lørdag, 10 oktober 2020 08:45

Platesmaking i oktober – Jevnt god og smakfull musikk fra mange sjangre

Skrevet av

Denne gangen er det en jevnere «konkurranse» enn det ofte er ellers, men den musikalske spennvidden kanskje større enn noen gang. Og det er allerede mange som står i kø til neste smaking som forhåpentligvis kommer ganske snart. Da blir det mye vinyl.

Sverre Gjørvad - Elegy of Skies

Spennende veksling mellom melodisk og utforskende

Losen Records har mye spennende på gang i andre halvdel av oktober, og vi tjuvstarter litt med Sverre Gjørvad sin utgivelse som kommer fredag den 16. Han har med seg den samme besetningen som på fjorårets utgivelse Voi River, også den på Losen Records. Dette var en utgivelse med like stor bredde som Elegy of Skies, illustrert av en morsom tolking av Beatles-låten Here Comes The Sun.

Det betyr at i tillegg til at han selv spiller trommer finner vi Herborg Rundberg på piano og pumpeorgel, Dag Okstad på bass, Kristian Svalestad Olstad på gitar. I tillegg spiller Joakim Milder tenorsaksofon på Mercy.

Sverre Gjørvad har ellers en svært lang fartstid innen norsk jazz, med et rulleblad som i begynnelsen kanskje preges av at han studerte jazz ved Trondheim Musikkonservatorium. Han spilte i Bodega Band og Storytellers. Første soloutgivelse kom i 2001, i et album med den underfundige tittelen Denne Lille Pytten Er Et Hav. Og i 2011 utga han et album med en like annerledes tittel – Patience For The Little Things.

‘Sverre Gjørvad har også spilt med norske jazzgiganter som Live Maria Roggen, Ståle Storløkken, Mats Eilertsen and Nils-Olav Johansen. Og med Richard Badenyck, en musiker mange av våre lesere også vil gjenkjenne fra eiersiden av Lyd & Bilde

Selv om vi hele tiden befinner oss ganske trygt innenfor gjerdene til jazzlandskapet illustrerer denne utgivelsen at dette er et ganske stort og mangfoldig landskap. Og jeg blir aller mest fascinert av musikken på Elegy of Skies når den befinner seg i et utforskende og søkende terreng. Som på åpningssporet An Amorphic Balloon, og på Islands and Mountains. Og på det avsluttende tittelsporet Elegy of Skies Men samtidig er albumets styrke nettopp denne vekslingen mellom det melodiøse og det mer diffuse og søkende.

Lyden er flott og dynamisk på Elegy of Skies bidrar til å sikre plassen som Ukens Plate

Les mer om Elegy of Skies hos Losen Records

 

Kjartan Sveinsson - Der Klang der Offenbarung des Göttlichen

Vakker Neo-klassisk opera uten solister

Kjartan Sveinsson er en moderne islandsk komponist som nekter å holde seg i båsen sin. Det kan selvfølgelig være plagsomt nok, spesielt dersom man har med dyr å gjøre. Gjelder det derimot musikere, og kanskje spesielt moderne islandske musikere er det et godt tegn på at noe interessant og spennende er i gjære.

Sveinsson har en bakgrunn fra det islandske postrock-bandet Sigur Rós, som han sluttet seg til som 20-åring i 1998. Han er også en av de komponistene Gyda Valtysdottir lagde en tolking av i utgivelsen Epicycle II, som jeg skrev om i forrige Platesmaking. Da var det komposisjonen Liquidity som fikk en personlig tolking av Gyda Valtysdottir

Der Klang der Offenbarung des Göttlichen, eller The Explosive Sonics of Divinity er en opera i fire akter, og ble urfremført i Berlin’s Volksbühne theatre i februar 2014. Den er skrevet sammen med Ragnar Kjartansson basert på Halldór Laxness sin roman World Light.

I første akt går tankene ufrivillig til den polske komponisten Henryk Górecki, og hans 3. symfoni som jeg skrev om i fjor da Beth Gibbon lagde en utrolig flott tolking av denne symfonien, en symfoni som også har navnet Sorrowful Songs. Både harmonier struktur og musikalsk atmosfære har klare likhetstrekk. Og denne første satsen er en ren instrumental som en overture. De andre aktene har kor, men ingen solister, så dette er ikke en opera som følger svært tradisjonelle spor.

