mandag september 16 , 2019
Plateanmeldelser

Return to Forever – Musicmagic

Return to forever var en av gigantene innen det som gikk under benevnelsen jazz-rock, i kjølvannet etter Miles Davis sin grensesprengende utgivelse Bitches Brew i 1970. Veldig mange av aktørende hadde vært med på nettopp Bitches Brew, eller på en av Miles Davis sine andre utgivelsene rundt 69-70.

Roxy Music – The High Road

Det blir vel litt feil å si «Roxy Music trenger ingen presentasjon». Når man først har tatt ordet, mener jeg. Men hvis man nå først likevel skal si noe, må det være at de ble startet i 1971, og at Brian Ferry var frontfigur.


Ljom – Stundom. Snåsalåter for viderekommende

Snåsabandet Ljom kommer med sitt andre album. Stundom er en sterk oppfølger til debutalbumet Seterkauk.

 

 

Jefferson Airplane var et band fra San Fransisco, som dukket opp i 1965, og holdt på til 1972. De var et veldig annerledes band hele tiden, og hadde mange musikere med sterk profil. En av disse, og min favoritt er vokalist og låtskriver Grace Slick. Med en veldig karakterfull vokal, og også en sterk låtskriver.

 

TARKUS - EMERSON, LAKE & PALMER  

Emerson Lake & Palmer er vel et av de mest arketypiske bandene innen prog-rock, og kanskje også blant de bandene som høstet bredest anerkjennelse. En videreføring av Nice, som var Keith Emerson sitt band på 60-tallet.

 

 

Bård Monsen og Gunnar Flagstad har spilt inn verk av tre komponister på denne utgivelsen på 2L. Vi snakker om Valen, Stravinsky og Lutoslawski.

 

Det amerikanske bandet Blood Sweat and Tears dukket opp på slutten av 60-tallet, og var et av de to store bandene som kombinerte rock med en blåserrekke. Det grepet har forledet mange - inklusiv meg selv – til å kalle musikken for Jazz-rock. Men etter at Chicago med James Pankow i spissen i nyere tid har avvist fullstendig at musikken deres har hatt noe med jazz å gjøre, har jeg innsett at det stort sett gjelder for BS&T også. Vi holder oss til «rock with a horn-section».

Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.

 

For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.

 

Colosseum II var et band med ganske begrenset levetid. De oppsto i 1975, i kjølvannet av (selvfølgelig) Colosseum, og deretter Tempest.

 

Vanligvis bruker jeg en god del spalteplass på å beskrive musikeren før jeg skriver om selve plata. I dette tilfellet tro jeg at det vil være feil å skrive veldig mye om Elton John. Både fordi han er veldig godt kjent blant folk, og fordi det er veldig mange som vet utrolig mye mer om denne profilerte sangeren og låtskriveren.

Guro Kleven Hagen fascinerte meg første gang da hun utga sitt debutalbum med Max Bruch sin fiolinkonsert No. 1, og Prokofjev sin fiolinkonsert No. 2. Med en gjenkjennelig nerve i tonen ble musikken fremført utrolig sterkt.

 

2L har på ny utgitt en Blu-ray med lydspor i Dolby Atmos. Og så er det en enda mer grensesprengende nyhet på denne utgivelsen Mass for Modern Man.

Erlend Apneseth fremførte et bestillingsverk på Førdefestivalen i 2016. Det har blitt til CDen Nattsongar, og jeg har lyttet til den.

 

Iceland Symphony Orchestra har en ny utgivelse på plateselskapet Sono Luminus. Det er dette plateselskapet sin første utgivelse med lydspor i Dolby Atmos.

 

Mari Boine har vært uløselig knyttet til musikk med samiske røtter og samisk tekst. På sin nye utgivelse bryter hun helt med dette. I hvert fall på et av punktene.

Terje Winge har laget en innspilling på 2L, med verker av tre norske komponister. Jeg har lyttet til ORGANSM på Blu-ray Audio, med spor i Dolby Atmos.

Komponisten Ken Thomson har utgitt en LP med to av sine komposisjoner. Jeg har lyttet til albumet Restless.

 

 

For 10 år siden hadde jeg mitt første møte med en av 2L og Morten Lindberg sine produksjoner. Det var en innspilling med Trondheimsolistene, og åstedet for innspillingen var Selbu Kirke. Denne gangen er det de samme Trondheimsolistene som står for musikken, og også denne gangen er innspillingen foretatt i Selbu Kirke.

 

John McLaughlin “sitt” Mahavishnu Orchestra var en institusjon innen Jazzrock på begynnelsen av 70-tallet. Det ble betraktet som en av grunnpilarene innen jazz-rock, der begrepet «jazz-rock» ikke må forveksles med den jazzinspirerte rocken som bandene Chicago og Blood Sweat and Tears jobbet med. Her har vi arven etter Miles Davis, og Mahavishnu Orchestra var en av gigantene, sammen med Chick Corea sitt Return to Forever. For ikke å glemme Weather Report.

Side 3 av 11

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nyeste High-res og mulikanals anmeldelser

Nyeste CD- og SD download/flac anmeldelser