Model 70 og CD 70 – nye innstegsmodeller fra Marantz
Marantz lanserer to nye stereokomponenter i innstegs-segmentet. Og en av disse nykommerne utløser en forsiktig heving av mitt venstre øyenbryn.
TEST: Denon Home 400 – Dolby Atmos flytter inn på kjøkkenbenken, og forsyner seg uhemmet med Møllers tran
Skrevet av Karl Erik Sylthe
Like før påske lanserte Denon tre nye modeller i Home-serien. Dette er kompakte strømmehøyttalere med ambisjoner om å ta innersvingen på Sonos sine velkjente modeller. Vi har hatt den mellomste modellen Home 400 på en grundig test.
INNHOLD
Yes – Tales From Topographic Ocean – Dolby Atmos
Rolling Stones – Toreign Tongues
SPILLELISTE MED MUSIKK I DOLBY ATMOS FRA 2L
Nidarosdomens Jentekor. TUVAYHUN – The Poor in Spirit
Henning Sommero. Borders – Solkværv: II. Sæle
Trio Mediæval. Yule – Josefines Julesalme
Jan Gunnr Hoff. Home – Summertime
DENON MØTER SONOS - EN LITEN DUELL MED KRAFTIG USYMMETRI
Det skjedde et smådramatisk sceneskifte rett før jul i 2019, da Denon tok hjem strømmehøyttalerne under egen paraply. Før den tid hadde de en oppvekst under merkenavnet Heos, med modellnavnene henholdsvis Heos 3, 5 og 7. Vårt første møte med Heos-modellene skjedde for 12 år siden, på en event hos HiFi klubben i Bergen. Dette var i en fase der strømmemotoren Heos fremdeles ikke var fullt integrert med Denon sine forsterkere og AV-receivere, men var avhengig av en separat amøbeformet strømme-boks. For ikke å snakke om at det var lenge før også Marantz ble integrert i Heos-universet – eller i det minste et par år.
Mitt inntrykk er at første generasjon med Heos-høyttalere ikke helt fikk den posisjonen i markedet de fortjente, og jeg har videre en mistanke om at et litt sært design var medansvarlig for det. Det virket som om designeren tok litt i overkant med Mølleres Tran, men det er selvfølgelig fristende når tranflaska står der rett foran deg, med korken skrudd bare halvveis på..
DENON HOME 2019
I mine øyne var det derfor en betydelig gevinst da den nye serien så dagens lys i 2019, med et helt nytt og tidsmessig design. Og så antar jeg at det også var en styrke at de ble brandet som Denon—høyttalere i stedet for Heos, noe som impliserte at Heos gikk over til å være navnet på strømmemotoren i systemet.
Designet på Denon Home-modellene som ble introdusert i den nye 2019-serien hadde sterkt forenklet linjeføring. Stoffkledde sider i et materiale som antas å være syntetisk, og som er avrundet mot topp og bunn, der elegansen og Premium-følelsen er avhengig av kvalitet og finish. På toppen er det et panel med nærhetssensor, et fenomen som blant annet er kjent fra bilindustrien, og gir et sofistikert preg.
DENON HOME 2026
Dette formspråket er fornuftig nok beholdt når Denon rundt påsketider i år lanserte en kraftig oppgraderte Home-serie. Men det betyr ikke at de ikke tok andre grep som ganske betydelig endrer designet. For der Denon Home 150 starter med en kvadratisk grunnform med solid avrundede hjørner, og blir utvidet til et moderat rektangel på Home 250 og et stort rektangel på Home 350, benytter Denon helt andre formmessige virkemidler på de nye Home-modellene. For mens Home 200 har en sirkelformet grunnform med en solid avrunding mot bunnplaten, er denne formen strukket ut til en skøytebaneform på Home 400. Og på Home 600 er denne grunnformen lagt ned på siden der skøytebanen eksponeres maksimalt mot lytteren.
HILS PÅ FAMILIEN
Før vi fordyper oss I bestykningen til testmodellen Denon Home 400, tar vi en titt på lillebror og storebror av de nyankomne trillingene, selv om det neppe er snakk om eneggede utgaver. Og det er en ganske enorm forskjell på Home 200 og Home 600, noe vi kommer tilbake til.
I tillegg til den serien som ble introdusert i 2019, og som vi er litt usikre på om er på vei ut, har vi også en lydplanke med navn Denon Home Soundbar 550, og en modell kalt Denon Home Subwoofer.
Denon Home 200 - lillebror
Du har garantert regnet det ut allerede, men Denon Home er altså den minste av de tre modellene.
Bak frontstoffet skjuler det seg en mer forseggjort bestykning enn formatet skulle antyde. To diskanter er vinklet utover mot sidene for å gi bredere spredning, og bidrar samtidig til en begrenset stereoeffekt selv om all lyd kommer fra én og samme høyttaler. Et 4-tommers bass-/mellomtoneelement tar seg av hoveddelen av frekvensområdet, mens en passiv radiator hjelper til med bassgjengivelsen og gir et fyldigere fundament enn størrelsen alene skulle tilsi.
Denon har dessuten valgt å gi hvert enkelt element sin egen forsterkerkanal. Det betyr at både bass-/mellomtoneelementet og de to diskantene drives aktivt og uavhengig av hverandre, slik at den innebygde signalbehandlingen kan optimalisere arbeidsbetingelsene for hver driver. Resultatet er bedre kontroll, større dynamisk kapasitet og mer presis integrasjon mellom elementene.
Home 200 ser ut til å benytte reell venstre/høyre-kanalinformasjon til de to diskantene, kombinert med DSP-behandling, snarere enn å være en ren DSP-simulert stereoløsning. Men stereoperspektivet er naturlig nok begrenset fordi begge kanalene kommer fra samme kabinett.
I tillegg til å være en åpenbar kandidat som frittstående høyttaler er det også mulig å benytte to stk. Home 200 i et oppsett som trådløse surroundhøyttalere. Enten kombinert med en AV-receiver fra Denon eller Marantz, eller sammen med lydplanken Soundbar 550. Jeg kjenner mange gode halvdeler som hadde verdsatt det, i stedet for en kabelsalat bak sofaen.
Prisen for Denon Home 200 er NOK 4.498,-
Denon Home 600 - storebror
Bak frontstoffet på Home 600 skjuler det seg en imponerende bestykning. Home 600 er utstyrt med totalt åtte elementer, der to diskanter og to mellomtoneelementer er vinklet utover for å skape et bredere stereoperspektiv enn formatet skulle tilsi. I tillegg finner vi to oppadrettede høydedrivere som brukes til Dolby Atmos-innhold, mens et par integrerte basselementer sørger for tyngde og fundament i de laveste frekvensene. Resultatet er en høyttaler som i større grad forsøker å fylle hele rommet med lyd enn å opptre som en tradisjonell punktkilde.
Hvert element drives dessuten av sin egen dedikerte klasse D-forsterkerkanal, slik at den innebygde signalbehandlingen kan optimalisere arbeidsforholdene individuelt for de ulike driverne. Sammen med den avanserte DSP-løsningen gir dette Denon gode muligheter til å kontrollere både frekvensgang, dynamikk og den romlige gjengivelsen.
DENON HOME 400 – TESTMODELLEN
Mens Home 200 i stor grad bygger på et tradisjonelt oppsett med to diskanter og et bass-/mellomtoneelement, og Home 600 tar steget opp til en fullverdig åtte-elements konstruksjon, befinner Home 400 seg i et interessant mellomland. Denon har utstyrt modellen med seks elementer fordelt på to diskanter, to mellomtone-/basselementer og to oppad-rettede høydekanaler for Dolby Atmos. Diskanter og mellomtoner er arrangert parvis for venstre og høyre kanal, og er samtidig vinklet slik at lyden spres bredere i rommet enn det kabinettbredden alene skulle tilsi. Resultatet er en høyttaler som ikke bare spiller høyt og fyldig, men som også forsøker å skape et stereoperspektiv og en romfølelse som går et stykke utover det man normalt forventer av en enkeltstående strømmehøyttaler.
De to oppad-rettede høydeelementene representerer samtidig den viktigste forskjellen mellom Home 400 og den mindre Home 200. Mens Home 200 må nøye seg med DSP-baserte virkemidler for å skape inntrykk av høyde og rom, kan Home 400 også benytte refleksjoner fra taket for å formidle høydeinformasjonen som ligger i Dolby Atmos-miksene. Dette er langt fra å gjøre høyttaleren til en full erstatning for et dedikert Atmos-anlegg med separate kanaler rundt lytterposisjonen, men det gir likevel et klart løft i følelsen av rom og skala når materialet tillater det. Og så vil jeg minne om at mange lydplanker i tilstøtende prisklasser bare har en ren DSP-basert Atmos, uten oppover-vendte drivere.
