Gyda Valtysdottir – Epicycle II
Magisk fra Island
Gyda Valtysdottir er en uhyre produktiv islandsk musiker. Hun startet bandet Múm på slutten av 90-tallet, et band som har laget karakterfull musikk influert av elektronika. Og samtidig har hun en klassisk utdannelse som cellist fra Reykjavik.
I 2016 laget hun et uhyre sterkt album med navnet Epicycle. Der lagte hun sine egne karakterfulle tolkinger av eldre komposisjoner, tolkinger med et veldig moderne uttrykk. På det etterfølgende Epicycle II fant hun ut at hun ville gjøre noe tilsvarende, men med nålevende komponister. Og hun fant frem til islandske komponister i sitt nærområde og bekjentskapskrets, og som hadde betydd noe for hennes egen personlige musikalske utvikling. Og disse komponistene er:
- Skúli Sverrisson - Unfold
- Ólöf Arnalds - Safe to Love
- Anna Þorvaldsdóttir – Mikros
- Úlfur Hansson – Morphogenesis
- Kjartan Sveinsson - Liquidity
- Daníel Bjarnason – Air to Breath
- Jónsi – Evol Lamina
- María Huld Markan Sigfúsdóttir - Ocio
Resultatet har blitt uhyre sterk og fascinerende musikk. Og det er vanskelig å la være å fremheve åpningskomposisjonen Unfold, som er komponert av Skúli Sverrisson, og har en himmelskuende musikalsk envelope. Og akkurat like vanskelig er det å forbigå den neste komposisjonen Safe to Love, som er skrevet av en ungdomsbekjentskap av Gyda. Og dette er det første sporet der Gyda eksponerer sitt andre store talent i tillegg til å være cellist som hun er på alle komposisjonene. Hun har en magisk vokal, og med mindre jeg tar veldig feil er dette den samme vokalen som er eksponert på enkelte av låtene til hennes ungdomsprosjekt Múm. Og det er veldig fristende å anta at Bjørk har vært en inspirasjonskilde i utviklingen av denne vokale karakteren. Vi finner noe av den samme nerven i vokalen som hos Bjørk.
Nå har jeg trukket frem to spor som enestående, men egentlig har alle komposisjonene og tolkingene en omtrent like suveren kvalitet og musikalsk magi. Dette er musikk som er bakoverlent og har lange linjer, ofte fylt med mye romklang, men det er aldri over kanten. Den musikalske sjangeren er som så ofte ellers vanskelig å sette i bås, men hvis du tenker deg et landskap i grenselandet mellom samtidsklassisk, stillferdig jazz og Indie, så begynner det å ligne litt. Men vi er nok tross alt nærmest lett tilgjengelig samtidsmusikk
Platen er utgitt på det amerikanske plateselskapet Sono Luminus i samarbeid med Diamond. Og Sono Luminus er et plateselskap som utmerket seg med mye spennende musikk, blant annet fra Island. Men de har også utmerket seg med spesielt god lyd. De hadde en stund mange flotte multikanalsutgivelser på Blu-Ray, men det ser ut til at dette formatet nå er et tilbakelagt stadium.
Epicycle II er et album du ikke må gå glipp av å stifte bekjentskap med, særlig ikke hvis du setter pris på musikk som utforsker nytt terreng samtidig med at det eksponerer vakre musikalske linjer og flott lyd. Tittelen som ukens plate er uunngåelig, til tross for at jeg skulle ønske at teksten var mer lesbar på det ellers praktfulle CD-coveret.
Les mer om Epicycle II hos Sono Luminus
I.P.A – Bashing Mushrooms
Spennende skandinavisk jazz med røtter
Jazzbandet I.P.A startet for 12 år siden som et prosjekt som skulle fordype seg i musikken til Don Cherry. Det startet i 2008 med saksofonist og bassklarinettist Atle Nymo, den svenske trompetisten Magnus Broo, bassisten Ingebrikt Håker Flaten og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen. I 2013 fikk de med den svenske vibrafonisten Mattias Ståhl, og det er den kvintetten de er også i dag.
