I begynnelsen av januar skrev jeg om et livealbum av Fleetwood Mac fra perioden umiddelbart før «nye» Fleetwood Mac oppsto i 1975. Det aktuelle albumet var Fleetwood Mac – Live from the Record Plant (December 15, 1974). Den artikkelen vakte mye interesse, og en interessant diskusjon i tråden på Hifisentralen som fikk meg til å endre litt mitt perspektiv og oppfatning om mellomperioden mellom Peter Green og nye Fleetwood Mac.
Nå et snaut år senere har det kommet en ny Liveinnspilling fra dette populære engelsk-amerikanske bandet. Og også innspillingen er fra et snaut år senere i forhold til den forrige plata, med opptak fra Capitol Theatre, Passaic, New Jersey – 17. oktober 1975 og Jorgensen Auditorium, University of Connecticut – 25. oktober 1975.
Fleetwood Mac: Live 1975 har nylig fått sin første vinylutgave, lansert 28. november 2025 som en eksklusiv Record Store Day Black Friday-utgivelse. Denne versjonen kommer på to krystallklare LP-plater, begrenset til 5 000 eksemplarer, og inneholder opptak fra konsertene i Capitol Theatre (Passaic, New Jersey) og Jorgensen Auditorium (Storrs, Connecticut) i oktober 1975. Tilgjengeligheten er i dag preget av begrenset lager hos enkelte spesialbutikker.
Før denne vinylutgaven var materialet kun tilgjengelig som del av den omfattende Deluxe Edition av albumet Fleetwood Mac fra 1975, som ble utgitt på CD i 2016. Denne boksen inkluderte remastrede studioversjoner, alternative takes og liveopptak fra samme turné, men altså ikke på vinyl. Dermed markerer 2025-utgivelsen første gang disse ikoniske konsertene er tilgjengelige i analogt format, noe som gjør den til et ettertraktet samleobjekt for både lydentusiaster og fans av bandet.
Dette er altså det første offisielle Livealbumet med den ikoniske kvintetten etter at Lindsey Buckingham og Stevie Nicks ble med. Disse konsertene ble holdt ca. tre måneder etter at deres første studioalbum ble utgitt. Det albumet heter bare Fleetwood Mac, men har fått tilnavnet «The White Album», i likhet med det dobbeltalbumet mange regner som tidenes beste Beatles-album, og som sannsynligvis har fått det samme tilnavnet av noenlunde tilsvarende grunn, siden også dette egentlig bare har tittelen «The Beatles». Men ok, nå er det Fleetwood Mac det skal handle om.
Konserten fra Capitol Theatre den 17. oktober 1975 ligger ute på Youtube under tittlen Fleetwood Mac – Full Concert – 10/17 1975 – Capitol Theatre (official)
Det ligger også en video ute på Youtube med opptak som antas å være fra en konsert den 15. oktober, altså umiddelbart før de to konsertene som danner grunnlaget for utgivelsen Live 1975. Denne har omtrent samme setliste, men mangler to av sporene. Videoen har tittelen Fleetwood Mac – Live in Largo 1975
Rollefordelingen på Live 1975
Det burde egentlig ikke overraske at størstedelen av låtmaterialet på denne liveutgivelsen er fra før 1975, med seks spor fra mellomperioden, i tillegg til to av sporene som er fra perioden med Peter Green. Men det som kan overraske litt mer er at Stevie Nicks er såpass mye i skyggen enda, mens Lindsey Buckingham har en veldig dominerende rolle som hovedvokalist på åtte av tretten spor.
Men før overraskelsen tar overhånd kan det være nyttig å reflektere over situasjonen på dette tidspunktet. Da Fleetwood Mac inviterte Lindsey Buckingham inn i bandet i 1974, var det egentlig bare han de ønsket – de hadde behov for en ny gitarist. Buckingham satte imidlertid som betingelse at Stevie Nicks også måtte bli med, og dette gjorde at Stevie Nicks startet med en mer perifer rolle enn den hun skulle få senere. Hun hadde kun et par nye låter å bidra med – Rhiannon og Landslide – og ingen historikk med bandet, i motsetning til Christine McVie som allerede hadde en solid katalog og fast plass i settlisten.
Live 1975 dokumenterer denne overgangsfasen. Stevie Nicks synger bare på to spor, mens Buckingham dominerer – kanskje litt overraskende også over veteranen Christine McVie. Etter hvert skulle Nicks sitt karisma og låtskrivertalent løfte henne til en ledende posisjon, særlig fra Rumours og utover, men her hører vi henne fortsatt i startgropen, på vei mot stjernestatus. Buckingham på sin side var litt mer nedtonet på Rumours, mens han fikk sin storhetstid med albumet Tusk.
Tidligere har albumet Live fra 1980 vært det offisielle Livealbumet fra denne perioden, en dobbelt-LP album som kom i min samling få år etter utgivelsen.
MUSIKKEN
Allerede på åpningssporet Get Like You Used to Be kjenner vi umiddelbart igjen Lindsey Buckingham sin profilerte gitarssound og stil, bak Christine sin vokal på denne 12-takteren fra Bare Trees – faktisk den eneste ekte 12-takters bluesen på albumet, selv om det er med to låter fra Peter Green-perioden. Og til tross for min tidligere litt reserverte holdning til mellomperioden, må det innrømmes at dette er en veldig bra låt.
Også Station Man fungerer veldig bra, og i mine ører låter det bedre med Buckingham i front støttet av Christine og Stevie, enn med Jeremy Spencer og Christine McVie på originalen Kiln House. Og låten får egentlig en helt annen karakter med sitt Livepreg på Live 1975.
Ved siden av åpningssporet er Spare Me a Little of Your Love og Why der Christine McVie er frontvokalist, og rigger middels bra på albumet, der disse er to middels bra låter. Men sistnevnte løftes likevel ekstremt med den nydelige koringen til paret Nicks/Buckingham.
Stevie Nicks sine to låter der hun både er låtskriver og hovedvokalist er Rhiannon og Landslide. Og begge disse sporene er utmerkede versjoner – i mine ører bedre enn både studioversjonene på The White Album og de fleste etterfølgende liveversjoner.
En god tolking av den da ferske I`m So Afraid blir rundingsbøye før det som for mange sikkert vil være høydepunktene på utgivelsen - de to klassikerne skrevet av Peter Green. Oh Well og The Green Manalishi (With the Two-Pronged Crown).
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å omtale de to etterfølgende låtene World Turning og Blue Letter fra The White Album som litt middels transportetapper, men faktum er at jeg syns at også disse får et solid løft sammenlignet med studioversjonene.
Buckigham/Nicks
Don’t Let Me Down Again er ikke blant de aller beste låtene på albumet, men likevel den kanskje mest interessante. Og grunnen til det er at den ikke er en Fleetwood Mac-låt, men er hentet fra albumet Buckingham/Nicks.
Dette var duoens debut fra 1973, og albumet som indirekte førte dem inn i Fleetwood Mac. Etter å ha vært utilgjengelig i over femti år, kom det endelig i remastret utgave på CD, digitalt og i flere eksklusive vinylformater 19. september 2025. Rhino Records sto bak en omfattende reutgivelse med 180-grams high-fidelity vinyl, fargevarianter og reproduksjoner av originale singler, samt nye liner notes av David Fricke. For første gang ble albumet også tilgjengelig på strømmetjenester, og det fikk stor oppmerksomhet – både fordi det gir et sjeldent innblikk i Buckingham og Nicks’ musikalske identitet før Fleetwood Mac, og fordi låten «Frozen Love» var den som fanget Mick Fleetwoods interesse i 1974.
Da relanseringen kom i september var jeg på nippet til å ta det med i en Platesmaking, men tiden strakk ikke til. Og jeg hadde klart for meg vinklingen med et slags pre-ekko av kommende nye Fleetwood Mac, spesielt med sikte på låten Don’t Let Me Down Again. Onde tunger vil kanskje si at nye Fleetwood Mac er en variant av Bucingham/Nicks med komp. At det ikke var Fleetwood Mac som fikk med seg Lindsey Buckingham og Stevie Nicks, men omvendt - at det var dette Californiaparet som fikk med seg Fleetwood Mac som kompband. Nesten på samme måte som Little Feat fikk med Tower of Power på Waiting for Colombus. Eller som Dylan og The Band. Ok – vi gir oss her…
Albumets aller beste?
Til tross for at den er litt utypisk for Fleetwood Mac, er avslutningslåten for meg veldig overraskende en kandidat til albumets beste. Da snakker vi om Hypnotized, som er hentet fra 1973-albumet Mystery to Me. Og her er det mye som imponerer. For det første har Lindsey Buckingham en litt uvanlig vibrato i stemmen som gir flyktige assosiasjoner til en helt annen vokalist – Mick Hucknall i Simply Red. Og egentlig er vel også denne låten litt over i Simply Red-terreng, forsterket av at koringen er litt inspirert av Simply Red, et tiår før sin tid.
For koringen fra Christine og Stevie er praktfull i en ellers veldig flott låt. Også gitaren til Buckingham er veldig bra her, selv om det på ingen måte er virtuost. Avslutningsvis kommer det et riff som nesten høres ut som et sitat fra åpningen til Rhiannon.
Og så blir det litt tydelig eksponert et orgel som åpenbart er en B3 eller C3. Og det som er ekstra interessant med dette er at Jon Lord i Deep Purple etter sigende skal ha kjøpt et C3 fra nettopp Christine McVie, men litt usikker tidfesting sier at dette skal ha skjedd allerede i 1974, så dersom det stemmer, er det ikke det samme orgelet.
Denne låten med sitt opphav fra 1973 er en endelig spiker i kisten til mine feilaktige fordommer mot mellomperioden til Fleetwood Mac sin utilstrekkelighet.
LYDEN
Litt blandet, men faktisk store deler godt over det man kan forvente av en «glemt» 50 år gammel liveinnspilling. Høydepunkt for lydgjengivelse er de to akustiske Stevie Nicks-låtene, og begge de to Peter Green-låtene, der jeg nesten fikk hakeslepp av «kubjella» eller hva det nå er på Oh Well. Men også The Green Manalishi har veldig bra lyd, ikke minst gitarplukkinga langt ute til høyre. Likevel blir lyden av Stevie Nicks sin koring overraskende grøtete når hun kommer litt sterkere inn mot slutten.
Det er i utgangspunktet litt fristende å anta at lyden på opptakene fra en av konserten kan være bedre enn den andre, men jeg finner ingen konsistent sammenheng. De sporene med mest overbevisende lyd er fordelt mellom begge de aktuelle konsertene
TERNINGEN
Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for at dette skulle bli nok en femmer på grensen til en sekser, men da det veldig flotte avslutningssporet sank inn, ble det bare nødt til å bli en sekser. Og dette er et album jeg veldig gjerne skulle hatt en vinylutgave av, og som i skrivende stund er bestilt. En veldig flott utgivelse som går inn som en verdig makker til den doble LPen Live fra 1980.
