Erlend Apneseth – Fragmentarium

Erlend Apneseth er en svært spennende felespiller, som samtidig er svært produktiv. Hans forrige utgivelse Salika, Molika med Erlend Apneseth Trio er både nominert til Spelemannsprisen og til Hyundai Nordic Music Prize.

Denne gangen er det ikke hans trio som står for utgivelsen. På Albumet Fragmentarium er det et slags Hubro Allstars som er samlet, der spesielt gitaristen Stein Urheim har krysset vårt tastatur en rekke ganger. Men også trommeslageren Hans Hulbækmo kjenner vi fra tidligere utgivelser med Apneseth. Han utgjør ellers en del av Skadedyr, som med utgivelsen Musikk ble kåret til Ukens Plate for et par små år siden. Resten av besetningen fra Skadedyr utgjøres av Anja Lauvdal på tangenter, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass og Ida Løvli Hidle på accordion.

Det overrasker neppe noen at Erlend Apneseth med sin hardangerfele har en basis i folkemusikk, men i alle utgivelsene jeg har hørt har dette vært sterkt blandet med en miks av jazz og samtidsmusikk. Det gjelder ikke minst på Fragmentarium, der miksen er av en karakter der det er vanskelig å definere en hovedingrediens.

Åpningssporet Gangar er bra, men samtidig kanskje det som treffer meg minst. Men herfra og ut resten av albumet er det en fascinerende oppvisning. Lavmælte og underfundige Du Fallande Jord en av mine favoritter, men også det påfølgende tittelsporet Fragmentarium, med sin utradisjonelle vokalbruk er spesielt fascinerende, og gir interessante bilder. Og det dabber egentlig ikke av i det hele tatt etter dette heller.

Fragmentarium er utgitt både på CD og vinyl. Jeg har lyttet til CDen, og lyden på Fragmentarium er strålende. Flott klarhet og presisjon i lydbildet, og interessant nok støter jeg også denne gangen på Tor Magne Hallibakken bak spakene, denne gangen sammen med Eirik Laa. Hallibakken har stått for en rekke utsøkte innspillinger med basis i folkemusikk den siste tiden.

Kombinasjonen av spennede og fascinerende musikk, og fremragende lyd gjør at seieren til kåringen av Ukens Plate blir sikret

Les mer om Fragmentarium hos Hubro

Trio Taus – Mozart: Divertimento KV563

Fjærlett og silkemykt

Trio Taus ble etablert i 2016, men består av musikere som har et rikholdig musikalsk rulleblad, både hver for seg og sammen. Som Trio har de i tillegg til Divertimentoen i Ess-dur også fordypet seg i Bach sine Goldbergvariasjoner. Trio Taus har også en forløper – Duo Taus ble dannet 10 år tidligere, og besto av Liv Hilde Klokk på Fiolin og Torun Sæter Stavseng på Cello. I 2016 fikk de med Ida Bryhn på Bratsj, og Duo Taus ble til Trio Taus.

Alle de tre musikerne er medlem i Det Norske Kammerorkester, og alle underviser også på Barratt Due. I tillegg er Liv Hilde Klokk fiolinist i Oslo Strykerkvartett, mens Torun Sæter Stavseng er solocellist i Aurora Orchestra London, og medlem av Cikada Ensemble.

Mozart skrev Divertimento I Ess-dur bare en måned etter at en av hans aller største symfonier og komposisjoner ble fullført i 1788. Divertimentien befinner seg i den andre enden av skalaen når det gjelder størrelse på besetningen, og kategorien benyttes vanligvis om lettere underholdningsmusikk. Det er derfor lett å ha feil forventninger til dette verket med Köchel nummer 563, som også er Mozart sin eneste strykertrio. Enkelte hevder at det vil være like dekkende å kalle denne giganttrioen med seks satser for kammersymfoni, og at Divertimenti-tittelen var et taktisk grep for å berolige losjebror Michael Puchberg, eller andre som kunne tenkes å ville bestille en fremførelse som kunne gi noen slanter i en vanligvis slunken kasse.

Trio Taus leverer en strålende tolking av denne Mozart-trioen. Det er lekent, fjærlett og silkemykt, og den praktfulle andresatsen har en inderlighet som jeg ikke helt har hørt like dypt på andre tolkinger.

Morten Lindberg i 2L har alltid et mesterlig grep om lyden på sine innspillinger, og jeg har flere ganger skrevet at dette grepet også bidrar til den kunsneriske og musikalske opplevelsen av musikken. I dette tilfellet bringer det oss nærmere musikken.

Divertimento KV563 utgis på hybrid, multikanals SACD, og jeg har lyttet til den både som stereo SACD på mitt primære oppsett og i multikanal på et annet oppsett. Og selv om det er en praktfull gjengivelse også i stereo, er det som alltid ellers en berikelse å få oppleve innspillingen i multikanal. Det må også nevnes at Morten Lindberg nettopp har vunnet Grammy for en annen multikanals utgivelse – Lux, med Trondheimsolistene og Nidarosdomens Jentekor. En utgivelse som også ble en av ti utgivelser kåret til Årets Plate i Audiophile.no.

