For et snaut år siden kunne vi melde om at Eksakt HiFi ble norsk importør av Lejonklou sine produkter, og at det startet med to av RIAA-trinnene. Men dette var på ingen som helst måte min første oppmerksomhet rettet mot Fredrik Lejonklou. Han har en fortid som skribent i HiFi & Musik, og har også i lang tid hatt et nettforum, et forum som da det ble opprettet for drøyt 15 år siden var det eneste engelskspråklige Linn-forumet. Etter hvert som Lejonklou selv begynte å konstruere egne produkter ble forumet endret til å omhandle Lejonklou-produkter og andre HiFi-relaterte tema.
Lejonklou sitt første produkt var Hudik, et uautorisert phonotrinn for ettermontering i Linn sine HighEnd prosessorer Exotik og Kinos. Uten at Linn ga stående ovasjoner av den grunn. Dette første produktet dannet etter hvert grunnlaget for mange påfølgende stand-alone phonotrinn, fortrinnsvis i form av MM-trinn. Det startet med Slipsik i 2006, og fortsatte med Gaio i 2013. De har alle fått betydelige oppgraderinger med årene, og de aller fleste har vært tilgjengelige for eldre modeller.
I 2019 ble også MC-phonotrinn lansert, og vi skrev om disse i desember 2019. Det dreier seg om ekstrem-HighEnd-modeller i form av «monoblokkene» SINGularity til drøyt 200.000,- pr.stk, og de mer moderat prisede Entity.
Forsterkere
Etter hvert kom det også forforsterkere og effekttrinn fra Lejonklou, og de kanskje mest fascinerende produktet var forforsterkerne som også ble levert i monoversjon. Bakgrunnen for at Fredrik Lejonklou har laget denne ganske unike forforsterkeren er at han stilte seg spørsmålet: “You make power amplifiers in mono, why not pre amplifiers?
Og minst like viktig – det elementet som gjorde dette mulig var at både mono- og stereovarianten av forforsterkerne har noe som heter «Control Link». Dette er en funksjon som gjør at et eksemplar av Sagatun – stereo eller mono – blir satt som «master», mens andre blir satt som Servant. For så vidt litt parallell til det som i mange tilfeller foregår med trådløse aktive høyttalere. Med dette systemet kan man sette opp så mange forforsterkere og kanaler som hjertet og lommeboken måtte begjære. Til slutt må det også nevnes at det som gjorde at Lejonklou fant det interessant med en monoversjon av forforsterkere var at han fant at det gir en overraskende stor lydgevinst.
Boazu
Da Lejonklou konstruerte den integrerte forsterkeren Boazu som vi nå har hatt på test, sto både forforsterkeren Sagatun og effektforsterkeren Tundra modeller. Volumkontrollen er de samme i Boazu som i Sagatun, mens effektdelen er nesten identisk med den i Tundra, og er utstyrt med den samme kopper heat-sink og switch-mode strømforsyning som Tundra.
Boazu ble lansert i desember 2016, men allerede våren 2016 hadde Lejonklou klar en prototype som hadde litt flere features enn den endelige produksjonsmodellen har. Den hadde en hodetelefonutgang, phonoinngang, pre-out og line-out.
Men Fredrik kunne ikke slå seg til ro med at den ikke var like morsom å lytte til som kombinasjonen Sagatun og Tundra, og begynte en øvelse med å strippe vekk fasiliteter. Og den prosessen endte opp med et resultat som ifølge Lejonklou selv låt bedre enn Sagatun/Tundra. Det førte til at han i ettertid måtte oppgraderte nevnte forsterkersett.
Enmannsfirma som er kjent for perfeksjonisme
Lejonklou bruker lang tid på å utvikle sine produkter, og han har skapt et renomme som en bortimot ekstrem perfeksjonist. Mye tid og ressurser går med til å prøve ut ulike komponenter, der bare de som låter- og måler best slipper gjennom nåløyet.
Source first og ekstrem minimalisme
Lejounklou deler Linn sin Source First-filosofi. Og i Boazu har dette materialisert seg i at de fire analoge inngangene er et kritisk ledd. Lejonklou har løst dette på en uhyre uvanlig måte – han har tatt utgangspunkt i en Sagatun stereo forforsterker og forenklet den ved å bytte inngangsvelgeren med en krets som summerer signalet fra de fire inngangene.
For min del har jeg aldri opplevd en sånn løsning tidligere hands-on, og jeg har heller ikke lest om det før jeg leste om Boazu. Jeg skal ikke påta meg å bekrefte- eller avkrefte om dette isolert sett fører til en forbedring av lyden, jeg kan bare vise til lytteresultatene lenger nede i testen uten å vite noe sikkert om hva som er årsaken. Men Lejonklou mener at denne kretsen som summerer signalet degraderer lyden mindre enn en krets for inngangsvelger.
Bruksmessig har denne løsningen derimot klart både fordeler og ulemper. Fordelen er at du slipper å gjøre noe som helst med forsterkeren når du bytter kilde, og ulempen er at du selvfølgelig må stoppe den kilden du lytter til før du starter en ny.
Et annet utslag av dette er at vi på frontpanelet bare finner en knapp for volum opp og en for volum ned, i tillegg til en muteknapp. Denne knappen har forresten en smart, og nokså uvanlig funksjon. Hvis du gir den et kort trykk blir lyden senket med 12dB, mens den blir mutet helt hvis du holder den inne litt lenger.
I fronten er det også en diode som skifter farge som indikasjon på volum-nivå. Denne blir slukket sammen med den digitale kretsen som styrer den etter 3 sekund. En fiks løsning, men jeg hadde likevel foretrukket en tallvising av lydnivå. Spesielt hvis du har koblet opp Boazu som en erstatning for HT-bypass der Boazu skal gi signal til H/V frontkanal med fast volum, og volumen er kontrollert av AV-receiver. Da blir det litt krevende å finne tilbake til samme nivå igjen uten ny kalibrering etter at stereo-kilder direkte inn i Boazu har blitt benyttet.
Selv om det følger med en standard Lejonklou fjernkontroll, er Boazu veldig fleksibel når det gjelder valg av fjernkontroll. I tillegg til Lejonklou-fjernkontrollen fikk jeg også klaff med fjernkontrollen til Linn forforsterker og til en Arcam integrert. Mens volumkontrollen til Marantz ND8006 eller Onkyo TX-NR696 ikke fungerte for å styre volum.
Jeg kunne ønsket meg en litt tydeligere markering av inngangene på baksiden. Ved første forsøk koblet jeg inngangen fra Marantz ND8006 til hver sin venstre-inngang. Og et lite øyeblikk var jeg redd det var en feil på forsterkeren, siden bare spilte et litt merkelig, lavt signal i venstre kanal.
Disse skulle selvfølgelig til hver sin gruppe av innganger på hhv venstre og høyre side. Intuitivt nok, bare man får tenkt seg om... Spesielt med tanke på den minimalistiske innvendige strukturen.
Ellers advares det mot å forta koblinger mens forsterkeren er på. Dette fordi alle inngangene er aktive samtidig, og Lejonklou styrer unna å benytte beskyttelseskretser, siden han mener at de degraderer lyden.
Effekt
Det er ikke til å komme fra at effekt er en begrensning i Boazu. Oppgitt effekt er 2*24 watt i 8 ohm 20-20.000Hz, 2*40W ved 1kHz i 8 Ohm og 2*70W i 4 ohm. Det vil si at den ikke vil være en begrensning i en brukssituasjon der du har middels effektive høyttalere, og ikke skal spille ekstremt høyt i et veldig stort rom. Dynavoice DM-6 som ble benyttet som høyttalere i hoveddelen av testen er stativhøyttalere med en følsomhet på 92dB, og Boazu var aldri i nærheten av å møte veggen i en sommerhusstue på rundt 30m2.
Med en effekt 20-20.000Hz som ikke ligger så mye over NAD 3020 er det litt snublende nær å streife innom den filosofien som går ut på at 3020 ikke låt så bra til tross for den begrensede effekten, men på grunn av effekten… Det ligger på utsiden av min kompetanse å bedømme sannheten i den hypotesen.
Versjoner
I likhet med andre Lejonklouprodukter har også Boazu vært gjenstand for stadig produktutvikling. Og alle oppgraderingene kan utføres i ettertid på allerede solgte produkter.
Her er Lejonklou sin versjonsloggen for Boazu:
Version 1.0- Introduced in December 2016
- Version 1.1
- Introduced the 7th of September 2017
- Two capacitors on the main board replaced with a new and better type
- Sound improvement: Yes
- Previous model upgradable: Yes
- Version 1.2
- Introduced the 8th of January 2021
- Three resistors in each power supply replaced with a new and better type
- Sound improvement: Yes
- Previous model upgradable: Yes
- Version 1.3
- Introduced the 8th of January 2021
- One capacitor in each power supply replaced with a new and better type
Testoppsettet
Lejonklou Boazu ble testet i oppsettet i mitt sommerhus i Fredrikstad, og selv om jeg av samme grunn ikke hadde tilgang til resten av mitt primæranlegg er det der det er best lytteforhold. Som kilde ble det benyttet en utmerket Marantz ND8006 kombinert streamer og CD-spiller. Den ble også benyttet i kombinasjon med Onkyo TX-NR696, da som forsterker for frontkanalene i en langt fra ideell kombinasjon. Lytteinntrykkene referere seg bare til Marantz ND8006 som kilde koblet direkte til Boazu.
Som høyttalere ble det primært benyttet Dynavoice DM-6. Dette er et høyttalerpar som prismessig er i en svært mye lavere divisjon enn Boazu, men i en Source First-setting går det bra. Og dessuten er dette faktisk uforskammet gode høyttalere til prisen, og tilbyr en frekt distinkt og dyp bass kombinert med en veldig åpen og dynamisk lyd. Eneste utpregede svakhet er en tendens til å våre litt pågående lyd i overgangen mellom mellomtone og diskant.
Boazu fikk også en runde med mine godt over 10 år gamle oldtimer stativhøyttalere Xavian Mia II som hadde en veil pris på rundt fem tusenlapper for godt over 10 år siden. Disse har en karakter som minner litt om DM-6, men går ikke like dypt, og er også litt mindre presise i bassen. Men samtidig har de ikke den samme utfordringen i overgangen mellom mellomtone og diskant.
Til slutt må det nevnes at Eksakt HiFi sendte med en hyggelig nettkabel til testen. Puritan PDDTMC 1.0M. Jeg er vanligvis forsiktig med test av kabler generelt, og nettkabler spesielt. Men likevel må det innrømmes at jeg falt pladask for denne, i egenskap av å ha et utpreget Premium-utseende. Jeg tok aldri sjansen på å bytte den ut under testen, i frykt for at jeg skulle oppleve at lyden kollapset fullstendig…. Men til en så moderat pris har jeg uansett ingen betenkelighet, selv om den kanskje ikke har noen innvirkning på lyden.
Lytterunde
Denne gangen har jeg gjort det litt annerledes, og har tatt med en uvanlig omfattende gjengivelse av inntrykk fra min testløype. Her er det 41 spor i en TIDAL spilleliste, som er under stadig revisjon.
Og hvis du syns at den musikalske reisen blir for lang, kan du selvfølgelig skippe over til oppsummeringen av lyden i neste kapittel. Og så må det tilføyes at jeg selvfølgelig har lyttet til mye annet også.
- Odin Staveland. Parade – Sillajass
Dette åpningssporet i testløypa setter samtidig standarden for hva denne forsterkeren handler om. Litt hudløs gjengivelse der alle detaljer blir nakent eksponert. - Erik Friedlander. Bohemia After Dark – Oscalypso
Rytmisk driv og mikrodynamikk. Her hører vi både hvorfor musikerne står på scenen men også veldig tydelig hvor de står. Nakent og flott. Jeg kan se saksofonen helt fysisk. Dette er nesten som på Klimax DSM 2021 i Vibes gate, en stålsettende opplevelse. 
Nigel Kennedy. Vivaldi: The New Four Seasons: Summer: 8 Fear – Vivaldi: The New Four Seasons
Dette sporet låter veldig rått i Crescendoene, og det blir ikke mindre rått med Boazu. Her får vi på en måte eksponert at Boazu ikke pynter på virkeligheten, men gjengir den rått og brutalt. Og da er det selvfølgelig ikke gamle Antonio som står for den mest utagerende brutaliteten, men vår egen tids Nigel. Enda en bekreftelse på denne forsterkeren sin sanne karakter.- Louis Armstrong. St. James Infirmary – Satchmo Plays King Oliver
Dette er et av de mest nakne sporene i denne testløypa, og jeg skulle aller helst ha benyttet min 45 RPM vinyl som låter helt magisk når den er gjengitt via en 2M Black på Onkyo SP-1050. Men Boazu gjør en fantastisk jobb med denne 16/44.1 utgaven på TIDAL. - Arild Andersen. Patch of Light – Hyperborean
Dette magiske åpningssporet fra Arild Andersen sitt album Hyoperborean fra 1997 har en magisk stryker-passasje, som på noen oppsett kan bli litt i kaldeste laget. Vi er i grenseområdet her, men primært på grunn av høyttalernes karakter. - Arild Andersen. Hyperborean – Hyperborean
Når vi så kommer over til Arild Andersen sin kontrabass på det påfølgende tittelsporet Hyperborean er det ren magi. Og igjen må jeg kanskje skuffe flat-eartherne med at det er åpenbart både hvorfor hr. Andersen står på scenen, men også hvor han står. Dette er bedre enn jeg kan huske det har blitt presentert på veldig lang tid. Også den nå avdøde Paolo Vinacha sitt lekende trommeslageri får meg til å gjenkalle Arild Andersen sitt ansiktsuttrykk da han snudde seg bakover og sendte Paolo et beundrende nikk til et utbrudd Vinacha hadde på en åpningskonsert i Molde en julimåned for en god del år siden.
- Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
Også denne låten får en magisk glans som minner meg godt på hvorfor dette ble mitt desiderte favorittspor på Sheik Yerbouti i 1979. Dette handler selvfølgelig om bass, men minst like mye om en fantastisk dynamikk. - Frank Zappa. Debra Kadabra – Bongo Fury
Åpningssporet på Bongo Fury ble jeg dypt fascinert av allerede da jeg kom igjen med en spansktrykket utgivelse kjøpt i Palma 1977. Det er med i testløypa primært av musikalske grunner, og har en lei tendens til å låte litt hardt. Det gjør det her også, men samtidig får vi med utrolig mye detaljer. 
Frank Zappa. The Purple Lagoon – Zappa In New York
Dette sporet som er hentet fra et av mine favorittalbum av Zappa er innspilt i 1976, men det doble vinylalbumet kom ikke i butikkhyllene før 1978. Dette er Zappa på sitt aller beste, der han kanskje er mer avantgarde jazzmusiker mer enn noen. Og dette sporet har en rytmisk groove som blir ren dyrket av Boazu. Sporet er 17 minutter langt, men i motsetning til enkelte andre livefremførelser fra Zappa blir det aldri kjedelig. Ikke minst den utsøkte gitarsoloen som starter ca. 6 minutt ut i låten er flott. Likevel skal det ikke underslås at dette ikke er et utpreget peiskos m. rødvin-spor. Dette kan låte litt hardt og rått enkelte ganger, men du verden så heftig og flott. Og så må jeg nevne den magiske bass-soloen som overtar etter gitarsoloen.- David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
Den flotte tittelmelodien på albumet Chelsea Hotel med Susanna og David Wallumrød er ganske nakent og fint, og blir bedre gjengitt på Boazu enn på det mest ellers. Lyrisk og fint, men på ingen måte innpakket. - Greatful Dead. Death Don`t Hace No Mercy – Live / Dead
Dette som er mitt favorittspor på en av Grateful Dead sine aller beste utgivelser har en akkordprogresjon som er knabbet fra Star Track på Jefferson Airplane sitt beste album Crown of Creation. Eller omvendt…
Uansett har dette sporet litt blandende kvaliteter når det gjelder lyden. Det kan tidvis låte litt hardt, og det avsløres nådeløst av Boazu. - Gyda Valtysdottir. Unfold – Epicycle II
Åpningssporet på dette flotte albumet som jeg skrev om for et halvår siden låtter flott og stort, selv om Boazu sin avslørende karakter gir seg til kjenne. 
Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
Helene Grimeaud sine tolkinger har en tendens til å tilføre kjente komposisjoner litt ekstra, og det gjør det også her på denne første bagatellen av en av mine favorittkomponister. Vi får ekstra mye rominformasjon i denne innspillingen som er utgitt av Deutsche Grammophon. Ta et dypdykk i både pianist og komponist en dag du har litt ekstra god tid.- Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
Det er noe ekstra magisk med denne julesalmen som her har fått en veldig moderne drakt på denne utgivelsen der det kjente radarparet Reiersrud og Kleive har fått selskap av Povl Dising - du vet, han med kaffen som er klar «om lidt». Innspillingen er fremdeles gjort i Odense Domkirke, selv om jeg opplevde denne trioen i Johanneskirken i Bergen.