Den musikalske retningen har utviklet seg etter hvert, og som et lite unntak for jazzutgivelser jeg har skrevet om i det siste er dette ren jazz som befinner seg ganske langt unna tilstøtende musikalske retninger. Det er også en ikke ubetydelig musikals spennvidde i Bashing Mushrooms, og det kan nok delvis være på grunn av at det er tre av musikerne som står for komposisjonene her. Men denne spennvidden forhindrer ikke at det er god musikalsk konsistens gjennom albumet.
På Atle Nymo sine komposisjoner trekkes jeg ufrivillig litt i retning av de klangbildene og det musikalske landskapet Miles Davis sin «Second Great Quintet» holdt på med i sin senere fase, i 1968, like før Miles Davis sine medspillere var i ferd med å bli elektrifisert og delvis utskiftet. Og da var det primært Wayne Shorter som dominerte komposisjoner, men selvfølgelig var Miles en dominerende musiker. Og de musikalske resonnementene som ble skapt i 68 har noen likhetstrekk med det jeg hører her. Kanskje aller tydeligst på åpningssporet Kudeta, men også på Farmor får jeg tidvis noen av de samme assosiasjonene.
Tittelsporet Bashing Mushrooms er skrevet av Magnus Broo, og her er det en fascinerende heftig Bee-Bop-inspirert åpning. Også den siste av Broo sine komposisjoner Fem Skator har en intens og Bop-inspirert karakter.
Mattias Ståhl er den tredje bidragsyteren til komposisjoner. Åpningssporet på side B på LPen har fått navnet Go Greta, og er en instrumental hyllest til Greta Thunberg. Og også denne har en klar bop-influens i moderne drakt.
Bashing Mushrooms utgis på LP, CD og som digital utgivelse på Cuneiform Records. Dette er I.P.A. sin andre utgivelse på dette plateselskapet, etter at I Just Did Say Something kom i 2016. Jeg har lyttet til både LPen og den digitale utgivelsen, og begge deler har flott, åpen og dynamisk lydgjengivelse som sammen med glitrende og nyskapende musikalske prestasjoner bidrar til at jeg må trekke frem sekseren på terningen for Bashing Mushrooms.
Les meir om Bashing Mushrooms hos Cuneiform Records
Marianne Baudouin Lie - Atlantis, Utopia & Ulvedrømmer
Norsk nyskapende cellomusikk
Marianne Baudouin Lie er en cellist bosatt i Trondheim, og har en særdeles rikholdig diskografi på samvittigheten. Og den musikalske bakgrunnen består både av samarbeid med moderne ensembler, som Alpaca Ensemble og Trondheim Sinfonietta, og mer tradisjonelle ensembler som Trondheimsolistene. I tillegg til en karriere og aktivitet som cellist er Marianne Baudouin Lie også forsker og underviser ved NTNU i Trondheim. Hun tok PhD i 2018, med prosjektet Making Sense.
Den ferske utgivelsen Atlantis er en dobbel CD med navn Atlantis, Utopi & Ulvedrømmer. Og for å være mer presis er det CD 1 som har tittelen Atlantis, Utopia, mens CD 2 har tittelen Ulvedrømmer. Det er i seg selv et litt uvanlig trekk å skille en dobbelutgivelse på denne måten, men dette avspeiler de ulike komposisjonene på de to CDene.
På CD 1 finner vi verkene:
- Many Thousands gone av Ellen Lindquist
- Concertino per violoncello et voce av Eirik Hegdal
- Atlantis Lamento av Stine Sørlie
- To Fav Maja Solveig Kjelstrup Ratkje
På CD 1 finner vi verket:
- Ulvedrømmer, en onewomenmusikal av Lene Grenager
Musikken på denne doble CDen består av cello, lyder, sang og tale. Det ligger soleklart innenfor sjangeren samtidsmusikk, men er likevel innen den lettere tilgjengelige delen av denne sjangeren. Det er en ganske fascinerende utforsking av klanger og lydflater som går igjen i komposisjonene, og det avspeiles også i bruken av vokal. Her får vi tidvis klare sitater fra folkemusikk, som Vi har en Tulle…, men samtidig i en helt ny form som ikke er ment som en tradisjonell fremførelse av disse melodiske sitatene, men mer som en klangflate i samspill med celloen. En ganske nyskapende og fascinerende tilnærming. Den kanskje mest spennende bruken av vokal som klangflate finner vi på Maja S.K. Ratkje sin komposisjon To F. Ratkje er ellers selv kjent for særdeles nyskapende bruk av vokal i sine samtidskomposisjoner.
Lene Grenager har i lang tid hatt et etablert samarbeid med Marianne Baudouin Lie. Og her er CD 2 viet hennes komposisjon Ulvedrømmer. Dette er en komposisjon som skiller seg klart fra komposisjonene på CD 1. Både i form av at det er klarere rytmisk betont musikk, men også i form av at de vokale innslagene består av resitasjoner. Eller kanskje rettere situasjonskommentarer. Jeg faar lyst til åaa stemme i en sang er ironisk nok også i begynnelsen en resitasjon, men går etter hvert over i musikk med klanger som gir assosiasjoner til det Michael Mantler og Carla Bley holdt på med på slutten av 70-tallet.
Atlantis, Utopia & Ulvedrømmer er en svært flott utgivelse, både musikalsk og når det kommer til lydkvalitet. Men også selve CDen med et flott trifold cover og booklet er det all grunn til å fremheve. Det kvalifiserer til en femmer på terningen som tenderer til å vippe over på et enda høyere tall.
Les mer om Atlantis, Utopia & Ulvedrømmer på Cello.no
Ulver – Flowers of Evil
Gamle Ulver krysser sine spor
Innledningsvis må jeg tillate meg å nevne at jeg har hatt LPen Flowers of Evil i min platesamling i bortimot et halvt århundre. Men da snakker vi selvfølgelig om en helt annen utgivelse, den klart beste utgivelse fra soft-hardrockbandet Mountain. Nå er det neppe dette 49 år gamle albumet som har inspirert Ulver i tittelvalget til dette 25-års jubileumsalbumet, men snarere diktsamlingen Les Fleurs du mal av Charles Baudelaire, utgitt første gang i 1857 – en diktsamling som fikk karakteristikken "an insult to public decency".
Denne karakteristikken vil neppe bli tildelt Ulver sitt nye album - verken tekster eller musikk kvalifiserer til det. Det musikalske landskapet her gir klare assosiasjoner til sent 80-tall, gjerne representert av Depeche Mode og Tears For fears.
Men dette er ikke det musikalske landskapet Ulver befant seg i fra starten. De startet som et band i grenselandet til Black Metal Band, ispedd litt inspirasjon fra folkemusikk. Og sjangerblanding har vært deres varemerke hele tiden, både samtidig, og over tid. Gjennom tiden etter oppstarten i 1995 med debutalbumet Bergtatt har de blitt assosiert med folk, klassisk, improvisasjon, industrimetal, prog-rock, elektronika og ambient.
I 2017 kom albumet The Assassination of Julius Caesar, et album som dannet en ny musikalsk retning, og Flowers of Evil er lett å oppfatte som en videreutvikling av denne. Frontfigur og vokalist Kristoffer Rygg har en veldig flott stemme som bærer Ulver elegant inn i denne 80-tallsinspirerte pop-retningen som ubesværet mingler med de tidligere omtalte Depeche Mode og Tears for Fears. Med seg i denne utgaven av Ulver har han Ole Alexander Halstensgård, Jørn H. Sværen og Tore Ylwizaker. I tillegg er det en rekke gjestemusikere på denne utgivelsen.
På et par av låtene får jeg også flyktige assosiasjoner til det musikalske tankegodset til Anderson, Bruford, Wakeman, Howe, som var en slags utbrytergruppe fra Yes med de fleste av de beste med unntak av Chris Squire, og som kom med et eneste soloalbum i 89 før Yes ble gjenforent. Men om ikke annet strander disse assosiasjonene på den store avstanden det er mellom Jon Anderson og Kristoffer Rygg.
Flowers of Evil er et svært godt gjennomført album, praktisk talt uten transportetapper. Og ved siden av åpningssporet One Last Dance er det lett å feste seg ved Machine Guns and Peacock Feathers og Little Boy. Mine ubestridte favorittlåter på albumet må likevel Nostalgia og den lavmælte avslutningslåten A Thousand Cuts.
CDen inneholder en uvanlig flott og fyldig booklet. Og apropos bøker – Ulver har utgitt en egen bok i anledningen 25-års jubileet, en bok som kan kjøpes i boundle sammen med CDen
Les mer om Flowers of Evil hos Bandcamp
Lasse Passage – Sunwards
Overraskende
Lasse Passage er en musiker som er litt vanskelig å fange i en eksakt bås. Heldigvis, vil noen si, og jeg vil ikke motsette meg den ideen. Han har en bakgrunn med utdannelse innen kunstmusikk, men har samtidig hatt en dragning mot pop og singer/songwriter. Heldigvis begynner det å bli stuerent å benytte den sistnevnte benevnelsen også på norsk, for det finnes ingen treffsikker oversettelse.
Man kan kanskje fabulere over at Passage sin ambisjon for sine egne utgivelser er å bygge en bro mellom kunstmusikk og pop. For i tillegg til å levere komposisjoner til andre, deriblant Alpaca Ensemble, Kristine Tjøgersen og Ole-Martin Hauser, har han fra før to egne album på samvittigheten. Debutalbumet If You Don’t Have Time To Cook, You Don’t Have Time To Live fra 2009 illustrerer at han har en legning for underfundige titler, og var ellers et ganske main-stream og tilgjengelig album. Det påfølgende dobbelalbumet Stop Making Sense and Start Making Success var noe mer utforskende, men på ingen måte far out.
Grunnlaget for hans ferske album ble unnfanget mens han reiste omkring i Mexico alene med sin gitar, og er kanskje enda mer tilgjengelig enn debutalbumet. Han har med seg et knippe fremtredende musikere på Sunwards, ikke minst bassisten Jo Berger Myhre som han har hatt et nært samarbeid med fra tiden før utdannelsen på Grieg-akademiet. Myhre er ellers en bassist som har krysset vårt tastatur et par ganger tidligere, både kollega Stig Arne sin reportasje fra Vossajazz i fjor, og min egen platesmaking fra tampen av 2018. Også saksofonisten Espen Reinertsen og trompetisten Eivind Lønning er et gjenhør fra tidligere platesmaking på Christian Wallumrød Ensemble sin utgivelse Many tidligere i år. I samme platesmaking dukket også Eivind Lønning opp også på en annen utgivelse av SOFA Music – Jan Martin Smørdal sin Choosing to Sing. Resten av besetningen er Andreas Werlin, Andreas Stensland Løwe, Kim Myhr og Anders Hostad Sørås.
Og musikken på Sunwards er mer tilgjengelig enn noen av de tidligere utgivelsene fra Lasse Passage, og står i sterk kontrast til de typiske utgivelsene fra SOFA Music, som har en tendens til å være spennende samtidskomposisjoner i det mer krevende hjørnet. Her befinner vi oss i et helt annet landskap, som balanserer mellom vise og pop.
Musikken på denne utgivelsen er direkte fengende og innimellom lystige låter, men likevel med høy musikalsk kvalitet. Lasse Passage sin gitar og heller lyse vokal dominerer i låtene, og I Need a Holiday og God Is in the Nature er blant mine favorittlåter, tett fulgt av 300.000 Francs og If the Wind.
Les mer om Sunwards hos SOFA Music