lørdag, 02 mars 2019 09:44

AUDIOPHILT INNTRYKK: Swifan Eolh & The Mudra Choir – The Key. Flott 70-talls prog i moderne innpakning.

Skrevet av

Det relativt ferske bandet Swifan Eolh & The Mudra Choir har utgitt sitt debutalbum på Apollon Records. Jeg har lyttet til The Key.

Selv om Swifan Eolh & The Mudra Choir er et ferskt band, består det på ingen som helst måte av en gjeng fjortiser. Her snakker vi om musikalsk modne mennesker som har levd lenge nok til å la seg inspirere av musikalske begivenheter som fant sted på 70-tallet. Og det var tiåret sitt det. Men la oss ta en titt på hvilke musikere som skjuler seg bak dette – skal vi si – lite lettvinte navnet.

Vi starter med gitarist Rune Seip Bjørnflaten, som bant annet har bakgrunn fra prog-bandet Captain Cumulonimbus And His Wondrous Cloudship sammen bassisten Tom Inge Andersen. Det må vel ellers være tillatt å si at Rune er en musikalsk frontfigur på The Key. Videre finner vi Jarle Alfsen på trommer, samt Synnøve Jacobsen på vokal.

Og i tillegg til denne kjernen er det hentet inn utfyllende musikere. Vi snakker om Endre Christiansen og Ståle Langhelle på Keyboards. I tillegg bidrar Gilli Smyth (post mortem) på vokal.

 

The Key

Det er åpenbare musikalske referanser fra 70-talls prog-band som Yes, Gentle Giant, Gong og innimellom også Jethro Tull. Og særlig i det vokale området er det nok Gentle Giant, som er det klareste referansen, med sitt delvis litt teatralske vokaluttrykk.

Men jeg får enkelte ganger også assosiasjoner til et annet norsk band, som tilfeldigvis også har utgitt plater på Apollon Records. Jeg tenker da på det spennende Bergensbandet Det Skandaløse Orkester, som igjen er uhyre Zappa-inspirert. Men ut over det er det en del felles klangbunn, også i de litt teatralske vokalarrangementene, som selvfølgelig tas veldig mye lenger hos Bergenserne.

The Key er innspilt med en spesiell teknikk som består av at låtene først blir innspilt live, og der trommer og bass blir beholdt fra dette opptaket, mens øvrige instrumenter blir dubbet inn i etterkant. Dette gir en live-følelse til albumet.

 

 

Side A

Åpningslåten Wounded Dreamers er den kanskje mest markante låten på albumet. Det domineres av gitaristen Rune Seip Bjørnflaten. Og det interessante er at vi her finner referanser til minst to av prog-rockens gigant-gitarister her.

Vi starter med Steve Howe, den dominerende gitaristen i YES. Og Rune Seip Bjørnflaten sitt gitarspill i første halvdel av låten er det nærmeste spillestilen til Steve Howe jeg noen gang har opplevd, noe som i sin tur gjør at denne delen av låten er som snytt ut av tidlig-YES. Nå er YES en av de oppgitte inspirasjonskildene til Swifan Eolh & The Madra Choir, så det burde kanskje ikke komme som en overraskelse, men det gjorde det like fullt. Og for å beskrive denne stilen litt nærmere er et en magisk kombinasjon av en rytmisk litt snublende stil, og en vanvittig virtuos tilnærming til instrumentet. Fantastisk! Låten har ellers rytmiske skiftninger som vi ellers kjenner det fra tidlig YES.

Drøyt fire og et halvt minutt ut i låten finner vi arven fra en annen gitargigant i prog-historien. Vi snakker om Alan Holdsworth, som for mitt vedkommende åpenbarte seg med brask og bram første gang via Gong en gang på midten av 70-tallet, før han dukket opp sammen Bill Bruford på albumet Feels Good To Me på en platespiller nær meg... Og for meg virker det ganske åpenbart at Rune Seip Bjørnflaten har latt seg inspirere av en av Holdsworth sine signatur-sound`er. Flott er det uansett.

Heart of Sadness er en vakker akustisk låt, som står i ganske stor kontrast til det meste ellers på albumet. En ekstra flott akustisk gitarintro av Rune Seip Bjørnflaten.

Med Spiders in The Old Cafe dukker den første assosiasjonen til en annen av 70-tallets prog-giganter opp. Vi aner konturene av Jethro Tull i krokene her, selv om det kanskje er like riktig å fokusere på Swifan Eolh & The Madra Choir sin egenart. Og da er det vokalisten Synøve Jacobsen som skal i søkelyset. For vokalprestasjonene minner lite om tidligere nevnte Prog-helter.

 

Side B

Jethro-vibrasjonene fortsetter med økt styrke på åpningssporet Earth Shakes, Rattles `n Rolls etter at introen er tilbakelagt, til tross for manglende fløyte. 70-talls-inspirert Prog er det uansett i denne låten som mesker seg i rytmiske og musikalske skifter, og som etter hvert også inneholder Wakeman-inspirerte synth-innslag med heftig bruk av pitch-bend.

Det påfølgende sporet Cantus er et lite instrumentalt intermesso, men like fullt en av de mest fascinerende sporene på albumet.

Den musikalske refleksjonen Times Are Turning er kanskje ikke blant de mest markante på albumet, men like fullt en veldreid låt. Litt symfonisk oppbygd i god gammel prog-ånd.

Blessed Be er et annet kort intermesso, dominert av Gilli Smyth sin resitasjon over et liflig lydteppe. Gilli Smyth døde i 2016, og var i sin tid med på å skape det legendariske bandet Gong.

Låten avløses av tittelsporet The Key, en frodig avslutningslåt.

 

 

Produksjonen

The Key er utgitt både på CD og på vinyl. Og i tillegg er det utgitt et begrenset antall farget vinyl. Det er den ordinære vinylutgivelsen som er benyttet i denne anmeldelsen, og innpakningen er et flott gatefold cover i høy kvalitet.

Lyden er god på innspillingen, med bra perspektiv. Det er også lett å skille ut detaljene.

 

Alt i alt et veldig friskt musikalsk pust i vår tid, der gitarbasert prog-rock ikke er hverdagskost. Flotte arrangement, og veldig bra individuelle prestasjoner på et album der jeg fristes til å fremheve gitaristen.

 

Les mer om The Key hos Apollon Records

Lest 6836 ganger Sist redigert lørdag, 02 mars 2019 21:19
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.