Det er uvanlig mye luft rundt Dissing sin vokal. Og forsterkeren henger godt med også i orgelcrescendoet ca. 3.13 ut i denne julesalmen. - Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
Allerede før start blir jeg eksponert for noen bakgrunnslyder som jeg tidligere har oversett, og det understreker Boazu sin avslørende karakter. Dette flotte sporet er også innspilt i Odense Domkirke, og er på det andre albumet av duoen Reiersrud-Kleive. Det vil si – i motsetning til debutalbumet Blå Korall foretrekker jeg å omtale duoen Kleive Reiersrud på dette albumet Himmelskip. Og lyden er strålende gjengitt av denne 40-watteren, med all den luften som finnes i dette mesterlige opptaket som er produsert av Erik Hillestad. - Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen TO The Grey Voice
En lyrisk utgivelse av Garbarek som også blir lyrisk gjengitt av Boazu, uten at det av den grunn blir gitt slipp på det som er av rytmiske detaljer. 
Jethro Tull. My God (Live) – Nothing Is Easy
Innspilt live på Isle of Wight i 1970, der en formidabel samling selebre musikere spilte. Også Miles Davis. Her er det ikke spesielt god lyd på opptaket, men Jethro Tull sin egenart blir godt presentert. Ikke minst i den crescendoen som kommer drøye to minutter ut i låten, der folkemusikk blir til rock, for å si det forenklet.
Boazu sitt bidrag kan vel forklares som å bidra til å avsløre at opptaket har noen mangler.- Jimi Hendrix. Red House – Hendrix In The West
Red House er utgitt i mange versjoner på live-innspillinger. På Hendrix In The West fra 1969 er det en langsom utgave tatt opp på San Diego Sports Arena, i motsetning til de vanligvis hurtigere utgavene på andre album. Og selv om dette ikke er siste ord i forvrengningsfri lyd, er det en fantastisk åpen gjengivelse med god dynamikk Boazu presterer her. Det fremstår nesten som om det er høyere oppløsnig enn på vanlig 16/44,1 - John Abercrombie. Red And Orange – Timeless
Albumet Timeless ble utgitt i 1975, og det var vel også da jeg fikk tak i mitt vinyleksemplar. Musikken her er kanskje litt utypisk Abercrombie, og domineres i stor grad av eks-Mahavishnu Jan Hammer på tangenter. Og etter alle solemerker er det også hans synthbass som setter takten i introen til Hammer-komposisjonen Red And Orange. Og det fremføres på uhyre rytmisk vis. Men også de rytmiske orgeltonene til Hammer blir veldig hudløse - John McLaughlin. Every Tear From Every Eye – Electric Guitarist
Albumet Electric Guitarist fra 1978 har en mengde perler fra John McLaughlin med variabel besetning, og dette er en av dem. Og selv om Alphonso Johnson er en av mine desiderte fusion bassister fra den tiden er det kanskje den legendariske saksofonisten David Sanborn som blir aller mest løftet frem her. Men også dette sporet er et eksempel på Boazu sin evne til å lette på sløret i musikken. Og det gjelder ikke minst for mesteren selv sine gitartoner. - Joni Mitchell. Overture / Cotton Avenue – Don Juan`s Reckless Daughter
Et album og et spor som er bortimot obligatorisk i mine testløyper. Låten har en tendens til å låte litt skarpt i mange oppsett, og med Dynavoice-høyttalerne er det ingen unntak. Jaco blir godt gjengitt når han etter hvert kommer inn, og alle detaljene fremstår sylskarpt. Det er ellers faktisk når Cotton Avenue ruller for fullt at musikaliteten til Boazu blir ekstra tydelig.
Kari Bremnes. Kanskje – Det Vi Har
Kanskje er Kanskje min desiderte favorittlåt på Kari Bremnes sitt album fra 2017. Her blir transientene bortimot pisket frem, og dynamikken sitter i høysetet. Boazu på sitt beste?- Kari Bremnes. Like Før Dagen Går Ned – Og Så Kom Resten Av Livet
En annen favorittlåt fra et litt tidligere Kari Bremnes-album. Men ikke så mye tidligere. Den litt underfundige atmosfæren blir mesterlig gjengitt som fra tuppen av stemmebåndene til Kari. - Kari Bremnes. Syk Pike – Løsrivelse
En uhyre brutal tekst på denne låten som er tonesatt av Ketil Bjørnstad. Og Boazu har en veldig åpen og naken gjengivelse.
- Kari Bremnes. Barn Av Blå Krukke – Blå Krukke
Et av høydepunktene fra Kari Bremnes sitt nest førte album, et album som musikalsk er en litt morsom kontrast til nyere Kari Bremnes-utgivelser. Og det er særdeles åpen lyd fra dette sporet.
- Kari Bremnes. A Lover In Berlin – Norwegian Moods
Rytmisk som få, og en flott gjengivelse proppfull av mikrodetaljer.
- Kari Bremnes. Du Har Sett Dem – Månestein
Dette albumet er en av mine kandidater til historiens beste KB-album, kanskje sammen med Det Vi Har. Og samtidig utgjør dette albumet en rundingsbøye for overgangen til en litt mer rampete stil, ikke minst hva angår lyd.
Du Har Sett Dem har en ubehagelig tekst, og låten blir fantastisk gjengitt av Boazu. Transienter spretter mot deg, og både musikk og tekst er fullstendig avkledd. Sorry, ingen rødvin fra Boazu.
Keith Jarret. For Miles – Bye Bye Blackbird
Dette sporet starter med at den gamle Miles-trommisen som overtok etter Tony Williams mot slutten av 60-tallet - Jack DeJohnette - leker med trommesettet, og det skapes et fremragende nærvær og en utilslørt gjengivelse av den seansen. Dette avtar ikke etter hvert når Keith Jarrett og Gary Peacock kommer inn. Strålende!
- Ketil Bjørnstad. Moren – Sunrise
Nok et album der Ketil Bjørnstad har laget musikk knyttet til Edvard Munk. Og også her er det Kari Bremnes som holder mikrofonen, og både piano, vokal og trommer gjengis flott, åpent og dynamisk. Det skapes krystallklare visuelle bilder av dette mikrodramaet i en ukjent trappegang og etterfølgende brosteinsbelagte uteområde.
- Kolbjørn Falkeid. Alt – Solskinnsdypet
Et fantastisk musikalsk album som primært består av Ketil Bjørnstad sin pianomusikk til dikt av Kolbjørn Falkeid. Og hvem skulle tro at dynamikk skulle være den fremste kvaliteten i diktopplesning, som når Falkeid mot slutten nærmest spytter ut ordet «alt».
Gjengivelsen avslører og forsterker også noen svake punkt på de benyttede høyttalerne, ved at de kan ha en anelse hardhet i overgangen mellom øvre mellomtone og diskant. - Ketil Bjørnstad. Land – Odyssey
En morsom og kreativ tolking av Myllargutens Bruremarsj. Dette er likevel ikke blant de sporene der Boazyu briljerer mest. - Ketil Bjørnstad. Sylvelines Hus – Berget Det Blå
Sporet er hentet fra Ketil Bjørnstad sitt nest første album, og har en fantastisk spennende musikk i en periode da han hadde en brytning mellom klassisk og jazz, og var sterkt inspirert av Keith Jarrett. Albumet har en slank klangkarakter, forsterket av DM-6 høyttalerne. Og dette blir ikke nøytralisert av Boazu, i motsetning til enkelte andre forsterkere, som for eksempel kombinasjonen Kolektor og LK100 fra Linn. For ikke å snakke om Arcam Alpha 8.
Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
Dette er Spooky. Jeg får følelsen av at Leonard Cohen står foran meg i det han snakk-synger «I got my shit together, meeting Christ and reading Marx». Albumet representerer trolig den aller største lydopplevelsen fra Cohen, og den blir forsterket av Lejonklou Boazu. Du kan ellers lese min anmeldelse av albumet her.- Leonard Cohen. The Story Of Isac – Songs From A Room
En av de største overraskelsene i testen var hva Boazu får ut av The Story Of Isac, som er et av min dedesiderte favoritter fra Songs From A Room og de andre tidlige utgivelsene av Cohen. Ikke minst på grunn av teksten, som har et høydepunkt i strofene «…You must not do it anymore», og «When it all comes down to dust, I will kill You if I must, I will help You if I can» umiddelbart fulgt av skjerpelsen «When it all comes down to dust, I will help You if I must, I will kill You if I can». Uansett, poenget er at Boazu høres ut til å ha børstet en del støv av dette sporet. - Lynni Treekrem. Sjalu Type – Storm
En av Lynni sine aller beste, og også sterk kandidat til å være tidenes beste cover av Lennon sin Jealous Guy, som må kjempe mot Roxy Music sin eventyrlige tolking av samme låt. Lynni sin cover på albumet Storm blir fremført så hudløst med Boazu at det nesten er nifst. - Lynni Treekrem. Veslemøy – Haugtussa
Et av de aller beste sporene på Ketil Bjørnstad sin versjon av Haugtussa, sunget av Lynni Treekrem. Åpen gjengivelse, som likevel ikke blir blant de mest imponerende i testløypa.
- Mari Boine. Chasing Myself Into Reality – See The Woman
En flott låt fra et album jeg har skrevet om her. Men på dette sporet bidrar Boazu til å avsløre litt hardhet i innspillingen.
Marianne Baudouin Lie. Many Thousands Gone – Atlantis, Utopia And Ulvedrømmer
Enda en hudløs prestasjon fra Boazu, som også bidrar med et flott perspektiv.- Mats Eilertsen. Endless – Reveries and Revelations
Utrolig gjengivelse av et spor fra et album som hadde en særdeles utradisjonell bakgrunn, som du kan lese mer om her - Mats Eilertsen. Signal – Reveries and Revelations
Et perpektiv, åpenhet og dynamikk som er ganske utrolig på veldig spennende musikk av Mats Eilertsen - Siri Svale Band. Don`t Explain – Blackbird
En audiofil klassiker fra 1990. Boazu svikter heller ikke her.
Oppsummering lyd
Hvis du har hatt kondis nok til å lese gjennom inntrykkene fra hele testløypen, vet du allerede hvilken vei dette bærer. Lejonklou Boazu har en usedvanlig åpen og avslørende lydgjengivelse. I svake øyeblikk streifer tankene i retning av at det er som å få musikken intravenøst, og uten noen forstyrrende filter.
Klangbalansen oppleves som nøytral, så det er ikke der det ligger. Det som skiller Boazu fra forsterkere flest er at den gir et uhyre stort nærvær. Og hvis produsenten skulle ha ambisjoner om at forsterkeren skal være mer opptatt av å vise hvorfor musikerne står på scenen enn hvor de står, er det en skuffelse på gang. Her får man begge deler i rikelig monn. For samtidig som at det er musikalske prestasjoner som vektlegges, og rytme, timing og dynamikk står i høysetet, er det også en så detaljert gjengivelse at det gir rikelig geometrisk informasjon.
Samtidig er det litt viktig at all denne åpenheten har som konsekvens at Boazu ikke bidrar til å kamuflere svakheter i innspillingen. Tvert imot vil enkelte svake innspillinger bli brutalt avslørt. Hvis du heller ønsker litt rødvin og peiskos er det kanskje andre valg som er mer nærliggende.
Konklusjon
Denne testrunden med Lejonklou Boazu har vært en usedvanlig interessant opplevelse. Her er det et ganske uvanlig konsept, der Source First og minimalisme er satt i høysetet. Både den uvanlige inngangsløsningen og generell minimalisme i konstruksjonen samt et effekttrinn med begrenset oppgitt effekt er elementer som kan mistenkes å være årsaken til den uvanlig naken lydgjengivelsen, men det er likevel bare ren gjetning fra min side.
Det som er sikkert er at du med Lejonklou Boazu får en usedvanlig rytmisk og musikalsk forsterker. Gitt at den har tilstrekkelig med krefter til også å drive ditt oppsett i ditt lytterom, er det en veldig interessant forsterker, selv om en pris på i overkant av tretti tusenlapper kan virke høyt for en forsterker på 2x42 watt. Men her kjøper du kvalitet, ikke kvantitet, og i det perspektivet er Boazu et knallkjøp.
For meg har Boazu gitt en formidabel musikkopplevelse i testperioden, og har skjerpet appetitten på å finne ut mer om Lejonklou sine produkter!
Veil. pris i Norge er kr. 32.340,-
Les mer om Lejonklou Bazou hos importøren Eksakt HiFi
Les mer om Boazu hos Lejonklou
