Røyksopp sine veier er uransakelig. Nå som enkelte trodde at de var kvitt denne Tromsø-duoen fra Bergen, dukker de opp med et helt nytt album. Eller, er det egentlig et album det er?
I begynnelsen var Kari Bremnes. Og før Kari Bremnes var Joan Armatrading. Hva de var? Kari Bremnes og Joan Armatrading var uunngåelige artister i sine respektive epoker for oss audiofile mennesker som skulle lytte til våre anlegg, med dertil egnet musikk. Nå er de begge for så vidt aktive fremdeles, og produserer musikk også i 2024. Men tiden har på sett og vis løpt fra dem. Eller – har den egentlig det?
I egenskap av å være et av bandene som har fulgt meg fra oppveksten har det vært vanskelig å forbi gå Chicago i stillhet hver gang det dukket opp et nytt album fra den kanten, etter å ha fått fornyet interesse i forbindelse med at deres 36- album dukket opp i 2014.
Triojazz fra Keith Jarrett betyr vanligvis Jarrett, Peacock og DeJohnette. Denne gangen er det litt annerledes, men likevel velkjent terreng. Jeg har smakt på utgivelsen The Old Country
Årets Osafestival var den 30. i rekkja. Grunna coronarestriksjonane og kravet til avstand flytta festivalen i 2020 inn i Voss Idrettshall for dei store trekkplastera på kveldstid, og med god plass este talet på besøkjande til det mangedoble. Frå 18 programpostar og 2 mill. kroner i omsetnad i 2018 auka dette til 50 og 4,6 mill. i fjor. Tala for i år har eg ikkje, og eg har ingen planar om å ringa festivalleiar Ida Dyrkorn Heierdal for meir info. Ho skal får kvila seg eit par dagar.
Adrian Myhr Trio har gitt ut albumet Kokong, og jeg har prøvesmakt på denne spennende utgivelsen i grenselandet mellom mange sjangre.
På nytt har det gått alt for lang tid siden forrige platesmaking. Og atter en gang lover jeg at det ikke skal bli like lang tid til neste korsvei. I mellomtiden kan dere kose dere med et helnorsk knippe utgivelser, med unntak av et innslag av en utenlandsk enkeltartist på et par av platene.
Eg gjer Hanna Paulsberg sine ord etter Tingingsverket laurdag til mine: “Do you Want my job? Do you want the hassle? Nei, det vil du neppe, men no er jobben gjort: Resten av Vossajazz 2024, laurdag og sundag.
Ja folkens det er Vossajazz att, eg har alt skrive ei lita påminning i februar-dagboka. Opningskonserten er kl. 6 i Vossasalen på Park Hotel med Øyunn, dvs Siv Øyunn Kjenstad, om få timar når eg skriv denne innleiinga. Seinare går det slag i slag heile helga. Veret ser ikkje bra ut med tanke på påsketuristane, men for oss svartkledde jazzarar passar det perfekt. Jazz er heldigvis ein inne-idrott.
Me likar oss best heime når hauststormane herjar. Men stundom lyt ein ut for å finna inspirasjon, for å læra noko, og for å ha noko å reflektera over når du er heima. Ein slik læringsarena er Osafestivalen, skipa til av Ole Bull Akademiet på Voss, årvisst i oktober. Hit kjem kvedarar og musikantar frå heile landet og vidare, og dei kan framføre dramatiske forteljingar, slik folkemusikk typisk nok byr på. Eg sette av helga, møtte fram på utvalde konsertar (eller rettere so mange som eg rakk over) og deler med glede inntrykka frå nokre av dei.
Denne gangen har jeg vært nødt til å ta i bruk kø-sniking, for det var flere ferske nyheter som presset seg fram blant litt velmodnet ost. Og så kommer det mer med det første, der køen blir ivaretatt. Til gjengjeld er det et knippe musikkutgivelser med uvanlig bred publikumsappell som presenteres i dagens platesmaking.
Jeg følger Savage Rose på Facebook, og det dukker av og til opp annonsering av konserter på gang. Vanligvis i Danmark, og jeg tenker ofte «skulle gjerne ha vært der». Denne gangen var det noe som ikke helt stemte med dette vanlige scenariet, for datoen for denne konserten var identisk med min siste aften i et fire dagers København opphold.
Det har gått trekvart år siden forrige platesmaking, og det er nesten en skam. For musikk er egentlig det temaet jeg liker aller best å skrive om – det har bare vært alt for mange andre tema og gjøremål som har treng platesmaking i bakgrunnen. Men nå er jeg tilbake i sadelen, og det er 2-3 titler som også burde fått plass, men som dessverre må vente til neste kapittel i platesmakingen.
Arild Andersen er ein bauta i norsk jazz. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg har sett og høyrt han på Voss og i Bergen, både i regi av Vossajazz, Voss jazzklubb og Nattjazz. So mange at han kjenner meg att.
Togreisa mellom Bergen og Oslo er so spesiell at turistar frå heile verda kjem for å sjå ho, og ho har alt vore skildra i eit tidlegare tingingsverk (Frode Alnæs, 1997).
Om Vossajazz er 50 år eller ikkje, kjem an på om du reknar inn pandemien og andre uhepne. Men kven bryr seg? Når Trude og Kari inviterer til fest, kven heng seg opp i slike detaljar?
I denne platesmakingen finner vi både gammel og ny musikk. Og gammel musikk på nye flasker, og ikke minst gamle helter med nyskapt musikk. To av utgivelsene er gjenutgivelse av innspillinger foretatt for 40 år siden og enda mer, men minst like viktige og aktuelle uansett.
Jeg har vanligvis en hovedoppmerksomhet rettet mot norske musikkutgivelser i mine platesmakinger. Denne gangen er det bare utenlandske utgivelser jeg har smakt på. Men fortvil ikke – det lages faktisk brukbar musikk utenfor Norges grenser også.
Denne gangen er det ganske stor musikalske spredning på utgivelsene i platesmakingen. Fra femti år gammel amerikanske fusion, via seljefløyter til musikk som faller mellom det som finnes av musikalske båser.
Også denne gangen er det bare norsk musikk, og med tre av dem er vel også jazz i ganske ulike tapninger. Og spesielt et av albumene er en veldig spennende debutant som jeg ser frem til å høre mer av.
Etter noen uker opphold har jeg på ny tatt sats og presenterer min tredje platesmaking i år. Denne gangen er det bare norsk musikk, og vi kan vel si at landskapet dreier seg om jazz som hovedspor, og med et sidespor eller to?
Eg var som vanleg seint oppe, og hadde sikta meg inn på fyrste konserten på kveldstid, Solveig Slettahjell i Vangskyrkja klokka 5. Dag ringde meg i grevens tid for å minna meg på ein konsert klokka halv 2 i gamlekinoen, med far og dotter Brunborg. Eg rakk det akkurat.
Fyrst ein korreksjon frå fredag, eller to. Då eg skreiv denne, fredags kvelden langt på natt, var eg dyktig sliten, og hadde rota vekk programmet, dvs programfaldaren i papirformat. Det som låg på nettet - på Vossajazz.no - var ikkje på langt nær so utfyllande. Difor vart reportasjen mangelfull, utan konkret info, slik som namn på artistane og relevant bakgrunn. Eg beklagar. Nytt programhefte vart henta inn i dag, det ligg på alle kafear og denslags, i dette tilfelle stamkafeen (Ringheim kafe). Uansett valde me å publisera fredagen med alle sine feil og manglar, for å vera ajour med hendingane. Ny og forbetra versjon kjem vonaleg, men fyrst laurdag og sundag.
Leverandøren av PA og lyd i Vossasalen var ikkje IC, som eg skreiv, men CT.
Randi Fuglehaug - forfattar og fast skribent på “Innsida” i Dag og Tid - opna Vossajazz 2022, og denne introduksjonen/talen var so god at eg gløymde å ta bilete. Beklagar. Eg trefte ho i vrimlearealet seinare på kvelden, og ho var verkeleg ei skjønn og imøtekomande dame.
Etter platesmakingen forrige uke lovde jeg at det var mer på lur. Og her kommer det en bukett som også har høy kvalitet, og stor musikalsk spennvidde.
Etter en pause fra platesmakingen på grunn av kapasitetsproblem børstes nå støvet av denne aktiviteten. Jeg starter med et praktfullt knippe med utgivelser, og det er mer på lur.
Ja eg visste jo at Noreg skulle opna opp att kl. 4 i dag, men ante ikkje at det ville verta feira som ein frigjeringsdag over heile landet, Inklusive på Voss.
