Chicago på en søndag – Chicago VIII. Den litt anonyme.
Skrevet av Karl Erik SyltheChicago på en søndag – Chicago VII. Den store overraskelsen
Skrevet av Karl Erik SyltheChicago på en søndag - Chicago VI. De første forvarslene.
Skrevet av Karl Erik SyltheEitt av dei mest ikoniske band for min generasjon er Pink Floyd. Deira største suksess «Dark side of the Moon» var i fleire tiår brukt som demonstrasjonsplate i hifi-samanhengar der ein skulle syne spesielt basseigenskapar og kva oppløysing av lydbilde anlegga kunne klare. Det er vel så at dette er musikk som alle eigarar av seriøse hifianlegg har eit forhold til. Men kva var bakgrunnen for dette progressive og psykideliske meisterverket? Kva dreiv Pink Floyd med før?
Colosseum - Live
Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.
Hun dukket opp fra ingenting, en gang i tidlig i 1978 som en 19-åring med albumet The Kick Inside. Dette albumet står i historien som hennes aller fremste, en LP som var en av de store musikkbegivenhetene i 1978.
Focus – At the rainbow.
Focus er et merkelig band. Eller var, for levningene etter Hamburger Concerto er nettopp det – levninger. Og det er ikke der det merkelig ligger, for verden er vel egentlig full av historier om et lovende band som hadde en relativt kort glansperiode, men som forsvant igjen etter en kort og stormfull karriere.
Aurora utgir en CD med komposisjoner av Jan Erik Mikalsen. Les mine inntrykk av SAAN.
Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.
Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.
Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.
Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.
Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.
Little Feat – Waiting for Colombus.
Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.
Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!
Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.
YES – RELAYER.
Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.
Miles Davis – Bitches Brew.
Det blir litt meningsløst å introdusere Miles Davis, mannen som få vil bestride er jazzhistoriens desiderte ener. «By far!» vil enkelte tilføye, og jeg er en av dem.