Eg gleda meg verkeleg til å høyre på denne CD-en. Både Dave Weckl (trommer) og Brandon Fields (saksofonar) er høvesvis store namn. Og dei kan spele! Eg veit ikkje heilt kva eg venta meg av musikk på denne plata, men eg fekk iallfall delvis riffbasert og litt rocka jazz med ein 90-talsklang, funky bass og mykje (bra) improvisasjon.

 

Er det nokon som ikkje kjenner Chick Corea? Her har ein sjansen til å bli kjent med ein verkeleg stor jazzpianist sine utgivingar frå 1972 til 1984.

 

Kva får ein når to "gamle" jazzmusikarar bestemmer seg for å spele inn ein CD med klassiske verk? Gary Burton og Makoto Ozone har spelt saman i 18 år, Burton på piano og Ozone på vibrafon. Dei har stort sett halde seg til jazz, men no har dei altså gitt ut ei plate med jazzimprovisasjonar over klassiske duettar.

 

Stevie Wonder er ein stor musikar som har laga utruleg mykje bra musikk, særleg soul. Men eg føler ikkje at han på noko vis har har fått den anerkjennelsen han har fortent. Eg meiner han er ein av dei mest undervurderte musikarane frå 1900-talet. Nnenna Freelon er òg begeistra for Stevie Wonder, og denne plata er hennar hyllest til mannen med dei store solbrillene.

 

Ein dobbel-CD med Keith Jarrett sine beste låtar, plukka ut av sjefen sjølv, kva kunne vel bli betre enn det, tenkte eg. Men eg må seie eg blei noko overraska då eg sette på plata. Eg hadde venta meg jazz i ulike former, men det første eg høyrer er renessanseliknande cembalomusikk. Først på spor 4 (etter nesten 19 minuttar) er mannen tilbake bak eit piano.

 

Handel er vel av de mer undereksponerte operakomponistene, og denne innspillingen av Emma Bell med Scottish Chamber Orcestra er med på å illustrere at det er på tide å gi disse komposisjonene enda større oppmerksomhet.

 

Tysdag 1. desember 1981 feira John Francis Pastorius III (meir kjend som Jaco Pastorius) sin 30-årsdag ved å kalle inn musikalske kollegaer til ein imponerande konsert på Mr Pip’s restaurant i Ft. Lauderdale. Lista over musikarar i dette utvida storbandet, må seiast å vere imponerande. Det same gjeld resultatet.

 

Brørne Michael og Randy Brecker er absolutt verdsledande i jazzen på kvar sine instrument, saksofon og trompet. Frå 1976 til 1982 leia dei i lag bandet The Brecker brothers, eit spektakulært jazz-funk-band ulikt alt anna. Michael og Randy stod stort sett for alle komposisjonane sjølve, og musikken dei skapte er uforutsigbar, melodisk og harmonisk kompleks, rytmisk, funky og utruleg spanande.

 

 

At Jimi Hendrix er ei legende, er det vel ikkje mange som er ueinig med meg i. Han er ein av mine absolutt største idol, og rakk å lage utruleg mykje imponerande musikk i løpet av si 4 år korte karriere. Eg har det meste av det som er utgitt av han, men høyrer faktisk oftast på ei samling utgitt i 1992, nemleg The ultimate experience.

 

Ulf Wakenius er ein svensk gitarist eg har høyrt litt av tidlegare. Han har mellom anna spelt på eit plate med Oscar Peterson, som eg har omtala. Han har òg i løpet av dei ti siste åra spela ein del med legenda Ray Brown. Det må jo vere eit kvalitetsteikn...

 

Side 22 av 24