Som eg skreiv i Dagboka nyleg, den 48. Vossajazz vert avvikla “as we speak”, fredag 24. september til sundag 26. Opninga var ved Edvard Hoem, og opningskonserten ved Flliflet Hamre “feirar for eiga dør”. Lite veit eg om dette, for alt var annsleis i år samanlikna med tidlegare år. Eg søkte om akkreditering og måtte spesifisera kva konsertar eg ville høyra, og smålåten som eg er sikta eg meg inn på færrast mogeleg konsertar heller enn flest mogeleg. Kvelden baud difor på Hildegunn Øiseth Quartet, Skarbø Skulekorps og Jaga Jazzist. Og endå verre: Me fekk ikkje pressekort som me kunne henga rundt halsen. Kva kunne eg då brifa med?
Denne platesmakingen kommer bare en uke etter forrige platesmaking, som var en ren Vinyl Spesial. Og hvis alt går som planlagt blir også neste platesmaking en spesialutgave med musikk i mange kanaler. Og i mellomtiden kan du se frem til en kåring av årets beste plater i det 2020 vipper over i 2021
Denne gangen forsøker jeg en spesiell vri, og jeg mistenker at det ikke blir siste gang. For den stadig økende etterspørselen etter LP-plater gjør at også tilgangen på vinyl til den etter hvert tradisjonelle platesmakingen har blitt såpass stor at den gir grunnlag for en Vinyl Spesial. Og siden Vinyl tross alt er det gjeveste vi audiofile får tak i – kanskje ved siden av HighRes sølvplater i 2- eller flere kanaler for noen av oss – har vi selvfølgelig kostet på oss litt ekstra bildemateriale av både platecover og innercover. God fornøyelse, og så kan du også se frem til en platesmaking med en helt annen spesialutgave med det første. Stay tuned!
Denne gangen var det flere LPer som sto for tur. Det har kommet til så mange LPer at jeg har valgt å utsette dem til neste gang, da det blir en Vinyl Spesial av platesmakingen. Men det er så mye spennnende og flott norsk musikk i dagens platesmaking at det ble mye telling på knappene for å kåre en vinner av tittelen Ukens Plate
Denne gangen er det en jevnere «konkurranse» enn det ofte er ellers, men den musikalske spennvidden kanskje større enn noen gang. Og det er allerede mange som står i kø til neste smaking som forhåpentligvis kommer ganske snart. Da blir det mye vinyl.
Denne gangen er det et uhyre sterkt knippe musikk som har blitt gjenstand for prøvesmaking. Og også den musikalske spennvidden er stor, og er innom mange sjangere.
Det går ei country- og westernbylgje over vossebygda. Han Lars, styreformann i Voss Jazzklubb, har skipa til ein countryfestival, etter 20 år på tenkestadiet. Godt jobba, Lars.
Vi befinner oss i siste dag i juli, og det innebærer fortsatt sommerferie for noen av oss. Og ekstra tid til platesmaking. Også denne gangen er det nok et pop-rock landskap som dominerer, selv om det er innslag både av jazz og av visesang i et countryrockinspirert terreng.
Denne gangen er det nesten bare vokalmusikk, og den har kanskje et gjennomgående letter preg enn det som har dominert mange av mine øvrige platesmakinger. Er det smaken av sommer vi aner her…?
Denne gangen er det flere knallsterke album som setter dype spor. Og faktisk måtte jeg endre kandidaten til «Ukens plate» underveis i løpet. På oppløpssiden var det en unik plateutgivelse fra en spennende norsk jazzmusiker som snappet seieren fra en riktig gammel ringrev fra USA.
I 2018 fekk Hedvig invitasjon frå Vossajazz om å skriva tingingsverket til 2019. Eg høyrde det framført i Vossasalen på Park Hotell på Voss og gløymer det ikkje. Seinare vart det framført i Oslo, til om mogeleg endå større ovasjonar. Kvifor vart ikkje dette teke opp live? Eg som er so glad i live-opptak!
I denne platesmakingen i midten av juni er det jazzen som får dominere. Men det som er mest opplagt å kalle jazz forøker å vri seg unna, mens de to platene som ikke er definert som jazz kanskje egentlig også er litt jazz?
