lørdag oktober 21 , 2017
torsdag, 28 januar 2016 21:23

TEST: REGA BRIO-R integrert forsterker.

Skrevet av

 

 

 

I en tid med mye unødig pynt - dill og dall - gjør det godt å pakke opp en litt raggete REGA BRIO-R. Denne forsterkeren er ikke ny - den er brukt. Men det gjør absolutt ingenting, for dette er en minimalistisk forsterker med byggekvalitet som tåler noen krappe svinger. Og litt utforkjøring.

 

BRIO - min BRIO!

Hvorfor teste en forsterker som har vært testet opp og ned i mente? En grunn er at det er relativt få HiFi-produkter generelt som produseres i en årrekke uten alt for store endringer. Forsterkere spesielt kommer gjerne i form av MK2, MK3 osv. sånn rundt omkring i løpet av et par sesonger. Om lyden blir vesentlig mye bedre av denne grunn er ikke alltid godt å holde rede på. Det vi imidlertid vet er at det er kostbart og holde tritt med «MK-jaget». Og min misjon oppi det hele har etter hvert blitt å peke på produkter med et svært godt forhold mellom lyd, ergonomi, byggekvalitet og pris. Og da innenfor et budsjett som er tilpasset ungdommen sine lommebøker. REGA BRIO-R koster omlag kr. 7.495.- en sum som vel må sies å være innenfor rekkevidde for ivrige audiofile med tiltagende HiFi-interesse.

 

Design og ergonomi

Først en advarsel; Ikke prøv med bare en hånd når du skal løfte denne forsterkeren inn i racket. Det er nemlig lett å tro at kraften du har i ene labben skulle være tilstrekkelig for å vimse rundt med et stykk BRIO. Den er jo rimelig liten med en bredde på 22cm, dybde på 32cm og så er den 8cm høy. Omtrent halve flaten av det en gjennomsnittlig forsterker måler. Men veier altså noen dryge kilo (badevekten er død) og fornemmes mer som en «kubbe» heller enn en «boks».

«Lokket» på denne forsterkeren ser ved første øyekast ut som hvilket som helst annet lokk; flatt med andre ord. Men her er formen gjennomført slik at lokket «heller» forsiktig inn mot midten. Man kan vel kalle det et pent «understatement». Og det er lang hyggeligere med denne typen design enn den hvor idealene synes å være hentet fra middelstore Norske boreplattformer. Kineserne liker slike; gå inn på china-hifi-audio.com og ta en titt på Yaqin MS-2A3 - så forstår du hva jeg sikter til....

Fronten består av pleksiglass med et minimalt antall brytere; av/på knapp, en inngangsvelger og volumkontroll. Det er det hele. Bort sett da fra 5-6 røde lysdioder som hver markerer valgt linje. På dette punkt går det riktignok litt på skjeve for REGA; hvorfor disse diodene er så innmari vanskelig å holde orden på i dagslys forstår jeg ikke. Tallene som er trykket på baksiden av pleksiglasset kan ikke være ment å sees i det hele tatt. Jeg klarer ikke å lese skrift i punktstørrelsen på rundt 11-12 fra større avstand enn en armlengde. HEGEL har for lengst forstått sammenhengen mellom minimalistisk design og god ergonomi; jeg ser lett hva som står på displayet selv om jeg sitter et par tre meter unna. 

Når REGA ikke angir hvilke av RCA koblingene som er ment for RIAA, så er dette også et spørsmål om ergonomi. I dette tilfellet av typen som er mer «livsviktig». Da jeg skulle koble opp forsterkeren for første gang, plugget jeg et ganske normalt linjesignal til kontakt «1». Ikke gjør det. Dette er nemlig inngangen for platespiller, og den er ikke merket på noe annen måte enn med sifferet «1». RIAA-trinnet tålte fint et drygt linjesignal, men en stund så det faretruende ut for høyttalerne mine. Jeg har sett at andre skribenter har nevnt dette i en og annen test - hvorfor ikke REGA har gjort noe med dette forstår jeg ikke. Jeg er ikke sur, jeg ble bare en smule skvetten.

 

 

Herlig fri fra «gull»!

Så la meg få lov å smette inn en liten digresjon. Myser du litt på høyttalertilkoblingene og RCA kontakter vil du se at disse er kjemisk renset for «gull». Du vet dette trivelige materialet som også duger i trange tider. Sett nå at alle banankontakter i hele verden var belagt med ekte gull. RCA-kontaktene også. I så tilfelle ville vår bransje vært overmåte godt stilt hva gjelder gullreserver. Om det nå var slik at det som glimrer bak på våre forsterkere, på høyttalere og alt annet godt her i verden var pure gull hadde fylt badekaret mitt med bananplugger fra BILTEMA! Jeg hadde deretter brukt noen uker på å skrelle av gullbelegget, solgt det til nærmeste gullsmed og bosatt meg i et varmt land. For alltid...

En annen liten herlig nøktern detalj er føttene - de under kabinettet - som her er av gummi. Svart, enkel god og gammeldags gummi. I hyllen over BRIO står en forsterker fra HEGEL. Også denne hviler på svarte gummiføtter. I hyllen under stod en STAX driver - også med sine føtter av gummi. Hvorfor jeg nevner dette? Jo, dette er sunnhetstegn folkens!  For nå noen stakkars kjøpelystne betaler tre tusen for en forsterker, og blir tilbudt «føtter» for syv hundre kroner i samme slengen så faller jeg litt av banen. Tweaks er helt OK det - men husk at slike også bør klare en blindtest. Eller to...

For øvrig hanker fjernkontrollen tilbake litt av savnet ergonomi; enkel, oversiktlig og godt bygget. Dessuten har den et strøk av minimalistisk eleganse.

 

Et velkomment RIAA-trinn

Innebygde RIAA-trinn er svært velkomment; jeg sparer utgiften til et separat trinn og unngår ett stykk kabel. RIAA-trinnet er riktignok begrenset til MM, men akkurat her nå har jeg har en REGA ELYS 2 pickup skrudd fast til pickuparmen så behovet er dekket. Nå er det for så vidt ikke så underlig at REGA stemmer i med et innebygget RIAA-trinn. De har selv forårsaket adskillige tusener med platespillere, og når vinyl er på vei opp er behovet absolutt til stede.

 

RECORD OUT!

Bortsett RIAA finner du 4 ordinære linje-innganger. Og for de som husker mer enn et tiår tilbake - du finner også de herlige RCA-kontaktene som er merket  «RECORD OUT» ...!

I vår tid hvor folket streamer - og overhodet ikke «recorder» noe som helst  - kan jo disse utgangene virke avleggs. For min egen del er utgangene en ren velsignelse. Jeg tapper blant annet signalet fra BRIO og lar det løpe fram til driveren i STAX-systemet 507/SRM-006ts. Dvs; jeg gjorde det for jeg har levert herlighetene tilbake til importøren i påvente av på nye interessante modeller fra STAX. Tror det blir de portable elektrostatene - test kommer.

Man kan jo også benytte utgangen til det den skal benyttes til; overføre musikken til et eller annet medie for lydopptak. For mitt vedkommende blir dette i så tilfelle en Tandberg kassettspiller eller Revox båndspiller. Men da etterhvert kun for å spare på de mest spilte LPéne, og for å dekke min lille trang for å oppleve nostalgi. På en annen side - har du først noe så pass fornemt som en analog lydkilde som vinyl, er løsningen med analoge opptaksmedier ikke helt å forakte.

Dessuten; for hardbarkede audiofile med hang til et par timer musikk for dagen synes analoge signalkildene og være «eneste» fremtidssikre. Den dagen nettet ligger nede, PCén tar en blund oppstår for midt vedkommende en ubehagelig fornemmelse; hvem er det egentlig som eier musikken (innspillingene)? På nettet leier du  - du eier ikke noe som helst! 

Følelsen av å løfte fram et platecover, la vinylen snurre og nyte musikk uten tanke på at ingen andre enn du kan styre «av-på-knappen» er faktisk en viktig bit av musikkopplevelsen i egen stue. Det er du - og ikke nettet - som har den definitive styringen, og det gir jo en egen form for ro i travle digitale tider...

Av teknisk info er det ikke så mye å bite i. Forsterkeren er oppgitt til å gi 2x50W i 8 Ohm, som stiger til 2x73W når motstanden dropper til 4 Ohm. For dem som er watthungrige; femti watt i 8 Ohm er ikke lite. Studer nålene på MacIntosh sin store blå VU-metre og du ser at disse stort sett beveger seg mellom to og ti watt. Og som du vet er den jevne MacIntosh forsterker god for langt mere.

Skrur man av lokket på forsterkeren og ta en titt på en for så vidt beskjedent designet ringkjernetrafo. Jeg trodde lenge at denne - og noen godt dimensjonerte kondensatorer - var av de komponenter som sier oss i det minste en smule om - hva vi kan forvente av lydlige ytelser og reserver. Tja.

Spendor SP 100 med sine tolvtummere i bunn er vanskelig å få til og lyde slik de er gode for om man ikke har tilstrekkelig energi og kontroll. Og i forhold til slike høyttalere blir BRIO-R en smule beskjeden. 

Interessante høyttalere i denne sammenheng er mine LOWHTER TP1 med EX4 element. Mange vil vel - med rette - hevde at disse høyttalerne er ment for noe så forsiktig som singelendede rørforsterkere. Jo det er riktig, men du verden hva LOWTHER kan fortelle deg om forsterkere av mer tradisjonell art. Som for eksempel at det eksemplaret av BRIO-R som står i hyllen har noe tilfelles med rørforsterkere hva gjelder klang. Så vel som en smule støy fra trafoen.....

Et par Harbeth PS3ESL har stått koblet opp underveis - en riktig fin match med BRIO. Jeg har også fått anledning til å leke meg med et par SPICA TC50, som lenge har stått og støvet ned hos hos skribentkollega Stig Arne. Høyttalerne er for lengst ute av produksjon, men hva gjelder musikkformidling er disse høyttalerne fremragende. Over 20-30 år gamle? Spiller ingen rolle. Det godt og ha dem på stativene igjen. Og pussig nok er SPICA høyttalere produsert i USA men det lyder rimelig Engelsk - fin match med en engelsk forsterker.

 

 

Lyd

Konservativ lyd er gjerne «konservativ lyd» fordi den ikke inneholder «u-noter», for eksempel av den typen som får en til å gripe til øregangene fordi lyden er kvass. Hard, kvass - kall det hva du vil. Som nevnt har BRIO et liten aning av rørforsterkeres fortreffeligheter; i den grad disse bidrar med forvrenging er det mest av den godartede 2òrdens type.  Som jo er sympatisk i forhold til våre fintfølende ører. BRIO forvrenger nok ikke mer - eller tidligere - enn de andre forsterkere gjør men jeg tipper at man på et eller annet vis har fått bukt med høyere ordens forvrenging. Som jo hørselen vår avslører bedre enn de fleste måleinstrument. I prinsippet vil annenordens forvrenging - i den grad den er til stede - gi oss inntrykk av «fortykket» klang av grunntonene. Denne vil alltid ligge nærmere det vi kaller en lydlig virkelighet enn høyereordens forvrenging som man blir mer og mer irritert av jo lenger en holder på med HIFI. 

Reproduksjon av harmonisk komplekst material har altfor ofte - og over altfor lenge - vært truet blant annet av en hang til overdreven «oppløsning» hvor målet kan være å få «plassert instrumenter og sangere» der man «helst har lyst til å ha dem». Helst skal instrumenter og sangere være spikret fast til en eller annen virtuell scene. Eller?

Blant ett av flere triks for å oppnå slike - noen ganger overdrevne og kunstige fornemmelser - finner vi tilstedeværelse av «diskant». En egen form for pregnant lyd øverst oppe i frekvensområdet som overhodet ikke tilhører en eller annen sunn lydlig virkelighet. «Diskant» finnes overhode ikke en konsertsituasjon hvor instrumenter og sangere ikke er elektronisk forsterket. 

Opplevelsen av «diskant» er kun OK i den grad man plutselig fornemmer at den faktisk ikke kan høres! Og Brio-R synes å være rimelig fri fra unaturlig tilført lyd i dette frekvensområdet - av typen som påkaller sin egen oppmerksomhet. Altså; ingen (eller svært lite) markerte sibilanter som i «ssss» eller «sssch» å høre. Heldigvis.

Jeg har ikke sagt at BRIO ikke plasserer instrumenter pent og riktig i et lydbilde, bare at BRIO gjør det uten fornemmelsen av at tingene «stivner» og «svir».

Igjen litt tilbake til gode rørforsterkeres fortreffeligheter. Reproduksjon av harmonisk kompleksitet kompleksitet slik den framtrer vel noe av deres udiskutable styrke. Dvs; at ulike frekvenskomponenter i signalet er både korrekt i forhold til antall og sammensetning. De kommer til den tid de skal, og står i et riktig forhold til hverandre. For å forstå hvor landet ligger i så måte er det helt nødvendig å introdusere ett og annet akustisk instrument. Eller en sanger for den saks skyld. Aller helst instrument eller sangere jeg har hørt «live». Eller ofte hører - som et piano for eksempel. Det er de samme «frekvenskomponentene» som gjør seg gjeldene bare skifter litt perspektiv og ser på tonerenes harmoniske spektrum. Som beskriver forholdet mellom grunntoner og overtoner. Blant annet er det på særegne overtonestrukturer at vi klarer kjenne igjen - identifisere - ulike akustiske instrument. Og det er blant annet gjennom form og materiale at noen overtoner forsterkes mer enn andre overtoner selv om kanskje grunntonen er den samme fra et instrument til et annet. En kontrabass, cello og fiolin har «liknende» harmoniske spektrum, overtonene i de enkelte instrumentene blir «distribuert» på liknende vis. En gitar har en noe (mindre) liknende klang, en saksofon ikke og pipen i et kirkeorgel ikke i det hele tatt. I de to siste tilfellene er ikke bare de fysiske formene på instrumentene svært ulike, men også materiale og mekanismen som initierer trykkendringene (vibrasjon) i luften omkring. Nå vi sier at en forsterker - som BRIO - får instrumenter og sangere til og «lyde naturlig» så er det blant annet fordi forsterkeren klarer å holde orden på noen av de svært delikate forhold vi nettopp har nevnt. 

Den egenartede «klangen» for eksempel i Josse Carreras sin stemme er blant annet et resultat av han i løpet av tid har «dyrket fram» - et lite sett kluster (formanter) av overtoner i stemmen sin. Om ikke disse henger noenlunde i hop ved elektronisk reproduksjon av musikk oppfatter vi «klangen» som unaturlig. Akkurat på disse punkt viser BRIO-R en særlig lydlig styrke; både instrumenter og sangere er lett å identifisere i form av særegne type klang. Eller som man pleier å si - instrumenter og sangere lyder svært naturlig.

 

Vedvarende oppmerksomhet

Er det noe som kjennetegner musikk - både med tanke på framføring og det å lytte - er det oppmerksomhet. Musikkopplevelse krever et minstemål av oppmerksomhet OVER TID. Jeg liker å kalle det for «vedvarende oppmerksomhet». Lydlige artifakter som «diskant», en overopphetet «bass» en oppløsning hinsides det som er og finne i det virkelige liv - gjør ikke annet enn og forstyrre for musikkopplevelsen. BRIO - med sitt noe konservative lydlige preg - byr på svært få forstyrrende element. Hvis den har i det hele tatt har noen. Rent praktisk betyr dette blant annet at jeg - med min interesse instrumental musikk - gjerne blir sittende og lytte ut over i de lykkelige midnattstimer. 

 

Dynamikk

Engelsk HIFi nevner gjerne en litt upåaktet kvalitet ved lyd; «flyt». For at du skal kunne få med musikalske hendelser - skal kunne oppleve musikalsk mening - er du avhengig av å bli fraktet helskinnet fra ene tonale stavelsen til den neste. Rytmen er i så måte en av våre (musikalsk sett) viktigste «farkoster». Avgjørende for opplevelse av rytme er selvsagt avhengig av en viss avstand mellom hva som synes å være et høyt (kraftig) signal og hva som synes å være et mindre et. Rytmisk musikk kalles «rytmisk» blant annet fordi dens viktigste byggesteiner er forskjellen mellom «høye og lave lydsignaler. Og selvsagt den dominante pulsen derimellom.

I POP og rok utvinner vi musikalsk meningen hovedsakelig gjennom bruk melodi og rytme (vi ser nå bort fra tekst). Melodi kan du få et rimelig greit inntrykk av over en transistorradio. Skal melodien også fenge deg gjenstår en god porsjon opplevelse av rytme. BRIO legger godt til rette for for opplevelsen av rytme - om du også ønsker opplevelsen «flyt» har jeg en fornemmelse av du bør parre BRIO-R med et par lettdrevne sparringsvillige høyttalere. Kan tenke meg at det par KLIPCH ligger helt i gaten for denne forsterkeren. Jeg har ikke et par KLIPCH for hånden men kombinasjonen hornladningen i TP1 og BRIO-R får meg til å tenke i denne retningen. 

 

 

KONKLUSJON

Den lydlige kjernen i BRIO-R finner du blant annet i en svært nyansert reproduksjon av toners harmoniske spektrum. Toners harmonisk spektrum, er nydelig ivaretatt. Likeså den delikatesse som skal til for å reprodusere en alminnelig operasangers stemme, hvor en av de typiske formantene ligger i et frekvensområde våre ører er svært følsomme; rundt 2.5KHz.

Pussig nok er det mange forsterkere som overhodet ikke klarer denne oppgaven. Og når jeg først har fått grepet om en tilfredsstillende forsterker i forhold til min musikksmak har jeg vansker med å slippe den.

Om musikksmaken din ligger mer i gaten for POP og ROCK - hvor elektroniske instrumenter og elektronisk forsterkede lydkilder dominerer og musikalsk mening bygges omkring melodi og rytme parrer du BRIO med sparringsvillige høyttalere. Tenk gjerne en eller form for horn. I forhold til BRIO kan du for så vidt tenke slik; denne byr på solid ressurs viktige lydlige kvaliteter som det bare er for deg å dyrke fram gjennom gode valg av høyttalere. Om du først stifter bekjentskap med BRIO-R og trives med denne, vil forsterkeren være en god følgesvenn; dens solide byggekvalitet og noe konservative lydlige framtoning lover et langt liv. Om så første utgaver av BRIO så verdens lys for et tiår siden allerede har et tiår siden så er dette en forsterker jeg kan anbefale på det varmeste.

 

 

Importør MONO AS

Veil.pris kr. 7.495.-

 

Les også Karl Erik sin second opinion test av Brio-R

 

Lest 3268 ganger
Ole-Petter Langfeldt Steen

Seniorskribent

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen