Graham Enginering “The Phantom”

Skrevet av

Graham Enginering er pr i dag en av de mest kjente high-end arm-produsenter og det er deres siste skudd på stammen jeg her skal ta for meg.
Graham The Phantom er en unipivot arm altså egentlig en meget enkel type lagring, men som det dessverre finnes altfor mange bevis på at er vanskelig og lage skikkelig og fungere for folk flest.

Les mer:

Publisert 9.11.2013

Vi tar for oss innholdet i esken først:

Stor og solid dobbel kartong til og være en arm, vel ute av esken konstanterer jeg tre hoved deler: armrør, lagring inkl toppdel, underdel og lodd + en masse med småposer med forskjellig verktøy og flere manualer, jeg anbefaler på det sterkeste at disse leses FØR man begynner og sette sammen det hele.
Heldigvis for meg har jeg litt erfaring fra før med montering av armer så etter en 20 minutters granskning av manualen og løse deler var jeg klar for montering, jeg valgte og følge Graham’s manual step by step og etter en halvtimes tid var det hele montert, deretter fulgte et par timer med pickup montering og alle justeringer av arm. Ingenting av dette er noe hokus-pokus så lenge man følger veiledningen, men som jeg var inne på innledningsvis er det fort gjort og komme galt av sted hvis man velger og ikke gjøre det.
Lagringen skal fylles med silicon veske for demping av armen, her anbefaler jeg og starte i det helt små med bare en liten dæsj oppi og så prøvelytte, det anbefales fra Graham og fylle opp til midten på lageret /spindelen, men dette skulle vise og være for mye etter min smak, men mer om det senere.
Alt av verktøy/maler for korrekt justering av pickup følger med inkl en jigg for korrekt overheng og korrekt pickupjustering, denne anbefaler jeg igjen på det sterkeste at man leser om i manualen før man begynner med.
Men alt i alt er det en grei arm og sette opp og det hele er gjort på et par små timer.
Jeg valgte først og sette opp min arm på et Avid Actus driv verk, en spiller som riktignok er kjent for og være utviklet spesielt med henblikk på SME serie V, hvilket den da også erstattet hos meg, men som egentlig låter superbt nær sagt med hvilken som helst arm man måtte montere.
Testen ble som vanlig utført med følgende anlegg:
Aestethix Rhea og Calypso pre og riaa, Krell FBP300CX power amp, Proac D80 høytalere, Lyra Titan “i” pickup og Lyra Erodion stepup trafo, anlegget får strøm fra egne 16amp kurser med 4 kv ledninger og er kablet gjennomgående med Cardas Golden Reference. T+A powerbars og LMC power kables til pre og riaa.
Ekstra testing ble også utført med DPR2.2 riaa (2008 mod) og Stax Lambda Pro Signature hodetelefoner med rør-driver og med Lyra Helikon SL og Benz Lp pickuper.

 

LYD:
Forventningene var selvfølgelig skyhøye og det jeg lurte mest på var om jeg i det hele tatt ville oppleve de store forskjellene fra SME serie V armen, og jeg kan vel innrømme med engang at det ER faktisk store forskjeller lydmessig på disse to armene.
Graham Phantom opplever jeg som en silkemyk formidler med full kontroll i alle aspekter, der hvor serie V armen i mellomtonen låter nesten litt anemisk og nærmest litt lyst trår The Phantom til med en fyldig og raus mellomtone hvor man f.eks på mannsvokaler i en opera med god innspilling virkelig kan ta og føle på “kubbikken” i brystkassa på sangeren. Jeg opplever altså The Phantom armen som meget raus uten at jeg egentlig synes den oppleves som farget i lyden, det er bare mer fylde og kraft bak mellomtonen enn i SME serie V.
I bass området vil jeg påstå at det går noe mere i SME serie V armens favør, dette har muligens noe med matchingen til driv-verket og gjøre, kanskje noe med resonansfrekvenser som matcher enda mer optimalt, det jeg opplever er at det er enda mer rå kraft i den dypeste bassen med SME serie V og at for eksempel pauker gjengies med enda litt mer kraft og dynamik mens The Phantom armen ikke er såååå voldsom og vilter av seg, den oppleves i stedet som noe mer velballansert, bevares hvis du ikke har hørt serie V armen på samme driv verk vil du aldri savne noe, for det låter på ingen som helst måte dårlig….. bare litt annerledes.
Oppover i toneområdet er vanskelig og skille disse to superarmene, men om jeg skulle tvinges til og velge må det bli The Phantom armen som “vinner” her, den har en sånn egen evne til og gjengi alt som måtte finnes av info og gir pickupen fullstendig ro til og hente ut i sarteste detaljer i diskant området, det hele formelig står frem på den sorteste bakgrunn du kan tenke deg, oppløsningsmessig har jeg aldri hørt det hele bedre.

