søndag, 15 september 2019 10:06

Platesmaking tidlig høst

Skrevet av

 

En stund siden forrige platesmaking har ført til at høsten kom tidligere enn ventet. Men platene er av god kvalitet.

 

Hildegunn Riise, Benedicte Maurseth og Stein Urheim – Blått Svev

Flott musikk og lyrikk med Vestlandsk aksent

For meg startet det med et smell på første halvdel av 70-tallet. Nei, da snakker jeg verken om Jon Fosse eller Blått Svev, men om musikk og lyrikk. Nærmere bestemt jazz og lyrikk, med Jan Erik Vold som fremførte egne dikt sammen med musikk av Norges fremste jazzmusikere anført av Jan Garbarek. Det var en sjelsettende opplevelse, både musikalsk og lyrisk, selv om jeg ikke helt var på banen da Briskeby Blues ble utgitt i 1969.

Grunnen til at jeg trekker frem dette nå, er at det er et viktig historisk bakteppe for musikk og lyrikk. Eller omvendt. På utgivelsen Blått Svev er det lyrikk av en like stor gigant – Jon Fosse, selv om han er enda mer kjent som dramatiker. Det er Hildegunn Riise som leser dikt sammen med musikk av Benedicte Maurseth og Stein Urheim – to profilerte norske musikere som vi har støtt på i omtalen av andre utgivelser. Benedicte Maurseth i en mesterlig utgivelse i vår, og Stein Urheim på utgivelsen Nattsongar med Erlend Apneseth. Han har i tillegg en rykende fersk soloutgivelse med navn Simple Pieces & Paper Cut-Outs, som er utgitt både digitalt og på vinyl. Jeg har sistnevnte versjon liggende på testbenken for en snarlig omtale. I tillegg har skribentkollega Stig Arne omtalt Stein Urheim i sin reportasje fra Vossajazz i 2016 (Urheim) og begge to i 2018.

Musikken på Blått Svev ligger i grenselandet mellom folkemusikk og jazz. Og i hvilken av disse sjangrene tyngdepunktet ligger varierer. Denne sjangermiksen er ganske nærliggende siden det er et landskap begge musikerne later til å trives i, og er Benedicte Maurseth naturlig nok har et tyngdepunkt mer mot folkemusikken, mens stein Urheim har mer tyngde i retning jazz. Og skal jeg ikke rote det til enda mer ved å nevne at vi nok streifer litt innom samtidsmusikk også enkelte ganger.

Det er et veldig flott kunstnerisk samvirke mellom musikken og Hildegunn Rise sin fremføring av Jon Fosse sine underfundige dikt, som i langt større grad omtaler samspill mellom mennesker enn Briskeby og Loffen. Dette samvirket får lyrikk og musikk til å gå opp i en høyere enhet.

Utgivelsen er usedvanlig flott, i form av en bok på 50 sider som utgjør et uortodoks omslag for CDen. Og skulle du bli inspirert til å få mer av Blått Svev, er det en Poesikonsert med Hildegun Riise, Benedicte Maurseth og Stein Urheim tirsdag 17. september og onsdag 18 september på Scene 2 på Det Norske Teater.

Les mer om Blått Svev hos Grappa

 

 

SKRUK – Taking back the garden of Eden

Tradisjonsrikt Sunnmørskor møter jazzpianist

Sunnmørskporet SKRUK har blitt en institusjon i Norge med sin 46 år lange historie, og en stygglang diskografi – i stor grad på plateselskapet KKV. Og den ikoniske dirigenten Per Oddvar Hildre, enda mer kjent som Prots, har vært med hele veien.

På denne utgivelsen har de med den like profilerte jazzpianisten Tord Gustavsen, som bidrar til å sette preg på utgivelsen med sine arrangementer, men likevel uten å dominere. For dette har ikke blitt en ren jazzplate, det bare smaker litt jazz i svingene.

Musikken på Taking Back the Garden of Eden er komponert av Kirsti Dahl Johansen, og hun har også skrevet teksten til sangene. Dette er som helhet flotte komposisjoner, som takket være storslagent korarrangement preges av å ha en kjent SKRUK-signatur, og å være korsang med en samtidig både moderne og tidløs karakter.

Innspillingen er gjort i Sagene Kirke, og akustikken er godt ivaretatt. Det bidrar til at lyden er like storslagen som musikken er på denne fine KKV-utgivelsen. Det noen kan savne i form av nyskaping på en del av låtene, tas igjen til gangs i form av å være et formidabelt musikalsk håndverk.

Les mer om Taking Back the Garden of Eden hos KKV

 

 

Carl Petter Opsahl & Jo Asgeir Lie - #23

Folkemusikk med aksent

Jo Asgeir Lie traff vi på tidligere i sommer, som en av hovedpersonene bak plata To Tiår med kvartetten Kvarts. Denne utgivelsen valgte jeg å definere som helt straight folkemusikk, riktignok i en litt moderne drakt. Jeg har i ettertid vaklet litt i forhold til akkurat den beskrivelsen, men står fremdeles for det.

Denne gangen har Jo Asgeir Lie fått med seg bassklarinettisten Carl Petter Oppsal, og selv om også han har sneiet innom litt folkemusikk i sin karriere, har han en mye klarere jazzprofil – kanskje endog jazz med litt blues i svingene.

