Oppseilingen til denne testen startet egentlig en torsdagskveld i slutten av mars. Kvelden i forveien hadde Audun og Simen fra Mono AS hatt en seanse med Sonus Faber hos Bergen Musikkhandel, og denne kvelden hadde de presentert Sonus Faber Amati Futura hos Roald i Renaissance Audio. Roald pleier å få det meste til å låte bra i sitt lokale på Støletorget, og denne kvelden låt det fantastisk.
Og det var på hjemveien fra Støletorget til Sydneshaugen hele denne intensive Sonus Faber sekvensen ble avrundet ved at det tikket inn en mail på mobilen om at Sonus Faber lanserte en helt ny høyttalerserie. Sånn cirka i det jeg passerte kjøttbasaren, og av den grunn vandret noe uvørent og uoppmerksomt over torget – oppslukt av å få med meg de vesentligste detaljene i denne serien. Og det må innrømmes at min aller første tanke da jeg så de fargeglade bildene på den svært beskjedne mobilskjermen var noe i nærheten av – nei og nei, hva er det Sonus Faber har funnet på ….
Nærmere studier av bildene i ettertid avslørte at det var en tilsynelatende flott detaljering og materialbruk. Og ideen om utskiftbare sidepaneler i et utall ulike farger vokste på meg, til jeg innså at jeg bare var nødt til å teste disse. Særlig siden siste dagers hendelser hadde fått meg i en skikkelig Sonus Faber Modus.
En henvendelse til Audun var oppløftende – han kunne ha et testsett tilgjengelig allerede kort tid etter påske. Ingen ting er som å teste upløyd mark. Det gjensto bare å velge mellom et par stativhøyttalere til rundt 10k, og gulvmodellene til 22k. Jeg er veldig i stativmodus for tiden, så valget falt på stativhøyttaleren Chameleon B.
Sonus Faber Chameleon B
Franco Serblin var en legende i Sonus Faber. Han grunnla Sonus Faber, og startet sin karriere som høyttalerdesigner med den svært ukonvensjonelle høyttaleren Snail Project, som dannet grunnlaget for den noe mer konvensjonelle Parva – en av de første høyttalerne i sitt slag som benyttet Kevlar membran. Serblin døde i 2013, 73 år gammel.
Etter Franco Serblin har et yngre designteam tatt over, og de har allerede rukket å sette spor etter seg. Paolo Tezzon er lyddesigneren, mens Livio Cucuzza tar seg det industrielle designet. Og det er klare endringer å spore innen begge disse sjangrene. De nye modellene fra Sonus Faber har en klart mer åpen og nøytral karakter enn det Serblin sine konstruksjoner var kjent for. Og det er helt klart også nye linjer å spore, noe vår modell Chameleon B er et eksempel på. Men hva med lyden, skiller den seg også ut fra eldre tiders rødvinsinspirerte modeller fra Sonus Faber? Det kommer vi tilbake til.
Denne nye serien vil på sett og vis erstatte den nettopp utgåtte Sonus Faber Toy som ble lansert i 2008. Men mens designet til Toy bygger sterkt på Sonus Faber sine tradisjoner fra tidligere serier – ikke minst Concerto og Concertino med sine karakteristiske klassiske SF-look og flotte stativer, har Sonus Faber gått nye veier med Chameleon. Men likevel er det et klart slektskap i disse nye modellene, som også er håndlagde ved fabrikken i Vicenza sånn omtrent midtveis mellom Venezia og Verona. Materialbruk med skinn som dominerende materiale, og flott håndverk med utsøkte detaljer finner vi også på Chameleon B. Og trapesformen med den sterkt tiltede fronten er selvfølgelig en gammel kjenning fra eldre modeller, selv om den her er reinkarnert i et helt nytt visuelt uttrykk. Litt som Miles Davis i hans mange nyskapninger av Jazzen, men der han alltid tar med seg historien. Mer om Miles senere.
Den skinntrukne delen av kabinettet danner en sammenhengene omramning i front / topp / bakside, med flott avrundede detaljer og høy finish. På hver side finner vi det kanskje mest oppsiktsvekkende elementet i konstruksjonen. Her er det sidepaneler som er akustisk frakoblet kabinettet, og som enkelt kan erstattes av et annet panel i en annen farge.
Det er hele ni farger å velge mellom, og hvis du blir lei av den fargen du har valgt, eller du ønsker å overraske kona med nytt interiør når hun kommer hjem fra en tjenestereise til Brussel, kan du bare kjøpe en nytt sett til en relativt overkommelig pris. En fiks detalj er forresten at Sonus Faber logoen er plassert symmetrisk både ved front og bakside, noe som gjør at du kan velge om du vil la den utsparingen som også fungerer som håndtak til sidepanelet vende forover eller bakover. Testhøyttaleren var ellers utført med grå sidepanel – et fornuftig og tiltalende valg som gjør at høyttalerne passer inn de fleste plassene uten å rope visuelt til deg.
Den neste overraskelsen i designet er plassering av refleksporten. Den er plassert i bunn av høyttaleren, noe som automatisk får alarmklokkene til å ringe for mulig akustisk konflikt med stativene. Jeg trodde en stund at det var meningen at de skulle kombineres med spesialstativer fra Sonus Faber, der det var satt av åpninger under bassportene. Helt til jeg ble klar over at det er en slags integrert hestesko rundt bassportene som sikrer at bassen får flyte fritt ut av høyttaleren uten å strande i topplaten på stativet, eller i benken de er plassert på.
Chameleon B er en toveis bassreflekskonstruksjon. I toppen befinner deg seg en egendesignet 29mm soft-dome. Denne har selskap av en 150mm mellomtone- og bass. Delefrekvensen mellom disse skjer ved 2.500Hz. Oppgitt frekvensgang er 50 - 25.000 Hz. Den har en for stativhøyttaler ganske middels følsomhet på 87 dB.
Testoppsett.
Under testen av Sonus Faber Chameleon B ble disse komponentene benyttet:
Kilde:
- Rega RP1 – RB101 – Ortofon M2 Bronze
- Thorens TD160B MkII – Hadcock GH-228 arm – Sonus Faber Blue Gold
- Denon DCD-2000AE
Forsterkere:
- Linn Kolektor (forforsterker)
- Linn LK100
- Naim UnitiQute 2
- NAD 3020
- Quad QII-Integrated
Subwoofere
- Linn Sizmik 10.25
- Xavian Basso
Importør opplyste om at høyttalerne var spilt på mellom 20 og 40 timer, og at de derfor burde være innspilte. Mitt inntrykk var at det likevel var en positiv utvikling en stund videre i testperioden, kanskje frem mot totalt 80 timer.
Denne gangen har jeg valgt å ta med et veldig grundig avsnitt om en stor del av de lytteopplevelsene jeg hadde med testobjektet. En del av innholdet her handler kanskje like mye om musikk som om testobjektet, så de av dere som ønsker å gå litt mer direkte til den noe mer konkluderende avdelingen, vil kanskje ønske å hoppe direkte til neste hovedavsnitt. Er du derimot interessert i å lese om de musikalske opplevelsene som ligger til grunn for konklusjonen, er du hjertelig velkommen på denne musikalske reisen.
Den største delen av testperioden ble det spilt vinyl, men det også spilt en god del på Spotify og CD/SACD.
Naim UnitiQute 2
Denne praktfulle integrerte forsterkeren med DAC og streaming ble en slags hovedmakker til Chameleon B under testen. Hvis du vil ha ende flere inntrykk av Chameleon B kan du gå inn og lese testen av unitiQute her.
VI starter med lytting via Spotify Connect på UnitiQUte 2, som tidvis låter så bra at det er veldig lett å glemme at det dreier seg om en lossy komprimering.
Vi starter med duoen Ole Paus og Ketil Bjørnstad. Det helt ferske albumet Frolandia spilte veldig bra, men enda bedre figur gjorde Kildens Bredd som er innspilt på Baroniet i Rosendal. Lyden avspilt på testoppsettet er fantastisk ikke minst stemmen til Ole Paus på denne nytolkingen av gamle nasjonalromantiske sanger.
Susanne Lundeng sitt kanskje beste album Nattevåk blir gjengitt med en utrolig dynamikk. Det er også en fantastisk transparens og et tydelig perspektiv. Solveig Slettahjell sitt album Silver gjengis praktfullt og hudløst. Dette kan kalles HiFI-musikk i den positive betydningen, og avspilles jevnlig under demoer på en av Bergens HiFi-butikker.
Vi avslutter den generelle Spotifyavdelingen med litt klassisk. Rega e iRagzzi har slaget et spennende album som heter Grieg Unheard, der en håndfull av Norges beste tenorer fremfører heftige tolkinger av Grieg sine sanger. Innspillingen gjengis generelt med stor dybde. Sangen Jeg Elsker Deg har en fantastisk pianogjengivelse. Men jeg savner litt kropp i vokalen. På sangen Eit Syn har jeg notert at det er mye luft rundt vokalen.
Miles Davis på Chameleon B
Tiden er inne for å la Miles Davis hilse på disse høyttalerne, siden jeg innledningsvis refererte til hans historiske perspektiv i sin nyskaping. Og hva er vel da mer naturlig enn å starte med det albumet som feilaktig(!) blir sett på som det mest nyskapende av dem alle. Kind Of Blue er et veldig bra album, også når det gjelder lydkvalitet. Men akkurat her var det noe som ikke stemte 100%. Gjengivelsen av dette albumet via Spotify hadde en liten hardhet i toppen.
En annen milepel fra en helt annen epoke et kvart århundre senere er Tutu, albumet som gjorde at Miles ble ganske allment tilgjengelig for et langt større publikum enn han hadde hatt tidligere – utviklet i sterkt samarbeid med Marcus Miller. Tutu gjengis svært dynamisk. Den dypest bassen savnes litt på dette albumet når Chameleon B spiller uten sub. Gjentatt avspilling med assistanse av subwooferen Xavian Basso endrer selvfølgelig på det. Jeg har ellers notert meg at det er en utrolig god formidling av atmosfæren i Portia – albumets desiderte høydepunkt, og kanskje Miles Davis sin aller beste låt på 80-tallet.
Og mens vi først er på 80-tallet, trekkes et av hans aller beste album noen sinne frem i Spotify. We Want Miles er et liveopptak fra begynnelsen av 80-tallet, fra en av de første konsertene Miles avholdt siden hans katastrofale tørke i andre halvdel av 70-tallet. Dette albumet er for MD sitt vedkommende preget av to forhold – han var rent teknisk på noe i nærheten av et absolutt lavmål, etter hans 5 år lange fravær fra musikk. Og rent musikalsk er han helt på topp, preget av en spilleglede som overgår det meste.
Lyden på albumet har jeg fra før verdsatt som veldig dynamisk, men avspilt på kombinasjonen UnitiQute 2 og Sonus Faber Chameleon B overgår det alt jeg har hørt tidligere av dette albumet. På åpningslåten Jean Pierre har jeg bare notert «fantastisk!». Back Seat Betty imponerer like mye – forsetet blir aldri det samme etter dette. Noe av det mest intravenøse jeg har opplevd av musikk, til tross for åpenbar (analog) overstyring i toppene av opptaket. Fast Track er enda en stor opplevelse, til tross for at det også her er big-time overstyring i opptaket – særlig i de heftigste bassområdene, hvor Marcus Miller spiller noen oktaver under normalen. Ellers en utrolig solo av Miles Davis.
My Man`s Gone Nower albumets desiderte høydepunkt, og er egentlig hentet fra albumet Porgy and Bess fra andre halvdel av 50-tallet. Stemningen settes allerede i introen, når en eller annen utbryter «Yeah, man!». Miles Davis spiller som sagt musikalsk sett på sitt aller beste her, til tross for en halvrusten teknikk. Og det har når sant skal sies ikke vært øvelsen teknikk som har vært det som har vært det mest interessante med Miles Davis. Og Bill Evans spiller en imponerende bra Solo, og demonstrerer at han musikalsk kanskje er på høyde med sin navnebror som var med på å udødeliggjøre KoB. Resten av albumet bare lyttet jeg til uten å ta notater – bortimot paralysert.
V
i må en liten tur tilbake på 70-tallet før vi forlater Miles Davis – det som mange mener er det mest krevende tiåret i Miles davis sin musikk. Vi starter med Live at Fillmore East, innspilt i mars 1970 like før Bitches Brew ble utgitt (må ikke forveksles med opptaket Black Beauty litt senere i 1970 på samme sted). Dette er et veldig krevende album lydmessig, og avspillingen på Chameleon B er ingen unntak. Og åpningssporert Directions er det andre høyttalere som har fått til bedre. Men jeg har likevel notert meg at Spanish Key gjengis med et veldig bra rytmisk driv.
Siste Miles-album er Cellar Door Sessions, live opptak som strakk seg over en uke i slutten av 1970, hvor Keith Jarrett er med, og hvor Jan Garbarek er tilstede blant publikum på noen av konsertene. Jeg blir sittende paralysert og lytte til den ekstreme nærheten på Yesternow. Dette oppsettet har gitt denne live-boksen et nytt liv.
Vinyl
Tid for å skifte over til en bolk med analog lyd før vi forsøke å trekke opp noen sammenfattende og konkluderende linjer.
Vi starter med Rega RP1, ganske kraftig oppgradert med en Ortofon 2M Bronze.
Litt gammel Santana innledningsvis, der Maraton fra Santana utgitt i 1979 i mine ører markerer avslutningen av en stor periode. Dette albumet var starten på en permanent nedtur – Santana ble rammet av noe av den samme forflatningen som skjedde med Chicago, og det omtrent samtidig. Men siden dette egentlig handler om lyden har jeg notert at det låter friskt, men en anelse hardt. På albumet med Carlos Santana og Buddy Miles fra 7 år tidligere er det en overraskende åpen og dynamisk lyd til å være denne type konsertopptak. HiFi på rockekonserter er sjelden vare.
VI tar en tur innom Simply Red sitt debutalbum Picture Book fra `85, som gjengis med et enormt rytmisk driv. Låten Sad Old Red har en fantastisk åpen lyd, og med en flott bass i åpningen.
Paul McCartney sin Peace of Pipes avspilles også veldig åpent og dynamisk. Gjennomgående veldig bra lyd på hele LPen – transparent og dynamisk.
Christine McVie fra Fleetwod Mac har også utgitt soloalbum, selv om hun kanskje ikke burde gjort det. Hun var en veldig bra bidragsyter i FM, både som vokalist og låtskriver. Men var litt avhengig av resten av gjengen for å få frem magi i musikken. Her er musikken uinspirerende, og det er lyden også. Og selv Sonus Faber Chameleon B greier ikke å blåse liv i den.
Linda Ronstadt trengs derimot ikke blåses liv i på albumet Living in the USA. Kan det være fordi albumet er mikset med Aural exciter? Høydepunktet All that You Dream er en gammel Little Feat låt, som hun også har foreviget på plate sammen med dem. Veldig flott lyd og fremførelse, og kreativt arrangement med Steel-gitar. Og den gamle klassikeren Love Me Tender utføres i beste utførelse jeg noen sinne har hørt.
Vi bytter platespiller, til Thorens TD160B MkII, med Hadcock
Gammel Dire Straits har bra lyd, og både Communiquè, Making Movies og Love over Gold spilles krispt, åpent og detaljert.
Vi skifter til gammel Simon & Garfunkel. Denne duoen sin gjenforening i Central Park høsten 1981 er legendarisk. Mrs. Robinson blir gjengitt med stor bredde, mens Homeward Bound avspilles vakkert, med godt perspektiv. Låten America gjengis litt mer midt på treet, og er har dessuten litt for lavt tempo her etter min smak. April Come She Will er en vanvittig låt som verden ville vært et fattigere sted uten, og her får vi et flott perspektiv med på kjøpet.
Wake Up Litte Susan gjengis veldig transparent, mens jeg på Still Crazy … har notert «åpen lyd, god bredde, vakkert med nesten spooky perspektiv. Og flott dynamikk. American Tune har også god dynamikk i en lavmælt låt, og Late In the Evening imponerer med stort rytmisk driv.
Drøyt fem år etter konserten i Central Park ga Paul Simon ut Graceland, og dette albumet ble praktfullt gjengitt på testoppsetet. You Can call Me Al ble gjengitt åpnet, rytmisk og punchy, mens Under African Skies var vakker og veloppløst. Homeless imponerte stort med god dybde.
En runde med Beatles sitt White album ga en opplevelse av crisp gjengivelse.
En av de kanskje mest instruktive albumene var det svenske albumet Big Blues Band fra 1972. Her ble høyttalernes både styrker og begrensninger veldig tydelige. Førsteinntrykket vil jeg karakterisere som «jawdropping», i mangel av et like godt norsk uttrykk. Hudløst storband er en sjelsettende opplevelse. Og samtidig savnes noe varme, som andre høyttalere kan levere langt mer av.
Berget Det Blå er et av Ketil Bjørnstad sine aller første album, og kanskje det aller beste i en rekke av glimerende album. Lyd har en fremragende åpenhet, men fremdeles er lyden litt i tynneste laget, og Sonus Faber Chaemeleon B er tross alt ikke i stand til å endre på denne klangfargen, snarere tvert imot.
Lyden av Sonus Faber Chameleon B.
Har du lest gjennom hele den musikalske reiseberetningen vil du sikkert allerede ane hvilken retning dette bærer. Sonus Faber Chameleon er et dynamisk fyrverkeri av en høyttaler. Den har tidvis gitt meg dynamiske og rytmiske opplevelser som jeg knapt har opplevd tidligere på de samme platene. I hvert fall med høyttalere i denne prisklassen. Høydepunktet var unektelig på Miles Davis sin We Want Miles, der jeg ble sittende trollbundet og lytte gjennom hele albumet som jeg egentlig bare skulle ta en svipptur innom for å lodde stemningen. Og disse dynamiske egenskapene til høyttaleren er ganske uendret uavhengig av hvilken elektronikk det spilles på, selv om det er andre egenskaper som endres avhengig av forsterkervalg. Mer om det senere. Derimot er det en helt klar tendens til at platespillerkomboen Rega RP1 / Ortofon 2M Bronze fremhever mikrodynamikken i større grad enn det Thorens TD160B Mk2 med armen Hadcock og pickupen Sonus Blue Gold prester. Og her tillegger jeg pickup det største ansvaret.
Og det er ikke bare mikrodynamikk som er fremragende på Sonus Faber Chameleon B. Perspektiv og dybdegjengivelse er veldig bra. Og åpenhet er også en av de sterke sidene. Det er kanskje få andre høyttalere jeg har testet der begrepet hudløst har dukket opp like ofte i mitt hode og mitt tastatur.
Så er det likevel slik at få trær vokser inn i himmelen, i hvert fall ikke trær med en prislapp på rundt ti tusen for paret. Og begrensningen til Sonus Faber Chameleon B ligger unektelig i øvelsen klangbalanse.
Vi kan starte i de dypere oktavene. Med en oppgitt frekvensgang som ruller av rundt 50hz er dette ganske midt på treet for en relativt kompakt stativhøyttaler. Rent subjektivt fikk jeg inntrykk av at den i tillegg er noe forsiktig også i frekvensområdene litt høyere i bassområdet. Og likevel var ikke mangel på ekte dypbass et stort tema for meg i lytteperioden. Jeg brukte Chameleon B både med- og uten ekstern subwoofer, og rent bortsett fra at enkelte innspillinger satte stor pris på en sub, hadde jeg ingen særlige savn i bassområdet. Jeg kunne fint ha levd med disse høyttalerne uten subwoofer, selv i et hovedoppsett, dersom jeg ellers hadde landet på et par Chameleon B. Og så må det sies at jeg, i motsetning til enkelte andre medlemmer av redaksjonen i Audiophile.no ikke er veldig opptatt av dyp bass.
Men også lengre opp i frekvensområdene er det noen begrensninger. Eller kanskje rettere mangel på begrensninger, for toppen av frekvensområdet stikker seg litt frem her. Og det er kombinasjonen av en litt fremtredende diskant og noe manglende kropp og varme som i noen sammenhenger gjør seg gjeldende. Hvilken betydning dette får, er avhengig av hvilke innspillinger den får servert. Det ble litt tydelig på albumet Big Blues Band, hvor en ellers glitrende gjengivelse ble begrenset av et litt kaldt lydbilde. Men det er også veldig avhengig av hvilke komponenter høyttalerne ble satt i spann med.
Dette har altså med the old devil called matching. Og veldig tydelig denne gangen var det at Ortofon 2M Bronze har noen egenskaper som gjør at de på enkelte innspillinger kan bli litt for mye Møllers Tran. For både 2M Bronze og Chameleon B har egenskaper som drar i samme retning, både hva angår mikrodynamikk og klangbalanse. Derfor er jeg veldig klar på at min gamle pickupflamme fra sent 70-tall – Sonus Blue Gold passer mye bedre. Og ja, jeg er sikker på at jeg ikke ble forført av navnelikheten med Sonus Faber. Med denne Pickupen satt i en ekstremlettverksarm fra Hadcock på en Thorens TD160B Mk2, var det vesentlig mindre utfordringer i øvre del av frekvensområdet, men uten at klangkarakteristikken forsvant.
Litt interessant var det også å registrerte hva som skjedde da Chameleon B ble tilkoblet et par rørforsterkere. En rimelig kinensisk Mengyue rørforsterker som Ole-Petter tok med på et redaksjonstreff ga umiddelbart et musikalsk og tiltalende inntrykk, og greide på et nesten magisk vis å nøytralisere de klangmessige tendensene til Chameleon B. Riktignok gikk det på åpenbar bekostning av detaljering.
Enda mer interessant var kombinasjonen av Quad sin nyklassiske Quad QII-Integrated, der det neppe var demping i diskanten som gjorde susen, men derimot en svært veloppløst, luftig og polert diskant gjorde at en tendensiøs diskantfokusering ikke ble negativt opplevd. Og når alle andre parametere er på plass, er dette en fantastisk spennende kombinasjon, selv om det selvfølgelig halter noe med en integrert forsterker som koster fem ganger mer enn høyttalerne.
Konklusjon.
Sonus Faber Chameleon B er en svært interessant høyttaler, som det er bortimot umulig å være likegyldig til. Jeg ble smellforelsket i design og finish, og forelskelsen avtok ikke gjennom en lang og grundig testperiode. Bare design og finish alene er verd prisen!
Heller ikke lyden av Chameleon B er det lett å være likegyldig til. Her har vi et strålende eksempel på at eplet kan falle svært langt fra Franco Serblin - her er det ikke mye rødvin ute og går. Eksplosiv dynamikk og stor åpenhet, kombinert med en klangbalanse som ikke er nøytral, kan lett gi delte oppfatninger. Det gjorde det også blant de av redaksjonens medlemmer som fikk prøvesmake, der Stig Arne syns de ble for lyse i klangen, mens jeg selv ble dypt fascinert av de dynamiske egenskapene og en tidvis hudløs gjengivelse.
Sonus Faber Chameleon B ble dypt savnet allerede fra første dag etter at testsettet forlot Sydneshaugen. Få høyttalere har satt like dype spor. Men det betyr ikke at ikke andre høyttalere i samme prisklasse kan spille like bra, men de er vanligvis svært annerledes. Jeg har enda til gode å høre noen i denne prisklassen som er like engasjerende som Chameleon B.
Chameleon B trenger litt større omtanke når det gjelder matching til øvrig utstyr og personlige preferanser enn mange av konkurrentene. Hvis den øvelsen blir ivaretatt, og du verdsetter en livlig og dynamisk høyttaler med utsøkt design og finish, er Sonus Faber Chameleon B en fantastisk spennende høyttaler!
Pris Chameleon B: 9.990,- pr. par
Pris ekstra sidepanel: 1.990,- pr. sett.
Takk til Mono AS for lån av Chameleon B
Oppdatering 01.01.2016:
Sonus Faber Chameleon B ble tildelt utmerelsen Årets stativhøyttaler av Audiophile.no den 31.12.2015.
Les mer om Sonus Faber som årets stativhøyttaler.