Divertimento KV563 er nok en strålende utgivelse fra 2L, denne gangen med en flott Trio Taus. Platen tapte på målstreken mot Fragmentarium i kampen om Ukens Plate.

George Duke/Billy Cobham Band – New York 1976

Nye inntrykk av gamle helter

Dette albumet er en slags duplikat av et album som ble utgitt i 2016 under navnet «Live 1976 From New York Hofstra Playhouse». Strengt tatt skulle ikke dette albumet fått innpass under platesmaking av nye album, men dette er for viktig musikk til å forbigås. Jeg reagerer likevel på at albumet er presentert som Billy Cobham & the George Duke band. For ikke å snakke om at 2016-utgivelsen er presentert som en Billy Cobham utgivelse. På den offisielle utgivelsen av et annet konsertalbum med denne kvartetten «Live On Tour in Europe» er bandet titulert som The Billy Cobham – George Duke Band. Og på introduksjonen endog «George Duke – Billy Cobham Band», gjentatt som «Billy Cobham and George Duke Band».

Vi starter med å presentere bandet, som var en litt kortvarig affære på midten av 70-tallet. Det besto av fire av gigantene i jazz-fusion-æraen, nærmere bestemt Billy Cobham, George Duke, John Scofield og Alphonso Johnson. Alle hadde allerede da en særpreget musikalsk signatur, ikke minst bassisten Alphonso Johnson.

Og for å pirke enda mer i CVen til deltakerne, kan vi starte med Billy Cobham. Han var så vidt innom Miles Davis i 1969/1970, før han var med å starte Mahavishnu Orchestra sammen med John McLaughlin i 1971. Han utga sitt første soloalbum i 1973, det litt legendariske Spectrum. Dette bandet sammen med George Duke var litt et sidespor i karrieren, men et fruktbart sidespor. Han hadde en veldig produktiv periode på 70- og 80-tallet, men det må vel sies at hans aller beste album var de tre første – Spectrum, Crosswinds og Total Eclipse. Sistnevnte er kanskje mitt favorittalbum, men debutalbumet Spectrum er gjerne en publikumsfavoritt.

George Duke var en like markant størrelse som Billy Cobham. Han fikk vel en boost i karrieren gjennom sitt to-årige svært fruktbare samarbeid med Zappa, med det Duke-dominerte Inca Roads som et høydepunkt.

For gitaristen John Scofield var dette helt på starten av hans karriere, og et springbrett får vi tro. Den virkelige boosten kom da han 2-3 år inn på 80-tallet erstattet Mike Stern og ble en av nøkkelpersone i Miles Davis sitt band.

Og da gjenstår bare Alphonso Johnson, en uhyre karakterfull bassist som kom fra Weather Report i 73-75, hvor han erstattet Miroslav Vitous, og selv ble erstattet av den legendariske Jaco Pastorius.

Som vi forstår er dette en ganske formidabel kvartett midt på 70-tallet, og særlig samarbeidet mellom Duke og Cobham er uhyre fruktbart. Dette er vel litt en brytningstid for alle musikerne, ikke minst for George Duke, som etter hvert utvikler en enda mer funky stil.

Det tidligere omtalte albumet «Live On Tour in Europe» har vært en av mine desiderte favorittalbum fra denne epoken, og på grunn av kvartettens korte eksistens har det ikke vært annet materiell tilgjengelig, eventuelt med unntak av bootlegs som har gått under min radar. Da er det desto mer gledelig når det dukker opp et nytt liveopptak, denne gangen altså fra New York i 1976.

Vi merker med en gang at lyden ikke er på høyden her, men hva gjør vel det når musikken er på topp. Albumet starter med et par tittelspor fra de to Cobham-albumene Crosswinds og Panhandler, før det går over i et av høydepunktene «Floop the Loop», en låt av George Duke fra et av hans beste album – The Aura Will Prevail. Og her får unge Scofield virkelig vist seg frem, som sammen med Alphonso virkelig markere seg på denne litt lange låten som avsluttes med en trommesolo. Og bare for å ha det sagt – 70-tallet er vel beryktet for lange og kjedsommelige trommesoloer, men Billy Cobham er en av trommeslagerne det aldri blir kjedelig å lytte til.

En forrykende versjon av Cobham-låten Earthlings fra Life & Time er et annet høydepunkt. Det samme gjelder for et morsomt og overraskende gjenhør fra Frank Zappa sitt album Roxy & Elsewhere, der George Duke dominerer både her og på Zappa-albumet. Denne går over i den like Duke-dominerte Someday Space Lady, som det åpenbart må være George Duke som har skrevet. Jeg har ikke lyktes med å finne opphavet til denne låten, men den har sterke likhetstrekk til låten Space Lady på det tidligere omtalte «Live On Tour in Europe», så vi får tro at dette er en rekomposisjon av denne. Eller omvendt.

