LAB12 holder til i Aten, der deres lille, men svært dedikerte team produserer forsterkere, DAC’er, RIAA’r, strømforsyninger og kabler på gamlemåten, også kjent som “håndlaget”. De har holdt det gående siden 2012, så dette er åpenbart levedyktig. Alt de gjør er basert på forsterkning fra rør, sånn sett er de vel håpløst gammeldagse, men nå er vel det store deler av lytternes tilstand, også, så det burde være et greit utgangspunkt. Nevnt er deres DAC; denne ga meg både gåsehud og hakeslepp, og min oppfatning er vel at dette er en av de bedre kjøpene innen digitalomvandlere på markedet i dag. Men det er tross alt helt andre utfordringer med RIAA-trinn, og interessant nok er denne beskrivelsen av produktet (altså som RIAA-trinn), egentlig feil! Det finnes nemlig flere kurver å velge blant når det kommer til forsterkning av de mikroskopiske pick-up signalene, så i tillegg til RIAA-kurven, kan man her også velge DECCA (noe lysere og mindre bassforsterkning enn RIAA-standarden) eller COLUMBIA (noe mildere og mørkere enn RIAA-standarden). Merk at disse EQ-kurvene relaterer seg til innspilling og skjæring av plater, og de to sistnevnte variantene finnes på en del eldre utgivelser, men i dagens samfunn er RIAA forsterkningskurve enerådende.

Det finnes også en Melto1 i sortimentet fra LAB12, denne har mye enklere tekniske løsninger, og inngang for kun én pickup, der Melto2 har 3 innganger. Melto 2 har full fjernstyring av alle funksjoner, mens 1’eren er fullt manuell, med dip-switcher og det hele. Så spørsmålet er om de lydmessig er omtrent like gode, mens man på 2’eren betaler for all den omkringliggende teknologien, displayet og fjernkontrollen? Jeg skal la dette spørsmålet hvile her (har ikke begge tilgjengelig), men må innrømme at det er et spennende spørsmål...

Melto2 er utstyrt med 2 stk. E88CC (6N23P / 6922) + 2 stk. 6n2p-EV. For førstnevnte finnes  gode New Old Stock (eller nye) å velge blant (merk: ikke bruk standard ECC88 som ekvivalent), mens den siste der, er en liten nøtt. I utgangspunktet er disse sovjetiske rørene ganske like de mye mer tilgjengelige ECC83 / 12AX7, men tenker man å bytte til de mer tilgjengelige variantene, så må det også en sokkel-converter inn i bildet. På den positive siden bemerkes at de er bygget for lang levetid, så bekymringen er tross alt moderat.

I mitt oppsett har jeg matet LAB12 Melto2 fra Acoustic Solid Wood Black / Origin Live Illustrious / Dynavector DV20X2 (low output moving coil), samt Fisher Studio Standard MT-6330 / Audio Note IQ3 (moving magnet). Førstnevnte har sett inn i 100 Ohm og fått 64 dB gain, mens mm’en har sin sedvanlige 47 kOhm og 38 dB gain. På både forsterkersiden og høyttalersiden har jeg gjort det enkelt for meg selv ved at Quad 3 integrert forsterker har matet Audio Note AN-E Spe-HE i alle eksemplene. Før leserne går løs på skribenten med grov sjikane og steinkasting for denne latskapen, vil jeg gjerne nevne at antallet usikkerhetsfaktorer involvert i lytting til alt som har med vinylavspilling å gjøre, er nærmest endeløst. Dessuten har jeg brukt hodetelefoner med fantastiske kvaliteter fra Heed Canalot hodetelefonforsterker som kontroll. Ei heller har det manglet referanser; her har vært sammenlignet med Doxa RIAA og Aura Fidelity’s siste variant av RIAA-trinn, sistnevnte bygget på det nokså unike Twin Drive-systemet. Videre har jeg brukt moving magnet RIAA fra polske Fezz, samt det usedvanlig gode trinnet innebygget i Quad-forsterkeren. I tillegg til alt dette har jeg hatt min gode, gamle og vellydende step-up trafo, Audio Innovations Series 800. Og allerede før vi begynner å prate om musikkeksemplene, må jeg bare si det som det er: Lab 12 Melto 2 er et fyrverkeri av et RIAA-trinn!

Lab 12 Melto 2 er altså en fullblods rørbasert RIAA forsterker uten feedback, den tar inntil 3 platespillere inn (alle RCA), og har én utgang, men her kan velges mellom RCA og XLR. Absolutt alt på dette RIAA-trinnet er fjernstyrt, og valgmulighetene er mange, sjekk produsentens nettsted for detaljer, det blir litt i overkant å beskrive det hele her. Basis for konstruksjonen er et gjennomarbeidet moving magnet forsterkertrinn, mens moving coil-settingen fører signalet gjennom en step up trafo fra Lundahl. Sett fra mitt ståsted er dette den absolutt mest vellydende løsningen for moving coil, samtidig som det lett oppstår støy og brum fra disse svært sensitive trafoene. Heldigvis er ikke dette et problem med Melto 2, det er muligens ikke den aller stilleste platespillerforsterkeren jeg har hørt på, men så absolutt blant de bedre, og godt innenfor akseptable rammer. Legg til at Melto 2 leveres med 5 års garanti fra fabrikk, så har vi vel dekket det meste?

La meg begynne med noen generelle betraktninger før vi kaster oss på de mer detaljerte tankene omkring hva vi hører fra Lab 12 Melto 2. Koplet opp mot den gamle og skamløst gode Fisher-spilleren forstår jeg endelig hvorfor noen foretrekker en god moving magnet fremfor moving coil. Jovisst har jeg alltid ment at min Audio Note IQ3 er en drivende god mm, men alvorlig talt, akkurat det jeg hører her, må jeg si meg ganske satt ut av. Dørgende stille, silkeglatt, og en helt enorm dynamikk! Jo, jeg vet at akkurat dette med dynamikken og klangen er et kjennetegn på Audio Note, men allikevel, endelig får jeg høre hva denne pick-up’en er god for, og det er ikke akkurat småtterier! Nå låter plutselig denne Audio Note pu’n som en finslepet moving coil, bare det at den leverer med et skyv ut av helv..., og en hurtighet jeg knapt ante at den hadde, det er nesten så hele mitt verdensbilde omkring pick-up’er blir endevendt! OK, så bringer akkurat dette fenomenet et viktig spørsmål til overflaten: Skjer det noe negativt gjennom step-up’en for moving coil, da, eller? Den harde sannheten er vel at jo, det gjør vel i grunnen det. På den annen side kjenner jeg fortsatt ikke til noen bedre måte å gjøre det på, og kanskje finnes det årsaker til at noen lager ekstremt påkostende step-up trafoer? Og faktum er altså at jeg blir tvunget til å spørre meg selv om dette er den beste mm-RIAA’n jeg noensinne har hørt...

Men la meg allikevel komme med et aldri så lite hjertesukk her. Jeg nevnte fjernkontrollen, og bruken av den er ikke akkurat intuitiv, må jeg innse. Jeg ble litt sprø av å lete etter hvordan man fiklet seg fram til ønsket inngang. Særlig om man ønsker å gjøre et litt kjapt skifte mellom 2 spillere kan det være nokså frustrerende før man finner ut hvordan dette er tenkt. Men særlig mer har jeg da heller ikke å sutre over!

Vi starter med å lytte til en skive jeg har et relativt fjernt forhold til, nemlig et ganske aparte samarbeid mellom Øystein Sevåg og Lakki Patey, der de gjør hver sin side av en LP med nydelige resultater. Skiva heter “Windflower”, og at det låter helt herlig stille og nærværende kan vi delvis takke Ny York Studio i Oslo, og sound engineer Haakon Manheim for. Spesielt ettersom det var innspilt i perioden for diskanthelvete, tidlig på 80-tallet. Dette låter silke, varmt, elegant, levende, og vi kan også takke Lab 12 for at det faktisk fremlegges akkurat slik. Det er en underliggende mildhet i dette RIAA-trinnet, på mange måter en slags forvirrende motsigelse til det faktum at det låter både dynamisk, påslått og hurtig i gjengivelsen av musikk.  Og mens vi nå først er inne på ganske så obskur musikk, hvorfor ikke benytte Deep Purple’s selvtitulerte 3dje-utgivelse som neste eksempel? Dette er en innspilling med typisk preg fra slutten av 60-tallet, la oss gjerne kalle det patina, uansett har det sin tidskoloritt. Igjen viser Lab12 Melto2 sin evne til å levere med avslappet pokerfjes; det er nydelige klanger, svært dypt innsyn i lydkulissene, og jeg vil hevde at jeg aldri har hørt akkurat dette albumet bedre formidlet, og akkurat det sier ikke helt lite, for jeg har eid akkurat dette eksemplaret siden tidlig på 1970-tallet!

Nu vel, etter en litt famlende start, går vi løs på mer kjente eksempler, som jeg har benyttet i et utall konstellasjoner opp gjennom årene, og begynner med en behagelig innspilling fra Linn Records på 1990-tallet. Claire Martin og hennes “Old Boyfriends” legges på tallerkenen, og vi hører en mild og velkjent klang fra gode gamle Linn-innspillinger.  Det leveres med en flott dynamisk kontrast, muligens noe varm i mellomtonen, men overhodet ikke problematisk. Klangene og innsynet oppover, i kombinasjon med nevnte dynamikk, skaper en fin, rufsete gjengivelse av blåserne. Og når jeg sier “rufsete” i denne sammenhengen, så innebærer det at formidlingen får med seg blåsernes klangstruktur fullt ut, uten å glatte over. Meget bra! Videre med Eric Clapton og hans “Unplugged”-album fra 1992, og låta “Running on faith. Det leveres fantastisk åpent og levende, med nydelig perspektiv, helheten er nyansert og elegant. Kan jeg ane at det er litt tamt, allikevel? Og er trommene litt i overkant langt fremme? Uansett disse minimale undringene, hører en totalgjegivelse som er mer avslappet enn jeg mener å ha opplevd tidligere, så blir det et nærmest filosofisk spørsmål om dette er et positivt eller et negativt trekk.

Litt tøffere blir det med Neil Young, og hans 1989-utgivelse “Freedom”, hvor jeg velger den dvelende, sugende låta “Eldorado”. Og akkurat her blir jeg faktisk ganske forvirret, for her fremkommer en del tydelige egenskaper jeg ikke helt kjenner igjen, og ikke alt er like positivt. Det positive først: Flott detaljering i øvre mellomtone, flott innsyn i lydkulissene. Tidvis brutalt dynamisk, men ikke like overbevisende i hele frekvensområdet. For noe er merkelig her! Det låter litt “kort” i nedre mellomtone, der jeg mener å ha hørt dette mer åpent og levende før. Samtidig oppleves det noe kunstig i klangene og det oppleves et generelt inntrykk av tilbakeholdenhet. Hvorfor? Joda, det er et meget lavt innspillingsnivå, og det gir en viss gevinst å skuffe på litt, men fortsatt fremstår det litt mystisk stemmegjengivelsen. På den annen side helt gitarklangen helt eksemplarisk, så hva dreier dette seg om? Her må jeg igjen vise til alle usikkerhetsfaktorene med vinylavspilling, og et eller annet sted i kjeden er det mest sannsynlig et frekvensavvik som skaper denne undringen, og det behøver slett ikke være et produkt av RIAA-trinnet.

Et hint av det samme finner jeg med den eksepsjonelt godt innspilte utgivelsen fra Peoria Jazzband og deres “New Sides”, utgitt på Opus3. Her er det et liv ut av helvete, det er levende til 1000, men allikevel, er det en ørliten manko i ren slagkraft? Det fremkommer en herlig, naturlig og påslått orkesteropplevelse med god plass og klang i hele blåserrekka. Til tross for mine små spørsmål om eksplosiviteten, er dette kanskje det mest “ekte” av alle riaa jeg har hørt på denne innspillingen, og la meg bare anbefale folk å høre på noen gamle vinylinnspillinger av mindre jazzband fra Opus3, det er pinadø noe helt for seg selv!

Vi kommer selvsagt ikke unna klassisk musikk, og jeg velger meg Gustav Mahler, 5. Symfoni, med Karajan foran Berliner Philarmoniker, og Christa Ludwig mezzosopran, utgitt på Deutsche Grammophon. Allerede i introen slår det meg at dette er sjokkartet bra, en naturlig tonal varme, aldri overdrevet påslått, eller skarpt, dette låter rett og slett som levende klassisk musikk. Legg til at det er voldsomt og stort, med en kraftfull dynamisk kontrast, det er regelrett brutalt. Og vakkert! Klanglig sett er dette en innertier, faktisk. Her ble jeg faktisk litt målløs.

OK, så har jeg kanskje hørt rene mc-trinn med enda mer drama. Men brukervennlighet i kombinasjon med lydkvalitet er uansett ganske unik, og legg merke til hvor bra dette trinnet er på moving magnet, her kommer jeg faktisk ikke på noen RIAA’r som har grepet meg hardere. Merk allikevel at det er installert NOS rør fra Brimar her; all erfaring tilsier at originalrørene taper noe på alle fronter, så installasjon av holdbare NOS-rør anbefales på det sterkeste. Selv om Lab12 Melto2 ikke sjokkerte meg like sterkt som deres DAC1 Reference, så er også dette et meget trygt og svært godt kjøp. Spesielt om du har flere spillere du ønsker å bruke, innstillingsfasilitetene er helt i toppklasse, og forenkler bruk av platespiller radikalt.

LAB12 platespillerforsterker med alle fasiliteter, NOK 43000,- (sommeren 2026)

Importør: Moiz Audio, Oslo

Les mer om Melto2 hos LAB12