55
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Nyeste Tester / Artikler

De 20 nyeste Hovedartiklene:

Nyeste Nyhetsoppslag

Nyeste Musikkartikler

Annonser

Annonsere på Audiophile.no?

Audiophile.no i flere kanaler:

Nyeste fra Audiophile-TV

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nye plateutgivelser