Skal jeg plukke ut noen spesielle hendelser under lyttingen må det bli i fra Dovre Gubbens hall fra Peer Gynt av Grieg, jeg har Decca 1959 utgaven med dirigent Øivin Fjeldstad og The London syphony orchestra som er en helt fantastisk innspilling bare spilleren har nok potensiale, ca 10 sekunder inn i stykket Solveigs sang er stå pelsen et faktum og den legger seg ikke igjen før flere minutter etter at stykke er ferdigspilt, simpelthen helt rått, selve innspillingen, dynamikken, oppløsningen og kontrollen kombinert med et enormt stort, dypt og levende lydbilde gir enkelt og greit ståpels de lux, beklager at jeg ikke klarer og formulere dette bedre, men jeg mener at dette bare må oppleves. Arm/pickup kombinasjonen utgjør her en helt superb symmetri, med SME serieV armen kan det hele bli litt for masende, kanskje litt påtrengende og litt for voldsomt, mens med The Phantom armen opplever jeg den helt riktige symmetrien og ballansen mellom alle parametre som skal til for og lage den nærmest perfekte opplevelse.
Når jeg endelig greide og løsrive med fra denne superbe opplevelse måtte jo flere “super” innspillinger opp på tallerkenen og neste ut var Arne Domnerus sin Antiphone blues med Gustaf Sjøquist opptatt i Spånga kirke i Sverige, denne innspillingen har en fantastisk kombinasjon av saksofon og orgel som låter så levende at man fort kan bli skremt hvis man lukker øynene. Graham The Phantom armen lever også her opp til sitt rykte som en av de beste og mest musikalske armer (om man får lov til og uttrykke seg slik). Det hele oppleves så intimt og levende at nok engang så går jeg tom for ord, det skal bare oppleves.

Over til en helt annen sjanger av musikk, nemmelig Supertramps gamle Crime of the Century i master utgave selvfølgelig, denne har jeg med SME serie V armen opplevd som en litt slitsom plate med en noe anemisk mellomtone som fort kan låte litt hardt, men med The Phantom sin fyldige sjenerøse og vitale mellomtone blir det bare riktig. The school oppleves enkelt og greit som om jeg aldri tidligere har hørt nettopp denne innspillingen. Oppløsningen, den virkelig sorte og tyste bakgrunnen og måten lyden står trem på for meg til og føle at alle platene mine er nye innspillinger jeg tidligere ikke har hørt.

Tar også med noen ord om hvordan jeg opplever armen med andre pickuper:
Med Benz Lp som er en etter min mening vesentlig mer varmt lydende pickup enn det for eksempel Lyra Helikon SL og Lyra Titan “i” er så låter det virkelig slik også, altså et helt annerledes og vesentlig mer fyldig lydbilde, litt som om man blander en god 300B forsterker med litt “vel” romantiske rør inn i bildet, det hele låter så absolutt bra, men etter min smak blir det hele litt fort litt for romantisk med peiskos og det hele, men bevares peiskos og rødvin med mer er/kan være en inn’er tier det.

Med Helikon SL opplever jeg at lydbildet blir dratt i den motsatte retning, m.a.o så er armen nøytral og god nok til og virkelig avsløre de forskjellige lydsignaturne til de forskjellige pickupene. Lyra Helikon SL’s eminente dynamikk egenskaper blir fullt tatt vare på og dens måte og presentere macrodynamikk og dens evne til og avsløre alt som måtte være gjemt nede i rillene på platene kommer suverent frem.
Vedrørende silicon dempingen og hvor mye man skal ha oppi lagerskålen: Jeg føler at hvis man fyller opp til midt på målepunktet så blir det for mye både på Lyra Titan “i” og også på Benz Lp, på Lyra Helikon SL derimot likte jeg lyden bedre med silicon oppfylling etter Graham’s anbefalinger.
På den andre to synes jeg og merke at dynamikken ble noe avstumpet og at det hele ikke sang så fritt ut om du skjønner hva jeg mener som når jeg fjernet litt av siliconen.

MEN dette skal nok testes nøye ut ettersom hvilken spiller man bruker å også selvfølgelig for hvilken pickup som skal brukes. Siliconen brukes jo for og hindre resonanser så dette er noe som testes nøye ettersom pickuper generelt gir svært forskjellige resonanser tilbake til armen som den må hanskes med.


Vel det var rikelig med superlativer og det skal da også armen få fordi det ER og det blir en super arm ikke minst lydmessig, den er en seriøs utfordrer til tronen om verdens beste arm………. det kan til og med være at det er nettopp The Phantom som ER den beste, men jeg vil ikke kåre den som det, jeg vil i stedet si at Graham The Phantom er en arm som alltid bør tas med i betraktningen hvis du vurderer en arm i prisklassen sub 50k. Den har nesten alt, den kan nesten alt, den vil gi pickupen din meget bra og så nærme optimale avspilingsforhold som vel er mulig pr i dag, om den så er riktig for deg lydmessig, ja det må du selv avgjøre.
Jeg synes Graham The Phantom er så bra at den fikk lov til og bli her sammen med flere utgaver av SME serie V, jeg greier nemmelig ikke helt og bestemme meg for hvilken som jeg totalt synes er best selv om det ser ut til at det ubevist er The Phantom’s rike og fyldige og vel-ballanserte lyd jeg foretrekker mesteparten av tiden, det sier kanskje litt.

Lest 12456 ganger
Rudi

Vinylguru

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.