INNHOLD:
Sumiko - Japansk håndverk med amerikansk lydfilosofi
Sumiko Oriole – spesifikasjoner
Lytteinntrykk – vi snurrer vinyl
Joni Mitchell - Don Juan's Reckless Daughter
Miles Davis - With John Coltrane
Stomu Yamashta – Go Live From Paris
Weather Report – Mysterious Traveller
Stanley Clarke – Stanley Clarke
Alternativene i Sumiko sin Reference Serie
SUMIKO - JAPANSK HÅNDVERK MED AMERIKANSK LYDFILOSOFI
I vinylverdenen finnes det enkelte merkenavn som kanskje ikke alltid får de største overskriftene, men som likevel har opparbeidet seg en nesten legendarisk status blant vinylentusiastene. Amerikanske Sumiko er et slikt navn. Selskapet har gjennom mer enn fire tiår vært tett forbundet med platespillerpickuper som kombinerer japansk presisjon med en lydsignatur der musikalitet og lytteglede ofte har vært enda viktigere enn det siste ordet i analytisk dissekering av innspillinger.
Historien går tilbake til begynnelsen av 1980-tallet, da Sumiko introduserte sine første moving coil-pickuper. Helt siden den gang har utviklingen skjedd i et tett samspill mellom amerikansk produktfilosofi og japansk produksjonskompetanse. Pickupene bygges fortsatt for hånd i Japan av spesialister med lang erfaring innen analog avspilling, noe som har bidratt til å gi merket en spesiell identitet i et marked der mange klassiske pickup-produsenter enten har forsvunnet eller blitt betydelig modernisert.
Siden 2010 har Sumiko vært en del av konsernet som i dag heter McIntosh Group - tidligere Fine Sounds Group - sammen med blant andre McIntosh og Sonus faber. Til tross for eierskiftene har pickupene fortsatt blitt utviklet etter den samme grunnfilosofien, med japansk produksjon og sterk vekt på musikalitet og sporingssikkerhet.
FRA OYSTER TIL REFERENCE
Sumiko organiserer pickupene sine i to hovedfamilier. Oyster-serien omfatter merkets tradisjonelle MM-konstruksjoner samt enkelte mer prisgunstige MC-modeller, mens Reference-serien representerer de mest ambisiøse moving-coil-konstruksjonene. Oriole inngår i sistnevnte gruppe sammen med Songbird, Starling og Palo Santos, og er dermed tydelig plassert i den eksklusive delen av Sumiko sitt modellhierarki. Begrepet Oyster-serien må heller ikke forveksles med pickupmodellen Oyster. Serienavnet dekker i dag en langt bredere produktfamilie enn den opprinnelige modellen som ga den navn, og omfatter alt fra innstegsmodeller til modeller for mer krevende vinylentusiaster.
Gjennom årene har Sumiko levert en rekke modeller som har oppnådd nærmest kultstatus. Mange audiofile fikk sitt første møte med merket gjennom Blue Point-modellene, mens modeller som Blackbird, Starling og Palo Santos i Reference-serien bidro til å etablere Sumiko sitt renommé blant mer ambisiøse vinylentusiaster.
Min egen tidligere erfaring med Sumiko-pickuper er to-delt. Det startet med innstegsmodellen i MM serien til Sumiko, modellen Oyster som ble testet sammen med en Teac TN-4D, der den var standardutrustning. Og til tross for et veldig moderat prisnivå i klasse med Ortofon 2M Red imponerte den med en svært myk og musikalsk gjengivelse. For noen år siden stiftet jeg også et litt mer flyktig bekjentskap med en Sumiko Blue Point MC med High Output i forbindelse med en grundig butikkutprøving av Usher ML-801, Montert på en Dr. Feikert Woodpecker – dette som et innslag etter en strømmebasert testløype på 40 spor. Dette er en MC i den lavere enden av MC-prisskalaen, men den gjorde likevel en veldig god figur.
SUMIKO SIN «FUGLESERIE»
De senere årene har Sumiko organisert den øverste delen av modellutvalget rundt den såkalte fugleserien, der navn som Songbird, Starling og Blackbird markerer ulike nivåer i sortimentet. Oriole føyer seg naturlig inn i denne familien, plassert mellom Songbird og Starling. Førstnevnte finnes for øvrig både i High og Low Output, og ambisjonen er å tilby mer av oppløsningen, dynamikken og raffinementet som kjennetegner de enda dyrere modellene, samtidig som den holder seg innenfor et prisnivå som gjør den aktuell for et bredere publikum av ambisiøse vinylentusiaster.
Navnet Oriole er hentet fra en gruppe nordamerikanske sangfugler med karakteristisk oransje fjærdrakt. Det er neppe tilfeldig at Sumiko har gitt pickupen samme farge som fuglen den er oppkalt etter.
NAKEN SHIBATA
Selv om MC-modellene i HighEnd-serien til Sumiko til nå har vært uten egen erfaring for meg, har jeg en ganske bred erfaring med MM-modeller med slipningen naken Shibata. Både Ortofon sin 2M Black og Audio Technica sin AT95 SH finnes i min kolleksjon, selv om førstnevnte er mest i teorien. Den har blitt brutalt henrettet av en overivrig rengjøringshjelp som hadde misforstått, og trodde at grundig rengjøring av vinylriggen inngikk i oppdragslisten. Jeg har tatt lærdom av det…
Også Min test av Rega Nd9 på en Rega Planar 8 ga et svært hyggelig bekjentskap med en inkarnasjon av naken Shibata, i det tilfellet på en cantilever av Boron. Før den testen innbilte jeg meg at 2M Black var det beste man kunne få av MM-PUer, men den oppfatningen måtte revurderes kraftig. Men så må det også sies jeg enda ikke har hørt Ortofon 2M Black LVB 250, jubileumsmodellen i anledning Beethoven sin 250 års-dag som også har Boron cantilever i tillegg til naken Shibata.
Med naken Shibata-slipning, lavimpedant moving coil-generator og den karakteristiske åpne konstruksjonen som kjennetegner Sumiko sin referanseserie er Oriole utviklet med samme grunnleggende filosofi som har fulgt merket gjennom flere tiår - minst mulig mekanisk farging, høy sporingssikkerhet og en gjengivelse som setter musikken i høysetet. Sumiko sitt mål med Oriole har vært å gjøre innspillingen mer levende, troverdig og engasjerende.
Spørsmålet er selvfølgelig om de har lykkes, og det er det min ambisjon å forsøke å gi svar på i denne testen.
SUMIKO ORIOLE – SPESIFIKASJONER
Før vi starter på vinylsnurringen tar vi en titt på et utvalg av spesifikasjonene til Sumiko Oriole.
- Spesifikasjoner (utvalg)
- Stylus: Nude Shibata (6.5 × 40 μm)
- Cantilever: Forsterket aluminium 0,5 mm
- Utgangsspenning: 0,3 mV
- Frekvensrespons: 12 Hz – 45 kHz
- Kanalseparasjon: 30 dB (1 kHz)
- Vekt: 7,3 g
- Anbefalt last: > 55 Ω
Utgangsspenningen på 0,3 mV er ganske typisk for low Output MCer, mens Anbefalt last på 55 ohm passer ganske bra til den benyttede HEED Questar MC, som har en fast inngansimpedans på 100 Ohm.
DESIGN OG FARGER
Som omtalt tidligere har Oriole et ganske typisk Sumiko-design fra HighEnd-serien. Den har den samme åpne konstruksjonen som både Songbird og Starling har, med en monolittisk konstruksjon som sitter på toppen av de mer delikate delene. Og i motsetning til den blå og sorte fargen som pryder hhv Songbird og Starling, har Sumiko valgt en oransje farge som matcher fuglen den er oppkalt etter.
EMBALLASJE
En seriøs HighEnd pickup med respekt for seg selv må selvfølgelig leveres i en standsmessig innpakning. Og her oppfyller Oriole forventningene, for i tråd med hva menge andre japanske HighEnd PUer leveres også denne modellen fastskrudd i en treeske, som er innvendig foret med skum. Lekkert og tillitsvekkende.
OPPSETTET
Sumiko Oriole ble montert opp på en Onkyo CP-1050, en klassisk utseende platespiller med klare design-inspirasjoner fra både LP12 og gamle Thorens-konstruksjoner, og med et kabinett med treramme. Men til forskjell fra begge disse er CP-1050 en konstruksjon med direkte drift.
Fra CP-1050 går signalet til en Heed QueStar MC – jeg har både en MM og en MC-versjon av denne RIAAen.
Det primære oppsettet videre er en kompakt Rega IO forsterker, som har en ganske god innebygget RIAA, men siden det er en MM-konstruksjon kan den ikke benyttes.
Og som primære høyttalere er det B&W 706 S2 på originale stativer som benyttes.
Men jeg har også i perioder benyttet et par Radiant Acoustic Clarity 4.2 som er inne til test, både drevet at Rega IO, og av kombinasjonen forforsterkeren Parasound NC 2100 og et sett med Vera Audio M1600, monoblokker på 2500 watt i 4 ohm som også er inne på test / second opinion, etter at Arve har hatt en grundig test av disse monster-forsterkerne.
LYTTEINNTRYKK – VI SNURRER VINYL
Det flotte med å teste nye vinylbaserte komponenter er at det gir rikelig anledning til gjenhør med kjente og kjære innspillinger, og i mange tilfeller gir det helt nye opplevelser av denne musikken som i enkelte tilfeller stammer fra slutten av 60-tallet. Det blir lett en reise i gamle musikkminner og opplevelser fra ungdomsskole, gymnas og studietid på NTH. Og selvfølgelig også en del nyere musikk.
Keith Jarrett – New Vienna
En fantastisk utgivelse fra ECM som kom i 2025, og som automatisk inneholder en referanse til den klassiske Vienna Concert fra 1991. I likhet med Jarrett sine solo-utgivelser flest er dette improvisasjoner som utvikler seg i mange satser gjennom hele platen, med både rolige og lyriske partier, men også ganske heftige satser.
Gjengitt via Sumiko Oriole får jeg presentert en utrolig flott og detaljert fremførelse, der jeg innimellom får nærmest visualisert Jarrett sine fingre mens de beveger seg over tangentene.
To av mine favorittsatser befinner seg begge på side C. Her dreier det seg om den fabulerende Part VI og den utpreget lyriske Part VII. Og klaverklangen gjengis utsøkt i begge tilfeller, som på resten av den doble Lpen fa ECM. Side D åpner litt overraskende med en 12-takter blues, en litt sjelden fugl i Keith Jarrett sitt solo-repertoar, men det låter friskt og rytmisk med Oriole.
Mitt desiderte favorittspor er likevel hans gjenganger som ekstranummer – Somewhere Over The Rainbow, som jeg stiftet mitt første bekjentskap med fra hans hånd på den magiske La Scala-konserten i 1995. Men han har også tatt den med på et par andre utgivelser.
Rent musikalsk var La Scala-tolkingen enda et hakk bedre, men den har jeg bare på CD.
Joni Mitchell - Don Juan's Reckless Daughter
Dette er en Dobbel LP som har fulgt meg siden 1978, like etter at den ble utgitt på tampen av 77. Både jeg og Arve har benyttet den flittig som referanse testplate, men for mitt vedkommende har det vanligvis vært i form av et spor på TIDAL eller Qobuz, som del av en testløype.
Jaco sin bass i den lange Overturen er et av de interessante elementene, og den blir eksemplarisk gjengitt. Men minst like interessant er det at den ofte litt for pågående klangen i Joni sin gitar og vokal er nydelig og musikalsk gjengitt her. Og den tidligere omtalte bassen til Jaco Pastorius er syngende og melodiøs, spesielt når vi er over i sporet Talk To Me.
Miles Davis - With John Coltrane
Min første fascinasjon for Miles Davis var gjennom denne litt uvanlige dobbelt-Lpen. Den består av to utgivelser slått sammen til en dobelt LP - ’Round About Midnight fra 1956 og Some Day My Prince Will Come fra 1961. Og det er egentlig ikke denne kombinasjonen som er det mest merkverdige, men tittelen With John Coltrane de har gitt denne utgivelsen. For det sistnevnte albumet var utgitt over et år etter at Coltrane hadde forlatt Miles til fordel for sin solokarriere, og er bare en gjesteartist på to av sporene.
Men musikken er eventyrlig på begge de to utgivelsene, ikke minst førstnevnte, med høydepunktene Bye Bye Blackbird og Dear Old Stockholm er mine desiderte favorittspor på B-siden, mens det er umulig å komme forbi Monk-klassikeren Round Midnight på førstesiden, en komposisjon som fulgte Miles helt frem til hans periode med The Lost Quintet i 1969, der tolkingen var annerledes – svært annerledes og veldig spennende.
Det som preger Sumiko Oriole sine tolkinger av de nevnte låtene er en svært musikalsk fremførelse, med veldig fin varme og et nærvær, men uten at detaljene tar overhånd. Ikke minst gjelder det Miles sin trompet og Coltrane sin saksofon. Og så syns jeg det formidles ekstra tydelig den litt halvskjulte sorgen som jeg innbiller meg ligger bak Coltrane sin tone i nesten alt har uttrykker.
Miles Davis – The Man With The Horn
Til tross for at jeg er vilt begeistret for livealbumet We Want Miles, som inneholder mye av det samme repertoaret, har The Man With The Horn egentlig ikke vært blant mine favorittalbum av Miles Davis – «debutalbumet» for perioden etter at han kom tilbake fra fem års tilbaketrekking i sin eksklusive leilighet i øvre Manhattan. Men med den gjengivelsen som blir presentert her er det umulig å unngå å bli dypt fascinert. For Sumiko Oriole gir en dynamikk og et nærvær som er magisk. Ikke minst gjelder det for låten Back Seat Betty. Og selv det lettere komiske tittelsporet The Man With The Horn blir bra, til tross for høy James Bond-faktor i vokalfremføringen til Randy Hall.
Stomu Yamashta – Go Live From Paris
Den japanske komponisten, perkusjonisten og synth-spilleren Stomu Yamashta dannet en supergruppe i1976, men den varte dessverre bare i et drøyt år. I tillegg til han selv på perkusjon og synthesizer besto den av Steve Winwood fra Traffic, Michael Schrieve fra Santana, Claus Shulze fra Tangerine Dream og ikke minst en av mine favorittgitarister Al Di Meola, som kom fra Return to Forever. Denne besetningen pluss noen fler ga ut studioalbumet Go, og livealbumet Go Live From Paris. Og på oppfølgingsalbumet Go Too som var langt mer funky, var Steve Winwood erstattet av Jess Roden og Linda Lewis. Sistnevnte har også koret på bl.a. Lots of People av John Mayall.
Låten Wind Spin er en av mine favoritter, og er åpenbart tjuvlånt fra Santana sitt repertoar, selv om jeg ikke finner noen som helst bekreftelse på det noe sted. Men at dette er en reinkarnasjon av Every Step of the Way, fra Caravanserai og livealbumet Lotus er for meg helt åpenbart. Og gjengivelsen av Wind Spin er flott med Sumiko Oriole, selv om det er en litt krevende låt på en velbrukt- og godt slitt dobbelt-LP gjennom 50 år.