Avslutningsvis kan jeg ikke unngå å trekke frem Uncle Remus, en morsom George Duke-låt som både ble utgitt på Zappa-klassikeren Apostrophe(`) og på George Duke sitt tidligere omtalte album The Aura Will Prevail. Dette var to svært ulike tolkinger, og denne tredje fra 1976 er også veldig ulik de to forrige – vitner om en utforskende musiker.

Jeg skulle vel egentlig ikke gi en sekser til et album som både har mild sagt middelmådig lyd, og et uklart opphav. Men entusiasmen og musikkgleden over et strålende musikalsk gjenhør fra eliten i musikkens gullalder gir intet annet valg!

Camilla Granlien – Jeg Går I Tusen Tanker

Gamle låter gjenoppdaget og fremført med nerve

Camilla Granlien fra Lillehammer har hatt en omfangsrik produksjon i grenselandet mellom folkemusikk og jazz. Hun startet i ungdomstiden som el-bassist, men ble etter hvert penset over på et spor dominert av folkemusikk.

På en del av hennes tidligere utgivelser er det også betydelige elementer av visesang, men på den siste utgivelsen Jeg Går I Tusen Tanker er det folkemusikk som dominerer, ispedd litt forsiktig jazz. Bakgrunnen for albumet er at hun har gjort et dypdykk i musikkarkivet i Hedmark. Og med seg på denne reisen har Camilla valgt ut Jo Skaansar på kontrabass, Andreas Utnem på flygel og Helge Norbakken på trommer.

Den kanskje mest kjente låten på albumet er en lett omskriving og utvidelse av Alle Mann Hadde Fota, her under tittelen Alle Meinner. Dette er også den kanskje mest jazzy låten på albumet.

Men selv om jeg vanligvis setter stor pris på sjangeroverskidelser, er det kanskje de mest tradisjonelt tolkede sangene jeg verdsetter aller mest på dette albumet. Dette er ofte lavmælte, melankolske sanger med et snev av tragedie i hjørnene.

Og Camilla Granlien sin flotte stemme gir disse sangene en ekstra dimensjon, med sin kortbølgede vibrato som gir en helt spesiell atmosfære.

Jeg Går I Tusen Tanker er utgitt både digitalt og på vinyl. Jeg har lyttet til begge deler, og spesielt LPen har en flott lydgjengivelse, med en åpenhet som forsterker den musikalske opplevelsen.

Les mer om Jeg Går I Tusen Tanker hos Ta:lik

Bjarte Aasmul – Pinocchio Paradox

Engasjert gitarmusikk

Bjarte Aasmul vokste opp i Alvermarka i Nordhordland, men har som så mange trukket inn til by`n. Og da er det selvføglelig Bergen vi snakker om.

Og selv om Pinocchio Paradox er hans debutalbum, er det ikke noen musikalsk novise vi snakker om. Han har blant annet fartstid fra Chickendales, Linjen Bluesband og Miami Vice Machine. Og så har han spilt i tributebandet Dark Side of the Wall siden begynnelsen av 2000-tallet. Og jeg skal ikke fornærme deg med å fortelle hvilket band de er tribute til. Men likevel morsomt at du skulle nevne det, for en av inspirasjonskildene på gitar det er fristende å anta, er nettopp David Gilmour. Og det er nettopp hangen til de lange gitartonene med klanglige moduleringer som gir den assosiasjonen. Til og med Hank Marvin mener jeg å ane skyggen av på et av sporene.

Jeg innbiller meg også at åpningssporet illustrerer at Bjarte Aasmul en gang i tiden har lyttet til Terje Rypdal. Ikke fordi musikken nødvendigvis kan forveksles med Terje Rypdal, men fordi han her har noe av de samme klangene og de lange, svevende linjene i gitarspillet. Det er ellers et mer rocka terreng enn det Rypdal vanligvis befinner seg i, men ikke alltid.

Nevnte jeg forresten at låtene Birdie Tango og Fedje er mine favorittlåter på albumet? Og så jeg også bare nevne at låten European er en instrumental politisk protestlåt, aktualisert i anledningen Brexit!

Medsammensvorne er Eivind Kløverød på trommer og perkusjon, Tore Tokle på bass, Anders Bitustøyl også på bass Einar Sogstad på tangenter Elisabeth Lid Trøen på saksofon, Michael Barnes på saksofon og klarinett, samt Are Ovesen på trumpet. Og til tross for denne rikholdige besetningen, blir vi aldri i tvil om at det er en gitarist sitt album, en gitarist som åpenbart oser av spilleglede.

Lyden på Pinocchio Paradox er bra, men jeg syns Bjarte har en litt overdreven bruk av vreng på gitaren. Dette er selvfølgelig et bevisst valg, men i mine ører ville albumet blitt enda bedre med litt moderasjon på det punktet.

Les mer om Bjarte Aasmul