tirsdag, 22 april 2014 06:25

Koetsu x 4

Skrevet av

Test av pickupene Koetsu Onyx Platinum, Koetsu Jade, Koetsu Rosewood og Koetsu Black.

Nytt: Oppdatert med kommentar fra leser.

Les mer:

 

Rudi, mars 2014

 

De fleste som driver med vinyl har en eller annen gang vært borte i Koetsu, kanskje bare i en butikk, men mange har også hatt de i eget eie.

Sagnomsuste Yoshiki Sugano er mannen som stod bak Koetsu, i de senere år sammen med sine sønner og det er nettopp de som har tatt opp arven etter sin far.

Historien om Koetsu er både lang og velkjent så jeg går ikke videre inn på den, men tar med litt om gamlefar selv. Sugano selv ble født i 1907 og ble 95 år gammel, stormesteren gikk således bort i 2002. Faktisk var Yoshiki Sugano eller Sugano-san i ferd med å passere en alder på 70 år da han startet Koetsu, og han kom faktisk fra jobben som direktør i Toyota....... kanskje "gamlefar" syntes det var litt kjedelig å bli pensjonist ??....... så hvorfor ikke starte å lage/produsere pickuper......... jeg kan i alle fall ikke tenke på noe mer naturlig/fornuftig å gjøre i pensjonisttilværelsen, kan dere ? Sugano-san hadde blant annet en bakgrunn som sverd-smed, noe som sikkert var en fordel når det gjelder forståelsen av hvordan blant annet metaller virker mot hverandre og hvilke egenskaper de forskjellige metaller har.

En ting jeg vil gå litt inn på, og som vekket min interesse ovenfor Koetsu som merke for snart maaaange år siden var Sugano's forståelse ovenfor hvordan forskjellige materialer virker i forskjellige tempraturer. Jeg skal forklare litt nærmere: Sugano-san merket fort hvor forskjellige hans egne pickuper låt når romtemperaturen svingte litt opp og ned, og også ved forskjellige luftfuktigheter. Som de fleste av oss har fått med oss, så sitter cantileveret fast i et gummioppheng. Dette gummiopphenget påvirkes veldig lett av tempraturer....... veldig varmt i rommet og gummien mykner og kaldt i rommet så stivner det. Sugano-san kom frem til at i Asia og Oceania hvor det hjemme hos folk som regel var vesentlig varmere og fuktigere i lytterommene (26-32 grader) enn f.eks i USA eller Nord-Europa (20-22 grader) med vesentlig tørrere luft, så måtte det forskjellige viskositeter til i gummien som ble brukt. Det som er imponerende er at Sugano-san tenkte på dette for 30-40 år siden. Således produserte Sugano-san pickuper for det asiatiske marked og for det vestlige marked med forskjellige gummioppheng, pickupene var tilsynelatende like utenpå, men inni var de litt forskjellige. Jeg har alltid latt meg fascinere av slike mestere som har den ytterste forståelser for ytre og indre påvirkninger med tilhørende geniale og briljante løsninger. Det å "forstå" forskjellige materialer og deres egenskaper er alfa og omega i pickup verdenen.

 

Litt om hva og hvilket utstyr som ble benyttet i "testen"

Platespillere og armer var:

Montegiro Luzzo Dupplo, 2 stk Linn LP12 hvorav en av de var en topp modell med alle oppgraderinger som fantes på tidpunktet testen tok plass, Simply Black 330, Kenwwod KD500 (moddet), Pioneer PLS590. Armer som har vært i bruk har vært SME serie V, V-12, M-2 9", Da Vinci Nobile, Jelco SA 750, ADC kullfiber arm, Linn Ekos SE og Se/1, samt en Linn Akito 2b. Jeg har brukt Air Tight Pc-3, Lyra Helikon SL og Lyra Atlas som referanser.

Riia'er i bruk har vært den innebygde i EAR 912, Linn Urika, Linn Euphoric, Dynamic Prescission 2.2 i moddet utgave, Soundsmith sin justerbare MC riia samt Einstein sin full-ballanserte riia.

Jeg brukte følgende forsterkere, Hovland Stratos Reference mono blokker, Moscode 402 rør-hybrid effekt-forsterker, en nyoverhalt GAS son of Ampzilla, Parasound A21 og A23, samt en integrert Denon PMA S2010AEII forsterker. Høytalere har stort sett vært Chario Ursa Major med litt Martin Logan Summit X i perioder.

Høytalerkablingen har hovedsaklig vært Hovland Reference kabler, men jeg har også prøvd litt 2.5 kvadrat solid core i bomullsstrømpe.

