fredag september 20 , 2019
onsdag, 19 mai 2010 19:18

SENNHEISER HD 800

Skrevet av

 Få hodetelefonprodukter har skapt så mye blest og furore i det siste som Sennheiser HD 800 gjorde da den ble vist for verden i fjor. En prislapp som ligger langt over de eksisterende Sennheiser-modeller, og langt utenfor rammene av impulskjøp for mange, mer enn antydet at Sennheiser med denne modellen tok sikte på audiofile verden over.

Når Sennheiser starter sin beskrivelse av HD 800 ved å kalle den «Crafted for Perfection» og trekke historiske linjer helt ned til den første audiofil Thomas Edison, og hans drøm om å spille av stemmer og instrumenter så de hørtes ut som levende stemmer og instrumenter , så skaper det forventninger.

 

Beskrivelse
Disse klokkene er svære. Allikevel får man et inntrykk av smidig eleganse når man løfter de ut av eska og setter de på hodet, til tross for at vekta viser 350g. Det smultringformede elementet, intet mindre enn en ringradiator, har en diameter på 56mm og er dermed markedets største hodetelefonelement. Elementet er spesielt utviklet av Sennheiser for denne modellen, og er åpent plassert i et skjelett av forskjellige materialer.

Sennheiser HD 800 emballasjeSelve øreputene er dekket av et komfortabel mikrofibermateriale, og er av typen som omkranser hele aurikkelen uten egentlig å røre særlig ved den. Circum-aural kalles det. Hodebåndet er kledt med tilsvarende materiale. Gjennom hele designet har Sennheiser fokusert på å redusere resonanser, og dermed har de unngått å bruke materialer der de kan unngå det. De har i tillegg tilstrebet bruk av lavresonante lavmasse materialer i alle ledd. Sågar hodebåndet er laget av en sandwich av lavmasse materialer for å hindre resonanser. Sennheiser har tydeligvis tenk på at ikke alle av oss herrer har like mye naturlig dempemateriale som ønskelig der hvor hodebåndet skal være under bruk. Dette hodebåndet er forresten justerbart, men glir litt for lett ut av innstilling under bruk. Man må dermed rejustere det tidvis under bruk og omtrent hver gang man tar hodetelefonene av og på igjen, noe som kan være litt uvant til å begynne med.

HD 800 PluggKablene er tre meter lange og terminert med stereo jack 6.3mm i forsterkerenden, og Sennheiser type plugger i hodetelefonenden. De kan enkelt tas av ved f.eks skade, eller om noen av en eller annen grunn skulle få det for seg å skifte kablene til en annen type. Pluggene bruker teflonisolering, og de som kjenner  materialet fra f.eks diy-prosjekter vet at det er solid når det blir riktig implementert. Selve kablenes isolasjon er internt forsterket med kevlar, og de er kledt med en flettet nylon ytterkappe som har flere funksjoner. De er tiltenkt å styrke kablene mekanisk, øke bærekomforten og samtidig redusere strukturelt overført lyd til klokkene. Slik lyd fra kabler er gjerne en sann plage med mange in-ear plugger, og irriterende nok med mindre gjennomtenkte øreklokker også. Her er det helt tyst selv om man beveger på kabelen under lytting. Adapter fra 6.3mm jack til 3.5mm minijack følger ikke med, og det kan muligens tas som et signal på hvilke settinger Sennheiser ser for seg at HD800 bør brukes i. Om man allikevel ønsker seg en adapter så vil jeg anbefale å se nærmere på Grado sin variant, den er billig og god. Jeg brukte den med stor suksess til å lytte på HD800 fra minijackutgangen på min Meridian F80. Et apparat som burde ha stått i ethvert hjem forresten, og som også trives svært godt med gode hodetelefoner.

HD 800 nærbildeHodetelefonen har en nominell impedans på 300Ω og en følsomhet på 102 dB (1Vrms) så den bør passe teknisk med de fleste gode hodetelefonforsterkere på markedet. Frekvensmålinger oppgis her og der, men som kjent er de av underordnet predikasjonsverdi når det gjelder lydkvalitet fra hodetelefoner, noe som bl.a har sammenheng med at det ikke er noen målestandard. Et av hovedproblemene er at det er en geometri involvert som gjør slike målinger nær umulige å gjennomføre med en viss meningsfullhet, men det er en annen debatt. Imidlertid måler Sennheiser hver enkelt av HD800 og arkiverer resultatene, og den individuelle målingen for akkurat din hodetelefon kan du få tilsendt ved å fylle ut og returnere et skjema på nettsidene deres med serienummer og en rekke informasjon om deg selv og kjøpet. Det er noe å legge i den lekre plysjforete eska HD800 kommer i det. 

Lydkvalitet
Dette er en produktomtale basert på lytting og bruk, ikke noen test på noe vis. Det er et forsøk på å beskrive hvordan jeg subjektivt opplevde at Sennheiser HD800 fungerte hos meg i prøveperioden, ikke et forsøk på å opphøye mine egne funn til allmenngyldige fakta. Derfor er det ikke gjort noen forsøk på å bruke teknikker for å objektivisere eller verifisere funn andre enn de teknikker man bruker under «normal» prøvelytting. Det vil helt enkelt si at jeg har brukt HD800 i et utvalg av settinger for å forsøke å danne meg et subjektivt inntrykk av hodetelefonenes musikalske ytelse, både relativt til forskjellig elektronikk og relativt til andre hodetelefoner. 

Sennheiser HD 800 Skikkelig jackpluggFørsteinntrykket av et hifiprodukt er gjerne farget av hva man er vant til fra før, så her ligger første utfordring; å venne seg til den helt nye klangbalansen. Det gikk heldigvis fort hos meg. Umiddelbart merker jeg meg et langt mer opplyst lydscenario enn jeg hadde forventet, gitt den noe mørke klangen man kjenner fra den rimeligere HD650. Mine AKG K701 har et lysere og friskere klangbilde enn HD650, men HD800 gikk enda et steg videre i så måte. En snartur tilbake til K701 bekreftet inntrykket; HD800 gir et førsteinntrykk av å slå på alle flomlysene på scenen. I større grad enn de fleste hodetelefoner jeg har hørt så lyser den opp hele orkesteret helt fra bassrekka, via treblåserne helt inn til dypet av scenen bak orkesteret. Og likedan var det lysere enn vanlig utover på hver side av orkesteret og forbi, de gir et veldig imponerende tredimensjonalt perspektiv. Alle musikerne sees, eller høres om du vil, mye tydeligere enn man er vant til, og i større og mer klangmessig omfattende akustiske omgivelser enn man er vant til.

Til min store glede så fungerer denne opplyste innsikten svært godt med alt av musikkmateriale. Især kan man jo kanskje være bekymret for hvordan dette vil arte seg med innspillinger med en lydkvalitet godt under audiofil standard, f.eks historiske innspillinger av klassisk musikk. Et område jeg forresten er spesielt interessert i, noe spillelista kanskje reflekterer. Jeg kunne ikke levd med utstyr som ikke fungerer godt med historiske innspillinger.

Men det er ingen grunn til bekymring her. Dersom kilden og forsterkeren din er god nok til å få frem til HD800 de klangmessige kvalitetene som tross alt, om enn subtilt, oftest ligger i slike plater, så er stor åpenhet, høy informasjonsgrad og lite egenlyd akkurat det som skal til for at det låter best mulig. Paradoksalt og usannsynlig vil kanskje noen si, i en slags misforstått tenkt logikk om at det er fordelaktig med en ullen og overmyk lyd for å skjule artefakter og feil i slike innspillinger. Slik er det overhodet ikke i mitt syn, slike sløvende egenskaper ødelegger historiske innspillinger og gjør de mindre lyttbare.

Bedre fungerende utstyr gir deg desto mer innsikt i og musikalsk utbytte av slike innspillinger også, ikke bare de beste innspillingene. Jeg kjøper overhodet ikke begrepet «avslørende» i en slik betydning at bedre utstyr liksom avslører dårlige innspillinger på en for ærlig måte, det er i mitt syn helt feil.

Det eneste som avsløres når mindre gode eller historiske innspillinger plutselig ikke låter så bra som de burde er at utstyret sannsynligvis ikke fungerer særlig bra. Bedre hifiutstyr gir bedre lydkvalitet enn mindre bra hifiutstyr fra en gitt plate, når utstyret er reellt bedre fungerende. Ikke hør på noen som forteller deg at den-og-den plata låter så dårlig fordi utstyret er så bra. Da drar du heller hjem igjen, setter på Øystein Sundes «Byens Hifi-asyl» og koser deg med beskrivelsene av Ståle Krapyl.

Og her kommer vi tilbake til HD800 igjen; dette er en uhyre avslørende hodetelefon. Den avslører så mye musikalsk relatert informasjon at det er en fryd. HD800 forteller deg veldig mye om de forskjellige innspillingene, mer enn alle andre hodetelefoner jeg har hørt. Men det ligger heldigvis på det nivået som kjennetegner virkelig god hifi; at den gjør det meste ut av enhver plate. Heldigvis ikke på det nivået at den er avhengig av en viss type innspillingskvalitet for å låte virkelig bra. Det er for meg noe nær en ideell egenskap for et high fidelity produkt at det bidrar til at alle platene som spilles låter så bra som mulig. Så avslørende er HD800 at utfordringen heller ligger i å finne god nok elektronikk for at den skal få vist seg fra sin aller beste side. Fordi denne informasjonen vil du selvsagt aldri få høre dersom ikke elektronikken forsyner HD800 med den.

Nå var det heldigvis ikke noen bekymring i stua her, og man sender en varm tanke til Salisbury med takk for de suverene apparatene fra Naim. Den drivende bassen, rytmiske fremdriften og musikalske flyten disse apparatene leverer passer som bestilt til Sennheiser HD800. Hodetelefonene formelig dirrer av mektig musikalsk energi på enden av Naim-boksene, det er en sjelsettende opplevelse av ren fryd å høre alt fra klassiske innspillinger gjort på 20-tallet til nyeste nytt innen audiofilt krediterte superinnspillinger.

Skala, åpenhet, innsikt og klangrikdom fra de laveste helt til de høyeste instrumentene er stikkord som har havnet på blokka tett og ofte. Selv om jeg lar meg begeistre av at bassgjengivelsen er såpass kontant og presis at den får frem det beste fra min elektronikk og musikk, så er den også kraftfull og solid med en slags rik og sonor kvalitet av realisme som minner mer om de beste høyttalere enn om hodetelefoner. Jeg kan umulig hevde at det er påfallende likt som bassgjengivelse i virkeligheten, til det mangler vel en hel del sanseinntrykk som det skal store lydtrykksvariasjoner til for at vi fanger opp. Men denne ulempen deler jo HD800 med enhver annen hodetelefon på markedet, og det vil vel neppe noensinne komme en hodetelefon som lar buksebeina blafre.

Sennheiser HD800 graveringDet er f.eks veldig lett å følge bassrekker og elbasser, samtidig som det også er lett å følge forskjellige korister i et kor, eller de forskjellige treblåserne i et orkester. På vei opp mot toppen av det frekvensområdet som mesteparten av instrumenter havner innenfor så møter vi vel på det første og kanskje eneste punktet hvor jeg initialt begynte å stusse på HD800. I oktaven over presensområdet, kanskje fra 4-8khz eller deromkring, virket det umiddelbart som om det var en viss nivåøkning både i forhold til mine andre hodetelefoner og til høyttalerne mine. Dette virket til å gi en anelse fremheving av sibilianter i forhold til f.eks AKG K701. Det ble forøvrig vanligvis flott balansert av en solid kroppslighet lengre ned i frekvensområdet for f.eks vokalister, men var ikke alltid like flatterende med synthbasert rytmeseksjon i 80-talls popinnspillinger; du vet den typen lyder som skal likne cymbaler, men som sier noe slikt som et tynt «splash» og fint lite annet. Jeg opplevde et tillegg av en slags «vispende» kvalitet ved sibilianter som bidro til å lyse opp lydbildet ørlite ekstra.

Det skal sies at dette muligens var mer et tema med min AT33EV pickup enn med min Dynavector XV-1S, og heller ikke like påfallende med min Naim cd-spiller. Så det kan være nærliggende med en skylddeling fordelt på HD800 og AT33EV for at jeg i det hele tatt merket meg det. Den romsligere og rikere klangen en Naim HiCap ekstern strømforsyning gav til min Headline hodetelefonforsterkeren ift min egen NAPSC reduserte også opplevelsen av fenomenet, kanskje pga skifte av min lyttefokusfokus. Men nivåhevingen er der, selv om den er liten. Og hadde jeg ikke spilt noen pop-skiver med heller typisk 80-talls lyd så hadde jeg vel antakelig aldri merket det i det hele tatt. Så dette er en bagatell, og også relativ til K701 som er mer laidback i dette frekvensområdet.

Det må også sies at det etterhvert oppleves som en god ting med mange typer innspillinger. De aller fleste instrumenter, uansett tonehøyde, har elementer av bl.a intonasjonsartikulasjon i dette frekvensområdet. Så når dettte området er ekstra tydelig gir det en effekt av høy opplevd artikulasjon. Nå er ikke jeg noen nøytralt-på-død-og-liv type lytter, og kan gjerne leve lykkelig med farginger som ikke går på bekostning av musikkopplevelsen. Så til min store glede noterer jeg meg etterhvert at denne lille... la oss kalle det ekstra innsikten, er positivt for innsikten også i mine historiske innspillinger, iallefall i mitt system. Det er imidlertid på sin plass å notere at dersom du i har kilder og forsterkere som har lett for å bli litt ukomfortable og klemt ved store og litt vanskelige informasjonsmengder så bør du muligens sjekke kompatibiliteten med HD800 før du signerer bestillingen. Men denne type utstyr er uansett ikke hva HD800 er laget for, og kritikken blir litt som å kritisere en Ferrari for ikke å ha like bra ytelse på smale dårlige piggdekk som på standarddekkene.

Et annet morsomt aspekt ved HD800 er denne ut-av-hodet-opplevelsen den gir. Mens andre hodetelefoner sender musikken inn i hodet så og si, så tegner HD800 opp et stort panorama rundt deg. Dette gir en større opplevd skala med hensiktsmessig opplevd avstand mellom musikere og gir plenty rom for at akustikken som musikken er innspilt i opptegnes. Ikke minst er dette velkomment ved lytting til monoinnspillinger, hvor man får en skalaøkning som gir et helt annet perspektiv og en mye bedre lytteopplevelse.

Jeg liker å være i stand til å skille ting i musikk, skille ut en stemme fra en annen, en lyd fra en annen osv. Som yngre spilte jeg fiolin i et symfoniorkester, og en sjelden gang fikk man lov å øve som dirigenter også. Som dirigent er det bl.a din oppgave å høre på hver enkelt av orkesterstemmene samtidig under øving, for å kunne gå inn i detaljer med innøving når du oppfatter ting som må tas tak i.

Når man står der oppe på dirigentens plass er det en eneste ting som betyr mest av alt for ens utøvelse av funksjonen, og det er å være i stand til å skille lyder fra hverandre. Klarer man ikke det, enten som følge av elendig akustikk eller som følge av manglende erfaring med å høre på de forskjellige stemmene i et orkester eller kor, så kan man like godt legge ned dirigentstokken først som sist. Da er det håpløst å skulle øve et orkester.

I den grad dette gir mening i hifi, så er det nettopp denne verktøymessige egenskapen ved HD800, dette at den gjør lytteren i så stor grad i stand til å skille forskjellige stemmer, lyder osv, som stiller den i en klasse for seg selv. Når den attpåtil ikke fragmenterer helheten i musikken men også gir det store helhetlige klanguniverset som et resultat av alle dets mindre bestanddeler, så er det for meg noe nært den perfekte transducer. Man kan f.eks lett skille mellom anslag og tone på et piano, en sentral ting i lyden av et piano, bare spør hvem som helst som har øvd inn et stykke på piano. Men man kan også bare nyte klangen fra pianoet, eller musikken som musikeren spiller på det. Eller for den del musikerens teknikk. Man hører alle aspektene ved instrumentet og artistens traktering av instrumentet, men helheten fremstår... helhetlig. Akkurat slik man kjenner det fra virkelige pianoer traktert av virkelige artister i rommet du er i.

Man skiller lett mellom de forskjellige treblåsere i et orkester, de forskjellige messingblåserne i en blåserrekke, de forskjellige cymbalene hos en perkusjonist, de forskjellige stemmene i et kor. Dynamiske, tonale og perspektiviske spisskvaliteter i skjønn forening. Dette er høy oppløsning, og det er det HD800 handler om. 

Oppsummering
HD800 har en nær perfekt klangbalanse, en super bass, super mellomtone og en super diskantgjengivelse. Men å oppsummere det slik vil være å gå glipp av hele hovedpoenget med hodetelefonen, å hoppe bukk over alt det som skiller HD800 fra alle andre betalbare hodetelefoner på markedet. For meg er det den suverene helheten, den store skalaen, den ekstraordinære innsikten og den uovertruffne åpenheten som var HD800’s største styrke. Det er det jeg savner mest nå da jeg har levert de tilbake, og det var det som gjorde hver plate jeg spilte så engasjerende og spennende, uansett hvilken plate det var. Et innblikk i aspekter så dypt inn i artistenes arbeide og instrumenters klangverden som man knapt kan dykke med noen annen hodetelefon. En berikelse av lytteopplevelsen som følge av en rik reproduksjon av kildematerialet. Akkurat slik det skal være med god hifi.

De spiller alle musikktyper og alle typer innspillinger like overbevisende, og har en ekstraordinær åpenhet gjennom hele frekvensområdet som gir helt ny innsikt i alle slags innspillinger. Også historiske. Man hører lett selv de minste dynamiske nivåvariasjoner i toner, og dette gir hver note mer liv, og musikken mer liv og mening totalt sett.

Deres incisive friske åpne lydkvalitet og harmoniske rikdom må nærmest regnes for en ny standardheving innen betalbare hodetelefoners lydkvalitet, og dette er en hodetelefon som er noe nært en no-brainer dersom noe slikt i det hele tatt finnes i hodetelefonverdenen. Jeg kan ikke se noen kontraindikasjoner mot kjøp til bruk i et virkelig godt musikksystem, selv prisen er rimelig i mitt syn, og jeg vil ha et sett selv. Snarest!Lyttehund bruker Sennheiser HD 800

---------------

SPILLELISTE

Mahler: Das Lied von der Erde (VPO/Walter 1936, CD, Naxos 8.110850)

Elvis Presley: Elvis is Back (1960, LP, DCC LPZ-2037)

Debbie Harry: Rockbird (1986, LP, Chrysalis CHR 1540)

Tom Waits: Mule Variations (1999, 2LP, Anti/Epitaph 86547-1)

Brahms: Symfoni nr.3 (Concertgebouw/Mengelberg 1931, CD, Naxos 8.110164)

Wagner: Die Meistersinger von Nürnberg (Berlin Oper/Jochum 1976, CD, DGG 4777559)

Grateful Dead: Workingman’s Dead (1970, LP, Rhino R1 74396)

Nancy Griffith: Lone Star State of Mind (1987, LP, MCA-5927)

Tchaikovsky: Manfred (LPO/Petrenko, 2008, CD, Naxos 8.570568)

Mozart: Requiem (Roma&Torino RSO/De Sabata, 1941, CD, Naxos 8.111064)

The Who: Who’s Next (1971, LP, Classic Records/Track Records 2408 102)

Rachmaninov: Piano Concertos 2&3 (Rachmaninov/Philadelphia/Stokowski 1929&1939, CD, Naxos 8.110601)

Dadafon: Lost Love Chords (2005, CD, Universal 987 326-2)

Verdi: Requiem (RIAS/Fricsay 1954, CD, DGG 477 8394)

Joni Mitchell: Ladies of the Canyon (1970, LP, Rhino R1 6376)

John Coltrane: Afro Blue Impressions (1963, 2LP, Alto AE 005)

Jefferson Airplane: Bless its pointed little head (1969, LP, Pure Pleasure/RCA LSP-4133)

Dvorak; Piano Trio op.90 & op.65 (Smetana Trio 2006, CD, Supraphon SU 3872-2)

Willie Nelson/Merle Haggard; Last of the Breed (2007, 2LP, Lost Highway B8530-01)

 

ASSOSIERT UTSTYR
HD800 ble hovedsaklig brukt i mitt stueanlegg, med mine tre mest brukte kilder; en Naim NAT 05 fm-tuner, Naim CDS3 cd-spiller med 555PS ekstern strømforsyning og en Linn LP12 Keel platespiller med Linn Lingo2 ekstern strømforsyning og Naim Aro tonearm, med vekselsvis Dynavector XV-1S og Audio Technica AT33EV pickup’er. Riaa var en Naim Superline med strøm fra 552PS ekstern strømforsyning .

Hodetelefonforsterkeren brukt var for det aller meste en Naim Headline med NAPSC ekstern strømforsyning, som fikk sine signaler fra en Naim NAC552 preamp. For inroom referanse brukte jeg mine KEF 207/2 høyttalere, drevet av en Naim NAP500 effektforsterker fra samme system som over.

Av andre hodetelefoner brukte jeg AKG K701, men også Grado SR325i og AKGK530.

Øvrig utstyr som ble tidvis brukt inkluderer bl.a hodetelefonforsterkere i Cyrus X Pre, Audiolab 8000S integrert forsterker og i Audiolab 8000Q forforsterker, Meridian F80, en Meridian 200/283 cd-spiller og i det hele tatt litt av hvert. Jeg prøvde også med iPod, uten at det var noen stor suksess.

Lest 7146 ganger
Vidar P

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen