Han var dedikert som få, og som 20-åring satte han kursen for det store eventyret, og valgte seg Chicago som utgangspunkt. Det gikk sånn passe. Han levde fra hånd til munn i byens bakgater midt på 1950-tallet, fikk en og annen spillejobb på små klubber innimellom. Etter en sen kvelds spillejobb uten betaling gikk han i gatene og lurte på hvordan han kunne skaffe seg mest mulig mat for den éne dollaren han hadde igjen, da han uten varsel ble trukket inn i en stor sedan. Der inne, i stummende mørke, sa en svær, mørk kar med dyp stemme til ham: “This is the Mud”. Buddy, skrekkslagen, trodde han sa noe i retning av “you gonna get mugged” (ranet), og Buddy som følte angst og sult krangle om oppmerksomheten, mistet siste rest av håp, der og da. Men stemmen insisterte: “This is the Mud!” Langsomt demret det for Buddy Guy at bilen han var trukket inn i, var eid av Muddy Waters, og at han nå ble presentert for “hans høyhet” selv. Waters hadde sett Guy opptre, og tilbød ham jobb uten videre seremoni, og verden snudde opp ned i løpet av noen svarte sekunder i Chacago’s mørke gater.

Allerede fra ung alder var Buddy Guy en inspirator for andre musikere, hans utagerende og kreative spillestil fant veien til andre aspirerende musikere, og har fortsatt gjøre det til denne dag. Jimi Hendrix, Stevie Ray Vaughan, Eric Clapton, hele Rolling Stones, ja, til og med relativt nylig avdøde Jeff Beck har åpent erklært Buddy Guy som en av sine sterkeste inspirasjonskilder. Det er med andre ord liten tvil om at den aldrende bluesmusiker har satt sine spor! Men karrieremessig var det heller middelmådig, til tross for flere sterke utgivelser både alene og med andre musikere, mest i lag med Junior Wells. Endeløse turneer og mengder av gjesteopptredener til tross, noe gjennomslag var det ikke snakk om for Buddy Guy. Ikke før 1991, da smalt det. Da var det 9 år siden navnet hans prydet en utgivelse, og han var temmelig sulten. På dette tidspunkt hadde Guy utviklet en scenepersonlighet jeg ikke har vært i nærheten av å oppleve verken før eller siden. Han er de fleste bluesmusikeres antitese; der en stor andel bluesutøvere i høyden strekker seg til et “thank you” før de gyver løs på neste 12-takter, er Guy et levende fyrverkeri. Mest fascinerende var (er?) hans lange spaserturer med tilhørende soli ute blant publikum, tidvis lar han dem spille på gitaren hans mens han rusler omkring i folkehavet. En publikumstekke uten make, ganske enkelt!

Så kom altså denne skiva, da, “Damn right, I’ve got the blues” i 1991, og Buddy Guy fikk med den et helt nytt artistliv. Men det hele begynte vel egentlig med at Eric Clapton inviterte sin inspirator til Royal Albert Hall for et par show, og dette fikk opp både øyne og ører hos Andrew Lauder, som akkurat hadde startet selskapet Silvertone, og behøvde noe å slå i bordet med. Dermed signerte han Buddy Guy, slo i bordet så det holdt, og innspillingen startet kort tid etterpå i Battery Studios i London. Studioet var tidligere kjent som Morgan Studios, og hadde spilt inn en rekke viktige albumer, som Jethro Tull’s Stand Up, Alice Cooper’s Billon Dollar Babies, Led Zeppelin II og Sabbath Bloody Sabbath blant en masse andre historiske album. I dette legendariske studio skulle det igjen gjøres musikkhistorie, og Buddy Guy satte da også virkelig fyr på opptaksutstyret da han dro i gang sitt første album på 9 år...

