søndag, 01 desember 2019 13:11

Chicago på en søndag – Chicago VIII. Den litt anonyme. Spesial

Skrevet av
Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)

Denne søndagen har vi kommet til Chicago VIII, kanskje et av de mest anonyme albumene fra Chicago til nå, med unntak av et par av låtene.

Chicago VIII ble påbegynt august 1974, men ble ikke utgitt før mars 1975. I egenskap av å være et singelalbum peker det litt tilbake på både Chicago V og Chicago VI, men i mine ører kanskje aller mest på Chicago VI. I likhet med dette albumet har VIII en ganske stor musikalsk spennvidde.

Et annet forhold Chicago VIII deler med VI er at de begge for meg er kandidater til foreløpige jumboplasser i Chicago sin albumrekke så langt. Men jeg foretrekker nok likevel VIII foran VI, til tross for at sistnevnte har et flottere gatefold cover. Chicago VIII er ellers den første LPen fra Chicago med et standard single cover.

Musikken på Chicago VIII er likevel overraskende dominert av en del ganske rocka låter. Det begynner på åpningssporet Anyway You Want, og forsterkes på Hideaway. Begge er Cetera-låter, og det bekrefter at det var først litt senere at Peter Cetera var dominert av soft-pop ballader.

I ettertid er det kanskje også litt overraskende at vi ikke finner noen supersofte ballader på dette albumet, noe som ble initiert på syveren med «Wishing You Were here».

Det som ikke helt fremgikk da albumet blir utgitt i 1975 er at den splittelsen hva angår jazz-dominert materiale på Chicago VII også er materialisert på åtteren, kanskje med unntak av Brand New Loveaffair, part I. Først 27 år senere med den digitale reutgivelsen fra Rhino blir det eksponert bonusmateriale som viste mer jazz-rock og endog ren jazz, som altså ikke hadde fått plass på den opprinnelige versjonen. Dette viser at fra og med Chicago VIII hadde jazz-fraksjonen i Chiago tapt kampen mot Peter Cetera.

Hadde disse tre låtene – eller i det minste to av dem vært med opprinnelig, ville det ha styrket albumet vesentlig. Og hvem vet, kanskje de hadde enda mer småjazz på lur, sånn at også Chicago VIII kunne blitt et dobbeltalbum?

Lyden på Chicago VIII

Også dette albumet blir primært evaluert med utgangspunkt i vinylutgaven, og et album som i likhet med VII ble anskaffet på Playtime i Trondheim ca. 76-77.

Av en eller annen grunn er ikke VIII helt på høyde med det forutgående albumet hva lyden angår. Det til tross for at også Chicago VIII ble innspilt på producer James Guercio sin Caribou Ranch. Vinylutgaven låter likevel bedre enn den digitale remastrede versjonen fra 2002.

Side A

  1. Anyway You Want (4-)
    Skrevet av Peter Cetera

    En litt rocka låt midt på treet, eller kanskje egentlig litt under… Låten får demonstrert at Peter Cetera trives med å stikke en tur oppom de høye oktavene. Terry Kath får løftet låten litt, men også han har fått vist enda bedre at han var en suveren gitarist ved andre anledninger.

  2. Brand New Love Affair, Part I & II (5)
    Skrevet av James Pankow

    Part I av Brand New Love Affair er en flott og soft jazzy ballade, praktfullt sunget av Terry Kath. Og Robert Lamm får vist at han er en ypperlig traktør av Hammond, til tross for at det overhodet ikke er virtuost.På part II skifter atmosfæren til uptempo jazzrock-inspirerte toner. Peter Cetera overtar hovedmikrofonen, og totalt blir også dette bra. Her får blåserrekka utfolde seg mer i klassiske chicago-arrangement.

    Litt overraskende er det ikke et fysisk sporskille mellom Part I og Part II verken på vinylutgaven eller den digitale utgaven. Men vi er aldri i tvil om hvor part II overtar. 
     
  3. Never Been in Love Before (4+)
    Skrevet av Robert Lamm

    En klar Lamm-signatur på denne låten som synges av Peter Cetera. Også denne midt på treet, men ikke under treet denne gangen.

  4. Hideaway (5/4)
    Skrevet av Peter Cetera

    Overraskende rocka av Peter Cetera. Eller kanskje det egentlig ikke bør være så overraskende, med de tidligere chicagoalbumene som bakteppe. En låt litt over middels fra Peter Cetera.Terry Kath får også boltre seg litt her, og ikke minst får han demonstrert at han alltid finner en tilnærming som styrker og underbygger låten sitt særpreg.


  5. Till We Meet Again (5)
    Skrevet av Terry Kath

    En morsom og særpreget låt av Terry Kath, som viser denne supergitaristen i sitt minst rocka hjørne, en krok han befant seg i oftere enn man kanskje skulle forvente.

 

Side B

  1. Harry Truman (5-)
    Skrevet av Robert Lamm 

    Jeg har hele tiden tatt det for gitt at teksten til denne låten er proppfull av ironi, og det har vært forsterket av at også musikken og arrangementet har en solid dose ironisk tilsnitt. Og også det faktum at vi i Norge gjerne assosierer denne tidligere amerikanske presidenten med de fatale atombombene i Japan høsten 1945 har forsterket denne antakelsen.

    Men så må vi huske at bakteppet for denne innspillingen var Watergate-skandalen med Richard Nixon som måtte gå av i august 1974, en presiden som for øvrig også har fått passet sitt påskrevet på Chicago V og på Live at Carnegie Hall. Og Harry Truman var kjent for klar tale, og dessuten var han visst en habil pianist, noe som selvfølgelig tiltalte Robert Lamm. 

    Uansett har dette blitt en morsom låt, og den ble utgitt som singel i forkant av albumlanseringen – et uvanlig grep for Chicago. Nostalgiske innslag i arrangementet, der høydepunktet er Walt Parazaider sin klarinett.

  2. Oh, Thank You Great Spirit (5+)
    Skrevet av Terry Kath

    Albumets kanskje beste låt er en tribute fra Terry Kath og Chicago til Jimi Hendrix, denne legendariske rockehelten som en gang skal ha sagt til Walt Parazaider at Terry Kath var bedre enn han selv på gitar. En ganske sterk uttalelse fra en mann som er selvskreven kandidat når rockehistoriens aller fremste gitarister skal nomineres. Men det kan selvfølgelig ha vært en høflighetsfrase, selv om de nok befant seg i samme divisjon. Og da snakker vi ikke om Obos-ligaen.

    Låten starter lavmælt og litt underfundig i kjent Terry Kath-stil. Den har litt musikalsk tankegods felles med siste halvdel av Song Of The Evergreens på Chicago VII, selv om en rocka gitarsolo med nesten-sitater fra Hendrix dukker opp mot slutten.

  3. Long Time No See (4+)
    Skrevet av Robert Lam

    En liten nedtur etter de to forrige låtene, men ikke dårlig av den grunn. Den rent instrumentale delen med tighte Chicago-arrangement for blåserrekke trekker litt opp. 

  4. Ain`t it Blue (5)
    Skrevet av Robert Lamm

    Denne låten er også kandidat til albumets beste, ikke minst på grunn av utsøkte kombinasjon av Terry Kath og Peter Cetera sine vokaler, som begge er på sitt beste her og matcher hverandre perfekt. Og av en eller annen grunn er det for meg noe magisk med strofen «I don`t know what to do, the rules are new», både på grunn av teksten og for den musikalske modusen låten og Terry Kath går inn i når han synger den. 

  5. Old Days (4+)
    Skrevet av James Pankow 

    Dette er en av singlene på albumet, og kanskje et litt typisk utslag av samarbeidet mellom Pankow og Cetera. Fengende låt, men likevel ikke blant mine favoritter på albumet.

Bonusspor på expanded digital versjon (2002):

  • Sixth Sense (Rehersal) (5)
    Skrevet av Terry Kath

    Åpning gir assosiasjoner til et spor på Chicago XXXVI. Kanskje en anelse karakterløst før Terry Kath kommer inn et stykke ut i sporet og beriker med sin mesterlige bruk av wah-wah. Flott trumpetsolo av Lee Loughlane. Jeg har ikke lyktes med å spore opphavet til denne låten, men det er ikke urimelig å gjette at det er en leftover fra jazz-bolken til Chicago VII. Men det er ikke mye leftover over denne låten, som hadde vært en av kandidatene til albumets beste, hadde den vært med på den opprinnelige versjonen.

  • Bright Eyes (4+)
    Skrevet av Robert Lamm

    Det lett latininspirerte- og enda lettere jazzy sporet er det svakeste av de tre. Blåserrekka er utelatt, og Lamm sin Fender Rhodes dominerer lydbildet, uten at det nødvendigvis er det som svekker låten.

  • Satin Doll (5)
    Skrevet av Duke Ellington

    En livefremførelse av Duke Ellington sin klassiker Satin Doll. Denne fremførelsen er fra slutten av november 1974, og er innspillingene til Dick Clark's New Year's Rockin' Eve. Chicago spilte i smoking her, og opptaket bekrefter at Chicago også likte å spille ren jazz på den tiden. Og her spiller og låter de praktfullt, som et lite jazzstorband.

 

Les også de andre plateomtalene i serien Chicago på en søndag:

Og artikkelen der det hele startet:

 

Lest 423 ganger Sist redigert søndag, 01 desember 2019 14:09
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.