John Dawson Winter III ble født i februar 1944 i Baumont, langt sørvest i Texas, nær både havet og grensa over til Louisiana. Han ble født som albino, teknisk sett nær blind, og med diverse helsemessige følger, som ville sette sine spor i hans karriere. Han ble tidlig engasjert i musikk, spilte både blåsere og strengeinstrumenter, før han fant gitaren, og hans kurs ble staket ut. Svært tidlig ble hans talenter åpenbare, og han dro med seg lillebror Edgar på keyboard da sistnevnte var kun 12 år, og var i gang for fullt allerede tidlig i tenårene, med spillejobber i massevis. I 1969, som 24-åring signerte han en gullkantet kontrakt med Columbia Records, og verden lå i prinsippet for hans føtter.

Men her begynte også problemene for alvor. Det var 70-tallet, og rockelivet var vel på sitt mest outrerte i denne perioden, så fristelsene sto i kø, og Johnny lot seg villig lede hele veien til herioinhelvetet. Han gjorde til tross for dette, gode utgivelser og fantastiske samarbeid med en rekke musikere, før det gikk helt av skaftet. Blant annet hadde han en periode som sidekick til Muddy Waters, han produserte Water’s albumer, og spilte gitar på skivene hans. Pluss skreik en god del, faktisk. Mot slutten av 70-tallet sto han uten platekontrakt, og med et temmelig uavklart forhold til dop generelt, samt et usikkert forhold til hvilken stilart han egentlig sto for, med både blues, jazz, rock og heavy på samvittigheten. Han var ikke akkurat ettertraktet blant plateselskapene, for å si det på den måten.

Men det var da Johnny Winter fant seg selv, og veien hjem, ved å endelig få kontrakt med entusiastselskapet Alligator Records under den visjonære Bruce Iglauer i Austin, Texas. All opplagret energi fant virkelig veien ut, da utgivelsen “Guitar Slinger” traff markedet som en torpedo i 1980. Om bluesen på dette tidspunkt manglet en fingerferdig gitarvillmann, så hadde de i sannhet funnet ham her! Albumet bærer sin tittel med all mulig selvsikkerhet, for det som slynges ut fra Winter’s lynraske fingre, er i sannhet et rent fyrverkeri....

It’s my life baby setter i gang galskapen, og setter samtidig standarden for denne utgivelsen. Winter låter som en fly forbanna trollmann, der han slynger sitt raseri ut over sin partner og bruker både gitarhals og mikrofon for å understreke raseriet. Dette swinger som bare pokker, and if that ain’t going to suit, you, honey, you can take off with the bees!

Dont’ take advantage of me er en anelse mer moderat i stilen, men også denne viser en Johnny Winter i full fyr, en nokså funky versjon av denne låta, samtidig milevis foran en hver annen versjon jeg har hørt i form og villskap. Bemerk ellers Johnny B. Gayden’s effektive og funky basspill her; det bidrar absolutt til denne låtas herlige driv.

Iodine in my coffee er i utgangspunktet en noe mer standard 12-takter fra Muddy Waters på 1950-tallet, men Winter gjør også denne låta til sin på drivende vis. Munnspill og slidegitar driver låta fremover, og fortsatt er Winter ganske så fornbanna på nok et ondt kvinnemenneske, og det ligger åpenbart mye energi i dette temaet. Vanvittig mye mer trøkk enn originalen, såpass kan vi si uten å overdrive.

Trick bag er en funky låt med opphav hos Sam Mayers, hans versjon er kun en blek skygge av Winter’s drivende, rasende funkblues. Jeg har også sansen for Buddy Guy’s mer nyanserte variant, mens Winter gjør det han kan best, nemlig å øse ut sitt enorme uttrykksbehov uten nevneverdige hemninger. Låta gis ekstra dynamikk med en solid blåserrekke, mens Winter på sin side gjør en, etter denne skivas standard, en svært så behersket solo.

Mad dog, igjen går Winter fullstendig bananas over en standard 12-takter, med et helt vanvittig gitarspill, akkompagnert av “miscellanious screaming” som Muddy Waters en gang beskrev hans vokale eksesser som. Igjen bygger bassisten godt oppunder Winter’s fyrverkeri, og låta er en av de mest drivende og grenseløse på skiva, og akkurat det sier ikke helt lite!

Boot hill setter i gang side 2 på LP-utgivelsen, og det er ikke akkurat noen forsiktig start på en LP-side. Det er ikke tilfeldig at heavyfolket digger denne Winter-skiva, det er et sånt skyv og et driv over Winter’s versjon av denne låta, som man vanligvis kun finner hos heavy-rockerne, og gitareksessene er helt hinsides! Selv ikke Stevie Ray Vaughan’s verjon er i nærheten av dette eksplosive materialet!

I smell trouble har sitt utgangspunkt hos Ike & Tina Turner, og er i sin form en seig, fullblods blueslåt, og selv om også Winter tar ned tempoet, så er det full fyr så vel vokalen som i gitarspillet også her. Her er vel ikke nødvendigvis Winter’s versjon bedre enn verken Turner’s eller Buddy Guy’s, men den energien han formidler er uansett sinnssyk, og gjør også denne låta til et bål av kraft og intensitet.

Lights out er skrevet av Dr. John, og er en rytmisk sterk uptempo låt, egentlig en real rock’n roller som flytter føttene på de aller fleste. Har du lyst til å svette litt på dansegulvet er dette låta du velger! Dette swinger så det gjør vondt, og da kosær vi vårs!

Kiss tomorrow goodbye er noe så sjeldent som en real “tryckare” fra Winter, og etter den voldsomme energiutladningen i foregående låt, er dette nøyaktig hva skiva behøver akkurat der. Den skaper en deilig kontrast til all villskapen, og viser at Johnny Winter også behersker det noe mer sarte og inderlige når det behøves. En nydelig, nedpå låt, opprinnelig skrevet av 50-talls artisten Al Reed.

CD-utgaven (og Spotify) har av uforklarlige årsaker byttet ut ovenstående låt med “Nothing but the devil”, denne blir litt mer fyllstoff slik jeg ser det. En helt standard blues med munnspill og piano. For en som kun har hatt utgivelsen på LP siden den var ny, føler jeg denne låta egentlig tar ned helhetsinntrykket, dette til tross for at Winter også her leverer en helt sanseløs gitarsolo.

My soul avslutter skiva; nok en funky låt med kreativ taktsetting. Låta er faktisk skrevet av Etta James, og Winter stempler sitt eget uttrykk solid inn i også denne låta. Selve uttrykket er her relativt nedpå etter Johnny Winter-standard, men låta danser allikvel avgårde med godt driv og stor spilleglede. En verdig avslutning av en tour de force av dimensjoner!

Guitar slinger ble spilt inn i Red Label Recording Studio, Winnetka, Illinois, og produsert av Winter selv, samt Bruce Iglauer og Dick Shurman. Til tross for dette, er originalutgivelsen preget av ganske mager lyd, mens remixen som foreligger både på CD, LP og streaming har en fyldigere og noe mørkere avstemming.

Utgivelsen ble Grammy-nominert, noe som også gjaldt oppfølgeren “Serious Business”. Den tredje skiva han ga ut for Alligator het 3rd Degree, også denne en sterk utgivelse. Deretter ble han igjen overtalt til å gå over til et større selskap, og selv om han kom med gode utgivelser også senere, kom ingen opp imot fyrverkeriet på dagens omtalte utgivelse.

Johnny Winter døde på sitt hotellrom i Zürich i juli 2014 mens han var på turné. Han etterlot seg sin kone og en datter.