lørdag mai 25 , 2019


Denne plata fekk eg heldigvis tak i før eg forstod kor fantastisk ho eigentleg var. Eg spelte ho lite, og har no ei referanseplate av dimensjonar, utan slitasjen frå Garrardplatespelaren eg hadde på den tida. Fullstendig støyfri overflate.


Bandet Vårsøg dukket opp i offentligheten i 1977, med albumet Vårsøg. Dette bandet hadde Henning Sommero som frontfigur, og det er fristende å si at den andre frontfiguren var Hans Hyldbakk.

Hot Project – Made to Roam

Dette er egentlig et av de kjæreste albumene jeg har i platesamlingen. Og det blir ikke mindre essensielt av at det så vidt jeg vet aldri har blitt utgitt på CD, og trolig hadde en ganske kortvarig berømmelse.


Colosseum - Live

Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.

Kate Bush – The Kick Inside.

Hun dukket opp fra ingenting, en gang i tidlig i 1978 som en 19-åring med albumet The Kick Inside. Dette albumet står i historien som hennes aller fremste, en LP som var en av de store musikkbegivenhetene i 1978.

Focus – At the rainbow.

Focus er et merkelig band. Eller var, for levningene etter Hamburger Concerto er nettopp det – levninger. Og det er ikke der det merkelig ligger, for verden er vel egentlig full av historier om et lovende band som hadde en relativt kort glansperiode, men som forsvant igjen etter en kort og stormfull karriere.

Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.

Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.

Santana - Moonflower

Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.

Al Di Meola – Casino.

Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.

Rick Wakeman – Lisztomania

Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.

Side 1 av 3

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen