onsdag mars 20 , 2019

Det at det har gått noen uker siden forrige platesmaking er nok mer uttrykk for en hektisk periode, enn at det har vært lite god myusikk å smake på. Her kommer de mest interessante.


Bandet Vårsøg dukket opp i offentligheten i 1977, med albumet Vårsøg. Dette bandet hadde Henning Sommero som frontfigur, og det er fristende å si at den andre frontfiguren var Hans Hyldbakk.

Det relativt ferske bandet Swifan Eolh & The Mudra Choir har utgitt sitt debutalbum på Apollon Records. Jeg har lyttet til The Key.

Denne uken er det påfallende mye jazz jeg har smakt på. Ikke fordi det ikke har vært noe annet bra tilgjengelig, men fordi det er så mange knakende gode jazzutgivelser som ikke kan forbigås i stillhet.

Denne uken er det jazz og rock som har vært i søkelyset på platesmakingen. Og det var svært jevnt i toppen...

Hot Project – Made to Roam

Dette er egentlig et av de kjæreste albumene jeg har i platesamlingen. Og det blir ikke mindre essensielt av at det så vidt jeg vet aldri har blitt utgitt på CD, og trolig hadde en ganske kortvarig berømmelse.

Denne uken er det mest klassisk som har vært på platesmaking. Og det er delt ut rekordmange toppkarakterer i dette femkløveret. God fornøyelse!

Per Arne Glorvigen har flere plateutgivelser bak seg. Men Buenos Aires – Paris – Chicago er den første utgivelsen med egne komposisjoner.

Jan Gunnar hoff er en av gigantene i norsk jazzliv og har både en uvanlig stor musikalsk spennvidde og en enorm produksjon bak seg. På denne LPen utmeisles et av hans pilarer.

Det er ofte sånn at for å komme utenfor komfortsonen, eller i det minste utenfor vante mønster, må det ytre krefter til. For selv om Jacob Young har en ganske stor musikalsk spennvidde, ligger musikken i prosjektet Urban Gardening godt på utsiden av noe jeg har hørt av Young før.

The Human Nature har utgitt sitt debutalbum på vinyl. Jeg har lytet til Kairos.

 AUDIOPHILT INNTRYKK: Gåte - Svevn

Gåte er ikke noen hvemsomhelst når det gjelder folk-prog. Etter en lang albumpause er de endelig tilbake med et nytt album: Svevn. Proghue som jeg er, så måtte jo dette rykke opp i anmelderkøen.

 

En av tidenes aller største gitarister har sluppet et nytt album i 2018. Holder denne lett aldrende mannen uten hår fremdeles mål?

søndag, 09 september 2018 19:28

Where do the music end and the listening begin?

Skrevet av

Our perception of reality is a highly individual matter: every day our mind is occupied by trying to create coherence between an unimaginable number of fragments brought to us through our different senses. It is a bit like a game: you're given certain pieces but how you combine them is up to you.

Denne uken var det usedvanlig mye interessant musikk som har røtter fra 60- og 70 tallet. Det er ingen ting som kan måle seg med gamle helter som fremdeles holder koken. Eller…?

Denne uka var det et svært rikholdig utvalg av interessante nyutigivelser. Det var derfor en vanskelig oppgave å begrense utvalget i dagens presentasjon av de mest interessante plateutgivelsene.

Utvalget av interessante utgivelser er kanskje ikke like stort som vanlig denne uken. Men det svekker ikke de fire platene vi har trukket frem i løpet blant alle kandidatene.

Også denne uken har jeg prøvesmakt på nye utgivelser. Og noen av nyhetene byr på overraskelser...

 

Mange sterke nye utgivelser også denne uken. Og en som skiller seg helt ut…!
Og så var det en helt annen sak - for første gang i historien kaster vi terninger!

En ny fredag, med tilhørende slipp av nye plateutgivelser. Mange sterke utgivelser denne gangen, selv om det var lettere å plukke ut noen favoritter!

Også denne fredagen har det vært prøvesmaking av musikkutgivelsene. Veldig mye bra, og her er de mest interessante!

Fredagen er flott på så mange måter. Snart helg, selvføglelig, men kanskje minst like viktig er det at det er dagen for ukas plateslipp. I denne artikkelen tar vi en prøvesmaking på et knippe av de mest interessante utgivelsene.


Colosseum - Live

Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.

AUDIOFILT INNTRYKK: Radka Toneff / Steve Dobrogosz – Fairytales.

For et par år siden ble det legendariske Fairytales utgitt i en remastret utgave på LP. Og både jazz-verden og vi audiofile ga det en stor oppmerksomhet. Nå har Odin nettopp ugitt dette albumet på SACD, og jeg har lyttet til det.

Kate Bush – The Kick Inside.

Hun dukket opp fra ingenting, en gang i tidlig i 1978 som en 19-åring med albumet The Kick Inside. Dette albumet står i historien som hennes aller fremste, en LP som var en av de store musikkbegivenhetene i 1978.

Focus – At the rainbow.

Focus er et merkelig band. Eller var, for levningene etter Hamburger Concerto er nettopp det – levninger. Og det er ikke der det merkelig ligger, for verden er vel egentlig full av historier om et lovende band som hadde en relativt kort glansperiode, men som forsvant igjen etter en kort og stormfull karriere.

So is my love er en utgivelse på Pure Audio Blu-ray, med kormusikk fremført av Ensemble 96. Jeg har lyttet til den.

Magnus Grønneberg er selvfølgelig en av de mest markante profilene vi har i norsk rock. Vi kjenner han som en særdeles karakterfull vokalist og frontfigur i CC Cowboys, men også gjennom et par soloalbum.