Også Crossing the Line på side 3 er en av mine favoritter, men den når likevel ikke opp til Man of Leo på side 4, som er Al Di Meola sin utstillingslåt. Og her greier Sumiko Oriole å bære over med 50 år med overforbruk i perioder. For her er slitasjen til å ta og føle på. Men nyansene i gitaren til Meola er glitrende gjengitt. Jeg blir tatt 50 år tilbake til min luftgitar. Det er nesten så jeg blir fristet til å sitere Yes med strofen I still remember the dream there… Al Di Meola sin karakteristiske veksling mellom lynrask plukking og gitartoner med nærmest endeløs sustain er utrolig flott, og blir god ivaretatt av Oriole.
Noe av kvaliteten i gjengivelsen er også den storartede dynamikken i trommene, selv om jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på om det er Michael Schrieve eller Stomu Yamashta. Tipper det er førstnevnte.
Kari Bremnes – Over En By
Ok, så du trodde du skulle få slippe Kari? Du gjør ikke det, og jeg har valgt Over En By, kanskje den Bremnes-utgivelsen i min LP-samling jeg har lyttet minst til.
Perspektivet er nydelig, og Kari sin vokal gjengis flott på åpningssporet Ansiktet te månen. Per og Pål og Janus har en fin og distinkt bass, selv om jeg kanskje ikke vil bruke beskrivelsen tørr. Og vokalen blir veldig fint nyansert.
Stjernelause døgn har et snev av rasp i vokalen, samtidig som pianoet flyter flott i bakgrunnen ved siden av bassen.
Grateful Dead – Live / Dead
Dette er mitt favorittalbum av Grateful Dead. Og hvis noe forsøker å antyde at det er fordi det også var mitt aller første album av dette legendariske bandet, er svaret: Ingen kommentar, men ikke bare derfor. Det er også fordi det er et knakende flott Livealbum, og dessuten er Grateful Dead et utpreget Liveband, som så mange andre store band fra den tiden.
Og Dark Star er et av de desiderte favorittsporene, en side-lang låt som svever i et litt udefinert terreng i grensen mellom jazzinspirert rock og prog. Og jeg elsker udefinerte terreng.
Lyden på denne innspillingen, og ikke minst på mitt godt slitte vinyleksemplar er ikke blant de aller beste, men Sumiko Oriole får det aller beste ut av rillene, blandet med en uunngåelig knitring etter snart seks årtier med hyppig bruk. Men knitringen er langt verre på andre PUer.
Perspektivet er upåklagelig, og gir en pen porsjon gåsehud i de mange gitarsoloene til Jerry Garcia. Bassen til Phil Lesh låter nydelig, og nettopp på Dark Star får han vist at han er en av bautaene av bassister. Ikke fordi det er så forbasket virtuost, som f.eks Jaco Pastorius og Stanley Clarke, men fordi det er så nydelig komplementerende til alle de andre sine improvisasjoner. Og nettopp bassen gjengis glitrende på oppsettet.
Av en eller annen grunn gir denne tolkingen av Dark Star en assosiasjon til Go Ahead John på Miles Davis sitt album Big Fun. Og det er de partiene der Miles kommer med noen forløsende crescendoer på trompeten, som jeg finner litt paralleller til i Garcia sin gitartraktering.
Weather Report – Mysterious Traveller
Du har kanskje gått rundt og trodd at Heavy Weather er tidenes aller beste album av Weather Report. Men nå skal jeg avsløre en hemmelighet – den er ikke det! Ok, den er en av kandidatene, sammen med Black Market. Men med en så nydelig og åpen gjengivelse som Sumiko Oriole byr på av den litt krevende innspillingen Mysterious Traveller, som veldig ofte kan låte litt skarpt og skingrende på det magiske åpningssporet Nubian Sundance, er det vanskelig å komme forbi dette albumet på toppen av pallen. Her blir den litt krevende diskanten godt temmet, som ikke må forveksles med at den blir maskert eller dempet. Det er nærliggende å tenke at dette har sammenheng med spesielt gode sporingsegenskaper.
Den etterfølgende American Tango er ikke særlig mindre magisk, og også den blir ualminnelig godt gjengitt, med en forførende bass, som på dette sporet trakteres av Miroslav Vitouš, i motsetning til resten av albumet der Alphonso Johnson spiller bass.
Stanley Clarke – Stanley Clarke
På dette debutalbumet til Stanley Clarke etter at han forlot Return to Forever er det egentlig en supergruppe bestående av han selv på akustisk og elektrisk Bass, Jan Hammer på synth med fartstid fra første versjon av Mahavishnu Orchestra, Bill Connors på gitar hentet fra tidlig utgave av Return to Forever før Al Di Meola, og selveste Tony Williams på trommer – mannen som fikk John McLaughlin over fra Europa til USA og koblet han opp mot Miles Davis, og som enkelte hevder var den aller første eksponenten for jazz-rock.
Jeg vakler vanligvis mellom å tenke at dette albumet er Stanley Clarke sitt beste, eller at det er Journey to Love som er hans beste. Men skribentkollega Arve insisterer på at det er dette selvtitulerte som er hans aller beste, så da får vi si det sånn. Og dessuten mangler jeg fremdeles Journey To Love på vinyl. Uansett er begge disse innspillingene i mine ører hakket bedre enn School Days, selv om det også er et kjempealbum.
Men du verden så flott musikk det er på dette albumet, og Sumiko Oriole gjengir den mesterlig. Dette er vel egentlig prog jazzrock, for hver side består av et epos i tre deler. Og på A-siden er det eposen Vulcan Princess som blomstrer, dominert av det ganske funky sporet Lopsy Lu.
B-siden er om mulig enda bedre, og starter med den nydelige Spanish Phases for strings & bass. Dette er Stanley Clarke på sitt aller ypperste, og også på hans mest virtuose. Men til tross for høy virtuositet er dette veldig lyrisk musikk, bare med veldig høyt tempo på kontrabassen innimellom. Og den samme kontrabassen blir veldig distinkt og flott gjengitt – all ære til Sumiko Oriole. Også strykerne blir praktfullt gjengitt, der det er ganske lett å skille de fra hverandre som enkeltinstrumenter.
Life Suite har et tempo og driv som gjør at man kan bli målløs.
Og etter å ha lyttet gjennom hele dette albumet på ny med Sumiko Oriole MC som PU er jeg enig med Arve – dette er det aller beste Stanley Clarke-Albumet.
Ken Lyon – In Concert
Vi runder av med en av mine favoritt-LPer. I motsetning til de fleste andre LPene jeg har vært innom er dette både en artist og en utgivelse de færreste kanskje har hørt- eller hørt om. En LP jeg anskaffet helt på starten av 70-tallet, av en artist som ikke finnes på strømmetjenester. Jeg snublet over et ekstra eksemplar på Finn, og måtte bare ha det også. Og skulle du komme over dette albumet er det bare å slå til.
Greia med denne innspillingen er at den er fullstendig hudløs og direkte. Skulle jeg spådd er den gjort med to mikrofoner, og ikke noe etterfølgende ratting eller miksing. Timingen er fantastisk, skulle nesten tro at denne amerikanske vise-folk sangeren dro til England for å spille inn dette livealbumet med veldig klubbatmosfære og en håndfull heftig applauderende i salen.
Med Sumiko Oriole blir det hele ekstra direkte, og utrolig flott.
OPPSUMMERENDE LYTTEINNTRYKK
Som du sikkert forstår har Sumiko sin nest ypperste MC-pickup i Reference-serien gjort et veldig sterkt inntrykk på meg, både gjennom de lytteinntrykkene jeg har beskrevet her, og de utallige Lpene jeg har spilt ved siden av. Og selv om Oriole presenterer et utrolig detaljert lydbilde, er det kombinasjonen av dette og en veldig behagelig og musikalske gjengivelse som gjør at dette er en virkelig tiltalende Pickup.
Nøytral klangbalanse
Jeg opplever en av styrkene til Sumiko Oriole er nettopp at den har en svært god og nøytral klangbalanse, som gjør at det er helt fravær av lyttetretthet, selv etter en lang kveld med vinylsnurring.
Men selv om jeg definerer klangbalansen i Oriole som nøytral, kan jeg ikke fri meg helt fra å fremheve en veldig fin fyldighet i nedre mellomtone. Og samtidig har jeg mer enn en gang påpekt en strålende og distinkt bassgjengivelse på ganske mange av de Lpene jeg har vært gjennom i denne testen.
Lav rillestøy
En annen av styrkene til Oriole er at rillestøyen er påfallende lav. Dette regnes som en typisk egenskap med MC PUer, men jeg tror nok også at det har minst like mye med nåleslipingen å gjøre. På Oriole er det ganske påfallende at det på LPer der jeg ellers kan plages med betydelig knitring er veldig lite av dette.
Sammenligning med Rega Nd9
Siden det ikke er så lenge siden jeg stiftet bekjentskap med Rega sin Nd9 sammen med Planar 8, er det nærliggende å foreta en sammenligning. Og det er selvfølgelig ikke så enkelt, siden det er en del variabler som er annerledes. For med komboen P8 og Nd9 fra Rega var det kanskje lydgjengivelse på omtrent like høyt nivå, selv om det var en del annerledes lydkarakter. Rega-komboen var kanskje litt mer analytisk, der Sumiko Oriole montert på en betydelig rimeligere og enklere platespiller gjengir musikken noe annerledes, og litt mer behagelig og musikalsk. Her drar altså den noe rimeligere MM-pickupen fra Rega nytte av en ganske ultimat platespiller som gir Nd9 helt optimale arbeidsbetingelser, mens den mer påkostede Sumiko-pickupen må nøye seg med en enklere spiller, som også har helt andre konstruksjonsprinsipper. Og sagt på en annen måte – selv om Sumiko Oriole har gitt en fantastisk opplevelse i testperioden, må det ikke underslås at den forventes å ha et enda større postensiale montert på en platespiller og ikke minst arm i betydelig høyere prisklasse.
ALTERNATIVENE I SUMIKO SIN REFERENCE SERIE
Rundt tjue tusen kroner er selvfølgelig et markant beløp for en MC PU, og hvis du vil gå litt forsiktigere ut til rundt fjorten tusen, er det Songbird som er alternativet i denne serien fra Sumiko. Jeg har ikke hørt den, men kan bare peke på at den finnes i både High og Low Output. Nåleslipningen er noe enklere, og den har også en litt enklere cantilever i aluminium, der Oriole har forsterket aluminium.
Også toppmodellen Starling er ukjent for meg, men her må vi et stykke opp i pris. Til gjengjeld får du da en Cantilever i Boron, og en enda mer avansert nåleslipning, med Microridge/line-contact-type slipning. Den har også angivelig høyere stivhet og lavere bevegelig masse. For å få en Starling må du ut med rundt 32.000,
KONKLUSJON
Sumiko Oriole er en utrolig bra MC-pickup, som tross alt er tilgjengelig for et relativt moderat beløp, tatt i betraktning at det er en HighEnd Pickup fra en av de ledende produsentene. Den har gjort det vanskelig å gå fra platespillerriggen om kveldene, under mottoet bare enn LP til før jeg runder av.
Og ikke minst er det en pickup som understreker at det er en helt annen opplevelse å spille LPer enn å strømme, selv om TIDAL og Qobuz byr på andre kvaliteter.
Takk til Mono AS for utlån av testeksemplar
Veil pris for Sumiko Oriole er NOK 19.995,-
Les mer om Oriole hos Mono AS
Les mer om Oriole hos Sumiko
