søndag, 09 juni 2019 10:18

Platesmaking i pinsen – Spennende saker!

Skrevet av

Denne pinsen har jeg smakt på mye flott musikk. Og den musikalske spennvidden og tidsreisen er stor – fra folketoner i ny drakt til Santana i opprinnelig drakt.

Helge Lien Trio – 10

Akustisk triojazz av særdeles høy klasse

Albumet tittel avspeiler at dette er det 10. albumet i rekken fra Helge Lien Trio. Men det er samtidig litt upresist, for selv om det er det tiende albumet til trioen, er det det første albumet med denne besetningen. For av den trioen som startet for 20 år siden er det bare Helge Lien selv som gjenstår. Knut Ålefjær trakterte trommene frem til Per Oddvar Johansen overtok i 2013, mens Mats Eilertsen overtok etter Frode Berg på bass i 2018.

Det er ikke uvanlig at en CD blir til dobbel LP på grunn av de velkjente tidsbegrensningene på LP som format. På 10 har plateselskapet Ozella valgt å gå motsatt vei – en dobbel CD har blitt til en enkel LP. Det innebærer selvfølgelig at det musikalske utvalget er sterkt begrenset på LPen i forhold til den doble CDen. Denne anmeldelsen er basert på LPen, men jeg har selvfølgelig smuglyttet også til den digitale utgaven via TIDAL.

Det er et ganske stort musikalsk spenn på denne LPen. Og selv om alt sorterer trygt innen hovedkategorien jazz, finer vi innslag som har en lett folkemusikkinspirasjon. Mens andre låter er klart mer utforskende. For egen del verdsetter jeg hele spekteret, og syns at noe av styrken med albumet er nettopp denne musikalske spennvidden, fra de svært melodifokuserte låtene Popkoral og Krystal, via Jazzkoral sin fabulering til de mer utforskende Be Patient og Loose Gore.

Dette er det første studioalbumet som ikke er innspilt på Rainbow studio. Det kan kanskje i utgangspunktet gi grunn til bekymring, for Rainbow studio er sædeles renommert for sin lyd i regi av Jan Erik Kongshaug. Dette viser seg å være en særdeles ubegrunnet bekymring. For denne 180 grams LPen har en utrolig god lyd. Svært bra dynamikk, og nesten spooky perspektiv.

Fantastisk musikk med strålende lyd gjør at Helge Lien – 10 kåres med stø penn til ukens plate. LPen inngår også fra nå som en av mine referanse-LPer

 

Les mer hos Ozella Music

 

Schola Cantorum – Trachea

Spennende kormusikk

Morten Lindberg i 2L har en notorisk tendens til å trekke til seg kor, og Schola Cantorum er et av de mest spennende. Trachea er langt fra første innspilling på 2L der de er involvert – hele 8 plater har Scola Cantorum gjort tidligere på 2L.

Scola Cantorum har helt siden sin start for mer enn 50 år siden hatt som mål å presentere ny og nyskrevet nordisk musikk. På denne utgivelsen er det fem norske og en svensk komponist som har skrevet usikken, og fire av verkene er skrevet for nettopp Scola Cantorum.

Selv om jeg har en viss motvilje mot å fremheve en av disse seks flotte komponistene, er det uunngåelig for meg å ikke trekke frem at tilttelsporet Trachea er fantastisk spennende og fascinerende musikk. Det er spesielt måten blåserne blir brukt på for å skape en helt spesiell atmosfære, og det ergrer med at jeg for øyeblikket bare har mulighet for å spille denne musikken i stereo.

Jeg fristes også til å trekke frem Frøy Aagre sin spennende komposisjon Gloria. Komposisjonen er en kjenning fra en digital utgivelse på samme plateselskap for ca. fem år siden, og vi skrev om den her. Og i likhet med tittelsporet Trachea er det også er en spennende utforsking av samspillet mellom kor og blåseinstrument, i dette tilfellet en saksofon. Dinamikken mellom saksofon og kor gir innimellom litt assosiasjoner til Jan Garbarek sine prosjekt sammen med the Hillard Ensemble, selv om det musikalske landskapet er et annet.

For også Trachea er selvfølgelig utgitt som Pure Audio Blu-ray, med lydspor i både DTS HD MA, Dolby Atmos og Auro-3D. Og som på nesten alle Pure Audio Blu-ray fra 2L er det også en hybrid SACD med i pakken. Lyden er i sedvanlig kvalitet fra Morten Lindberg, selv om det bare er stereo SACD jeg får lyttet til i denne omgang. Egentlig en tjenesteforsømmelse på 2L sine utgivelser.

Trachea pustet Helge Lien Trio tett i nakken i kampen om ukens plate, men Lien vant sluttspurten.

 

Les mer om Trachea hos 2L

 

Neil Young – Tuscaloosa.

Nesten Harvest Live

Alle artister har sin gullalder. Det hadde også Neil Young, selv om han i aller høyeste grad fremdeles er oppegående. Men det var noe eget med begynnelsen av 70-årene og Neil Young, og da særlig albumet Harvest som av mange regnes for hans all time high.

Så er da også en stor andel av låtene på Tuscaloosa hentet fra nettopp Harvest. Albumet er et utvalg fra en konsert 5. februar 1973 University of Alabama. Andre album som er representert med låter er hans debutalbum Neil Young, After The Gold Rush, Times Fades Away og kanskje litt merkelig Tonight's the Night, et album som ble ugitt i 1975, men som ble innspilt sommeren 1973.

Det er ikke videre merkelig at dette opptaket ble valgt ut til å utgis som et retrospektivt live-album – det merkelige ligger kanskje mer i at det ikke har skjedd før nå. For det er høy musikalsk kvalitet på det som fremføres her, selv om det hører med at Neil skeier litt ut på vokalen her og der, som f. eks. på låten After The Gold Rush. Det er en del av hans musikalske identitet.

Lyden er også bra på Tuscaloosa. Ikke misforstå, det er ingen audiofil perle vi har med å gjøre. Men til å være et liveopptak som har blitt forbigått i stillhet i nesten 50 år er det langt over pari – det er i hvert fall ikke lyden som har ført til at det ikke har blitt utgitt tidligere. Det rasper riktignok litt her og der, men det hører hjemme på et livealbum med Neil Young.

 

 

 

Oslo Kammerkor – Veneliti

Rekomponerte folketoner

Forrige utgivelse med Oslo Kammerkor på 2L kom for ca. 8 år siden. Albumet Strid inneholdt en spennende sammensmelting av religiøs folkemusikk og komposisjoner av Rachmaninov, Tchaikovsky, Grieg og Bruchner. Men også på andre plateselskap som ECM og KKV har Oslo Kammerkor stått for veldig interessante musikalske sammensmeltinger, sammen med bl.a. Ole Paus og Ketil Bjørnstad.

Albumet Veneliti inneholder musikk av Ørjan Matre, en komponist som også hadde en sentral rolle i albumet BUT med Ensemble Ernst på Lavo, et album som for øvrig ble kåret til Årets Plate det året vi drev med dette.

Musikken på Veneliti er en slags rekomposisjoner av gamle folketoner, der Matre har hatt som ambisjon å ta vare på den opprinnelige identiteten til musikken. Likevel har eplet landet et stykke fra stammen, og det er det som gjør musikken spesielt interessant. Ikke minst den mesterlige utnyttingen av akustikken i Ris Kirke er en kunstnerisk medaktør i denne utgivelsen. Det er interessant å legge merke til at Morten Lindberg lar akustikken være en langt mer aktiv medspiller på denne typen utgivelser enn på kammermusikk innspilt i samme type kirkerom.

Jeg kan ikke la være å nevne at det er noe magisk med sangen Herrens Venner. En underfundig melodiføring som er mesterlig ivaretatt i Ørjan Matre sin rekomposisjon og arrangement.

I likhet med Trachea er også Venteli utgitt som Pure Audio Blu-ray med hybrid SACD som tillegg. Lydspor i både DTS HD MA, Dolby Atmos og Auro-3D. Og igjen er det beklagelig at platen bare er avspilt i form av stereospor på SACDen.

Les mer om Veneliti hos 2L

 

Santana – Africa Speaks

Tilbake til start

Vi som har vært på en musikalsk reise sammen med Carlos Santana har gjerne opplevd en skiftende stemning fra starten på slutten av 60-tallet med latin-inspirert jazz-rock, via litt mer ren rock med latin accent utover 70-tallet, til det ble litt pinlig pop da kalenderen rundet 80-tallsbøyen. Og det var vel da mange av oss mistet litt grepet og interessen.

Dette er tiden for en musikalsk oppvåkning, for Africa Speaks er en slags back to the roots for Santana sin del. Musikken på Africa Speaks ble til i form av en jam-session i studioet til producer Rick Rubin. Carlos Santana hadde ikke med seg ferdige låter – på forhånd hadde han bare sendt en slags musikalsk moodboard med afrikansk musikk til producer, musikalske uttrykk som han ville spinne rundt.

Essensiell er også den spanske vokalisten Buika, som har afrikanske røtter. Hennes vokal sammen med Santana sin gitar er … ehh … tonesettende for musikken på Africa Speaks. Vi finner ellers igjen musikalske nesten-sitater fra gammel Santana her, og det skulle ellers bare mangle. Jeg kjenner igjen mye av det musikalske adrenalinet og de hurtige hjerteslagene som Santana skapte på 60- og 70-tallet, ikke minste på en av favorittlåtene Blue Skies. Og hans gitarsound er fremdeles unik.

Et skår i gleden er at lyden er skrekkelig, i hvert fall gjengitt over øreplugger og hodetelefoner. De to første avspillingene var via ørepluggene Beoplay H5 og dernest hodetelefonen Beoplay H9i – to enheter som hver for seg er i toppsjiktet på lyd i sine kategorier for trådløs, mobil lyd. Og jeg var i ferd med å gi opp lyden, og dermed plata. Men den gode og interessante musikken fikk meg til å gjøre et tredje forsøk. Og via stereo`n funker også lyden på et vis. Men god er den fremdeles ikke, det låter flatt og hardt, og med en slett klangbalanse.

Men for en ekte audiofil trumfer musikken lyden, og det er så befriende å igjen høre Santana i sitt rette element at vi tåler litt dårlig her og der. Såpass befriende at femmer`n sitter løst til tross for lyden. Delt opp i disipliner kunne det blitt en svak sekser for musikken og en toer for lyden. Hadde jeg fulgt med i alle Santana-timene gjennom de siste tiårene kunne jeg vært fristet til si at dette er den beste Santana-plata siden 70-tallet!

Lest 1874 ganger Sist redigert søndag, 09 juni 2019 19:47
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.