Damn right, I’ve got the Blues åpner som seg hør og bør showet. Det er umiskjennelig Buddy Guy signaturtone fra gitaren, måten han tøyer og bøyer tonene, grenseløsheten og den sugende blåstemningen er unik. Så kommer vokalen, og gubedre for en sanger Buddy var den gangen. Dette er totalt eksplosivt fra a til å! Her setter Guy standarden for denne skiva, han brenner som et bål, han er energisk som en vulkan, intens som en svipenn, rytmisk som en latinsk danser. En fantastisk åpning av ei fantastisk skive!

Where is the next one coming from er en smått funky låt skrevet av John Hiatt, og først innspilt av Mitch Ryder, senere finnes den også av John Hiatt selv, live fra Texas i 1994. Ingen av de nevnte er i nærheten av Buddy Guy’s versjon som fremføres med autoritet av en annen verden, samt en elegant brutalitet, om jeg kan ordlegge meg på den måten. Det er en selvfølgelig storhet i måten Guy gjør dette på, skapet settes på plass, og dette er sånn låt kan, og skal, gjøres. Låta er vel i seg selv ikke spesielt imponerende, men det er nok skyv i den til at Buddy kan gjøre noe fornuftig ut av den, og det hører vi altså i denne varianten. Det må nevnes at Mark Knopfler deltar på denne låta, men jeg må innrømme at det ikke er videre merkbart.

Five long years. Jeg hørte et intervju på radio for lenge siden, der Eric Clapton uttalte noe i retning av at “He started playing Five long years in the most killer way! Why should you waste time listening to me doing that song, when you can hear Buddy Guy do it?” Og her hadde Clapton selvsagt rett. Om det finnes en kvintessens av bluesens sjel, så ligger den i akkurat denne fremføringen av Five long years. Låta ble skrevet av Eddie Boyd på 50-tallet, og har senere blitt gjort av flere blueslegender, men alvorlig talt, måten Guy regelrett svir av denne låta med ekstrem desperasjon, ligger milevis over de andre i troverdighet og villskap. Jeg er helt satt ut av hva han gjør med denne i utgangspunktet standard blueslåta, og han gjør det i over 8 minutter, uten at det er ett eneste sekund for lenge!

Mustang Sally er en låt som finnes i et utall versjoner rundt omkring, på Buddy Guy’s versjon deltar selveste Jeff Beck på gitar, og igjen viser Buddy Guy sin autoritet på fremføring av standardlåter; han setter sitt soleklare stempel på låta, han var en så unik vokalist og musikalsk trollmann at han eide alt han leverte den gangen. Dere som tror at versjonen fra “The Commitments” med Andrew Strong var den endelige versjonen, sjekk ut denne her! Jeff Beck fyller dessuten opp med sin aller feiteste gitarklang, og gir låta enda en touch av autoritet og styrke. Dette er digert!

There’s something on your mind ble opprinnelig skrevet og fremført av Big Jay McNeely tilbake i 1957, og har siden blitt innspilt av en rekke legender som bl.a. Etta James og B.B. King. De andre versjonene jeg har hørt er mest av alt “kvart på tolv-låter” som egner seg til siste dansen før du forhåpentligvis får med deg noen hjem. Buddy Guy’s versjon er langsommere, mer intens, mer dvelende, den får deg til å høre etter. Dette er troverdig blues! Her lurer man  på hva dette handler om, fremfor å bare ta det som enda en standard låt for sene kvelder. Sånn kan det faktisk gjøres.

Early in the morning har sin opprinnelse helt tilbake i 1947, og er en låt med inspirasjoner fra afro-cubanske kilder, først innspilt med Louis Jordan. B.B. King gjorde en instrumentalversjon, mens Harry Nilsson gjorde en herlig tilbakelent og elegant versjon av låta. Buddy gjør selvsagt sin helt egne variant over temaet, men han har konkurranse på denne låta, altså. Tinsley Ellis overgår seg selv på skiva “Storm Warning”, og Eric Clapton leverer også varene live på “Just One Night”. Clapton deltar da også på denne innspillingen, ja, Jeff Beck leverer også sin skjerv her. Dette minner ikke mye om verken original eller de andre versjoner jeg nevner, men dette er swingende og sterkt, dog uten at det har samme tristesse som Clapton har på sin versjon.

Too broke to spend the night er en original Guy-låt skrevet for denne skiva, og igjen briljerer Buddy Guy med en vokaljobb andre bluessangere bare kan drømme om. Gitararbeidet er kraftfullt og kreativt; det er forståelig hvorfor andre gitarister har jobbet et helt liv for å gjøre noe i nærheten av dette her, for å uttykke sine blåeste følelser. Solid og intenst håndverk.

Black night er igjen en gammel bluesstandard, antakelig skrevet av crooneren Charles Brown, men akkurat her spriker kildene noe. Sikkert er det at det finnes en rekke versjoner av denne låta også, men som vanlig skiller Guy’s versjon seg radikalt fra de andre. Selv har jeg et svakt punkt for Dr. John’s blåserbaserte variant over temaet, men Buddy Guy’s versjon har en helt annen valør med sin svært langsomme og dvelende stil. Guy maler tonene forsiktig ut over palettet og nærmest hvisker teksten til lytterne. Han viser til fulle hvilket spekter av uttrykk han rår over, ved å ta denne låta helt, helt nedpå.

Med Let me love you baby må vi altså innom Willie Dixon i dag også, men la det bare være sagt at Dixon rappa like mye fra andre som Led Zeppelin rappa fra Willie Dixon. Så det er slett ikke sikkert at denne låta (heller) er Dixon’s. Buddy Guy har spilt inn denne også tidligere, blant annet i lag med sin mangeårige makker Junior Wells, en rekke andre storheter har gjort det samme, som eksempelvis Stevie Ray Vaughan. På denne skiva gjør Guy en ganske hurtig og framoverlent variant over låta, for meg blir den litt fyllstoff må jeg innrømme, selv om både gitarspill og vokal er i ypperste klasse.

Og siden jeg var inne på salig Vaughan i forrige låt, passer det å nevne at Buddy Guy på mange måter så på Vaughan som en slags etterfølger. Hans storsinn overfor andre musikere var tydelig, og han hadde stor respekt for Stevie Ray Vaughan. Så da sistnevnte falt ned med helikopter etter en konsert i Wisconsin august 1990, gikk det sterkt innpå Buddy Guy, og hans utgivelse fikk derfor med låta Remembering Stevie, og her viser Guy sin dype respekt for sin gitaristkollega. Her hører man også hvilken “gitarimitator” Buddy Guy er; han briljerer ofte på scenen med å spille likt som andre kjente gitarister, til stor underholdning for publikum. Det er også hørbart på denne låta at han smetter innom Vaughan’s klanger og teknikker her og der, samtidig som det er umiskjennelig Buddy Guy. En vakker instrumental som avslutter originalutgivelsen fra 1991.

Det finnes også en nyere expanded edition på CD, der to bonuslåter også får plass. Dette er også gode låter, den ene en ren instrumental, den andre en solid, rotekte blueslåt. Så for deg som vurderer innkjøp av fysiske medier, er også Expanded eidition et trygt kjøp.

Lydmessig er utgivelsen helt på det jevne, solid fundament, og greit oppløst, god balanse. Ikke på noen måte auidofil, men en grei produksjon. Her skal det sies at jeg ikke har hørt 180 gram vinyl utgave som i dag er tilgjengelig hos nettbaserte musikkleverandører.

Buddy Guy fyller 90 år denne sommeren. I 2024 la han ut på “Damn right farewell tour”, og sjansene for å se ham opptre live er dermed altså forbi. Sjela hans lever videre gjennom bluesklubben han eier i Chicago, Buddy Guy’s Legends, der en rekke eminente bluesartister opptrer i en endeløs rekke. Etter dagens omtalte skiver har han utgitt en rekke bunnsolide bluesutgivelser, han har vunnet Grammy hele 8 ganger, den første med dagens omtalte utgivelse. Han har også mottatt en velfortjent æres-Grammy for sitt lange virke i bluesens tjeneste.