Dette ferske albumet fra Claire Martin på Linn Records skiller seg ganske markant fra forrige utgivelse i min samling fra samme artist. Der ”Too Darn Hot” lett kan gis karakterstikken galla-jazz, er denne nyeste utgivelsen langt mer lavmælt og stillferdig.

 

70 år gamle James Cotton har spelt munnspel sidan han var seks år, vore profesjonell musikar i over halvt hundreår og gir framleis ut plater. ”Baby, don’t you tear my clothes” er den foreløpig siste, og den kom ut i fjor. Det er ikkje mange som kan vise til ei like lang karriere som Cotton. Spørsmåla blir jo då naturlegvis om han framleis heng med, og om han har noko nytt å tilføre musikken...

 

Hybrid SACD - EMI-7243 -5821362


30-års jubileumsutgaven på hybrid SACD. NB: CD-laget er dynamisk komprimert --> lytt til SACD-laget!

Når eg tenkjer på jazztrio med gitar, saksofon og trommer, går assosiasjonane mot frisk bop-jazz, melodiøse, kule riff og heftige improvisasjonar. Når det gjeld den siste plata til Paul Motian, stemmer lite av dette. Rett nok snakkar me om den same besetninga, men albumet ”I have the room above her” inneheld ikkje ein takt med klassisk jazz. Her er det moderne, roleg og melankolsk som er stikkorda.

 

Kjenner du til Spyro Gyra? Viss du svarar nei no, er du truleg ikkje åleine. For sjølv om bandet har helde på i over 30 år, er mellom dei meir kjende jazzbanda i USA, stort sett har turnert sidan 1979 og har gitt ut 20-30 album, skal eg ærleg innrømme at eg visste lite om dei før eg fekk denne plata i handa.

 

Katie Melua er eit relativt ferskt, men ikkje lengre ukjend namn i musikken. Albumet ”Call off the search” er blitt litt over eit år gamalt, men diverre har eg ikkje fått øyrene opp for det før nyleg. Og ja, eg meinar det når eg skriv ”diverre.” For sjølv om denne plata ikkje er revolusjonerande på nokon måte, har den noko ved seg. Les vidare så skal du få sjå...

 

"Changing Places" var en strålende platedebut av Tord Gustavsen Trio. Oppfølgeren "The Ground" er enda bedre.

Ta ein stykk internasjonal jazzstjerne, ei karriere full av kjende og ukjende låtar, ein arrangør, eit jazzorkester med utspring frå jazzlina på Konservatoriet i Trondheim og plasser dei på ein jazzfestival på Romsdalskysten ein sommarkveld. Sørg for at konserten blir teken opp, vent så i nesten fem år og gi den så ut på plate. Dette er oppskrifta bak dette albumet, og ingen blir vel overraska viss eg seier at eg gleda meg til å få denne plata i CD-spelaren.

 

Etter å ha høyrt på og skrive om Joss Stone si første plate, kunne eg knapt vente til nummer to skulle kome. Den første plata, ”Soul sessions,” var basert på coverversjonar av gamle soullåtar, og Stone sin eigen musikk skulle sparast til neste utgiving. No har eg hatt ”Mind body and soul” i hus nokre veker, og eg har knapt høyrt på anna musikk denne tida. Me veit allereie at Joss Stone er eit stort songtalent. Men korleis blir det når ho òg skal skrive musikken...?

 

Gustav Mahler sin 6. symfoni i A-moll er eit stort stykkje. Det er kalla det mørkaste han har skrive. Musikken hadde slik innverknad på han sjølv at han dirigerte dårleg og feil på urframføringa. Seinare skreiv han om finalesatsen i frykt for demonane som var sette fri i musikken. Denne innspelinga inneheld både den originale og den omskrivne finalen, så ein kan sjølv prøve å forstå kva Mahler følte då han opplevde musikken.

Årsaka til at det ikkje står noko artistnamn i overskrifta her, er at dei rett og slett er for mange! Ei plate med følgjande musikarliste, ville eg glatt kunne kjøpe utan å høyre på den først...

