Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.
For et år eller to siden spurte jeg min svært gode venn Stig Arne Skilbrei om han har lyttet noe til Gino Vanelli. Jeg tror det var på turen til- eller fra den årlige tradisjonsrike HiFi-messa i Horten. Og svaret hans vippet meg litt av pinnen: «Gino Vanelli – e ikkje det ein italiensk smørsangar?» (Stig Arne er etnisk Vossing…), svarte han med litt halvdårlig skjult forakt i stemmen. Og i beflippelsen greide jeg bare å svare noe sånn som «Jo, for så vidt, men han er veldig god!», mens jeg flakket litt med blikket. Ble ikke noe særlig schvung over det.
Vanligvis bruker jeg en god del spalteplass på å beskrive musikeren før jeg skriver om selve plata. I dette tilfellet tro jeg at det vil være feil å skrive veldig mye om Elton John. Både fordi han er veldig godt kjent blant folk, og fordi det er veldig mange som vet utrolig mye mer om denne profilerte sangeren og låtskriveren.
For 10 år siden hadde jeg mitt første møte med en av 2L og Morten Lindberg sine produksjoner. Det var en innspilling med Trondheimsolistene, og åstedet for innspillingen var Selbu Kirke. Denne gangen er det de samme Trondheimsolistene som står for musikken, og også denne gangen er innspillingen foretatt i Selbu Kirke.
John McLaughlin “sitt” Mahavishnu Orchestra var en institusjon innen Jazzrock på begynnelsen av 70-tallet. Det ble betraktet som en av grunnpilarene innen jazz-rock, der begrepet «jazz-rock» ikke må forveksles med den jazzinspirerte rocken som bandene Chicago og Blood Sweat and Tears jobbet med. Her har vi arven etter Miles Davis, og Mahavishnu Orchestra var en av gigantene, sammen med Chick Corea sitt Return to Forever. For ikke å glemme Weather Report.