søndag, 28 mai 2023 11:34

Platesmaking 1-23. Mest norsk, og litt Sparks

Skrevet av

Det har gått trekvart år siden forrige platesmaking, og det er nesten en skam. For musikk er egentlig det temaet jeg liker aller best å skrive om – det har bare vært alt for mange andre tema og gjøremål som har treng platesmaking i bakgrunnen. Men nå er jeg tilbake i sadelen, og det er 2-3 titler som også burde fått plass, men som dessverre må vente til neste kapittel i platesmakingen.

Per Mathisen – Sounds of 3 Edition 3.
Ikke akkurat Vikingrock…

Det ser ut til å være enkelte ting her i verden man kan stille kalenderen etter. Og en av dem er når Per Mathisen kommer med en ny utgave av sin Sounds of 3. For fire år etter forrige utgave «Edition 2» kommer det en Edition 3. Og dette mønsteret kjenner vi igjen også fra forrige gang, noe jeg skrev om i min platesmaking i 2019. Og da snakker vi ikke om en ny utgivelse fra trioen, men en helt ny trio, som forrige gang. For mens Edition 1 besto av Frode Alnes og Giraldo Piloto i tillegg til Per Mathisen selv, hadde han med seg Ulf Wakenius og Gary Husband på Edition 2.

På Sounds of 3 Edition 3 har Per Mathisen fått med seg Nguyen Le på gitar og Audun Kleive på trommer. Ingen hvem som helst, og de har begge en formidabel diskografi bak seg.

Rent musikalsk er dette selvfølgelig trygt innenfor jazz-sjangeren, men likevel i den banehalvdelen som lener seg litt forsiktig mot både funk og rock. Det er ikke et ukjent terreng å finne Per Mathisen i, og det er også et terreng han behersker usedvanlig godt.

Temaet på denne instrumentalutgivelsen er havet, og signalet vikingene fikk fra naturen som hjelpemiddel de gir. Hver låt har sitt tema, og åpningssporet kalt Bird`s unrest handler om at fuglene blir urolige og varsler om dårlig vær.

Et av mine favorittspor er det lyriske Navigating Stars, med Per Mathisen sitt Jaco-inspirerte basspill. Men det desiderte høydepunktet er likevel avslutningslåten Free At Last, en låt som også kanskje kan defineres som den mest søkende på albumet. Men i mine ører også den aller vakreste.

Også lyden er veldig bra på denne utgivelsen, som vi ellers er vant til fra Losen Records. En verdig kandidat til tittelen Ukens Plate.

Les mer om Sounds of 3 Edition 3 hos Losen Records

 

One Small Step – Gol Variations.
Nyskapende og fascinerende.

Denne utgivelsen er en «overligger» som jeg ble dypt fascinert av for et halvt år siden. One Small Step definerer seg selv som improvisasjonstrio, og det kan være en benevnelse god som noen for musikere som åpenbart trives med å gå nye musikalske veier. De tre som utgjør trioen er Tapdancer Janne Eraker, felespilleren Vegar Vårdal og bassisten Roger Arntzen.

One Small Step har alliert seg med Audun Strype, en lydmagiker som har krysset mitt tastatur flere ganger tidligere, senest på albumet Svadilja, som jeg skrev om i fjor rundt disse tider, men også tidligere på Vassvik sitt album Gakti, og like før det på Benedicte Maurseth sitt album med samme tittel utgitt i 2019.

Et av hovedsporene Heija er veldig åpenbart folkemusikkinspirert, mens spor 2, som er mitt favorittspor har en langt mer markant andel av samtidsmusikk i porteføljen. Men langt viktigere enn musikkategori er den søkende, utforskende fabuleringen som fascinerer dypt.

Albumets navn Gol Variations henspiller på at deler av opptaket er gjort i Gol Stavkirke. Og her får produksjonen virkelig glede av Audun Strype sine evner til å fange stedet akustisk.

Gol Variations er en utgivelse som fortjener din oppmerksomhet, spesielt hvis du setter pris på musikk som går litt nye veier. Og så kan jeg tilføye at Janne Eraker & Anders Kregnes Hansen kommer med en spennende utgivelse 2. juni kalt Three Miniatures for Tap Dance and Percussion. Også her står Audun Strype for lyden, og han skuffer heller ikke på denne utgivelsen.

Les mer om Gol Variations hos Cleen Feed

 

Sparks – The Girl Is Crying In Her Latte.
Ikonisk fra klassiske brødre

Noen av oss har fulgt Sparks nesten helt fra brødrene Ron og Russel Mael startet sin karriere som Halfnelson, og utga sitt debutalbum under samme navn. Det vil si – strengt tatt tror jeg det var ganske få som fulgte med fra start, for det ble ikke noe fart på karrieren før de utga den særpregede og geniale LPen Kimono My House i 1974, og som jeg selv snublet over omtrent i de dager. Da hadde de i mellomtiden endret navn til Sparks, og Kimono My House er en parade med fascinerende og særpregede låter, og ikke minst tekster som mer enn en gang kan få en entusiast til å få ilinger nedover ryggen. Og da tenker jeg ikke spesielt på This Town Ain`t Big Enough, selv om den er ganske uslåelig musikalsk i Sparks sin portefølje.

Men denne duoen som har skiftende supplement av andre musikere i bandet spisses av Russel Mael sin særpregede vokal, som innimellom går noen oktaver høyere enn det som kan forventes av en herre. Og like viktig er vel kanskje egentlig Ron sitt sære fremtoning med en karikert Hitlerinspirert bart.

Men egentlig er det tekstene som er en av de viktigste bærebjelkene i Sparks sin produksjon, og da jeg fredag i forkant av pinsen ble oppmerksom på at det var kommet et nytt album med tittelen «The Girl Is Crying In Her Latte» var det ganske opplagt at dette måtte være et album med Sparks. Og selv om jeg har hatt en «tørke» innen platesmaking på trekvart år var denne utgivelsen dråpen som fikk begeret til å flyte over – en ny platesmaking måtte snarest på plass.

Jeg skrev også om Sparks sin forrige utgivelse A Steady Drip, Drip, Drip som kom for tre år siden. Det vil si, det er egentlig ikke helt korrekt, for innimellom utga Sparks et soundtrack til filmen Anette, en produksjon som viser bandets store musikalske spennvidde opp gjennom årene. Filmen er regissert av Leos Carax, som i enkelte kretser går under bnevnelsen kultregissør, og som Sparks har hatt en visjon om å samarbeide med. Sparks vant en pris for musikkenb på 47th César Awards, noe som egentlig også er en manifestasjon av at Sparks aldri har falt for fristelsen til å være kommersielle, til tross for en varierende popularitet.

Rent musikalsk er ikke The Girl Is Crying In Her Latte blant de beste albumene fra Sparks. Det er fremdeles krevende å passere materialet i Kimono My House rent musikalsk, selv om jeg syns at låten Madonna fra albumet Interior Design er oppe og snuser på Kimono, både musikalsk, og ikke minst i form av en utrolig fascinerende tekst. Lyden på Sparks sine album har sjelden nådd audiofile høyder. Og likevel blir jeg nødt til å gi dette albumet en femmer på terningen, rett og slett fordi jeg blir fascinert av at de fremdeles holder ut, og det fantastiske tekstmaterialet. Og den underfundige teksten til avslutningslåten Gee, that was fun er verd en femmer alene…

Les mer om The Girl Is Crying In Her Latte hos Sparks

 

Maria Norseth Garli – Morning Light.
Helstøpt utgivelse med forsiktig videreutvikling

Den 26 mai slapp Marie Norseth Garli sitt tredje album Ingebrigt Håker Flaten sitt plateselskap Sonic Transmissions Records. Selv trakterer hun vokal, gitar og fiolin, og på albumet Morning Light har hun med seg Lars Ove Fossheim på gitar, synthgitar, vokal, munnharpe og trekkspill, Kyrre Laastad på woodblocks og gitar, mens Nicolas Leirtrø trakterer baritongitar. Leirtrø trakterte ellers baritongitar og bass på et par utgivelser vi skrev om i fjor - Amalie Dahl’s Dafnie – Dafnie, og I Like to Sleep – Sleeping Beauty

På utgivelsen får Maria Nordseth Garli eksponert en moden musikalsk retning, med et låtmateriale som fremstår konsistent, men samtidig spennende. Samtidig opplever jeg at musikker her er en anelse mindre rocka enn på det foregående utgivelsene hennes –Silver Light, og sånn sett kanskje er litt nærmere debutalbumet Golden. Og hennes rike vokaluttrykk kommer godt til sin rett i arrangementer der ingen har falt for fristelsen å overlesse med musikalske virkemidler. Den flotte stemmen får innimellom lov til å stå litt nakent, til tross for at det er rikelig med gitarer i manesjen. Det er en styrke.

Den innledningsvis lavmælte og enkle låten Lullaby sniker seg inn som en av mine favoritter på albumet, og beholder den posisjonen helt ut selv om det lavmælte elementet i en periode forsvinner med et brak. Sammen med den instrumentale Intermezzo er vel dette også de største musikalske kontrastene på albumet, og på sistnevnte er også heftig vreng et essensielt virkemiddel.

Men også avslutningslåten Sorry My Love er blant mine favoritter, skiller seg også klart ut fra de mer homogene låtene i innledningen.

Les mer om Maria Norseth Garli

 

Øyonn Groven Myhren – Haugtussa.
En flott utgivelse

Arne Garborg sin diktsyklus Haugtussa har vært gjenstand for utallige tonesettinger, og det i mange ulike musikksjangre. Det startet med Edvard Grieg som komponerte 12 sanger i 1895, etter å ha blitt kraftig inspirert da han leste diktsyklusen samme år som den ble utgitt. I løpet av de tre påfølgende årene reduserte han utvalget til 8, før de ble publisert under opus 67 i 1898.

I ettertid er det mange som har tatt fatt på den samme oppgaven, men i helt ulike musikksjangre. For mitt vedkommende er det Ketil Bjørnstad sin utgave fremført av Lynni Treekrem som har gjort det desidert største inntrykket, og som jeg tidvis har spilt i hjel gjennom vårt århundre. Men også andre utgiver har vært sterke musikalske bidrag, og ofte med et delvis dramatisk musikalsk uttrykk.

Øyvonn Groven Myhren er en av våre store folkemusikere, og for den som blir litt nysgjerrig på eventuelt slektskap til andre kjente musikere med samme etternavn, kan det bekreftes at hun er barnebarn av Eivind Groven, som i sin tur er onkel til Sigmund Groven.

Øyvonn fikk bestillinga av dette verket fra Folkemusikkveka på Ål i Hallingdal i 2019, og hun forteller selv at hun umiddelbart tenkte at dette måtte bli kveding. Hennes første innslag var at det skulle være en ren vokal fremførelse, men hun fikk etter hvert andre tanker, og fikk med musikerne Rasmus Kjorstad og Tomas Nilsson. Historia om Veslemy som var synsk er ikke fri for dramatikk, og hun har også kontakt med det hinsidige.

Meg bekjent har ingen tidligere laget en så omfattende og komplett fremstilling av Garborg sin diktsyklus. Og når resultatet har så høy kvalitet på både komposisjon og fremførelse blir dette uhyre verdifullt. Og samtidig er vel dette kanskje den eneste komposisjonen basert på Garborg sin Haugtussa som er mer eller mindre ren folkemusikk, riktignok i moderne inkarnasjon.

Denne versjonen av Haugtussa er utgitt fysisk som en trippel CD, mens det i første omgang bare er del 1. som er tilgjengelig på strømmeplattformer. De to påfølgende delene vil ankomme senere, og til ulike tidspunkt.

Les mer om Haugtussa hos Grappa

 

Lest 3369 ganger Sist redigert søndag, 28 mai 2023 16:17
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.