søndag, 28 mai 2006 23:00

MESSERAPPORT: Beste lyd på HIGH END 2006 i Munchen

Skrevet av

God lyd er ikke så enkelt å få til på en messe der det ofte er mye glass, betong og nakne vegger. Dette betyr som regel trøbbel for utstillere som ønsker å fremheve lydkvaliteten ved nettopp sitt produkt. Mange gir regelrett opp, og bare satser på å stille ut, uten mulighet for lytting. Andre igjen går nesten til ekstreme håndgrep for å få til den ultimate lyd. Resultatet er svært variabelt, men noen utstillere lykkes svært godt i sin streben etter å presentere best mulig lyd. 

Av Trond Sæther 29. mai 2006

Det er alltid spennende å gå rundt på en slik messe for å finne den aller beste lyden. Litt sjansespill blir en slik leiting da High-End i år kunne by på mer enn 600 ulike merker, og sikkert det tidoble i antall produkter. Gjennom to dager med trasking, dannes det etter hvert et bilde over hvor den beste lyden befinner seg. Først er det bare å utelukke de utstillere som ikke har eget lydisolert lytterom. Deretter blir det litt å se hvor det er mye folk, samt å lytte til jungeltelegrafen :”har du hørt de nye greiene til KEF, det er utrolig bra saker”. Hørte jeg flere si. Dette måtte sjekkes ut.      



I lytterommet til KEF var lufta stinn av hemmelighetskremmeri. Rommet var mørtkt med sparsom belysning og mørke tekstiler på veggene. Midt i rommet stod et imponerende skue av fire gigantiske Chord monoblokker og en CD-rigg med tilhørende DAC og preamp. På hver side stod det et sett tilsynelatende gigantiske høyttalere. Tilsynelatende, fordi hver høyttaler var deket av en svart gardin, eller rettere, et telt fra gulv til tak. Oppsettet var slik at du kunne går rundt det hele og betrakte det fra alle kanter, men høyttalerne forble en hemmelig het. En utlagt pressemelding på tysk, fortalte at det var snakk om prototypen på en ny referansehøyttaler, som blant annet benyttet et nytt og patentert basssystem. Ellers ingen tekniske opplysninger, heller ikke pris, bare et skilt som sa ”Nicht su verkaufen”, ikke til salgs.    

Det morsomme var at rommet til KEF låg vegg i vegg med standen til B&W. Jeg observerte stadig konkurrenter med lett skjulte navneskilt inne på standen til KEF. Det var helt tydelig at KEF hadde maktet å skape røre med sin nye og hemmelige høyttaler, for oppsettet spillte himmelsk med en utrolig tredimensjonalitet, og en styrke og dynamikk som sikkert mye kan tilskrives de brutale Chord sakene. Disse monoblokkene er store som to kasser øl hver, og veier et par hundre kilo. Dynamikken og kreftene avslørte tydelig at vekta ikke bare var der for å kunne skryte av å ha ”verdens tyngste forsterker”.  

Rett før stengetid andre dagen greide et par journalister fra et renommert engelsk HiFi tidsskrift, å overtale selgeren fra KEF til å lette på ”sløret”. Under noen korte sekunder hevet selgere ”skjørtet” opp til midjen og viste alle godsakene. Det gikk et sukk gjennom forsamlingen, og to meget nyskjerrige selgere fra B&W, men navneskiltene bak frem, ramlet nesten inni høyttaleren mens de ropte ”Oh my God!”. Under skjørtet kunne vi se den nakne sannhet i all sin brutale prakt. Det minnet mest av alt om en kvinnelig russisk håndballspiller på minst to meter, og jeg tipper minst 60 cm over ”midjen”, pent avrundete ”hofter”, rak i ryggen og kraftig byste. Av atributter kan nevnes fire frontmonterte 10 tommere, et nytt ”wide dispersion” element som såg ut som en 6-7 tommer mellomtone med sentermontert diskant dome. På baksiden var det ytterligere to 10 tommere som etter forklaringen er det nye bassystemet der bakoverlyden kanselleres, slkik at det dannes en basslobe fremover i rommet. Dette gir sannsynligvis store fordeler  ved plassering, og betyr antagelig at høyttalerne kan plasseres ganske nærme bakvegg uten problemer. Plassering nær vegg vil jo utvilsomt være en fordel på grunn av den meget brutale ”fysikken” til disse beistene.  

Lydmessig var disse sakene desidert helt i referanseklasse, og vi vil komme tilbake så snart det lykkes å frembringe mere fakta runt disse nykommerne fra KEF.   Et annet merke som utmerket seg på god lyd var tyske Lindemann. De kjørte et svært sobert oppsett i et rom de hadde jobbet mye med å få god lyd i. Bak høyttalerne, i rundt to meters avstand, var det satt opp en halvsirkel av rundt to meter høye absorbenter laget av presset treull innmontert i heltre rammer av bjørk. Samme arrangement var satt opp i hvert bakre hjørne i en kvartsirkel i hvert hjørne. Denne dempingen fungerte like godt, som den var enkel og elegant. Et absolutt enkelt tips som sannsynligvis ikke er særlig dyrt å montere selv.     

Elektronikk og kansje spesielt høyttalerne hadde en fit og finish som gikk utenpå det meste. Dette var utrolig pent håndverk og utsøkt design. Lindemann fremførte for det meste akustisk musikk, jass, klassisk, og gitar/vokal. Det som slo meg med en gang var en utrolig luftig og livaktig gjengivelse av instrumenter og rom. Jeg ventet en stund før jeg fikk en optimal plass midt mellom høytalerne. Da  ble det med en gang helt klart at anlegget spillte overmåte bra med en nøye tilpasset balanse over hele frekvensområdet. Jeg ble sittende en god stund og bare nyte lyden. Også dette oppsettet helt i referanseklasse.  

De som til slutt gikk av med seieren, etter min mening, var tyske MBL med sine Radialstraler høyttalere. Disse utrolig spesielle or helt rundstrålende høyttalerne ligner ikke på noe annet jeg har sett, og heller ikke hørt. Rommet så i utgangspunktet ut til å være helt håpløst. Bak høyttalerne en stor udekket glassvegg i hele rommets bredde. eneste synlige akustiske ”behandling” var en velvokst bjørkefiken bak hver høyttaler. Disse bjørkefikenene gjorde sannsynligvis underverker når det gjaldt å spre og å diffusere lyden.      



Jeg var heldig og fikk en plass midt på første rad på en lyttesesjon som var fullpakket, da jungeltelegrafen også hadde fortalt om disse spennende Radialstraler høyttalerne. Allerede etter de første tonene, igjen var det akustisk musikk fremført av et ikke navngitt kammerorkester, ble det klart at dette var noe HELT spesielt. Jeg tror ikke jeg tar munnen foir full når jeg sier at dette er hittil det beste jeg har hørt, helt uten unntak, etter mer en tretti år i hifibransjen, kors på halsen.  

Foran oss kunne vi ”se”, ”ta” og ”føle” på et utrolig stort tredimensjonalt lydbilde. Lydbildet strekte seg minst fem meter på utsiden av hver høyttaler, likeså bak og foran høyttalerne. Det gikk faktisk an å reise seg, vandre rundt instrumentene og ”betrakte” disse fra flere kanter. Det er av og til mulig å få samme opplevelse med andre gode oppsett, men bare i den såkalte ”sweet-spot” midt mellom høyttalerne. aldri har jeg opplevd at instrumenter beholder sin plass i rommet dersom jeg selv flytter på meg. Dette virket som magi, og jeg har aldri opplevd noe lignende. Dette var audio-nirvana for meg!  

Dersom noen nå ha begyndt å få vann i munnen, så kan jeg helle en bøtte isvann i hodene på dere. Denne opplevensen vil koste deg 119 500 Euro, ca 1 mill norske kroner. Tilbake til virkeligheten folkens!  

Teknikken bak høyttalerne fra MBL er et firveissystem, med en tradisjonell dynamisk basshøyttaler i et bassrefleks kammer. Her stopper all likhet med andre kjente driversystemer. På toppen av ”subwoferen” sitter det tre radielt, eller 360 grader rundstrålende elementer for øvre bass/nedre mellomtone, mellomtone og diskant. Derav altså navnet Radialstraler. Disse spesielle elementene består av et sett med elliptisk formede metall blader som er innspent oppe og nede, og som i nedre kant, drives at noe som ser ut til å være et konvensjonelt magnetodynamisk motorsystem som vi kjenner fra vanlige dynamiske høyttalere. Lyden genereres ved at fjærene settes under vertikalt spenn, slik at de ”buler” ut på midten. Dette skjer i en perfekt sirkel, slik at høyttalerne sender ut like mye lyd i alle retninger. Montering og produksjon av elementene skjer for hånd, derav den stive prisen på 400 000 for et par, pluss kompetent elektronikk.    

Høyttalerne er meget tungdrevene og har en vanskelig impedanskurve. Du trenger derfor noe i nærheten at et ”sveiseapparat” for å drive disse godsakene. Slike ”sveiseapparater” får du kjøpt fra MBL for rundt 150 000 kr stykket. De er store som tre kasser øl hver, jeg tuller ikke de måler ca meteren lange! Design, detaljer og sammenstilling er på et nivå som forventes ut fra prisen. Dette er ”sveiseapparater” som vil gå inn i selv de mest krevende interiør, men det kreves en MEGET tolerant ektefelle/samboer om du skal dra slike saker i hus.    



Etter dette stod det dermed helt soleklart at messa’s beste lyd må gå til tyske MBL, jeg har aldri hørt maken. En fantastisk tredimensjonalitet og oppløsning de aller fleste av oss bare kan drømme om, eller nyte på messer.  

Sist oppdatert : 29.05.2006 12:20:00

Lest 14241 ganger Sist redigert lørdag, 29 februar 2020 06:42
Trond Sæther

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.