Folkemusikk og samtidsmusikk er de to hovedingrediensene i denne ukens platesmaking. Men som så ofte ellers utfordres sjangergrensene på de fleste utgivelsene. For ikke å si alle…
Våren er i full anmarsj, og plateutgivelsene fortsetter å strømme på. Jeg har smakt på en håndfull av dem, og noen av de utvalgte måtte stå over til neste runde.
Det er nokre plater ein berre må ha. Den siste Leonard Cohen laga, er ei slik. You want it darker?
Det legendariske albumet Bitches Brew av Miles Davis har 50-års jubileum 30. mars. Det er en milepel i jazzhistorien, eller kanskje rettere i transformasjonen fra jazz til rock.
Vi er inne i en tid der Koronasmitte og nyheter rundt dette temaet dominerer vår tilværelse. Da er det ekstra viktig å spe ut dette massive inntrykket med musikk. Og heldigvis snakker vi om musikk garantert fri for smitte, men med stort potensiale for smitteeffekt.
Ok, så er det ikke all smakingen som skjedde på morsdagen. Litt tjuvsmaking på forhånd må til, men det svekker ikke at dette ble et heidundrende morsdagskalas.
På årets siste dag tar jeg et tilbakeblikk på 2019, og kårer de aller beste platene jeg har anmeldt. Det har vært brutalt å måtte redusere utvalget til ti plater - det er utrolig mye bra musikk som har passert mitt tastatur i løpet av det siste året. Og for ordens skyld rekkefølgen er kronologisk. God fornøyelse!
Chicago på en søndag – Chicago VIII. Den litt anonyme.
Skrevet av Karl Erik Sylthe
Denne søndagen har vi kommet til Chicago VIII, kanskje et av de mest anonyme albumene fra Chicago til nå, med unntak av et par av låtene.
Chicago på en søndag – Chicago VII. Den store overraskelsen
Skrevet av Karl Erik Sylthe
Denne gangen har vi kommet til det som kanskje er det mest interessante av alle studioalbumene til Chicago. For her er det mye som skjer, både på plata og i kulissene.
Veldig mye flott musikk denne gangen. Og så begynner julestemningen å sige på.
Chicago på en søndag - Chicago VI. De første forvarslene.
Skrevet av Karl Erik Sylthe
Etter et opphold på nesten 5 år er tiden moden for å fortsette med omtale av Chicago-album i serien Chicago på en søndag. Vi har kommet til Chicago VI, albumet der de aller første forvarslene om en fremtidig stilendring dukker opp
Også denne gangen er det veldig tett i toppen, og noen må vente til neste smaksduell.
Eitt av dei mest ikoniske band for min generasjon er Pink Floyd. Deira største suksess «Dark side of the Moon» var i fleire tiår brukt som demonstrasjonsplate i hifi-samanhengar der ein skulle syne spesielt basseigenskapar og kva oppløysing av lydbilde anlegga kunne klare. Det er vel så at dette er musikk som alle eigarar av seriøse hifianlegg har eit forhold til. Men kva var bakgrunnen for dette progressive og psykideliske meisterverket? Kva dreiv Pink Floyd med før?
En stund siden forrige platesmaking har ført til at høsten kom tidligere enn ventet. Men platene er av god kvalitet.
Fear Inoculum fra Tool, er skrytt opp i skyene fra mange og lovpriset som et helstøpt progrock album. Jeg tar sjansen på å si at Fear Inoculum på mange måter ikke tilhører progrock genren. Så er dette verket en genistrek eller heismusikk ? Progrock eller banal rock ?
Denne uken er det veldig mye bra. Og det er en artist som begynner å bli gjenganger på toppen av pallen i Ukens Plate - følg med...
Det tyske plateselskapet Tacet melder om sin Juliutgivelse, som er den 21. i rekken av innspillinger med den russiske pianisten Evgeni Koroliov. I Koroliov Series XXI har pianisten tatt for seg komplette intermezzi av Johannes Brahms på en dobbel CD.
På denne platesmakingen midt i sommerferien er det kanskje større musikalsk spennvidde enn vanlig. Og kvaliteten er jevnt høy.
Denne pinsen har jeg smakt på mye flott musikk. Og den musikalske spennvidden og tidsreisen er stor – fra folketoner i ny drakt til Santana i opprinnelig drakt.
En flott blanding av jazz, progrock, pop og folkemusikk er det jeg har å by på denne gangen. Og det meste smaker fortreffelig!