søndag, 12 juli 2020 09:52

ANMELDELSE: Battleship Greyhound – Krigsdrama på to plan

Skrevet av

Siden lanseringen 1. november 2019 har Apple TV+ fått en stadig økende katalog med serier og filmer. Battleship Greyhound er siste tilskudd, og må nok finne seg i å være et av høydepunktene i kolleksjonen, sammen med åpningsserien The Morning Show og den annerledes arkitekturserien Home

Battleship Greyhound er egentlig en Sony-produksjon, og var opprinnelig planlagt for kinolansering 12. juni 2020. Koronapandemien ville det annerledes, og planene ble endret til at Apple kjøpte alle rettighetene til denne produksjonen, og premierevisningen var fredag 10.7.2020. Dermed har den fått stempelet Apple Original. Sånn er det verden fungerer i 2020.

Tom Hanks er på flere måter hovedpersonen i Battleship Greyhound. I tillegg til å være manusforfatter innehar han også hovedrollen i filmen. Og det er en hovedrolle som er mer enn en vanlig filmhovedrolle. Alt i filmen Battleship Greyhound er sentrert rundt rollefiguren kaptein Ernest Krause.

The Good Shepherd

Denne figuren er ikke noe Tom Hanks har funnet opp selv, men hentet fra romanen «The Good Shepherd fra 1955, skrevet av C.S. Forester.  Forkortelsen står for Cecil Scott Forester, mens hans egentlig navn var Cecil Louis Troughton Smith. Og når sjel og gamle minner granskes (og det skal de jo fra tid til annen) dukker det opp hygelige minner fra en serie bøker om løytnant Horatio Hornblower som seilte under Napoleonskrigene, og denne serien ble iherdig slukt med høy appetitt av en tidlig tenåring for rundt 50 år siden. Forester har åpenbart en greie med det våte element.

Tid og sted

I Battleship Greyhound befinner vi oss i februar 1942, kort tid etter at USA ble trukket inn i 2. verdenskrig utløst av angrepet på Pearl Harbor. Location er Atlanterhavet, og handelskonvoier fra USA til England. I ultimat stor skala er handlingen the Battle of the Atlantic, et slag som foregikk i perioden 1939-1945.

I tilfellet Battleship Greyhound befinner vi oss i en konvoi som i filmen blir kalt Convoy HX-25 med destinasjon Liverpool etter avreise fra USA. Den inneholder 37 handelsskip og fire krigsskip ledet av Greyhound.

The Black Pit

I denne overfarten må konvoien også tilbakelegge strekningen The Black Pit. Dette er den strekningen der konvoien er for langt fra land både i USA og England til at den kan få luftstøtte fra militære fly, og er derfor ekstra utsatt for angrep fra tyske ubåter - såkalte Wolf Packs. The Black Pit er en strekning som tar 5 døgn. Og i filmen får konvoien sitt første møte med ubåter ledet av The Grey Wolf litt over halvveis på strekningen, 50 timer før mulig luftstøtte fra engelske fly. Et virkningsfullt virkemiddel er at The Grey Wolf i tillegg til å komme med militære fysiske angrep også hacker seg inn på radiosambandet og driver med psykologisk krigføring.

Kaptein Ernest Krause

Det er ikke absolutt alle filmene jeg har sett med Tom Hanks som har hatt like høy kvalitet. Men det har aldri vært denne skuspilleren sin feil. Og så er det visst en greie med Tom Hanks og kapteiner. Dette er den tredje filmen jeg kommer på i farten der han har hovedrolle som kaptein – to til sjøs, og en der han som flykaptein nødlander i Hudson River. Sikkert noen greier fra barndommen…

Jeg nevnte innledningsvis at Tom Hanks har en ekstra sentral rolle her også som skuespiller i Battleship Greyhound. For i tillegg til at dramaet rund de fysiske angrepene fra de tyske ubåtene, spinner filmen nesten like mye rundt det dramaet dette er for kaptein Ernest Krause personlig.

Gjennom et flashback får vi et kort møte med kvinnen i hans liv – Evelyn. Hun er en tidsriktig skjønnhet i moden alder spilt av Elisabeth Shue , og gjennom dette hektiske møtet får vi et lite glimt av dramaet i Krause sitt liv der han tidligere har blitt forbigått flere ganger i løpet av en lang karriere til sjøs, før han nå endelig får kommandoen over ikke bare et skip men en hel konvoi. Og vi får også et glimt av den spenningen som ligger i hans usikkerhet og frykt for avvisning av Evelyn. Historikken dem imellom er overlatt til seerens fantasi, men at hun betyr alt for kaptein Krause levnes det liten tvil om.

Noe av det samme dramaet finner vi igjen om bord i Greyhound, der dynamikken mellom kapteinen og resten av besetningen preges av hans egen tvil, og manglende oppfyllelse av hans høye krav til seg selv. For rollen som kaptein blir fylt på en glimrende måte, men han har kanskje ikke den samme naturlige autoriteten som enkelt andre kapteiner med et oppblåst ego kunne hatt.

Tom Hanks

Og nettopp derfor er Tom Hanks en så glimrende skuespiller, også i denne rollen. Det er få andre som har den samme evnen til en uttrykksfull karakter som han har. Det er sånn at når han tidlig i filmen bøyer seg fremover mot kamera for å vaske ansiktet i kapteinlugarens servant, «kjenner» jeg et kort øyeblikk lukten av såpe. Det er godt skuespill!

Og få kan kopiere hans mine blandet av elegant sjarm, men med øyne som uttrykker usikkerhet når han inviterer Evelyn med på en reise der han kan fri til henne, et tilbud hun avslår med sin egen tvetydige eleganse og et snev av avstand og reservasjon.

I et nøtteskall balanserer Tom Hanks hårfint og mesterlig mellom indre usikkerhet og en samtidig svært høytfungerende kaptein i det som må antas å være hans livs mest krevende dager.

Om bord finner vi igjen noe av den samme usikkerheten i dynamikken mellom Krause og resten av besetningen. Men det foregår hele tiden på et ganske subtilt nivå, som når han spørrende blikkveksler med sin nestkommanderende i situasjonen der to matroser er kalt inn på teppet for å få refs fra kapteinen, og det er åpenbart at NK kanskje ville vært enda strengere. Eller når han i enkeltsituasjoner diskret blir justert av underordnede når han ikke 100% har den oversikten han uansett umulig kan ha.

Kaptein Kreuse sine høye krav til seg selv utkrystalliserer seg i den korte dialogen der en underordnet sier til kapteinen: “What you did yesterday got us to today,” og kaptein Ernest Krause svarer “It’s not enough. Not nearly enough.” Kanskje spesielt med tanke på det dilemmaet han ble stilt overfor mellom å plukke opp overlevende i sjøen fra et synkende skip samtidig som et annet skip hadde akutt behov for assistanse på grunn av ubåtangrep.

Flying start

I Battleship Greyhound har manusforfatteren Tom Hanks avveket ganske markant fra en klassisk dramaturgi i oppbyggingen av dramaet rundt konvoiens ferd over Atlanterhavet og The Black Pit. En vanlig tilnærming ville vært å benytte mye lenger tid på å bli kjent med «mannskapet», for på den måten å gradvis bygge opp spenningen når det omsider braker løs. I filmen blir vi nærmest kastet inn i det første ubåtangrepet i begynnelsen av filmen.

Jeg tar det for gitt at det er et bevisst valg av Tom Hanks, men er likevel usikker på om det ikke ville fungert minst like godt med den klassiske varianten. Det er fristende å trekke frem at skogsmatrosen av Jon Michelet med et nokså beslektet tema er den ultimate motsatsen i så måte.

Inspirert av virkelige hendelser

I denne type filmer er det alltid av stor interesse å få vite hvilket forhold historien har til virkeligheten. Og løfter vi blikket til det helt overordnede plan må det antas at dette er temmelig realistiske beskrivelser av hvordan konvoier i the Battle of the Atlantic foregikk. Dette var hardt, kaldt og ensomt. Og innimellom svært brutalt. Og ubåtgrupper kalt Wolf Packs var et høyst reelt element i det slaget.

Men historien på et mer detaljert plan om Greyhound og dens konvoi HX-25 er fiksjon. Det har eksistert et HMS Greyhound bygget på midten av 30-tallet, men det ble senket i Middelhavet i 1941 av tyske stuka-bombere. Før HMS Greyhound opererte i Middelhavet deltok skipet blant annet i operasjonen ved Narvik, like før okkupasjonen 9.april 1940.

Det at historien er en fiksjon er ikke noe problem i seg selv. Historien er proppfull av gode- og ikke fullt så gode fiksjoner fra 2. verdenskrig. Jeg kunne likevel ønske at det var litt mer tydeliggjort at dette var fiksjon, og ikke basert på en dokumentarroman for en reell konvoi ledet av Greyhound. Det ville styrket filmen. Den innledende teksten "Inspirert av virkelige hendelser" gir en liten pekepinn, men for å finne ut grad av fiksjon henvises seeren til egen research.

Tekniske kvaliteter

Vi starter med å nevne at Battleship Greyhound har både Dolby Atmos lydspor og Dolby Vision dynamisk HDR. Ingen av delene er utnyttet til visuelle overdrivelser eller lydmessig hypervirkelighet som kan være fristende for ubefestede sjeler i heftige krigsscener. Det er gjennomgående ganske mørke bilder, og det underbygger realismen i denne type film. Illustrerende «ubåtmusikk» og stadig tilbakevendende sonarlyder er noen av virkemidlene som styrker filmen. Og filmingen er stedvis mesterlig, ikke minst med fascinerende sjøscener i hardt vær.

Battleship Greyhound får en klar femmer på terningen. Det er det ikke helt sikkert at den ville fått med en mer macho skuespiller og rollefigur i hovedrollen!

 

Lest 1830 ganger Sist redigert mandag, 13 juli 2020 08:25
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.