Så hva har det ført til på denne utgivelsen med den noe besynderlige navnet #23? Da må vi først ta et blikk på hva opphavet til musikken er. For i likhet med Kvarts sin utgivelse To Tiår, er også dette musikk med utspring i folkemusikk fra Gudbrandsdalen. For en musikkskribent på fritiden som aldri helt greier å løsrive seg fra Bennie Maupin sin magiske bassklarinett på Bitches Brew er det et litt ukjent fenomen med bassklarinett i folkemusikk. Men Oppsal og Lie har funnet en del spor etter klarinett i blant annet slåtter fra Gudbrandsdalen, og fremfører det her.

Så selv om også denne utgivelsen dermed kan solid forankres som folkemusikk, er det ingen tvil om at spesielt Oppsahl har tatt med seg sine musikalske jazztilbøyeligheter inn i denne duoen. For aksenten er åpenbar, og tilfører en ekstra kvalitet til en ellers flott og sikker fremførelse av musikken.

Jeg kan heller ikke unnlate å nevne at også her er det Tor Magne Hallibakken som står for lyden, som på to av utgivelsene på mine forrige platesmakinger i sommer. Vi snakker om Kvart sin To Tiår, og Mari Midtli sin Dalen. Veldig flott lyd også på #23, og denne gangen har Hallibakken brukt litt mer klang. Det kler utgivelsen og gir litt en ekstra dimensjon til musikken.

Les mer om #23

 

 

Yes 50 Live

Jubileum med bismak

Det er noe nesten skremmende med gamle helter som har 50-års jubileum. Det minner om at ikke alt er uforgjengelig, og det gjelder da også for Yes, som har mistet viktige elementer i besetningen. En av verdens aller beste bassister, Chris Squire døde for fire år siden. Og for Yes er det nesten enda mer tragisk at Jon Anderson ikke lenger er en del av besetningen. Det hjelper ikke at erstatteren også heter Jon, og har en stemme som ligger farlig nær Anderson i toneleiet, det gjør det hele nesten blasfemisk. Men på en annen side hadde det ikke helt funket å hanke inn Tom Waits eller Leonard Cohen, og dessuten – nuvel….

Men nok sutring, for det er definitivt lyspunkt også på denne liveutgivelsen fra 50-års jubileumsturneen i 2018. Som at Patric Moraz er med på låten Soon – siste del av Gates of Delerium fra tidenes beste Yes-album. Og at Steve Hove fremdeles er en av tidenes aller beste prog-gitarister med sitt umiskjennelig særpreg. Og at låten Awaken i det hele tatt er med, selv om det er en av de svakere versjonene jeg har hørt. Og for å være helt ærlig syns jeg Rick Wakeman burde få ha denne låten i fred, det er på en måte hans domene.

Lyden har aldri helt vært greia på Yes sine plater, og det er den ikke her heller, basert på den digitale versjonen. Yes 50 Live utgis på dobbel CD og 4LP, og bør vel tross alt stå i Yes-entusiaster sin platesamling. Men den kommer et stykke ut i prioriteringsrekkefølgen.

Les mer om Yes 50 Live hos Yesworld

 

 

Miles Davis – Rubberband

Interessant «Lost Album» med sidesprang

Det er en ganske unik situasjon å få servert helt nytt, ukjent materiale av Miles Davis fra Rhino . Og da snakker vi selvfølgelig ikke om enda en av uendelig mange kompilasjoner. Eller en av utallige bootlegs fra hans konserter, selv om også det i mange tilfeller kan være svært givende musikk.

Nei, Rubberband er en utgivelse som for en stor del består av originalmateriale fra perioden umiddelbart etter at han gikk over fra Columbia til Warner. Eller mellom You`re Under Arrest og Tutu. Tidsmessig befinner vi oss altså i 1985, og en stor del av musikken er umiskjennelig mid-80talls Miles. Det som skjedde var at det var noen sessions i studio som ga en del opptak som ikke førte helt frem til en komplett plate, og som derfor har blitt liggende i arkivet. Det var da Marcus Miller, Miles sin tidligere sidemann fra starten av 80-tallet ble hentet inn for å skape er fruktbart materiale. Som kjent ga det oss Tutu og Amandla, de to kanskje beste studioalbumene av Miles Davis på 80-tallet.

På mange av låtene her er det kjente trekk fra ikke minst You`rè Under Arrest. Albumets andre låt «This is It» har en velkjent synth-signatur av Adam Holzman, som bidro mye både på studioalbum og live. Vi kjenner også igjen Mike Stern her, og ikke minst Bob Berg sin saxofon på Maze.

Til nå har jeg bare omtalt de positive sidene med Rubberband, men det er ikke alt som er like bra. Det er noen litt merkverdige innslag med ulike vokale, der Miles Davis later til å være mikset inn. Dette er låter som stort sett er produsert ferdig lenge etter Miles Davis sin bortgang, og har et litt uransakelig opphav. Dette er også musikk i ganske andre sjangre, noe vi vet at Miles Davis likte å utforske på midten av 80-tallet.

Men ser vi forbi de svake punktene, er dette både et tiltalende og interessant album. Interessant fordi det er ukjent materiale fra en brytningstid i Mils Davis sin musikalske utvikling på 80-tallet, like før han på ny kom under Marcus Miller sin innflytelse. Og denne gangen var det en enda mer musikalsk moden og sikker Marcus Miller.

Lyden på Rubberband er god, til tross for at det er en del komprimering. Rubberband utgis både som CD og som dobbel LP. Jeg har lyttet til digital versjon.

 

 

Lest 5928 ganger Sist redigert søndag, 09 februar 2020 11:11
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.