Toppmodeller og «toppmodeller»…

Jeg merker en viss form for allergi når ervervelsen av HiFi produkter – ofte de som går for å være blant  «beste» -  koster mer en hva vi jevn over har råd til. I alle fall det jeg har råd til.

Når produsentenes toppmodeller koster 10-15 ganger mer enn rimeligste modell, som la oss si koster kr.1.000,- så følger ikke nødvendigvis kvaliteten paralett med prisen. En sammenheng er det, med den behøver nødvendigvis ikke å være god…nok...

Når KOSS – sine toppmodeller (vi ser bort fra elektrostatene) koster rundt tusenlappen, vel så drar man kanskje slutningen at dette ikke kan være særlige gode greier. God kvalitet skal liksom bare koste så det monner. Så hva da, når prisen for Pro4 er kr. 1.400.-? Og det for toppen av KOSS sin kake?

Byggekvalitet og ergonomi

PRO4S veier kun «?» gram, hvilket betyr at jeg ikke kan finne vekten på KOSS sine sider. Men de er lette; snittet for lukkede hodetelefoner vil jeg tro ligger over hva PR4S veier. 

Gransker du illustrasjonen av mekanismen (se foto) virker overgang mellom bøyle og «kanner» betryggende solid. Om jeg holder, vrir og bender på denne hodetelefonen så ser det ut for at man setter seg på den. Dette er for vidt et poeng for meg; jeg setter meg på hodetelefoner sånn en gang i halvåret.

En enkel test for å finne ut om materialene er metall – og ikke plast – kan du gjøre ved å kjenne etter temperaturen på overflatene. I samme rom kjennes metallet kaldere ut enn plast. Det jeg faktisk ikke hadde trodd var at kannene på PRO4S var av metall. Nå kan jeg ikke se at KOSS nevner at metallet er av typen «fly-aluminium».  Hvilket er bra; fly-aluminium er relevant i den grad jeg skal ut og fly; materialet er sterkt og lett på en og samme tid. Betryggende og vite når landingshjulene slipper rullebanen…

«D» - form

Undrer på om det er riktig og kalle formen på en hodetelefon for revolusjonerende, men  «D» - formen på kannene (jeg liker å kalle dem det) er ganske enkelt suveren i forhold til den tradisjonelle  «O» -formen. Du merker knapt at du har den på hodet – ørene mine glir rimelig lett inn formen.

Stort sett er grunnen til stamme bøyler er stort sett den at kannene skal bli værende på ørene når beveger raskt på hodet. Eller ikke faller av når jeg legger meg på sofaen for å høre på en smule Jazz.

Igjen - D-formen løfter ergonomifaktoren så pass at produsenter jevnt over burde ha snekret i hop denne for årtier siden. Men så heter man jo heller ikke KOSS. Etter min mening er god ergonomi i forbindelse med noe du skal bære på et så pass sentralt sted som på hodet – nærmest halve verdien. For ikke å fornærme andre produsenter er jo KOSS sin egen historiske levning – PROAA – eksempel på det helt motsatte…

Egen test kommer, av den enkle grunn at historien rundt dens lange liv er verdt å fortelle. Og lyden? Den er bedre enn ergonomien, det skal være sikkert. Prøv å få tak på en hodetelefon med samme «kropp» på tonene (se nedenfor) til under tusenlappen. Med denne byggekvaliteten slår du andre hodetelefoner ut av banen, og om du så ønsker slår du alminnelige menn i hjel. Altså; test kommer!

Hodebøylen har det spennet som skal til for at hodetelefonen blir sittende på hodet når du er ute og jogger. Jeg jogger ikke særlig mye men når poden i huset spiller tungmetall og jeg kjører på med hodebang så blir dingsen hengende på plass. Kombinasjonen «D» form og lav vekt gjør unødig press til en saga blott. Materialet på puten mellom hode og bøyle kjennes luftig ut og teknisk tøyelig.