Lytterommet mitt er ikke større enn 20 kvm, og det er relativt lavt under taket med bare drøye 2 meter, et forholdsvis lite rom. Betong i gulv med parkett og tykt gulvteppe, samt trepaneler og tre i taket uten særlig ekstra demping. Har målt opp rommet og funnet litt dipper her og der i frekvensgangen, men alt i alt er rommet merkelig bra akustisk sett, selv om alt selvfølgelig kan bli bedre.

Selve testen har tatt 6 måneder fordi jeg ville være sikker i min sak før jeg publiserte mine erfaringer vedr disse pickuper.

 

 

 

 

Til verket:

Koetsu Platinum Onyx tar jeg med fordi det var en pickup jeg hadde en 18 måneders periode for si sådær +15 år siden, notatene mine fra den gang er fremdeles intakte og jeg husker faktisk godt hvordan jeg opplevde den.

Platinum Onyx var den gangen (som nå) en av topp modellene og svin dyr, mener og huske at den lå på godt over 35000.- (i dag + 65000.- ?) og det var vesentlig mer for en pickup enn det det er i dag, ikke misforstå, 35000 er og blir 35000, men på slutten av 90 tallet var en pickup til over 35000 fryktelig dyr.

Jeg henter ut litt fra "dagboka" mi fra den gangen:

Forholdsvis mørk klang karakter, henter ut mye detaljer, klarer og frem mye av små detaljene fra bakgrunnen slik at de står frem for seg selv uten sløring. Medium dynamisk, litt udefinert i den dypeste bassen, men alikevel definert nok til og høre anslagene ganske bra. Husker at bassen på Kraftwerk sin Man maschine ikke hadde den spenstigheten som gjorde at det hele låt "riktig" i mine ører. Den hadde dog evnen til og dra deg inn i musikken og involvere deg, det var liksom ikke noe vanskelig å legge på en plate til, det ble aldri så kjedelig at det ikke gikk å spille en plate til om du forstår hva jeg mener. En favoritt plate den gangen (og nå) var Susanne Vega og kuttet Tom's dinner, husker godt at det ble gjengitt den gangen med en ny sober detaljrikdom, det var det råeste til da jeg hadde hatt i hus når det gjaldt akkurat det kuttet.

Ellers var min dom den gangen at ingen pickup var verd så mye penger, ei heller Onyx Platinum. Jeg brukte den gangen SME serie V og hadde ikke andre topp armer tilgjenglige for kryss testing.

 


 

 

Koetsu Black til ca 15.000.-

Innstegsmodellen til Koetsu i 2014.

Jeg kan med engang si at Arve Aaheim var innom og lånte med seg dette ex av Koetsu Black noen måneder og han har publisert sine meninger om denne pickupen her på Audiophile.no. Jeg kan vel med engang si at jeg nok er noe mer bortskjemt enn det Arve er og at jeg ikke helt deler Arve sin oppfattning/rosende omtale av denne pickupen, men det er selvfølgelig ikke dermed sagt at jeg har rett og han tar feil selv om det er nå jeg som blir kalt for vinylguru da (ha ha ha)........ dere skal ikke tro på annet enn hva jeg predikerer. Nei fra spøk til alvor, vi har vidt forskjellige platespillere og riia’er, så bare der er grunnlaget lagt for vidt forskjellige meninger, dog vil jeg si at Arve roser denne pickupen høyt opp i skyene av for meg ukjente grunner, jeg opplever den som høyst middelmådig til prisen.

Koetsu Black oppleves som noe mørkere i klangen enn alle andre jeg har hørt i prisklassen inklusive Ortofon Cadenza Bronze og Benz Ebony, den har bra orden i den litt fyldige bassen (litt vel fet bass ?? ) og har heldigvis bedre bass definisjon enn hva jeg kan huske Koetsu pickuper har hatt tidligere. Fint trykk i mellombassen med en god del saft og kraft uten at jeg vil kalle den kjempe dynamisk. Det er gjerne slik at hvis bassen er volumiøs fra en 50hz og et stykke oppover så får man en ganske "villig" mellombass på kjøpet, problemet er når dette forstetter oppover i nedre mellomtone, hvilket den i dette tilfelle ikke gjør, hvis den så gjør så er det i svært liten grad.

Mellomtonen står seg bra med hva jeg kaller medioker oppløsning, den sødmen i mellomtonen Arve opplever kommer ikke frem i særlig grad hos meg, det lengste jeg strekker meg er at den låter relativt naturlig, dvs at den er ganske ærlig mot opptakene. Dog synes jeg ikke den klarer å få frem hva jeg kaller nærhet til opptaket særlig bra. Det super levende og organiske blir til tider litt blast og lite engasjerende, som eksempel tar jeg Chris Rea’s første kutt på The Road to Hell, først hører man masser med stemmer fra radio stasjoner med regn i bakgrunnen, her lyder det like mye som regn som en gammel engelsk Ruston lokomotivmotor, ikke særlig overbevisende........ deretter kommer Chris Rhea sin stemme vanligvis formelig tordnende ut av høytalerne og nesten opp i nepa di kraftfullt proklamerende om at vi er på vei til helvete, med Koetsu Black opplever jeg mer at Chris er mer høflig og står mellom høytalerne og synger litt for seg selv uten liksom helt og ville overbevise meg skikkelig om hvilken vei det bærer, så med andre ord ikke dårlig, men heller ikke veldig frempå når det gjelder stemmer.

 

 

Når det gjelder diskant så er det der jeg vil “bitche” mest, den opplever jeg som til tider litt flisete og uoppløst i toppen uansett hvordan jeg belaster den......... jeg klarer ikke og få frem den silkemyke og vel oppløste diskanten jeg forventet fra en pickup til 15000.- Dog skal man ta med i betraktningen at jeg her sammenligner den direkte med vesentlig dyrere pickuper, så kanskje alt i alt så er den ganske grei til prisen og det skal jo være en grunn til at det finnes mange dyrere pickuper. Men man skal ikke lenger enn opp til Koetsu's egen modell Rosewood før akkurat det siste jeg nevnte blir vesentlig bedre gjengitt. Jeg har etter at jeg fikk pickupen tilbake fra Arve lyttet en god del timer på den også etter at jeg hadde lest gjennom hva Arve skrev om den, men det er og blir at enten er det jeg som er blitt veldig blasert og bortskjemt ellers så har vi bare så fundamentalt forskjellig oppfattelse om lyd.

 

 

Koetsu Rosewood.

Priset til ca 19.000.- her hjemme.

Den gamle klassiker og Koetsu’s storselger gjennom mange år.

I bunn og grunn veldig lik Black, men med annet type tre-materiale i huset.

Det burde vel således låte ganske likt, jo, mnja, nei ikke helt . Det vil si at bassen er ganske lik dog muligens ikke fullt like pågående som i Black i området 50-150 hz. Dog har også denne mer trykk, kontroll og definisjon enn hva jeg kan huske at tilsvarende eldre Koetsu Rosewood har prestert, dog vil jeg påstå at Black er tøffere i bassen om jeg får bruke et så utvannet udefinert uttrykk. Man kan kanskje si et hakk eller to ned på bass kontroll knappen for de som husker hva tone kontroller var på Rosewood kontra Black. En gang i tiden hadde jeg en Koetsu Rosewood og den husker jeg at jeg opplevde som direkte u-definert i bassen og at sporings egenskapene var heller dårlige....... så ikke med 2014 modellen, den er tight og vel definert, og selv om den fremdeles ikke er noen sporingsmester er den bedre enn hva jeg kan huske fra tidligere. Når jeg setter opp Rosewood mot Black så er mellomtonen i Rosewood hørt med mine ører langt mer ørevennlig og naturlig enn med Black, det er et svakt lag med sødme og naturlighet over mellomtonen i Rosewood. Det gjør at jeg opplever vesentlig mer nærhet til opptakene enn med Black.

Diskanten synes jeg er vesentlig mer silkemyk og oppløst enn på Black. På mitt faste test opptak med Susanne Vega’s Tom’s diner opplever jeg vesentlig rikere klangfarger enn med Black, det hele blir liksom mer naturlig og innsmigrende. Også Rosewood har etter min mening en anelse mørkere klangkarakter enn hva jeg regner som gjennomsnittet i dag, mange hater jo lyst klingende anlegg og disse Koetsu’ene kan da helt klart være det riktige valget.

Koetsu Rosewood er en gammel klassiker som for meg fremstår som bedre enn noensinne, liker du den klassiske Koetsu sounden så er fremdeles Rosewood en av de Koetsu'ene som gir best valuta for pengene spør du meg.

 

 

Koetsu Jade til ca 66.000.-

Ja så er det over i high-end klassen, selv om dette slettes ikke er av de aller dyreste Koetsu'ene tiltross for sin anselige prislapp.

Koetsu Jade har som navnet tilsier et hus i den grønne smykke stenen Jade. De forskjellige dyre Koetsu pickupene har alle hus i forskjellige sten eller tre sorter.

Det finnes Jade, Coral stone, Onyx m.fl og masser med Rosewood varianter.

Selve “motoren” les coil, magneter etc etc skulle det ikke forundre meg over om er ganske likt på mange av modellene. Men det påstås at det er relativt store lydmessige forskjeller i alle disse forskjellige stenene, det er dog intet jeg kan stå inne for fordi jeg ikke har hatt mulighet for å teste flere slike direkte mot hverandre. Mange av de dyre Koetsu'ene har i dag hus i Rosewood tre lakkert i mange fantasifulle lakkeringer, den største forskjellen på disse er materialene i nålefanen og slipingene.

Koetsu Jade har jeg dog lyttet til i mange timer og jeg føler meg ganske komfortabel med å skrible litt om den.

Helt i begynnelsen av Jade testen var jeg nesten ferdig med testen av Rosewood og Black så når jeg monterte opp Jade og begynte og spille på den fikk jeg en kjempe skuffelse........ Jade’en låt slettes ikke stort bedre enn de to foregående, jeg må si at jeg ble ordentlig skuffet og jeg begynte å sjekke alle innstillinger om og om igjen, men i og med at jeg er et petimeter og temmelig nøye i hva jeg gjør, så var det ikke mye å hente........ det hele låt mørkt og inneklemt, faktisk veldig inneklemt. Men som med mange andre pickuper så trengs det tilspilling......... masser med tilspilling, jeg holdt nesten på å gi opp hele Jade testen, faktisk måtte jeg opp i over 70 timer effektiv spilletid før Jade begynte å åpne seg, men selv ikke da syntes jeg å få helt hva jeg forventet meg av åpenhet i mellomtonen......... så plutselig ved 74 timer så skjedde det noe, forandringen var påtagelig, plutselig åpnet lydbildet seg og jeg ble invitert inn i musikken med masser med rike klangfarger og en superb definisjon. Desverre rekker ikke helt mitt vokabulær til for å forklare hva jeg opplevde, jeg gjør dog et klosset forsøk.

Tenk deg at du hører på en plate og det forgår mange ting i bakgrunnen, liksom som på andre og tredje rad hvorpå du hører alt like klart og tydelig som de som spiller på første rad og de på radene bakover også har sin klare akustikk rundt instrumentene, og at man klarer å definere ut de lydmessige særegenhetene fra disse også uten at man må sitte og ni-lytte på samme kuttet hundre ganger, om du forstår hva jeg mener. Likevel kommer jeg til kort med å forklare helt hvordan alt som skjer innover i lydbildet brettes ut og serveres med den største selvfølgelighet, det må nok rett og slett høres og oppleves selv.

Dog skal det sies at det skal et særdeles vel oppløst, analytisk og godt sammensatt anlegg for å kunne få frem disse sarte detaljene godt nok. Jeg har etter 6 måneder sammen med denne pickupen kommet til at jeg tok helt feil av den i begynnelsen, jeg syntes først at dette var en pickup som kun var marginalt bedre enn sine mindre søsken til en fjerdedel av prisen, og således en pickup som var grovt overpriset. Men det har forandret seg til de grader. Den svake sødmen i mellomtonen og den ultra delikate måten og presentere detaljer på er noe for seg selv. En Rosewood vil nok klare å gjengi kanskje 90% av hva en Jade kan, men de siste 10% ene er den ikke engang i nærheten av. Den måten Jade skaper nærhet til opptaket er meget bra, den måten den lager luft og atmosfære rundt alle instrumenter er enkelt og greit vanedannende, jeg har tatt meg selv i akkurat dette når jeg har lyttet til mage andre rimeligere pickuper senere........ her er det liksom noe som mangler i forhold til Jade.

Jeg har nevnt at jeg blant annet bruker Chris Rhea og hans The road to hell flittig, avspillt via Jade så formelig tordner stemmen hans ut av høytalerne så levende at man kan bli skremt av mindre....... og det er nettopp slike ting en dyr pickup gjør så uendelig mye bedre enn sine billigere søsken, det og skape en levende gjengivelse, men som sagt...... det er nok best du hører det selv.

Med engang man lytter til en Jade kan man synes at den ikke er stort bedre enn sine rimeligere søsken, men Jade er en sofistikert dame som skal skjemmes bort, hun skal stelles med, hun skal oppvartes og ikke minst hun skal nytes. Jeg kan nesten garantere en opplevelse av den litt uvanelige sorten når man lytter til Jade, men som sagt tidligere skal man ha et meget godt anlegg skal man få full utnyttelse av innvesteringen........ jeg er så heldig at jeg har det, og jeg nyter hver eneste plate til det fulle avspillt av Koetsu Jade.

 

 

En form for en konklusjon.

Koetsu er er et tradisjonsrikt merke med masser av gode modeller stort sett alle i det høyere pris segmentet, de har vel flere modeller som koster over 50.000.- enn under og man kan vel trygt si at dette er rene entusiast pickuper for de som allerede har bladd opp en anselig bunke penger på resten av sitt anlegg.

Koetsu Black er jeg litt mer kritisk til enn Arve, og Black modellen sliter nok litt i prisklassen rundt 15000.- som har mange veldig gode pickuper, men selvfølgelig er man Koetsu fan, så er den bare det riktige valget i prisklassen.

Koetsu Rosewood er en gammel kjent traver, bedre enn noen gang etter min mening, men også denne møter meget sterk konkuranse i 20.000.- kroners klassen. Både Koetsu Black og Rosewood må bryne seg på pickuper som Ortofon Cadenza Black og Bronze, Kiseki Blue og Purpleheart, samt flere Lyra modeller........ det eneste jeg vil si er at konkuransen er knalltøff, hva man velger er jo selvfølgelig opp til ens egen smak og likte man Koetsu lyden for 20 år siden, så har de ikke blitt noe dårligere nå i dag for å si det sånn. Jeg kan vel kanskje si det slik at disse gamle kjente modellene som Rosewood og Black har stått nesten stille utviklingsmessig, og er de gamle trauste modeller de en gang var. Og mens de var MEGET gode for 20-25 år siden, så har konkurentene jobbet frenetisk i mellomtiden og kommet opp med mange meget bra konkurerende modeller

Når vi kommer til Koetsu Jade så snakker vi om en pickup som koster en god brukt bil og kanskje vel så det. Vi snakker om en pickup med en særdeles delikat lydkvalitet som heller over mot en bittelittegranne mørkere lydkarakter, den er meget fintfølende på småjusteringer, og selv små, små justeringer kan gi stor uttelling lydmessig. Jeg vil ikke anbefale Jade til andre enn de som måtte ha en særs kompetent spiller/arm combo og som ikke minst vet hvordan de skal justere den........ men kan du det... kan jeg nesten garantere en lydopplevelse som går utenpå det meste. Når man som jeg tester masser med pickuper i løpet av et år så er det noen som man husker bedre enn andre, og Jade er nok en av de som kommer til å sitte friskt i minnet en god stund.

 

Takk til Exotic Audio for velvillig lån.

Forhandler i Norge er Audioaktøren.

 

Nedenfor finner du en liten kavalkade over Koetsu sitt utvalg av pickuper i 2014:

 

 

Koetsu Coralstone Platinum og Koetsu Rhodonite Platinum:

 

 

 

Koetsu Tigereye Platinum og Koetsu Jade Platinum:

 

 


Koetsu Urushi Tsugaru og Koetsu Urushi Wajima:


Etter at artikkelen ble publisert i mars 2014 har vi fått en kommentar fra en leser som ønsker å være anonym:

 

Hei

Jeg har lest din test av bl.a. Koetsu Rosewood og Jade. Jeg har selv en Koetsu Rosewood Signature Platinum. Denne pickupen åpnet seg ikke ordentlig før det var gått nærmere 200 timer. Det siste "gleppet" kom ved ca. 175 timer. Så, relativt lang innspilling er helt nødvendig. Jeg ser en del brukte Koetsupickuper som selges etter ca. 100 timer, og da tror jeg faktisk de selges før de er ordentlig innspilt.

Og når det gjelder innstilling, så har du helt rett. De er noe så inni h..... kilne på dette. Jeg har akkurat byttet spiller og arm, men beholdt min Koetsu RSP. Og jeg må si at jeg fortsatt ikke er helt i mål ennå. Jeg venter nå på en brille med påmontert forstørrelsesglass. Det å se nålefanen på denne Koetsuen er ikke av det enkleste. Det er nesten skremmende hvor små endringer som skal til før lydbildet endrer seg til dels dramatisk.

Men, jeg er helt enig med deg i at dersom dette blir gjort skikkelig, så er dette etter min mening en meget musikalsk pickup.

Du skal ha takk for hyggelige ord om Koetsu pickuper.


Lest 8716 ganger
Rudi

Vinylguru

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.