 

Tsjajkovskij sin 1812-overtyre er kanskje av dei mest kjende klassiske stykkja me har. Det er eit voldsomt verk med både kyrkjeklokker og kanoner, og på denne plata er det Cincinnati Pops Orchestra saman med Kiev symfoniske kor som framfører stykkjet.

 

Når gretne gamle gubber som meg gir oppmerksomhet til en plateutgivelse som befinner seg I nærheten av det som i mangel av noe bedre uttrykk kalles Pop/Rock, dreier det seg i svært mange tilfeller om opphavsmenn som startet sin karriere på 60- eller 70-tallet. Så også i dette tilfellet - så vidt jeg husker hadde vel Steely Dan sin storhetstid rundt midten av 70-tallet, og et periode framover.

 

Wonderbrazz… hmm… Eg kom plutseleg til å tenkje på noko heilt anna enn musikk nett no. Rare greier. Men Wonderbrazz er iallfall ei dansk gruppe som kom med ei ny plate, "Bopa II Opera," i februar. Med trompet, trombone, saksofon, tuba og perkusjon samt litt innleigd rap og gitar i bandet, tek jo dette til å høyrast spanande ut.

 

Jean Sibelius og Eduard Tubin er to av dei større europeiske komponistane frå 1900-talet, den første kanskje noko meir kjend enn den andre. Finske Sibelius og estiske Tubin har helit klart likskapar som komponistar, kanskje særleg i det at folkemusikken ligg så djupt i dei begge. På denne plata fører dirigent Paavo Järvi Cincinnati Symphony Orchestra gjennom to symfoniar som, trass i forskjellige epokar og dermed ulikt musikalsk uttrykk, liknar litt på kvarandre.

 

I 1936 fullførte Carl Orff sitt symfoniske verk Carmina Burana. Dette er kanskje eit av dei mektigaste klassiske stykkja me kjenner, og det er både godt kjent og populært (m.a. nytta av The Doors). I Carmina Burana kombinerer Orff enkle melodiar og primitive rytmar, og han har henta teksten frå arkaisk poesi.

 

Sergej Rakhmaninov sin pianokonsert nr. 3 i d-moll er eit imponerande verk, og det er av mange rekna som det vanskelegaste i verda. Slikt er vanskeleg å vurdere, men det har iallfall fleire notar pr. sekund enn nokon annan konsert. Den blei skriven sommaren 1909 før ein lengre Amerikaturné Rakhmaninov hadde, visstnok for å få råd til å kjøpe seg bil. Me kan alle vere glade for at han hadde slike interesser.

Eg er ikkje heilt sikker på om me treng ei plate som hyllest til Amerika (USA), landet der draumar blir verkelege, men det er no det Monty Alexander har laga her. Vel, han har teke ei rekkje kjende låtar han meiner har vore viktige for han, og spelt dei inn i nye og kanskje litt uvanlege utgåver.

 

Fire gitarar, 17 spor med latinsk instrumentalmusikk. Skeptisk no? Ikkje ver det, les gjennom omtalen og vurder då om ikkje dette kanskje er meir spanande enn skummelt.

 

Ta ein bunke standardlåtar pluss litt anna, legg på delvis nye underlag og litt temposkifte her og der, kva får ein då? Jo då får ein Tierney Sutton si siste plate.

 

Piano, bass og trommer. Kvifor gjere det vanskelegare enn det?

Har du høyrt om Benny Waters? Denne legenda av ein jazzmusikar har hatt ei imponerande karriere over tre kvart århundre. Han har vore stor frå 1920-talet fram til midten av 1990-talet. Her har me han i eit konsertopptak frå "Stampen" i Stockholm i 1976.

På denne plata får me presentert to klassiske stykkje. Det første er 1919-utgåva av Igor Stravinsky sin Eldfugl i seks satsar, og det andre er utdrag frå Prins Igor av Alexander Borodin. Begge stykkja er spelte av Atlanda Symphony Orchestra. På den eine satsen av Prins Igor, Polovtsian Dances, er orkesteret sitt kor med og syng.

