søndag, 22 mars 2020 08:46

Platesmaking i Korona-atmosfære

Skrevet av

Vi er inne i en tid der Koronasmitte og nyheter rundt dette temaet dominerer vår tilværelse. Da er det ekstra viktig å spe ut dette massive inntrykket med musikk. Og heldigvis snakker vi om musikk garantert fri for smitte, men med stort potensiale for smitteeffekt.

Per Oddvar Johansen – The Quiet Cormorant

Fabuleringer og overraskelser

Per Oddvar Johansen startet som rockemusiker i Oslo før han som 23-åring startet på jazzlinja i Trondheim hvor han gikk fra 1989 – 92. I ettertid har han samarbeidet med en rekke størrelser innen jazz, og også enkelte rockeartister. Han har deltatt på en uhorvelig mengde plateinnspillinger, og senest i fjor krysset han mitt tastatur på to av utgivelsene som i ettertid ble kåret til årets ti beste plater av Audiophile.no. Vi snakker da om Mats Eilertsen sin Reveries and Revelations utgitt på Hubro, og om Helge Lien Trio - 10

Per Oddvar Johansen Trio består ved siden av han selv på trommer og vibrafon av Helge Lien på piano, og Torben Snekkestad på saksofoner og bassklarinett.

Musikken presenteres som 13 frittstående noveller, eller malerier, og mange av låtene er skrevet et sted ved kysten nær Bodø, inspirert av lys, lyden av fugler og følelsen av rom og avstand.

Mitt desiderte favorittspor på albumet er Love Peace & Currywurst, et av to spor der Hedvig Mollestad bidrar. Og det blir en herlig miks av det som i utgangspunktet fremstår som ganske helakustisk jazz med fjell-ambisjoner, og en herlig rå rock med dirty gitar som Hedvig Mollestad er en mester med.

En herlig kontrast oppstår i den litt mystiske The Still, hvor Torben Snekkestad sin flotte bassklarinett dominerer.

The Quiet Cromorant ble innspilt i Rainbow Stuidio sommeren 2017, og er en av Jan Erik Kongshaug sine utallige vitnesbyrd om en strålende lyd. Han gikk dessverre bort i november i fjor – et stort tap for musikk-Norge. Lyden på denne platen forsterker plassen som Ukens Plate!

Les mer om The Quiet Cormorant hos Losen Records

Ole Paus – Så nær, så nær.

Det slutter med magi

Syv år etter at Ole Paus utga sitt angivelig siste album kommer hans førte album etter avslutningen. Det var jaggu på tide.

På albumet Så nær, så nær har Ole Paus samarbeidet med Motorpsyko + Mari Persen på fiolin. Men ikke la deg et øyeblikk forlede til å tenke at dette er et Motorpsyko-album der de har hanket inn Ole Paus som vokalist. Paus fyller det musikalske rommet så det holder hver gang han går inn i det, og det gjelder også på dette albumet.

Det kunne kanskje være fristende å hevde at det er et temmet Motorpsyko vi får oppleve på Så nær, så nær, men det vil være et forhastet utsagn. For også dette bandet har lavmælt og mer underfundig musikk på CDen enn den litt mer hardtslående progrocken man forbinder med dette trønderbandet. Men en dirty sound kunne ingen ta fra dem, heller ikke på dette albumet. Og så kan enkelte av oss mene at det hører mer hjemme på Motorpsyko sin hjemmebane enn på et album dominert av Ole Paus sine særpregede vokalprestasjoner.

Her er det mye god musikk, og en av de aller beste er Fest i Hovedstaden. Vi får servert Ole Paus i den krasse varianten, litt i samme verbale klang som i låten Vi skal mose dem, elskede tjue år tidligere.

Men for meg er det likevel den drøyt 13 minutter lange avslutningslåten Ruinbyen som står frem som juvelen på dette albumet, en låt som løfter albumet fra en litt slapp femmer til en soleklar sekser på terningen. Her er den en slags firedelt medley i ren musikalsk magi. Etter en intens og sterk åpning får vi etter tre minutt et nesten lystig parti, før vi vender tilbake til åpningstemaet.

Og så skjer det, etter snaut seks minutt i Ruinbyen. Det musikalske temaet Den første timen er et tema hentet fra Det begynner å bli et liv fra 1998. Utrolig sterk musikk og tekst, som her får en helt ny inkarnasjon i en drakt som har en underlig miks av skjønnhet og uhygge. Og selv om dette er fantastisk flott blir det overgått av det avsluttende partiet som er ren musikalsk magi. En lavmælt Ole Paus akkompagnert av Mari Person på fiolin og et rytmisk pulserende bakteppe som gir sakrale assosiasjoner. I min bok er denne avslutningen giganten Ole Paus sitt musikalske høydepunkt!

Eli Storbekken og Sigurd Hole – Spellstenen

Folkemusikk med aksent, og glimt i øyet

Det er alltid veldig interessant å uforske plateutgivelser som befinner seg et eller annet sted i grensetraktene mellom folkemusikk og jazz. Ikke minst fordi det gir seg så veldig ulike utslag. Denne gangen er innspillingen gjort med tre musikere som primært assosieres som jazzmusikere, selv om perkusjonist Terje Isungset gjerne kan sies å ha en fot i mange leire. Og så har vi Sigurd Hole, en jazzbassist med den ferske utgivelsen Lys/Mørke som jeg ble nesegrus betatt av, og omtalte i min test av ørepluggene Huawei FreeBuds 3 for kort tid siden. Frode Haltli på trekkspill har vel opprinnelig en bakgrunn innen norsk tradisjonsmusikk, men har vel for det meste jobbet på produksjoner som strekker seg mot jazz og samtidsmusikk.

Så gjenstår Eli Storbekken, som det lett å oppfatte som hovedpersonen bak denne utgivelsen. Hun er den som kanskje tydeligst har bakgrunn fra folkemusikk. Men også hun har krysset grenser både titt og ofte, ikke minst på sin forrige utgivelse sammen med Sigurd Hole, der det var et helt annet supplerende mannskap enn på Spellstenen.

Spellstenen har hentet materiale fra gamle bånsuller og tradisjonelle viser fra Hedmark, i tillegg til at Sigurd Hole har laget melodien til 4 av låtene. Her har vi altså et helt åpenbart utgangspunkt i folkemusikk, og det har Sigurd Hole latt dominere også i sine flotte arrangement av låtene.

Spelstenen er et album som er tiltenkt å passe for hele familien, og det virker troverdig uten at det på noen måte går på bekostning av lyttvegleden for godt voksne. Albumet er et hyggelig bekjentskap, ikke minst på grunn av Eli Storbekken sin flotte stemme.

Albumet er innspilt i Urban Sound Studio, rett bak Freia på Rodeløkka, et studio som har hundre utgivelser på samvittigheten. Resultatet har blitt en flott og homogen lyd som beriker det musikalske budskapet.

Les mer om Spellstenen hos Heilo

Marie Løvås – Natta ser det som ingen ser

Følsomt og vakkert fra Sunnmøre

Marie Løvås kommer fra Skodje på Sunnmøre, men har tilbrakt senere tid i Oslo. Sammen med bandet sitt har hun spilt mange konserter de siste årene, og nå var tiden moden for å utgi hennes debutalbum.

Bandet består av Fredrik Svabø på gitar, Andreas Rukan på bass, Runar Netland på trommer, Bård Kristian Kylland på tangenter og Petter Lien på trompet. Andreas Rukan og Fredrik Svabø har vært aktive som låtskrivere på flertallet av låtene, mens Marie Løvås er tekstforfatter på samtlige sanger.

Det musikalske uttrykket ligger med hovedtyngden i visepop-terreng, men med et snev av jazz hvis man lytter ekstra nøye enkelte plasser. Min umiddelbare assosiasjon ved første lytteøkt var at det er noen fellestrekk med Ellen Sofie Hovland sitt musikalske uttrykk, men det er samtidig åpenbare karakterforskjeller. For der Hovland ofte blir litt småfrekk og konfronterende i tekst et uttrykk, er Marie Løvås åpenbart mer forsiktig og følsom.

Rollebytte er den kanskje mest rocka låten på albumet, og er også blant mine favoritter, til tross for at det ellers er de mest lavmælte låtene her jeg setter aller mest pris på. For dem er det mange av, og Vise til Uroen, Ta mej heim og Nattsyn er de som får høyest skår i min bok. Sistnevnte skiller seg ellers ut ved å være innspilt i Kulturkirken Jacob, og atmosfæren preges av det med mye klang fra kirkerommet.

De andre låtene på albumet er innspilt i Studio Paradiso. Nei vi snakker ikke om studioet i San Fransisco, men i nedre Sinsen, der miksing er utført av Christian Engfelt. Mastring av legendariske Bjørn Engelmann ved Cuttingroom i Stockholm. Resultatet har blitt en lydgjengivelse på sedvanlig høyt KKV-nivå.

Les mer om Natta ser det som ingen ser hos KKV

David Clayton-Thomas – Say Somethin`

Et politisk postscript fra en legende

For de fleste av oss som var unge på 60- og 70-tallet er David Clayton-Thomas selvfølgelig uløselig knyttet til Blood, Sweat & Tears sin storhetstid. Og for en som hadde både bandet generelt og vokalisten spesielt på den aller øverste hyllen sammen med Savage Rose og Jimi Hendrix, er det lett å rote seg bort i en lang beskrivelse av at de fire første albumene var de beste studioalbumene, og at det ble bra også etter at DCT kom tilbake i 1975, selv om magien ikke var helt den samme.

Det skal jeg ikke nevne, men heller fokusere på at denne kanadieren som overraskende for mange er født i England ikke har vært fraværende i tiden etter BS&T, selv om han definitivt har vært langt mindre profilert. Faktisk har han de siste drøye tjue årene hatt en jevn strøm med utgivelser, riktignok med litt blandet kvalitet.

Nå har han utgitt et nytt album som skiller seg fra mengden. Say Somethin` er et sterkt politisk album, med musikk og tekster skrevet av han selv. Han har med seg en gjeng med kanadiske musikere, og det musikalske resultatet er temmelig langt unna BS&T sitt landskap. Bare en umiskjennelig vokal er tilbake – også den er noe annerledes, men ikke nødvendigvis forringet. For det har kommet et hint av noe mollstemt i avrundingen av hans langbølgede vibrato på mange av låtene, og det fremstår som en tilleggskvalitet i hans musikalske personlighet.

Det er ellers ikke det musikalske materialet som er den største kvaliteten på dette albumet. Den musikalske kvaliteten er noe variabel, og ikke alt er like interessant. Det er tekstene som er det essensielle, i kombinasjon med DCT sin stemme og presise fortellerevne. Og rusten i hans stemme er omtrent like lite skjemmende som den er det på fasaden til Grieghallen.

Dette er et sterkt politisk album, der det er USA som er målskiven for hans krasse og satiriske nidsanger. Det starter på låt 2 – The System - for øvrig den eneste låten som musikalsk kan gi assosiasjoner til BS&T sin mer lavmælte fasett i andre halvdel av 70-tallet. På Dear Mr. Obama slenger han også en tur innom gospelatmosfære i sin hyllest til den avgåtte presidenten.

Den aller sterkeste låten på albumet er likevel den bluesy åpningslåten Burwash. Her forteller han i en halvt snakkende sang om sin bakgrunn i tidlig ungdom, inn og ut av fengsel etter en vanskelig barndom med en far som ga daglig juling, og en bror som bukket under av samme grunn. Og om hvordan musikken og en gitar berget han mens han satt i fengsel. Og kanskje minst like viktig – om betydningen av applaus og veiledning. Eller med David Clayton-Thomas sine egne ord:

Aint it funny how a looser can win
Just give a kid a guitar and a helpin` hand
and someone who believes in him.

Lyden på Say Somethin` kan med litt godvilje strekkes til å karakteriseres som middels, til tross for rikelig med komprimering. Det er nok David Clayton-Thomas sin nesten 80 år gamle stemme og en glitrende fortellerevne som berger en litt vaklende femmer.

Lest 1711 ganger Sist redigert søndag, 03 mai 2020 13:32
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.