torsdag april 18 , 2019
Plateanmeldelser

Magnus Grønneberg er selvfølgelig en av de mest markante profilene vi har i norsk rock. Vi kjenner han som en særdeles karakterfull vokalist og frontfigur i CC Cowboys, men også gjennom et par soloalbum.

Jan Erik Mikalsen – SAAN

Aurora utgir en CD med komposisjoner av Jan Erik Mikalsen. Les mine inntrykk av SAAN.

Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.

Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.

Santana - Moonflower

Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.

Al Di Meola – Casino.

Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.

Rick Wakeman – Lisztomania

Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.

Little Feat – Waiting for Colombus.

Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.

Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!

Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.


YES – RELAYER.

Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.


Miles Davis – Bitches Brew.

Det blir litt meningsløst å introdusere Miles Davis, mannen som få vil bestride er jazzhistoriens desiderte ener. «By far!» vil enkelte tilføye, og jeg er en av dem.

Vrang – SæterSoul. Folkemusikk med aksent.

Etter lang tids modning har Folkemusikktrioen Vrang utgitt CDen SæterSoul. Jeg har lyttet til den.

Savage Rose – In The Plain.

Savage Rose var mitt favorittband i tidlig tenårene, og In The Plain var også min aller første ordentlige LP, når vi ser bort fra noen TopOfThePops-greier. Med mindre jeg husker feil ble det kjøpt for bursdagspenger av en 14-åring i 1970.

Return to Forever – Musicmagic

Return to forever var en av gigantene innen det som gikk under benevnelsen jazz-rock, i kjølvannet etter Miles Davis sin grensesprengende utgivelse Bitches Brew i 1970. Veldig mange av aktørende hadde vært med på nettopp Bitches Brew, eller på en av Miles Davis sine andre utgivelsene rundt 69-70.

Roxy Music – The High Road

Det blir vel litt feil å si «Roxy Music trenger ingen presentasjon». Når man først har tatt ordet, mener jeg. Men hvis man nå først likevel skal si noe, må det være at de ble startet i 1971, og at Brian Ferry var frontfigur.


Ljom – Stundom. Snåsalåter for viderekommende

Snåsabandet Ljom kommer med sitt andre album. Stundom er en sterk oppfølger til debutalbumet Seterkauk.

 

 

Jefferson Airplane var et band fra San Fransisco, som dukket opp i 1965, og holdt på til 1972. De var et veldig annerledes band hele tiden, og hadde mange musikere med sterk profil. En av disse, og min favoritt er vokalist og låtskriver Grace Slick. Med en veldig karakterfull vokal, og også en sterk låtskriver.

 

TARKUS - EMERSON, LAKE & PALMER  

Emerson Lake & Palmer er vel et av de mest arketypiske bandene innen prog-rock, og kanskje også blant de bandene som høstet bredest anerkjennelse. En videreføring av Nice, som var Keith Emerson sitt band på 60-tallet.

 

 

Bård Monsen og Gunnar Flagstad har spilt inn verk av tre komponister på denne utgivelsen på 2L. Vi snakker om Valen, Stravinsky og Lutoslawski.

 

Det amerikanske bandet Blood Sweat and Tears dukket opp på slutten av 60-tallet, og var et av de to store bandene som kombinerte rock med en blåserrekke. Det grepet har forledet mange - inklusiv meg selv – til å kalle musikken for Jazz-rock. Men etter at Chicago med James Pankow i spissen i nyere tid har avvist fullstendig at musikken deres har hatt noe med jazz å gjøre, har jeg innsett at det stort sett gjelder for BS&T også. Vi holder oss til «rock with a horn-section».

Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.

Side 2 av 10

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nyeste High-res og mulikanals anmeldelser

Nyeste CD- og SD download/flac anmeldelser