 

Med desse tre namna på plateomslaget, har ikkje Telarc følt det nødvendig å gi plata noko namn. Brown, Alexander og Malone er alle kjende namn i jazzen. Og på dette opptaket frå våren 2002, berre månader før Ray Brown døydde, har dei òg teke føre seg 11 meir eller mindre kjende jazzstandardlåtar.

 

Tre menn, tre ståbassar, live. Enkelt og greitt og knallbra. Er det vits i å seie noko meir enn at folk heller bør kjøpe plata enn å sitje på nettet og lese om den...?

 

Har du høyrt om Kevin Mahogany? Han er kanskje ikkje mellom dei mest kjende namna i jazzen, men etter å ha høyrt denne plata, har iallfall eg blitt interessert i å høyre meir av denne mannen.

 

Det første som slo meg då eg sette på denne plata var: "Dette var sært..." Eg fekk litt bakoversveis med ein gong, men har høyrt gjennom plata ganske mange gonger, og spørsmålet er altså kva eg synest om den no.

Det byrjar med Chameleon. Chameleon er kul. Er plata det..? ...kul, altså?

 

Oscar Peterson er ikkje noko ukjend namn innan jazzen. På denne plata vil han ta oss med på ei reise gjennom Canada, frå aust til vest. Dette vil han gjere med eit samspel mellom ein tradisjonell jazzkvartett og eit kammerorkester. Eg synest generelt det er spanande at folk eksperimenterer musikalsk, men er klar over at ein del av eksperimenta ikkje er vidare vellukka. Korleis går det denne gongen?

 

Orgelet i St. Sulpice, Paris, har blitt kalla "det vakraste orgelet i verda" av Albert Schweitzer. Det er fire etasjar høgt og kan daterast tilbake til 1781. Saman med akustikken i St. Sulpice blir det eit glimrande utgangspunkt for opptak av orgelverk.

Terje Rypdal her vore eit av dei store namna i norsk jazz dei siste 30 åra. Han har aldri vore blant mine personlege favorittar, men eg har heller ikkje høyrt særleg mykje på musikken hans. Med Rypdal sitt bidrag til :rarum-serien frå ECM får eg iallfall høve til å skaffe meg eit betre overblikk over karrieren og eit meir objektivt syn på musikken hans.

 

Den femtande mai 1998 var ein trist dag. Stemma over alle stemmer, The Voice himself, Frank Sinatra var død. Karrièra hans tok kanskje ikkje dei heilt store krumspringa på slutten (det gjorde den vel aldri...), men det er få som har swinga like mykje saman med gode storband som han.

 

I rekkja av :rarum-plater frå ECM, er me no komne til Jan Garbarek. 24 låtar er valde ut for å representere karriera hans. Garbarek har nok ikkje hatt ein lett jobb med å velje ut kva som skulle vere med (eller kva som måtte vekk). Men med eit slikt utval på ein dobbel-CD skulle ein ha eit godt utgangspunkt for å få ei viss oversikt over ei lang musikarkarriere.

 

Eg gleda meg verkeleg til å høyre på denne CD-en. Både Dave Weckl (trommer) og Brandon Fields (saksofonar) er høvesvis store namn. Og dei kan spele! Eg veit ikkje heilt kva eg venta meg av musikk på denne plata, men eg fekk iallfall delvis riffbasert og litt rocka jazz med ein 90-talsklang, funky bass og mykje (bra) improvisasjon.

 

Er det nokon som ikkje kjenner Chick Corea? Her har ein sjansen til å bli kjent med ein verkeleg stor jazzpianist sine utgivingar frå 1972 til 1984.

 

Kva får ein når to "gamle" jazzmusikarar bestemmer seg for å spele inn ein CD med klassiske verk? Gary Burton og Makoto Ozone har spelt saman i 18 år, Burton på piano og Ozone på vibrafon. Dei har stort sett halde seg til jazz, men no har dei altså gitt ut ei plate med jazzimprovisasjonar over klassiske duettar.

 

Stevie Wonder er ein stor musikar som har laga utruleg mykje bra musikk, særleg soul. Men eg føler ikkje at han på noko vis har har fått den anerkjennelsen han har fortent. Eg meiner han er ein av dei mest undervurderte musikarane frå 1900-talet. Nnenna Freelon er òg begeistra for Stevie Wonder, og denne plata er hennar hyllest til mannen med dei store solbrillene.

 

Ein dobbel-CD med Keith Jarrett sine beste låtar, plukka ut av sjefen sjølv, kva kunne vel bli betre enn det, tenkte eg. Men eg må seie eg blei noko overraska då eg sette på plata. Eg hadde venta meg jazz i ulike former, men det første eg høyrer er renessanseliknande cembalomusikk. Først på spor 4 (etter nesten 19 minuttar) er mannen tilbake bak eit piano.

 

Handel er vel av de mer undereksponerte operakomponistene, og denne innspillingen av Emma Bell med Scottish Chamber Orcestra er med på å illustrere at det er på tide å gi disse komposisjonene enda større oppmerksomhet.

 

Tysdag 1. desember 1981 feira John Francis Pastorius III (meir kjend som Jaco Pastorius) sin 30-årsdag ved å kalle inn musikalske kollegaer til ein imponerande konsert på Mr Pip’s restaurant i Ft. Lauderdale. Lista over musikarar i dette utvida storbandet, må seiast å vere imponerande. Det same gjeld resultatet.

 

Brørne Michael og Randy Brecker er absolutt verdsledande i jazzen på kvar sine instrument, saksofon og trompet. Frå 1976 til 1982 leia dei i lag bandet The Brecker brothers, eit spektakulært jazz-funk-band ulikt alt anna. Michael og Randy stod stort sett for alle komposisjonane sjølve, og musikken dei skapte er uforutsigbar, melodisk og harmonisk kompleks, rytmisk, funky og utruleg spanande.

 

 

At Jimi Hendrix er ei legende, er det vel ikkje mange som er ueinig med meg i. Han er ein av mine absolutt største idol, og rakk å lage utruleg mykje imponerande musikk i løpet av si 4 år korte karriere. Eg har det meste av det som er utgitt av han, men høyrer faktisk oftast på ei samling utgitt i 1992, nemleg The ultimate experience.

 

Ulf Wakenius er ein svensk gitarist eg har høyrt litt av tidlegare. Han har mellom anna spelt på eit plate med Oscar Peterson, som eg har omtala. Han har òg i løpet av dei ti siste åra spela ein del med legenda Ray Brown. Det må jo vere eit kvalitetsteikn...

 

Historia om Eva Cassidy er like trist som stemma hennar er vakker. Ho fekk aldri sjølv oppleve si eiga karriere, som først tok av etter at ho døydde av kreft i 1996. Ho hadde diverre ikkje spelt inn mykje, men ho hadde ei eiga evne til å gjere vakre tolkingar av kjende og mindre kjende låtar. Det er nesten umogeleg å setje Cassidy i bås, men ho har mellom anna bevega seg innan visepop, gospel/blues og jazz.

 

Då var det Keith Jarrett sin tur igjen. Eg har omtala han fleire gonger tidlegare, og han fekk til og med eit album i artikkelen "Ein jazzist sine ti beste plater." Det er altså ting som tyder på at eg likar Jarrett. Her får me eit liveopptak frå 2002 med den faste trioen hans. Kan det bli noko anna enn bra?

 

Barytonsaksofon er eit kult instrument. ”Barrysaxen” kling djupt, ein oktav djupare enn altsaksofonen, og har sin heilt eigne klang i heile registeret. Om det er den upraktiske storleiken som gjer at barytonsaksofonen er lite brukt som soloinstrument, er vanskeleg å seie. Men John Pål Inderberg kan dette instrumentet og viser oss her korleis det kan brukast. Men blir det bra eller blir det sært?

 

Eg kan likegodt innrømme det med ein gong: Eg hadde ikkje høyrt om Jacob Young før eg fekk denne plata. Når det viser seg at dette er Young si første internasjonale utgiving, så eg får trøste meg med det, sjølv om han sidan 1995 m.a. har utgitt tre soloalbum. På denne plata er han leiar for ein spanande kvintett og han har sjølv skrive musikken. Det som slår meg, er at dette ikkje er eit heilt gjennomsnittleg album på nokon måte…

 

Det blei alt for lite ski på meg denne påska. Det blir vel ikkje rett å skulde det på Jamie Cullum, men han var iallfall med meg på påskeferien i år, og han tok ein god del av tida mi …eller plata hans, Pointless Nostalgic, gjorde iallfall det… Den har vore med meg i CD-spelaren i bilen nokre tusen kilometer rundt om kring i Sør-Noreg no, og eg kan ikkje seie anna enn at me har blitt gode vener.

 

Dei av dykk som har lese omtalen av den førre plata til Jamie Cullum, veit at eg hadde store forventningar til "Twenty somehting." Cullum har vist at han kan vere både kul og moderne, sjølv innan tradisjonelle jazzlåtar, så det var spanande å sjå kva retning han hadde valt på album nummer to. Og var mine forventningar i det heile mogeleg å leve opp til?

 

Hugsar du Us3 – jazz-hip-hop-bandet som laga ein del ganske så kul musikk for over ti år sidan? Dei blanda hip-hop, samplingar av gamal jazz og mykje anna med eigen instrumentaljazz og rap. Det var noko heilt nytt då, og er høyrer framleis mykje på Us3. Christina Dahl er ein dansk saksofonist som med denne plata, Heartbeats, prøver på noko liknande. Fungerer det, mon tro...?

 

Soul, soul og atter soul. Roleg, avslappa soul med 1970-talspreg. Er du redd for å få overdose av dette, bør du halde deg langt unna den siste plata til Joss Stone, "Soul sessions." Er du ikkje det, er det derimot store sjansar for at du vil finne deg ein ny yndling i ho.

 

Wonderbrazz… hmm… Eg kom plutseleg til å tenkje på noko heilt anna enn musikk nett no. Rare greier. Men Wonderbrazz er iallfall ei dansk gruppe som kom med ei ny plate, "Bopa II Opera," i februar. Med trompet, trombone, saksofon, tuba og perkusjon samt litt innleigd rap og gitar i bandet, tek jo dette til å høyrast spanande ut.

 

Jan Garbarek treng vel ikkje i seg sjølv nokon lang introduksjon. Ein av Noreg sine mest kjende og sermerkte saksofonistar har nettopp kome med ny plate. Garbarek har ei over 30 år lang og svært aktiv karriere bak seg, og han har utvikla seg mykje under vegs. Kva nytt bringer så denne innspelinga?

 

Trur du at tolv tradisjonelle swinglåtar, skrivne og arrangerte av to gamlingar og spelt inn i 2000 er lite spanande? Trur du at eit album utan store overraskingar, utan originale akkordskifte og framande instrumenteringar er keisamt? Trur du storbandmusikk er ”heismusikk?” Då tek du feil! Og viss du trur dette, har du truleg ikkje høyrt plata ”Basie and beyond” med The Quincy Jones / Sammy Nestico Orchestra.

 

Ta fire apekattar, fire babes, ta frå dei alle instrument og plasser dei på ei scene eller i eit studio. Kva får du då? Då får du acappella-bandet ”Apes and babes.” Lurer du på kva eit acapella-band er, eller lurer du på om dette kan vere noko kult? Eg trur eg kan røpe at kult er det iallfall. Vil du vite meir, er det berre å lese resten av omtalen.

 

Denne utgivelsen fra jazzlegenden Miles Davis ble opprinnelig utgitt I 1986, men er i det siste relansert på DVD-Audio.

Les mer:

Få pop/rock-back har vist like stor utholdenhet som Fleetwood Mac, selv om bandet har undergått radikale endringer underveis, i tillegg til periodevis opphold.

Les mer:

Side 6 av 6