PLATER:
- Roger Waters – The Dark Side Of The Moon Redux
- Bob Dylan – Shadow Kingdom.
- Taylor Swift – Midnights (The Til Dawn Edition).
- The Rolling Stones – Hackney Diamonds
- Trio Mediæval – An Old Hall Ladymass
Roger Waters – The Dark Side Of The Moon Redux
Omstrid utgivelse fra en like omstridt herre
I året for det legendariske Pink Floyd-albumet sitt 50-årsjubileum og sitt eget 80 års-jubileum, fant Roger Waters det betimelig å komme ut av skyggenes dal. Til mange sin store glede, og kanskje like mange sin store forargelse? For like omstridt som han selv er med sine mange høyst kontroversielle politiske utspill, er nok også denne nyutgivelsen med det som best kan kalles en rekomposisjon, eller i det minste en drastisk nytolking av The Dark Side Of The Moon. Eller kanskje vi like godt skal benytte Roger Waters sitt eget begrep – «Redux». Uansett, den slags blir det lett bråk av.
Selv befinner jeg meg i den leiret som syns at det grepet Waters har gjort er helt innafor. Det måtte eventuelt vært hans tidligere kolleger i Pink Floyd som kan ha berettiget harme over at Roger Waters på denne måten tar uforholdsmessig stort eierskap til mesterverket fra 1973. Og riktignok hadde han en dominerende rolle i denne utgivelsen, ikke minst som tekstforfatter, men noe soloverk var det ikke. På en annen side er det bare Nick Mason og David Gilmour tilbake av det opprinnelig firkløveret i Pink FLoyd, etter at Richard Wright gikk bort for 15 år siden, og Syd Barrett selvfølgelig var satt ut av spill lenge før dette albumet. Nick Mason har uttrykt seg i lovende ordelag, mens noe lignende fra Gilmour sin side er utenkelig. Han er en glitrende gitarist, en av de største vi har hatt, men noen fredsmekler blir han aldri.
Men hva er det så Roger Waters har gjort på denne utgivelsen, og hva er det som er så flott med dette albumet? Først må jeg minne om at albumet ikke er ment som en konkurrent til originalversjonen fra 1973, noe Waters selv også presiserer – i det minste verbalt. I likhet med spennende nytolkinger flest ligger styrken i at det musikalske uttrykket er veldig annerledes, til tross for at det rent musikalsk og melodisk er mer eller mindre direkte sitat. Og når jeg innledningsvis nevnte at Roger Waters endelig hadde kommet ut av skyggenes dal, var det ikke uten en god porsjon ironi. For dette er på ingen som helst måte noen lystig solskinnshistorie. Tvert imot er det et dystert mørke som dominerer utgivelsen i hele den musikalske og lyriske atmosfæren. Dette blir kraftig forsterket av opphavsmannens omfattende «voiceover», og et generelt dunkelt lydbilde. Sistnevnte er ikke til hinder for at det tidvis dukker opp en litt plagsom høyfrekvent forvrenging, første gang mot slutten av «Speak to me». Mulig dette er tilsiktet fra produsentens side, men for å sitere et gammelt 80 talls-band som også har gjenoppstått med et nytt album i fjor: «these are the things I can do without».
Men ellers er dette mørke og litt dystre uttrykket en av albumenes åpenbare styrker i mine ører. Det er et klart mer minimalistisk arrangement på Redux enn på originalen, og man kan selvfølgelig finne på å savne David Gilmour sine frapperende gitarsoloer, helt til man kommer på at de ligger der fremdeles urørt på originalen, og fremdeles kan avspilles når som helst. Hvis du derimot verdsetter å høre Roger Waters sin for det meste snakkende vokal i en stil som lett kan gi assosiasjoner til Tom Waits, eller Leonard Cohen på sitt mørkeste, er dette albumet fullt av kvaliteter. Og så er jeg veldig glad for at Pink Floyd-legenden ikke har forsøkt å hente inn en kvinnelig vokalist med intensjoner om å overgå Clare H. Torry sin legendariske vokalprestasjon på The Great Gig in the Sky. Da hadde det virkelig blitt bråk, og også min entusiasme hadde vært borte som dugg for solen. I stedet har han ganske genialt lagt inn en lavmælt kraftig prosessert vokal som mest fremstår som en ren synth-fremførelse, der det er litt heftig innpust som innimellom gir assosiasjoner til et menneske som opphav. Eller kanskje er det bare denne pusten som er human, og resten en ren synth-voice? I vår tid kan man ikke vite den slags helt sikkert, uten at man selv var til stede….
Money er vel det sporet som har den aller mest omfattende transformasjonen. Dette ble sluppet som en single midt i sommerferien, og min umiddelbare reaksjon var «wow – gleder meg til resten av albumet kommer». Money har fått et ganske bluesy uttrykk, og selvfølgelig er det verken kassaapparat eller Gilmour-solo her. Derimot noen intermesso med synthstring som faktisk er velplassert. Og noen åpenbart sarkastiske vokalinnslag avløst av «Sorry, I`ll read that again.»
Når jeg nå kårer The Dark Side Of The Moon Redux til Ukens Plate må ikke det forveksles med at jeg syns det overgår originalversjonen. Det er tross alt ikke snakk om «århundrets studioalbum», som Pink Floyd sin originalversjon er overkvalifisert til. Men at dette er en av årets mest interessante rockeutgivelser vil jeg derimot stå inne for.
Og så kan man selvfølgelig spørre seg om albumet ville vært like interessant dersom det oppsto i et vakum – at det som skjedde i 1973 aldri har skjedd? Antakelig ikke, for i mine ører er noe av kvaliteten at Redux at det er en veldig spennende nytolking av TDSotM. Og hadde Redux oppstått i 1973 som første- og eneste utgivelse, ville albumet neppe gitt Pink Floyd det karriereboostet de fikk med Dark Side, og de neste tre påfølgende albumene der de lærde og entusiastene fremdeles strides om hvilket som var best. Eller rettere sagt nest best.
Les mer om The Dark Side Of The Moon Redux
Bob Dylan – Shadow Kingdom.
Uvanlig konsept
For bortimot tre år siden lot jeg meg heftig begeistre av Dylan sin nyeste studioutgivelse Rough and Rowdy Ways, som for en gangs skyld verken besto av bootleg series eller en samling halvinspirerte coverlåter som han hadde bedrevet mye av det siste tiåret. Og når jeg hentet frem sekseren på terningen var ikke det utelukkende et utslag av at jeg er en halv-sent ankommet Dylan-entusiast.
Denne gangen er det et helt annet konsept på utgivelsen. Det er et soundtrackalbum av en nokså uvanlig filmutgivelse med samme tittel som albumet – Shadow Kingdom, med undertittelen The Early Songs of Bob Dylan. Filmen er i seg selv et uvanlig konsept, med en filmatisering av Dylan med supplerende musikere som fremfører forhåndsinnspilt musikk med nydelig sort-hvit film – sistnevnte basert på et par smakebiter tilgjengelig på Youtube. Og musikken på dette albumet er altså det studioinnspilte grunnlaget for filmen, og utgis nå på CD og dobbel vinyl, i tillegg til de obligatoriske utgivelsene på strømmetjenester.
Men også rent musikalsk er dette faktisk et litt uvant konsept fra mesteren Bob Dylan i vårt århundre. Som undertittelen er dette gjenutgivelse og nytolkinger av tidlig musikk av Dylan. Men det er på sin plass med en liten presisering, for de som likte Dylan aller best i hans akustiske folk-pregede periode kan tenkes å bli skuffet her. For det eneste sporet fra hans akustiske tid er hentet fra det albumet der han kjørte dobbelt, med elektrisk på side A, og akustisk på side B. Og da snakker vi om det siste sporet med vokalmusikk på denne ferske utgivelsen, med en tolking av It`s All Over Now Baby Blue fra det kontroversielle albumet Bringing It All Back Home utgitt i 1965. Dette er også det tidligste av Dylan-albumene det er hentet låtmateriale fra, der det ellers er konsentrert til perioden 1965 – 1971. Et par hederlige unntak er klassikeren Forever Young fra Planet Waves i 1974 og den enda mye senere What Was It You Wanted fra Oh Mercy i 1989. Og så må vi selvfølgelig ta med den flotte instrumentale avslutningslåten Sierra`s Theme.
Nå er vi vant med å få nye versjoner av Dylan-klassikere i bøtter og spann fra hans utallige utgivelser i bootleg-series, men dette blir noe helt annet. For her får vi naturlig nok disse klassikerne i et helt nytt lydlandskap, der Bob Dylan faktisk synger like bra- eller nesten bedre enn noen gang. Omtrent i samme sound-landskap som vi fikk på den tidligere omtalte Rough and Rowdy Ways, men selvfølgelig med den gamle musikken. Og det er nettopp denne kombinasjonen som gjør Shadow Kingdom til en unik utgivelse.
Jeg må også omtale låtvalget på utgivelsen. For dette er en samling låter helt uten transportetapper. Det betyr ikke at det nødvendigvis er en samling med Dylan-svisker egnet til å utgjøre en slags Greatest Hits. Men det er låter som passer perfekt til den nye sounden han presenterer i disse ….ehhh…. moderne tolkingene, og skaper en flott symbiose. Skulle jeg driste meg til å fremheve noen låter, er Queen Jane Approximately, What Was it You Wanted og Just Like Tom Thumb`s Blues kandidater, sammen med den instrumentale Sierra`s Theme som fascinerer hver gang den avspilles.
Også lydkvaliteten er blant det beste som har vært på noen Dylanalbum. Kanskje med unntak av Oh Mercy. Og da summerer dette seg opp til en ny sekser på terningen for Bob Dylan. Tipper det vil glede Dylan enda mer enn en Nobelpris i litteratur!
Tracklist:
- When I Paint My Masterpiece. Cahoots (The Band) 1971
- Most Lekely You Og Your Way and I`ll Og Mine. Blonde on Blonde 1966
- Queen Jane Approximately. Highway 61 Revisited 1965
- I`ll Be Your Baby Tonight. John Wesley Harding. 1967
- Just Like Tom Thumb`s Blues. Highway 61 Revisited 1965
- Tombstone Blues. Highway 61 Revisited 1965
- To Be ALone With You. Nashville Skyline. 1969
- What Was It You Wanted. Oh Mercy 1989
- Forever Young. Planet Waves 1974
- Pledging My Time. Blonde on Blonde 1966
- The Wicked Messenger. John Wesley Harding. 1967
- Watching The Rover Flow. Bob Dylan`s Greatest Hits Vol. II. 1971
- It`s All Over Now Baby Blue. Bringing It All Back Home. 1965
- Sierra`s Theme¨
Les mer om Shadow Kingdom
Taylor Swift – Midnights (The Til Dawn Edition).
Skamfulle gleder
Taylor Swift har kommet med sin tredje utgave av albumet Midnights. I tillegg til den ordinære, korte versjonen med 13 spor lanserte hun samtidig Midnights (3am Edition). Ok - noen timer senere da, og med 7 ekstra bonusspor. Og når hun nå utgir enda en versjon kalt Midnights (The Til Dawn Edition), skal det ikke mye djervhet til for å tolke tittelen dithen at her må det være enda noen spor.
Og det er det – tre stykker. Og så har jeg ikke tenkt å bruke mange kalorier på å redegjøre for at det er et spor som ikke er tidligere utgitt på strømmetjenester, mens to av dem er nye versjoner av Karma og Snow On The Beach. Og jeg skal heller ikke fornærme din intelligens med å redegjøre for hvem som bidrar med vokal i refrenget etter hvert på sistnevnte, som har fått den fulle tittelen Snow On The Beach (feat. More Lana Del Rey). Og heller ikke gjøre et forsøk på å oppklare hva denne snøen på stranda egentlig er for noe – den slags overlater jeg til Sophie Elise.
Det jeg forsøker å si her, er at grunnen til at jeg trekker frem Midnights (The Til Dawn Edition) i denne platesmakingen ikke er for å utbrodere hva som er nytt på denne utgivelsen. Situasjonen er heller den at den nye versjonen som kom 26. mai ga en kjærkommen anledning til å skrive om en av årets for meg guilty pleasures, siden utgivelsen dermed fikk fornyet relevans. Og nå aner jeg at jeg kommer til å få kjeft av Stig Arne for at jeg ikke heller skriver det norske uttrykket skamfulle gleder, i stedet for guilty pleasures. For det må innrømmes at påfallende mange av låtene i albumet klistrer seg fast i underbevisstheten, og surrer i tide og utide.
Jeg må også innrømme at jeg ikke har hengt meg nevneverdig opp i Taylor Swift sine musikalske bravader tidligere, og et lite tilbakeblikk på bak-katalogen bekrefter at jeg opplever Midnight som hennes desidert beste album, og i en helt annen liga enn forutgående albumet. Og det begynner allerede på åpningssporet Lavender Haze, og roer ikke ned før vi kommer til spor 12 Sweet Nothing, selv om også den er middels bra. Det er noe magisk i både musikk og tekst på mange av sporene, og Question…? og You`re On Your Own, Kid er kanskje mest fascinerende av dem alle. Og i et forsøk på å analysere hva som skaper disse tilløpene til magi, er det kanskje måten hun greier å lage en synergi av tekst og musikk, der teksten i mange tilfeller er everfylt av ord på en måte som ville fått mange andre artister til å gå på trynet. Mens Taylor Swift greier å fremføre strofen You're on your own, kid
You always have been på en måte som gir en klump i magen.
Jeg burde vel egentlig tatt lærdom etter Billie Eilish at det fakta at en popsanger har stor suksess blant tenåringer ikke automatisk betyr at det er no-go for en gretten gammel gubbe, og jeg lover å være litt mindre forutinntatt en annen gang. For Midnights er musikk for meg, og både (3am Edition) og (The Til Dawn Edition) blir bare mer av det samme. Men det går likevel an å støtte Taylor Swift sin vurdering i at de 13 første låtene er indrefileten. I hvert fall de 11 første…
Og så dukker det uunngåelige spørsmålet opp: hva er det som gjør at dette siste albumet er så veldig mye bedre enn alt annet hun har utgitt? For meg handler det om at hun har funnet helt andre strenger å spille på, ikke minst etter perioden da hun fikk tittelen Miss Americana. Ikke et vondt ord om Americana eller country rock, men det er ikke der Taylor Swift finner sin beste utgave av seg selv, i mine ører. Det er når hun får briljere med synth-pop med et lite touch elektronika i svingene enkelte plasser, og en synthbass med litt heftige swell og sweep som krydder. Da blir det til musikalsk magi, og jeg blir hektet på kroken.
Bare et lite hjertesukk til slutt – skulle ønske at hun fikk råd om å skifte ut det Cheerleading-inspirerte antrekket på scenen.
The Rolling Stones – Hackney Diamonds
Gammel Stones i nye flasker
Stones har ikke utgitt et album med egenkomponert materiale på 18 år, etter at de utga A Bigger Bang i 2005. Det var velegnet til å frykte at disse legendariske rockeheltene aldri kom til å utgi et fullblods Stonesalbum, ikke minst etter at Charlie Watts gikk bort for to år siden. Men nå har det skjedd, og faktisk er den samme Watts med på to av sporene. For dette er et album det har vært jobbet med i årevis, og Selv Stones mistet etter sigende troen på at det ville bli fullført.
Og så var det selveste Sir Paul McCartney som tok initiativ til at albumet skulle fullføres gjennom et forslag til Ronnie Wood. Og den samme McCartney er en av mange kjente navn på listen over gjesteartister, deriblant Elton John, Stevie Wonder og Lady Gaga. Og i tillegg selveste Bill Wyman, som ikke har gjort noen innspilling på et Stonesalbum de siste 30 årene.
På et album der det er 18 år siden forrige utgivelse når vi ser bort fra Blue & Lonesome som inneholder coverversjoner av andre sine blueslåter, man bli veldig spent på hvilken grad av fornyelse albumet representerer. Usikker på om det er en god nyhet, må kortversjonen bli at dette primært har begge beina trygt plantet i gammel Stones-musikk. Det vil si – ikke vanvittig gammel, for gløtter vi tilbake til 60 tallet og Brian Jones sitt regime, var det et veldig annerledes terreng mye av musikken beveget seg i. Jeg har i en årrekke blitt vekket av en tilfeldig (shuffle) låt fra albumet Flowers på mitt soveromsoppsett med 2x Sonos Play:5, og det meste av musikken der er fra et helt annet regime enn det Stones har servert de siste 30-40 årene. Og med et litt nyere perspektiv er dette forutsigbart terreng, der både Mick Jagger sin overraskende ungdommelige, spreke og frekke vokal, og gitarsound fra ikke minst Keith Richard er i god gammel tradisjon.
Låtmateriale på plata er bokstavelig talt temmelig homogent, og har få overraskelser. De domineres av et hard rocka uttrykk, som aldri vil kunne anklages med merkelappen lavmælt.
Men det finnes noen unntak, for Dreamy Skies er en veldig bluesy låt, og faktisk kan lavmælt passere som merkelapp her, selv om noen vil kunne hevde at det er en overdrivelse. Enda mer bluesy er avslutningssporet Rolling Stone Blues. I det utypiske Stoneslandskapet finner vi også sporet Tell Me Straight, der Keith Richard sin vokal dominerer og gir en uvanlig atmosføre til låten. Kanskje Stones burde gi Keith Richard lit større innpass som hovedvokalist?
Et annet høydepunkt for meg er Sweet Sounds of Heaven, men som beveger seg i et kjent musikalsk Stoneslandskap. Her er det Lady Gaga og Stevie Wonder som briljerer med backing vokaler. Og så kan jeg ikke unnlate å nevne åpningssporet Angry, som har lagt ute som en singel den siste halvannen måneden. Den er på ingen som helst måte lavmælt, men utrolig fengende. Et velvalgt spor, både som åpning på albumet, og som et slags omen i forkant av at hele albumet ble utgitt den 20. oktober.
Bare det faktumet at de gamle rockeheltene overraskende har levert et fullblods Stonesalbum og vel så det burde sikkert ha kvalifisert til en sekser på terningen. Men det forholdet at det er en del transportetapper mellom gullkornene førte til at terningen til slutt landet på en femer, etter å ha vippet nervøst noen sekund. Men utrolig bra jobbet av gamle gutter!
Les mer om Hackney Diamonds
Trio Mediæval – An Old Hall Ladymass
Praktfull middelaldermusikk
Denne trioen med det litt krevende navnet ble startet i 2017, etter initiativ av en nyutdannet Linn Andrea Fuglseth fra Musikkhøgskolen og et år ved Guildhall Scool of Music & Drama. Hun fikk med seg svenske Anna Maria Friman og Torunn Østrem Ossum i Trio Mediæval, med et navn inspjirert av et notehefte kalt Mediæval Carrols, som Linn hadde tatt med seg fra London. Og hovedtemaet for trioen var gitt – det skulle være middelaldermusikk. Berit Opheim var med i trioen i fem år som erstatter for Torunn, mens Jorunn Lovise Husan overtok stafettpinnen i 2018, og er med i trioen på An Old Hall Ladymass.
Trioen har en imponerende diskografi bak seg etter disse 25 årene, og det som startet med ECM New Series og etter hvert ECM, gikk etter hvert over til 2L, etter å vært innom et par andre Label. Og selv om Trio Mediæval har et solid fundament innen vokal middelaldermusikk, trives de med å krysse grenser over til andre musikkformer, som samtidsmusikk, folkemusikk og jazz.
An Old Hall Ladymass bygger i hovedsak på et manuskript kalt Old Hall-manuskriptet. Det inneholder en samling på rundt 150 musikkstykker, og to tredeler av disse er kreidtert med navn, der alle menn. Dette er i stor grad Gloria- og Credo-satser, og motetter, for det meste for tre stemmer. Det var som skapt for Trio Mediæval, som har transponert musikken for å passe for kvinnestemmer.
I tillegg til musikken fra sen middelalder med en kombinasjon av navngitte- og ukjente komponister, har Tri Mediæval supplert med fire spor med komposisjoner av tre nålevende komponister. Det dreier seg om Sol Lucet komponert av Marianne Reidarsdatter Eriksen som også bidro på den ferske 2L-utgivelsen Yggdrasil av Cantus. Det rent instrumentale Interludium er både komponert- og fremført av Catalina Vicens, mens det den New York-baserte komponisten David Lang har stått for de to siste sporene. Lang er ellers en av grunnleggerne av Bang in a Can, en event for amerikansk samtidsmusikk som krysset mitt tastatur i forbindelse med plateomtale av en vinyl med Ken Thomson som er fast medlem i Bang on a Can All-stars. Her har David Lang bidratt med komposisjoner som her et åpenbart mer moderne klangspråk, men som like fullt glir ubemerket inn i den musikalske helheten.
Fremførelsen fra trioen sin side er som forventet glitrende, og de har lykkes med å skape en musikalsk middelaldersatmosfære i denne utgivelsen innspilt i Uranienborg Kirke
Som så ofte ellers er dette en dobbel disk-utgivelse Som Pure Audio Blu-ray. Den ene disken inneholder en SACD, med spor i stereo og 5.0. Mens den andre disken inneholder alternative spor i 2.0 LPCM 192/24, 5.0 DTS HDMA 192/24, 7.0.4 Auro-3D 96kHz og 7.0.4 Dolby Atmos 48kHz. Jeg har lyttet mest til stereo-sporet på SACDen av praktiske grunner, men som alltid ellers foretrekker jeg multikanalsutgavene. En praktfull lydgjengivelse, spesielt for de som liker en naturlig 3-dimensjonal gjengivelse.
Les mer om An Old Ladymass hos 2L