Øreputene føles behagelig om ørene. Materialet gir seg ikke til å «svette» selv om du skulle gjør det. Når KOSS sier at øreputene er i stand til å endre form for å passe bedre til snodige hoder, så kan jeg ikke «se» at de gjør det. Mulig at det virker allikevel. Hodebøylen har en pute av skumgummi kledd med et material som minner om teknisk sportstøy. Dette kjennes luftig ut, det behagelig mot hodet og «klistrer» seg ikke så lett fast når du sitter i badstuen og har glemt å legge den fra deg. For sikkerhets skyld; selv om du har høyttalere som tåler vann i steambadet, ikke – IKKE – ta med deg hodetelefon. En kompis tok med barbermaskinen – med 220V på ledningen – i dusjen. Han ble stående og hoppe inntil konen motvillig dro ut kontakten.  Blir det hårtørrer neste gang?

Litt ris

En detalj jeg tror – tror - at KOSS burde se på er kontakten mellom plugg og sokkel for kabel. Kabelen sitter ikke så pass fast den burde gjøre.  Ligger den i sofaen og jeg trekker i ledningen faller pluggen ut. Samme skjer om jeg glipper hodetelefonen ned mot gulvet. Nå er det jo ikke helt stuerent å trekke i lendingen, men i praksis blir det gjerne slik.  Mulig at problemet er av den private typen – dette er i alle fall ikke godt nok for meg..

En mer hyggelig melding er at du kan feste kabelen både på høyre og venstre side. Dette er et greit og praktisk poeng i seg selv. Ettersom kontaktene er type minijack kan du også «seriekoble» flere hodetelefoner. Ok om gutta krangler for å få høre sist Hit, først. For min egen del er patentet greit og ha når familien skal gå rundt juletreet, og naboen varsler krig etter syvende runde med Glade Jul…

Lyd

KOSS PRO4S gir deg umiddelbart en fornemmelse av at musikken lyder åpent og beveger seg lett «framover». Har du først opplevd fenomenet i full blomst savner du det med samme det er borte. Her virker det som om hodetelefoner generelt er noe utsatt, det hender at selv svært kostbare hodetelefoner faller av lasset i nærmeste lydlige sving når PRO4S raser forbi. I så måte lyder følgende låt svært oppmuntrende med dette settet av hodetelefonene over ørene;  spotify:track:7d3c8NyITFHtoCaNgWUgse

Plassering og «plassering»…

Plassering av ulike lydkilder – i et lydbilde – virker i utgangspunktet noe vanskelig å få til med hodetelefoner. Det strider liksom litt i mot «naturen» at lydlige størrelser dukker opp i andre enden av rommet med høyttalerelementene knappe centimeteren i fra øregangene.

For eget vedkommende er plassering/akustikk ikke noe som utløser løssluppen kjøpetrang hos meg. Komponister (klassiske) benytter bare sjeldent «plassering» som eget virkemiddel. Plasserer vi fiolinene til høyre siden i stedet for til venstre i et symfoniorkester – eller for saks skyld speilvender hele orkesteret har musikken samme betydning. Om mannen bak miksen har hatt en dårlig dag og spredd hele trommesettet ut over til begge sider, er også musikken den samme. Om Sting sin stemme er skviset ut over hele lydbildet forstår jeg hva han synger. Osv.osv… 

Men så klart; en opplevelse av akustikk og ulike lydkilders plassering bidrar til spenning – en form for realisme – som jeg jo ikke opplever om lydopptaket gjort i mono. Harmoniske informasjon, dynamikk er nødvendige komponenter; «plassering» er krydder. Om det er lyden i et filmopptak som kimer i øreklokkene stiller selvsagt tingene seg noe annerledes.

Graden av oppløsningen er skyhøyt mye bedre enn det jeg har hatt på ørene av hodetelefoner i denne prisklassen. PRO4S overgår studiomonitorene jeg har stående og et par av de mest kostbare hodetelefoner jeg har prøvd er ikke på samme nivå som det PRO4S er.  Et fenomen (et halvt et…) som muligens hører hjemme under denne rubrikken er reproduksjonen av lydimpulser som ikke er regulære; ala kneppet på en gitarstreng, en fiolinbue i øyeblikket like før vi strengen klinge, lyden av blass luft like før tonen klinger i pipen på et kirkeorgel.  At slik «støy» har musikalsk betydning er for så vidt innlysende, da denne bidrar til å skille det ene instrumentet fra det andre. Jo høyere «oppløsning» - desto lettere er det for meg å kjenne igjen instrumenter, gruppe av instrument, om de er mange eller få som spiller på en og samme gang osv.  Min fornemmelse av «masse»- eks. «antall» strykeinstrumenter i et symfoniorkester – er blant annet avhengig av en viss grad av oppløsning. Prøv å «telle» instrumenter i et Wagner orkester, når lyden triller ut av en transistorradio. Også på dette punkt har PRO4S svært gode kvaliteter.

Frekvensrespons

I hodetelefoner myntet på profesjonelt bruk er som regel frekvensresponsen ingen ting å si på. Rett som en strek med andre ord. Dersom du ønsker noen dB ekstra i bassområdet må du heller kjøpe deg et par «Dr.et-eller-annet» Er målet og få en realistisk fremstilling av instrumenter i det helt nederst frekvensområde – holder du en knapp på PRO4S. 

Jevn frekvensrespons kan muligens være et audiofilt mantra. Slik har det vært for meg, for mange og over fryktelig mange år. Om man velger å gi dette mantraet øverste plass på alle lister kan det hende at man blir sittende igjen med en hel masse «god lyd». Men kanskje det også er det hele. Hvordan et sett hodetelefoner reproduserer harmonisk informasjon – hvordan informasjonen er skrudd sammen – betyr kanskje mer.

Klang

Dersom jeg vandrer mellom bar og bord på Jazzklubben varierer som regel volumet i bassen i et bankandes kjør. Nå er det ikke for volumets skyld at jeg har lagt turen dit. Jeg har blant annet dratt meg ut av sofaen fordi instrumentene – på nært hold – gir meg flere meningsfulle musikkopplevelser. Om bassisten står til høyre eller til venstre på gulvet, om akustikken er rimelig skral så er det blant annet klangen fra bassen som gir meg gåsehud. Det finnes uendelig mange måter og forklare hva «klang» er for noe; toners spektrum, harmonisk gestalt, frekvenskomponenters vel og ve er bare et par eksempler.

Poenget i denne sammenheng er at klang har stor betydning for om jeg kjenner igjen et instrument (som det instrumentet det faktisk er) eller ikke. Nå kan jo det å «kjenne igjen» instrumenter virke vel elementært. Men på Jazzklubben lærte jeg en gang hvordan en akustisk bass lyder, og det er denne bassen jeg ønsker å kjenne igjen når lyden reproduseres i min egen hodetelefon. Om harmonisk informasjon har blitt skikkelig stokket rundt på veien fra mikrofon til mine trommehinner bruker jeg fryktelig mye energi bare for å forstå at det en akustisk basse jeg hører, og ikke lyden fra 4x12 tommere i et middelmådig høyttalerkabinett. Om jeg ikke kjenner igjen en gammel kompis når han kommer gående på gaten mot meg vil jeg rent erfaringsmessig bruke uforholdsmessig mye tid bare for at vi skal få i gang samtalen. Helst går jeg over på motsatt side av gaten for å unngå hele greien. Samme er det for så vidt med lyden fra et HiFi-anlegg - vi slår det av når lyden blir plagsomt dårlig, og vi har problemer med å kjenne igjen instrumenter vi ellers har et god forhold til. Hva har dette så med PRO4S å gjøre? Jo, en god porsjon autentisk klang får meg til å glemme at jeg i det hele tatt har hodetelefoner på ørene..   

Her begrenser vi oss til å si at klang er det som i hovedsak skal til for at jeg kjenner igjen et instrument 

Det er stort sett på klang, og hvis KOSS PRO4S skal gi meg noe mening – så må jeg være i stand til å kunne kjenne igjen hvilke instrument som leder an i løypen. «Kjenne igjen» en helt særegen klang at vi er i stand til å kjenne dem igjen; identifisere dem. Og vi behøver vel ikke å si at dette er viktig for vår opplevelse av musikk. Forskjellen mellom en hodetelefon og en annen – en vesentlig forskjell - er hvordan de trakterer «overleveringen» av forholdvis kompleks harmonisk informasjon. I den grad PRO4S takler oppgaven vil jeg kunne fornemmer at hver enkelt tone har en form for «kropp»; og instrumentene får en «påtagelig» karakter. Her kunne vi ha forklart fenomenet ved hente frem ulike rubrikker;  Klang, harmonisk gestalt, toners spektrum, frekvenskomponentenes vel og ve…osv. Vi henter opp temaene annet sted – vi nøyer vi oss med og si at PRO4S gjør det enkelt for meg å kjenne igjen (!) ulike instrumenter. Dette kan jo høres vel elementært ut? Vel, lyden fra en transistorradio forteller meg gjerne noe om en «melodi» men er mindre god på å formidle hvilke musikkinstrumenter som er i aktivitet – i alle fall om instrumentene hører hjemme i samme gruppe. Beatles sine melodier oppfatter jeg, men jeg forstår ikke kvidderet av «Turangalila». Dårlig lyd i et par hodetelefoner gjør det vanskelig for meg – eller tungvint – å trekke ut en porsjon musikalsk mening i ståket av lydlige signaler. De musikalske poengene står derimot i kø med PRO4S over ørene. Hva PRO4S gjør er å gestalte det ene musikkinstrumenter slik at jeg klarer og skille det fra et annet. PRO4S reproduserer harmonisk informasjon, bygger opp klangen som er særegent for hvert bidige instrument på en slik måte at musikken blir lett tilgjengelig. Lyd, klang mening, vurdering, opplevelse osv…kort og godt; PRO4S gir meg musikk!      

Transientresponsen er verdt å nevne. Denne ligger enkelt og greit ikke tilbake for stort sett det jeg har hørt av dynamiske hodetelefoner. Enten de nå er billigere eller dyrere. Kort sagt; imponerende!

PRO4S spiller øredøvende høyt. Planlegger du sonisk selvmord ligger tingene til rette for kort prosess. Musikalske hendelser som lirker akkurat over høreterskelen er imponerende detaljert. Veien fra «p» til «f»  - når  partituret tilsier at volumet skal økes forholdsvis langsomt gradvis ( crescendo)  - mangler i mine ører noe dramatikk. Her får jeg noe mer igjen med gode gamle PROAA på ørene. Dramatikken er relevant når symfoniorkesteret snurrer på tallerkenen.  Mindre viktig når hode-skallerne tar over showet. Vi snakket altså om en type «dramatikk» som er relevant innenfor den klassiske genren - ikke om den mer håndfaste dynamikken rock, metal osv. krever. Pro4S fikser det siste med glans.

Alt i alt

Med PORTA PRO viste KOSS at det var mulig og få god lyd til forsvinnende få kroner – den er vel allerede for et ikon å regne. PRO4S ligger mye i samme løypen; i forhold til pris er generell kvalitet usedvanlig god. Om den etter hvert får status som ikon så må det være i en bransje hvor profesjonelle behov dominerer. Gutta i marken – som gjør opptak der og da – vil favne om PPO4s som om det skulle ha vært den hardeste pakken fra julenissen. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at disse gutta vil få maksimalt ut av vær eneste bidige krone de betaler. Jeg kan faktisk ikke se at det finnes et godt alternativ i denne prisklassen… Stå på folkens; lag musikk og lev livet!

Ergonomien meget god. Byggekvaliteten og materialer er god. Lyden – som for mange er det viktigste – er på et generelt høyt nivå. På enkelte (viktige) parametere – som oppløsning og klang – er denne fullt på høyde med en del toppmodeller fra andre produsenter. Om film står på menyen så grøsser du neste gang en Zzzzombie sniker seg inn bakfra. Eller 20 av disse grønne kjøtthodene åpner armene for å gi deg en klem.

For egen del har PRO4s fått frem den glade gutten i meg. Kremmeren og lydfreaken likeså. Det er lett og undervurdere PRO4s av en enkel grunn; lav pris. Må vi nødvendigvis ta 10-gangen for å få tingene til å henge sammen?  Jeg tenker som så; «Toppmodeller er nå toppmodeller…».

Nicolay (16) sa de slik; «Disse hodetelefonene gir meg de tonene jeg liker å høre på!». Jeg kommer i grunnen ikke på noe bedre måte og si det på….

(Tester kommer; Pro4AA “Gammel traver – fremdeles i live?»,  SP540 «Sivilvarianten av Pro4»,  Il200K «Glup in-ear!», Il150K «Ja takk! Men skal være I øret…». SP950 (elektrostater) «Elektrostatiske hodetelefoner – alltid overlegen»).  

Importør: TUVA Scandinavia

Pris 1.399,-

Kommer med veske og et stk. kabel (spiraltype)