Men det er selvfølgelig ikke hindring for at musikken er svært flott og vakker. Den har en langt mindre moderne karakter enn en opera uroppført i 2014 kunne tilsi. Neo-klassisk er kanskje en dekkende karakteristikk. Tidløs er vel også en godt dekkende beskrivelse.

Også lyden er på et høyt kvalitetsnivå. Det er vi vant med når Sono Luminus står for produksjonen.

Les mer om Der Klang der Offenbarung des Göttlichen hos Sono Luminus

 

Martin Taxt – First Room

Møter musikk japansk arkitektur?

Jeg må innrømme at begrepet eller instrumentet microtonal tuba var ukjent for meg før jeg ble kjent med denne utgivelsen. Men det var den ikke for Martin Taxt, som har utgitt musikk på dette instrumentet tidligere.

Og vi bør vel ta et lite tilbakeblikk til 2011, da Robert Hayward, Martin Taxt og Kristoffer Lo utga plata Microtub, også det på Sofa Music. Plateselskapet opplyser: Robert Hayward utviklet den første microtonale tuba sammen med tubaprodusenten B og S i 2009. Etter å ha utforsket mulighetene i bare intonasjon på vanlig tuba, fant han det nødvendig å oppfinne et nytt instrument hvor alle mikrotonene kunne spilles på en mer logisk måte.

På denne ferske utgivelsen utforsker Martin Taxt mulige sammenhenger mellom arkitektur og musikk. Et spennede utgangspunkt som gir flyktige assosiasjoner til en annen utgivelse jeg skrev om i mai, der Hanne Borchgrevink utforsket sammenheng mellom bilder og musikk på utgivelsen HUS. Selvfølgelig samtidig svært annerledes, så vi forlater det der.

First Room tar for seg japansk arkitektur, nærmere bestemt et japansk terom og tatami matte, en tradisjonell matte i vevet strå med rektangulær form i proporsjonene 2:1. Og albumets coverfoto illustrerer grunnplanet til et japansk tehus, et grunnplan som har blitt benyttet som fundament for musikken. Innspillingen er en miks mellom opptak gjort over to dager, med både liveooptak og studioopptak utført i samme rom.

Musikken er en dialog mellom Inga Margrete Aas på kontrabass og viola da gamba, og Martin Taxt på microtonal tuba. Eller kanskje mer presist en utforsking av samklangene mellom disse instrumentene. Det er lange linjer i musikken på dette 35 minutter lange sporet, som har en utpreget minimalisme i sin utforsking. Det er ellers fristende å sammenligne med Microtub, som har beslektet musikalsk terreng, men med en annen instrumentsammensetning.

Dette er den første i en serie på flere utgivelser der Martin Taxt lover å utforske sammenhengen mellom arkitektur om musikk. Om utgivelsen finner en slik sammenheng vil jeg overlate til lytteren, men spennende musikk har det uansett blitt. Jeg ser frem til kommende utforskinger av samme karakter.

Les mer om First Room hos Sofa Music

 

Emilie Lidsheim – GAP

Klassisk musiker i nytt landskap

Hun heter egentlig Emilie Heldal Lidsheim, og er utdannet klassisk fiolinist ved Norges Musikkhøgskole og Barratt Due. Hun er trygt plassert i Ensemble Allegria, et kammerorkester som ikke går av veien for å utforske moderne og litt sjangersprengende komposisjoner. Men hun har også spilt med Norsk Kammerorkester, Norsk Solistkor, KORK og Oslo-Philharmonien. Med andre ord det vi trygt kan karakterisere som en godt etablert klassisk musiker.

Men Emilie har også en annen musikalsk side, og det er derfor hun befinner seg på mitt tastatur i dag.

Emilie har også befattet seg med musikk som befinner seg solid på utsiden av tradisjonell klassisk musikk. Hun har spilt med artister som a-ha, Odd Nordstoga, Eva Weel Skram, No4, Christel Alsos, stryketrioen LEO, det zanzibariske jazzbandet Matona’s Afdhal Group og Javid Afsari.

Det startet kanskje i oppveksten, der hennes var en visesanger i tillegg til å være en billedkunstner. Og det er nettopp visesang som er en av hovedingrediensene i hennes nye debutalbum Gap, der hun har skrevet all musikken selv med unntak av «Jeg Maler Dagen Hel, som er skrevet av hennes far Karl Heldal. Men på det ferske albumet GAP serveres ikke Visesang i den fasongen hennes far har servert på tre albumutgivelser, men en mer utforskende versjon der det kanskje er nærliggende å ta frem begrepet vise-pop. Men vi finner også elementer av andre musikklandskap i denne utgivelsen. Dette er en visekategori du ikke trenger å bli veldig overrasket om du gjenkjenner fra KKV sitt repertoar, men det er likevel en veldig personlig stil som ikke kan direkte sammenlignes med andre artister jeg har hørt.

På GAP spiller Emilie Lidsheim fiolin og bratsj, i tillegg til at hun synger. Men Det er flere medskyldige til denne produksjonen, og den kanskje mest gjenkjennelige er Morten Qvenild. En veldig spennende pianist som jeg skrev om på den unike utgivelsen Landet bortanfor Landet – Område 51 sammen med Frode Grytten for et snaut år siden, og som skribentkollega Stig Arne lyttet til på Osafestivalen omtrent på samme tid. Og i tillegg spiller Stian Andreas Egeland Andersen på kontrabass, og Ivar Myrset Asheim spiller trommer.

Jeg maler dagen hel, som er den låten som er skrevet av Karl Heldal er også en av de sporene som utmerker seg over snittet på utgivelsen. Den påfølgende Blikket er også blant mine favoritter, med en flott minimalisme i arrangementet og en nerve i fremførelsen av en låte som har evne til å trenge gjennom de fleste skall.

Av en eller annen grunn har albumets fire aller beste låter klumpet seg sammen, og det er ikke i starten av albumet. Så når låten etter Blikket også er blant de aller beste, blir det en bekreftelse av dette mønsteret. Men her på Den samme månen er det mer flyt i melodiføringen med lange linjer og fint komp av trommer og bass. Her brukes det også en god del klang, i motsetning til på blikket. Og begge deler er like treffsikkert tilpasset de respektive låtene. Ror er likevel min aller største favoritt, og er en ganske hektisk låt, som veksler mellom en heftige- og rolige passasjer. Dette er nok også den aller mest nyskapende låten på et flott og kreativt album.

Les mer om GAP hos Øra Fonogram

 

Espen Eriksen Trio – End of Summer

Melodiøs jazz av godt og trygt kaliber

Espen Eriksen kommer frå Haugesund, og er utdannet jazzpianist. Han har hatt et utstrakt samarbeid med trompetisten Gunnar halle, og har utgitt tre album sammen med han, med melodiøs og lavmælt musikk.

Men i dag befinner han seg primært på mitt tastatur og i mitt smaksprøverom for hans trio – Espen Eriksen Trio. Denne trioen har vært konstant siden den oppsto i 2007, og består i tillegg til han selv på piano av bassisten Lars Tormod Jenset og trommeslageren Andreas Bye. Skribentkollega Stig Arne har stiftet musikalsk bekjentskap med trioen under Vossajazz i 2019, noe du kan lese om her.

Musikken til Espen Eriksen er jazz av det utpreget melodiøse slaget, med innslag som enkelte ganger kan gi koblinger til folkeviser, men det er koblinger av det forsiktige slaget. Det er likevel fristende å si at denne trioen er en del av arven etter Jan Johansen Trio, og beveger seg i mye av det samme musikalske landskapet som Tord Gusatavsen Trio og Kvartett har boltret seg i.

Dette har vært en nokså konstant faktor på trioens fire foregående utgivelser gjennom det siste tiåret. Og det er like gjenkjennelig på trioens rykende ferske utgivelse med navnet End of Summer. En tittel med en touch av mollstemt atmosfære, som også preger musikken litt, selv om den langt fra alltid bokstavelig talt går i moll. Og vi kjenner også igjen den litt lavmælte og melodiøse atmosfæren som også går igjen i de tidligere utgivelsene.

Men det er også kontraster til dette og i siste del av sporet Dancing Demons løftes temperaturen mange hakk. Også Transparent Darkness er et spor som skiller seg ut fra de andre fra start, og er blant mine favorittlåter på albumet.

End of Summer er et flott og gjennomarbeidet album, og har også lyd over snittet, selv om siste bit av gjennomsiktighet kan savnes.

Les mer om End of Summer hos Runegrammofon

Lest 888 ganger Sist redigert søndag, 15 november 2020 22:08
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.