2L gir ut en ny utgivelse med 3D-lyd. Det dreier seg også denne gangen om lydformatene Auro-3D og Dolby Atmos.

Jan Erik Mikalsen – SAAN

Aurora utgir en CD med komposisjoner av Jan Erik Mikalsen. Les mine inntrykk av SAAN.

Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.

Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.

Santana - Moonflower

Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.

Al Di Meola – Casino.

Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.

Rick Wakeman – Lisztomania

Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.

Little Feat – Waiting for Colombus.

Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.

Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!

Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.


YES – RELAYER.

Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.


Miles Davis – Bitches Brew.

Det blir litt meningsløst å introdusere Miles Davis, mannen som få vil bestride er jazzhistoriens desiderte ener. «By far!» vil enkelte tilføye, og jeg er en av dem.

Vrang – SæterSoul. Folkemusikk med aksent.

Etter lang tids modning har Folkemusikktrioen Vrang utgitt CDen SæterSoul. Jeg har lyttet til den.

Savage Rose – In The Plain.

Savage Rose var mitt favorittband i tidlig tenårene, og In The Plain var også min aller første ordentlige LP, når vi ser bort fra noen TopOfThePops-greier. Med mindre jeg husker feil ble det kjøpt for bursdagspenger av en 14-åring i 1970.

Return to Forever – Musicmagic

Return to forever var en av gigantene innen det som gikk under benevnelsen jazz-rock, i kjølvannet etter Miles Davis sin grensesprengende utgivelse Bitches Brew i 1970. Veldig mange av aktørende hadde vært med på nettopp Bitches Brew, eller på en av Miles Davis sine andre utgivelsene rundt 69-70.

Roxy Music – The High Road

Det blir vel litt feil å si «Roxy Music trenger ingen presentasjon». Når man først har tatt ordet, mener jeg. Men hvis man nå først likevel skal si noe, må det være at de ble startet i 1971, og at Brian Ferry var frontfigur.


Ljom – Stundom. Snåsalåter for viderekommende

Snåsabandet Ljom kommer med sitt andre album. Stundom er en sterk oppfølger til debutalbumet Seterkauk.

 

 

Jefferson Airplane var et band fra San Fransisco, som dukket opp i 1965, og holdt på til 1972. De var et veldig annerledes band hele tiden, og hadde mange musikere med sterk profil. En av disse, og min favoritt er vokalist og låtskriver Grace Slick. Med en veldig karakterfull vokal, og også en sterk låtskriver.

 

TARKUS - EMERSON, LAKE & PALMER  

Emerson Lake & Palmer er vel et av de mest arketypiske bandene innen prog-rock, og kanskje også blant de bandene som høstet bredest anerkjennelse. En videreføring av Nice, som var Keith Emerson sitt band på 60-tallet.

 

 

Bård Monsen og Gunnar Flagstad har spilt inn verk av tre komponister på denne utgivelsen på 2L. Vi snakker om Valen, Stravinsky og Lutoslawski.

 

Det amerikanske bandet Blood Sweat and Tears dukket opp på slutten av 60-tallet, og var et av de to store bandene som kombinerte rock med en blåserrekke. Det grepet har forledet mange - inklusiv meg selv – til å kalle musikken for Jazz-rock. Men etter at Chicago med James Pankow i spissen i nyere tid har avvist fullstendig at musikken deres har hatt noe med jazz å gjøre, har jeg innsett at det stort sett gjelder for BS&T også. Vi holder oss til «rock with a horn-section».

Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.

 

For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.

 

Colosseum II var et band med ganske begrenset levetid. De oppsto i 1975, i kjølvannet av (selvfølgelig) Colosseum, og deretter Tempest.

 

Vanligvis bruker jeg en god del spalteplass på å beskrive musikeren før jeg skriver om selve plata. I dette tilfellet tro jeg at det vil være feil å skrive veldig mye om Elton John. Både fordi han er veldig godt kjent blant folk, og fordi det er veldig mange som vet utrolig mye mer om denne profilerte sangeren og låtskriveren.

Guro Kleven Hagen fascinerte meg første gang da hun utga sitt debutalbum med Max Bruch sin fiolinkonsert No. 1, og Prokofjev sin fiolinkonsert No. 2. Med en gjenkjennelig nerve i tonen ble musikken fremført utrolig sterkt.

 

2L har på ny utgitt en Blu-ray med lydspor i Dolby Atmos. Og så er det en enda mer grensesprengende nyhet på denne utgivelsen Mass for Modern Man.

Erlend Apneseth fremførte et bestillingsverk på Førdefestivalen i 2016. Det har blitt til CDen Nattsongar, og jeg har lyttet til den.

 

Iceland Symphony Orchestra har en ny utgivelse på plateselskapet Sono Luminus. Det er dette plateselskapet sin første utgivelse med lydspor i Dolby Atmos.

 

Mari Boine har vært uløselig knyttet til musikk med samiske røtter og samisk tekst. På sin nye utgivelse bryter hun helt med dette. I hvert fall på et av punktene.

Terje Winge har laget en innspilling på 2L, med verker av tre norske komponister. Jeg har lyttet til ORGANSM på Blu-ray Audio, med spor i Dolby Atmos.

Komponisten Ken Thomson har utgitt en LP med to av sine komposisjoner. Jeg har lyttet til albumet Restless.

 

FIXITY er et ganske nystartet, men samtidig uhyre produktivt band. The Things in the Room er deres fjerde utgivelse i år.

Side 1 av 5

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen