av Stian Gårdsvoll, 13.desember 2004
Kristiansanderen Roar Moen er Patos' opphavsmann. Moen har fått svært god feedback fra både skribenter og marked - og det er ikke få som har et sett fra Patos stående hjemme.
Lyric 402 har fått tildels euforisk omtale i norsk hifipresse tidligere og jeg var veldig nysgjerrig på hva denne var god for. En nokså stor høyttaler med sine to 6,5" basser og Morel softdome-diskant. Det er en relativt stor kasse, godt over meteren høy og i meget konvensjonell form. Frekvensområdet er oppgitt fra 34Hz til 25kHz, men det er ikke gitt innenfor hvilke skranker dette er målt. Høyttalerne er på papiret relativt tungdreven med en effektivitet på 89 dB.
I en tid da forbrukerelektronikk i større og større grad er spissteknologi, med Apples eventyrlige suksess iPod, B&W anvender diamanter, JMLab tar i bruk beryllium (geigerteller er det ultimate tilbehør! :) ) og trådløse nett skal være innebygget i enhver boks er det interessant å se at en avansert hobbyprodusent (i denne sammenhengen) på Sørlandet er istand til å levere vellydende høyttalere til en rimelig penge.
Førsteinntrykket etter tilkobling til Hegel H1 integrert forsterker var ikke veldig godt. Diana Kralls glimrende "Girl in the other room" låt litt innesluttet og det var drag av "bokselyd". Men samtidig kunne den utvise en myk og luftig diskant - mykheten var i slående kontrast til min referanse, B&W Nautilus 803. Men mellomtonen manglet det mye på. Bassen var meget fyldig, dyp og høyttalerne måtte i mitt 25 kvm store lytterom flyttes 1m ut fra tilstøtende vegger for å gi en mer korrekt mengde bass. Her er det rikelige muligheter for bassfetisjistene! Det bør dog påpekes at selv om en plassering nærmere vegg/hjørner gir mer bass taper man også en god del på perspektiv og timing, etter min erfaring.
Av og til skal man stoppe opp og ta to trinn tilbake. Og gjerne ta en kikk på prislappen. I første lytterunde hadde jeg B&W 703 friskt i minne og hadde sammenlignet med denne. Men den koster 10 000 kroner mer! Men fortsatt klarte jeg ikke å få triojazzen til å sitte helt. Det ble litt for bløtt i bunn og det låt noe innesluttet. Kanskje var det feil musikkvalg for denne høyttaleren?
Det var det indeed. Jeg la inn Best of the Police i spilleren og fikk bakoversveis! Bassen var feit og deilig, 80-tallsspillingen til Sting fikk et helt annet preg. Her var det fundament, fete rytmer og trøkk. Vokalen var meget behagelig og det låt rett og slett fryktelig bra. Neste ut var REM. Akkurat samme inntrykk her. Det låt stort, fyldig og det svingte av musikken. Morofaktor!
4 timer senere "våkner" jeg av at min samboerske holder seg for ørene og sparker i sofaen. AC/DC står på på avsindig høyt volum og det vræles "Back in Black" fra Patosene. Timene hadde gått, jeg hadde vært innom en 20-talls plater og ørets økende toleranse for høyere volum var godt anvendt...
Igjen; Patos Lyric 402 har noen ikke helt perfekte sider. Øvre mellomtone drukner litt når man spiller bassintensiv musikk og det er antydniger til noe bokselyd. Videre må de plasseres et stykke ut i rommet. Men er din musikksmak i retning av pop og rock er dette en høyttaler som vil formidle uendelig mye musikkglede for en relativt rimelig penge. Bare 12000 kroner må du ut med for denne høyttaleren! Den hadde ikke fått 100 poeng av 100 mulige om vi hadde hatt en skala, men den tildeles herved audiophile.nos eksklusive BestBuy-merke. For dette er stor musikkglede med liten prislapp!
Takk til TonArt for velvillig utlån av testobjekt!