Som hos de øvrige modellene i serien er konstruksjonen fullaktiv, med dedikerte forsterkerkanaler til hvert enkelt element og omfattende DSP-behandling som koordinerer samspillet mellom driverne. Det gir Denon mulighet til å optimalisere frekvensgang, faseforhold og dynamikk langt mer presist enn i en tilsvarende passiv konstruksjon. Basert på spesifikasjon frem står Home 400 derfor å fremstå ikke bare som en større utgave av Home 200, men som et mer helhetlig forsøk på å kombinere stereogjengivelse, romfølelse og Atmos-effekter i én og samme høyttaler. Samtidig er den merkbart mer kompakt og møbleringsvennlig enn flaggskipet Home 600, noe som kan gjøre den til den mest balanserte modellen i serien.
Det må likevel påpekes at prisforskjellen opp til Home 600 ikke er all verden, og hvis du er en tilhenger av dyp bass, kan det være fristende å gjette at Home 600 er et riktigere valg. Men her må jeg skynde meg å tilføye at jeg verken har hørt Home 200 eller Home 600. Dette blir derfor spekulasjoner basert på konstruksjon, bestykning og spesifikasjoner snarere enn egne lytteerfaringer.
DESIGN, FINISH OG FARGER
Vi har allerede vært innom en overfladisk beskrivelse av designgrepet til Denon Home 400, men går litt mer i dybden her. Vi starter med at denne modellen i likhet med andre Home-modeller kommer i to farger - Stone og Charcoal. Testeksemplaret er i Charcoal, eller sort som vi kalte det på Vestlandet. Og selv om den lyse fargen også har sine fristende øyeblikk, har jeg tro på at den mørke er mer bærekraftig etter hvert som årene går.
Topp og bunn har utførelse i anodisert aluminium, og bidrar til et utpreget Premium-preg, noe som forsterkes av alle detaljene på høyttaleren.
På den ene siden finner vi en knapprekke som er diskret uformet, men uten at det går på bekostning av brukervennligheten. Her er Denon svært mye bedre enn de Sonos-modellene jeg samtidig har inne til test.
Her vil det sikkert være ulike syn, men i mine øyne er Denon Home 400 den mest elegante av de tre nye Home-modellene, noe som også bidro til at valget falt på nettopp denne som testobjekt.
HEOS STRØMMEMOTOR
Velkjent og etter hvert velrehabilitert brukergrensesnitt er en av styrkene til Heos strømmemotor. En av de virkelig store fortrinnene fremfor f.eks. Sonos er at Heos støtter både TIDAL Connect og Qobuz Connect – mine to foretrukne strømmeplattformer. Da er det lett å tilgi at det ikke er mulig å velge sorteringen av favorittalbumene inne i Heos-appen. Et argument for å likevel bruke HEOS-appen til musikksøking er at du får opp treff på tvers av strømmetjenester og eget bibliotek i et søk. Smakssak, med andre ord.
Og den nevnte Heos-appen har rikholdige justeringsmuligheter i menyene for hver enkelt Heos-kompatibel komponent.
NRK Radio
For to og et halvt år siden droppet NRK Radio støtte for TuneIn, og gjorde livet krevende for mange av oss. I praksis innebærer det at de fleste eller alle andre strømmeplattformer enn Sonos er henvist til å installere de NRK-radiostasjonene de ønsker å ha tilgang til på en ganske tungvint måte.
Men når du først har funnet oppskriften går det for så vidt ganske greit. Du må søke opp URL-adressen til den eller de stasjonene du ønsker, og installere dem i HEOS-appen ved å velge «legg til ny stasjon». Kanskje ikke en opplagt øvelse for din favoritt grand-tante, men det gir jo en flott mulighet for å pleie kontakten med nettopp deg.
Som sagt slipper Sonos-brukere enklere fra det, bare de ikke går i fella og forsøker å bruke TuneIn. Sonos har en egen App for NRK Radio som kan benyttes til å lagre stasjoner.
DOLBY ATMOS
I likhet med storebror Home 600 har også Denon Home 400 mulighet for å gjengi filer innkodet i Dolby Atmos. Og det er viktig å understreke at vi snakker om «ekte Dolby Atmos», og ikke en DSP-basert etterligning. Når det er sagt gir det selvfølgelig noen betydelige begrensninger i oppsettet, både i form av at det ikke er noen dedikerte bakhøyttalere, og at det tross alt er snakk om oppover-fyrte høydehøyttalere
Alle tre modellene har en Dolby Atmos dekoder innebygget, men mens det høyderelaterte innholdet blir sendt til de oppover-vendte driverne som er produsert etter Dolby sine spesifikasjoner i de to største modellene, er det altså håndtert av en DSP i Home 200. Dolby sine spesifikasjoner stiller krav både til størrelse på driverne og til vinkelen de er montert i for best mulig refleksjon i himling, og de skal ifølge produsenten være oppfylt på Home 400.
Og når vi først er inne på dette med vinkling og refleksjon – jeg testet Denon Home 400 med musikk i Dolby Atmos både i stue med skrå himling og i spisestue med flat himling. Og det fungerte desidert best i i spisestuen med flat himling og litt stor himlingshøyde. Stuen har en skrå himling som har en ugunstig retning i forhold til refleksjoner, og fungerte altså ikke like godt.
I tillegg til dekoding av Dolby Atmos-spor, kan du også velge å oppmikse stereospor til en slags virtuell 3D-lyd. Mer om det i neste avsnitt.
KLANGBALANSE
Da Denon Heos 400 ble pakket ut, falt det sammen med at jeg hadde besøk av skribentkollegaene Arve og Stig Arne i Sommerhuset i Fredrikstad. Og vi konkluderte spontant og unisont med at her hadde noen tatt enorme mengder med Møllers tran når de jobbet med basstuningen. Jeg startet derfor ganske umiddelbart med å se etter en mulig EQ, eller i det minste tonekontroller for å temme mellombassen.
I første omgang fikk jeg inntrykk av at Denon ikke tilbyr tradisjonell EQ i HEOS-appen, men plasseringstilpasningen er likevel overraskende effektiv. Under testen ga innstillingen «nær to vegger» den mest balanserte gjengivelsen, til tross for at høyttaleren faktisk sto fritt i rommet.
Men etter litt mer bruk ble jeg klar over at du har en mulighet som ligger inne i Now Playing i Heos-appen. Og grunnen til at den ikke var umiddelbart synlig var at jeg lette på feil sted, siden jeg valgte musikk via TIDAL-appen og TIDAL Connect.
For nederst i Now Playing-vinduet er det en mulighet for å trykke på knappen for lydmodus, og her åpner det seg flere muligheter. I første runde kan du velge mellom Pure og Auto. Pure er ganske selvforklarende, rent bortsett fra at du kan være i tvil om Atmos-spor spilles i Atmos eller stereo. Men vi som har fartstid fra AV-receivere har rett i vår gjetning om at det er den opprinnelige innkodingen som styrer – altså at Atmos dekodes og at stereo forblir ren stereo.
Velger du derimot Auto, vil også stereospor oppmikses til en kunstig Atmos-lignende modus, med lyd til høydekanaler. Og her kan du velge å øke- eller minske bredden på lydbildet. I tillegg har du også en enkel bass- og diskantkontroll under Auto-modus. Det er flott, men jeg skulle gjerne hatt mulighet for å velge en tonekontroll uten å tillate oppmiksing. Disse justeringsmulighetene har du selvfølgelig også på Atmos-innkodede spor, men da må du velge Auto, og ikke Pure. Akkurat her ser jeg behov for en forbedring ved neste HEOS-oppgradering.
TILKOBLINGER
Vi starter med de fysiske tilkoblingene. Home 400 er utstyrt både med en 3,5mm minijack for analoge signaler, og en USB C-inngang.
I tillegg finner vi disse tråløse tilkoblingsmulighetene:
Bluetooth-inngang, Wi-Fi, Airplay 2, Spotify Connect, TIDAL Connect, Qobuz Connect, HEOS Multirom.
Mange av oss vil også ha stor glede av at Home 400 er Roon Ready, som gjør at du slipper å gå via Chromecast eller AirPlay 2, men Kan benytte Roon sin RAAT-protokoll for lydoverføring.
BLUETOOTH
I tillegg til WiFi har Denon Home 400 både Bluetooth og Airplay 2. Det er ikke oppgitt hvilken versjon av blåtann som er innabords, men av kodeker er det bare basisversjonen SBC som støttes. Produsenten oppgir en rekkevidde på 30 meter, og dersom det holder i praksis er det veldig bra.
TESTLØYPE - HELE ALBUM
I denne testen har jeg notorisk valgt musikk som er tilgjengelig i Dolby Atmos på TIDAL. Og her må jeg tilføye at det er en stor fordel å ha en mobil eller et nettbrett fra Apple eller Samsung, siden de er de eneste jeg vet om som har ekte støtte for Dolby Atmos, og som av samme grunn flagger utgivelser i Dolby Atmos.
Nils Petter Molvær – Be Quiet
Vi starter likevel med en stereoutgivelse. Nils Petter Molvær er en artist som alltid vekker min oppmerksomhet når han kommer med en ny utgivelse, og det skjedde også denne gangen. Det er egentlig en duo-utgivelse, men veldig spesiell sådan. For duoene er ikke de samme på noen av sporene, og når de i tillegg er innspilt i ulike byer rundt omkring på kloden blir det en ekstra stor spennvidde i musikken.
Lyden er flott, og det får vi glede av også på en Denon Home 400, selv om det selvfølgelig låter enda bedre på et fullblods stereooppsett.
Ellen Allen - New Life
Vi tar med en stereoutgivelse til før vi kaster oss ut i Dolby Atmos. Ellen Allen sitt rykende ferske album New Life befinner seg egentlig et godt stykke utenfor de veiene jeg vanligvis ferdes på, men jeg måtte ta en prøvesmak på dette albumet som blir en slags Techno, og som Ellen Allen selv karakteriserer som «emotional rave music». Det blir litt i overkant monotont, men likevel litt fascinerende og nesten hypnotisk.
Det interessante i denne sammenhengen er at jeg ikke savner noe som helst når det gjelder driv og bass, noe som illustrerer at Home 400 egner seg til en allsidig meny
Yes – Tales From Topographic Ocean – Dolby Atmos
Det finnes etter hvert en del nye gjenutgivelser av Yes sitt omstridte mesterverk Tales From Topographic Ocean, og Steven Wilson har stått for brorparten av dem. Og i denne testen velger jeg meg selvfølgelig ut den utgaven i Dolby Atmos. Og da er veien kort til den tabloide formuleringen «The Revealing Science of God – nå i 3D!», en overskrift som kanskje fungerer på flere nivåer enn den burde.
Men selv om Yes-tilhengerne er delt omtrent på midten i oppfatningen av om TFTO er et mesterverk, eller en seigpining som burde vært nedredigert til en singel LP, er denne versjonen en musikalsk åpenbaring. Og også miksen er utrolig bra, selv om denne litt-3D gjengivelsen på Home 400 selvfølgelig ikke er der du får det meste ut av Atmos-miksen.
Simply Red – Live in SANTIAGO
Jeg må innrømme det – på 80-tallet var Simply Red et av mine favorittband en kort periode, og på den tiden var det en utopi å oppleve dem i Dolby Atmos. Det er det derimot ikke nå, og tittelen på utgivelsen Live in Santiago forteller det meste.
Mick Hucknall behersker fremdeles det å synge, ikke minst på sporet The Right Thing, som var min favorittlåt av Simply Red den gangen, og er det fremdeles.
På Denon Home 400 låter dette stort og flott, selvfølgelig tatt i betraktning hva slags redskap dette er. Og på nettopp The Right Thing gir det en ekstra dimensjon med den trompeten som gir sterke assosiasjoner til hvordan Maynard Ferguson spilte i andre halvdel av 70-tallet.
Rolling Stones – Foreign Tongues
Det ryktes at Stones ikke lenger er relevante. Derfor måtte jeg innom denne ferske utgivelsen, ikke minst siden også den er tilgjengelig i Dolby Atmos. Og denne visitten avslørte det jeg allerede visste – hvorvidt Stones fremdeles er relevante avhenger av om du har sansen for Stones. Hvem skulle vel har trodd noe sånt. Og for mitt vedkommende er situasjonen litt både-og. Jeg liker Stones, men syns de var enda bedre før – særlig på slutten av 60-tallet.
Lyden på Stones sine utgivelser er ikke alltid på veldig audiofilt nivå – heller ikke denne gangen. Vi får bokstavelig talt et lite løft av Dolby Atmos, men også det løftet er mye større når jeg svipper over på et fullblods Atmos oppsett i 4.0.2 - konfigurasjon. For Atmos-miksen på Foreign Tounges er egentlig ganske heftig, en berikelse til et Stones delvis på autopilot.
Sting – The Night Watch
Også her har vi en herre som mange mener ikke lenger er relevant, og i dette tilfellet er jeg mer tilbøyelig til å være enig. Det blir aldri særlig interessant på denne litt søvnige utgivelsen The Night Watch, og det var kanskje også meningen?
Men lyden er ganske bra på The Night Watch, og her har vi en mer konvensjonell Atmos-miks, med stort sett reflektert lyd i surround- og høydekanaler. På Denon Home får vi kanskje litt mer utbytte av denne Atmos-miksen enn den mer distinkte miksen på Stones-albumet.
Yes - Aurora
Og mens vi allerede er så dypt inne i kategorien gamle travere som mange mener ikke lenger er relevant, kan det være vanskelig å gå forbi Yes sitt ferske album Aurora – særlig siden også dette er tilgjengelig i Dolby Atmos på TIDAL. Og det må innrømmes at selv om jeg har Yes som et av mine favoritt prog-band, har jeg mer eller mindre avskrevet dem etter århundreskiftet. Med Jon Anderson, Chris Squire, Alan White og Rick Wakeman ute av bandet av naturlige- eller ikke fullt så naturlige årsaker er det litt krevende å opprettholde entusiasmen.
Men det er lett å bli fordomsfull, så også Yes anno 2026 bør få en sjanse. Og det er mange spor på dette albumet som vokser på meg etter mange gjennomlyttinger. Ikke bli overrasket om det dukker opp en fordypet vurdering i en Platesmaking med det første.
Lyden på dette albumet er heller moderat, med en litt ullen klangbalanse. Men det gjelder på alle de oppsettene jeg har avspilt albumet, og er ikke noe Denon Home 400 skal få skylden for. Faktisk presterer denne utgivelsen over forventningene på Home 400,
Dvorak – Symphony no. 9
En utrolig flott tolking og innspilling i regi av Pittsburgh Sympony Orchestra utgitt på Reference Records, og som gjengis overraskende stor på Denon Home 400. Det er nesten så jeg formelig skvetter opp fra tastaturet i den første crescendoen ca et minutt ut i den første satsen etter at den heller dystre introen er tilbakelagt, og vi blir transportert over i et kjent tema.
Vi skal ikke lefle med begrep som audiofile opplevelser i utrengsmål, men dette begynner å ligne litt det serveres i alle fall en flott musikalsk opplevelse ut over det jeg forventet av en strømmehøyttaler i dette prissjiktet.
Doors – L.A. Woman
I motsetning til de andre Atmosalbumene i testløypa er som kjent ikke dette en nyhet, men et 55 år gammelt album. Men Atmos-remiksen var nyoppdaget for meg, og høydepunktet er Riders on the Storm, både musikalsk og i øvelsen 3d-lydopplevelse. Hele albumet blir forresten veldig bra gjengitt på Home 400.
Og så må jeg koste på meg en liten anekdote, for omtrent 55 år tilbake lyttet jeg som litt tidlig tenåring til en nyoppdaget Radio Caroline – en mye kulere internasjonal pop-stasjon enn Radio Luxembourg. Og mens jeg gjorde et opptak på en nyanskaffet Tandberg spolebåndopptaker kjøpt for konfirmasjonspenger, slumpet jeg til å få med både Riders on the Storm og It`s a Beautiul day sin magiske Whitebird rett etter hverandre. Begge disse låtene satte såpass dype spor at jeg i godt voksen alder måtte anskaffe de respektive LPene de hørte hjemme på.
Fleetwood Mac – Rumours
TIDAL førte meg videre fra Doors til Fleetwood Mac sin Atmos-remix av det legendariske Rumours, og Dreams har en ganske heftig bass. 44 Hz er i seg selv ikke noe oppsiktsvekkende for stativhøyttalere, men når en strømmehøyttaler med to 4,5-tommere i bunnen notorisk serverer den frekvensen er det respektabelt.
Det er ellers en fornøyelse å avslutte denne fullalbum-testløypa med en remiks som til de grader illustrerer hva denne strømmehyttaleren er god for. Rumours har fulgt en veldig stor andel av oss audiofile gjennom et lite halvt århundre, og få av oss er ferdig med den enda. Og i Dolby Atmos får den bokstavelig talt en ny dimensjon.
SPILLELISTE MED MUSIKK I DOLBY ATMOS FRA 2L
Jeg har også laget en liten spilleliste med enkeltspor fra relativt nye utgivelser mikset av mesteren innen Surround-utgivelser – Morten Lindberg i 2L
Nidarosdomens Jentekor. TUVAYHUN – The Poor in Spirit
Dette låter magisk, også på Home 400. Det er fort gjort å glemme at dette blir enda veldig mye bedre på et fullblods Atmos-oppsett.
Henning Sommero. Borders – Solkværv: II. Sæle
Vakker, lyrisk og ikke helt uten dramatikk i krokene gjengis denne moderate samtidskomposisjonen av han som lærte oss å verdsette Surnadalsmusikken til Vårsøg for et halvt århundre siden. Her låter det over all forventning, og denne minispillelisten understreker hvor flott musikk kan låte selv på et enkelt oppsett, bare den er mesterlig mikset.
Trio Mediæval. Yule – Josefines Julesalme
EN flott og lyrisk komposisjon i grenseland mellom jazz og samtidsmusikk. Og der Arve Henriksen sine søkende trompettoner står i sentrum. Som på alle de andre sporene i spillelisten er det en usedvanlig flott lyd som presenteres.
Jan Gunnr Hoff. Home – Summertime
Jan Gunnar sin fabulering over Gershwin sin klassiker, som for noen av oss ble udødeliggjort av både Miles Davis og Janis Joplin. Her blir musikken presentert med usedvanlig mye luft og rom.
Ensemble 96 & Current - Pax
Veldig flott og spennende musikk, gjengitt med et hav av romfølelse, selv i denne begrensede inkarnasjonen av et Dolby Atmos-oppsett.
DENON MØTER SONOS - EN LITEN DUELL MED KRAFTIG USYMMETRI
Jeg elsker dueller i grålysningen. Og jo mer usymmetrisk de er, jo bedre – bare de er rettferdige og likeverdig. Denne gangen består duellen i en to-kamp mellom Denon Home 400 og et par med de nye Sonos Play, som for øvrig kommer i en separat test i løpet av kort tid.
Prismessig starter Denon Home med et fortrinn, siden den i skrivende stund ligger på 6.198,-. Skal du ha en to-pakning med Sonos Play kommer det totalt på 6.980,- eller der omkring.
Bruksmessig har de to duellantene veldig forskjellige egenskaper på en del områder, selv om de begge i bunnen er strømmehøyttalere.
Hvis vi starter med Sonos sine fordeler, må vi starte med at de kan gå på både batteri og kablet strømtilkobling, og fundamentet er en slags dockingstasjon som ligner svært mye på den som er ekstrautstyr på Sonos Roam som jeg testet for noen år siden. Men på Play følger de med, og er en veldig stor fordel for fleksibiliteten.
Litt uvanlig for Sonos er at den har både blåtann og Wifi, men det støttes på Play.
Og så er det selvfølgelig en veldig stor fordel med en to-pakning at du får fullblods stereo, i motsetning til med en enkelt Denon Home 400, der det blir et veldig smalt stereobilde, selvfølgelig også litt avhengig av hvor nært du sitter.
Men Dolby Atmos går du glipp av på Sonos Play, og du må også greie deg uten Qobuz Connect selv om du får Qobuz via Sonos-appen.
Og når vi først er inne på appen – Sonos var kjent for å være suverene med sin app i tidenes morgen, men nå har Heos gått forbi dem. I hvert fall hvis vi ser bort fra at de har en dedikert Nrk-app, som jeg setter stor pris på.
Designmessig er det full utklassing i mine øyne. Denon Home-serien har et Premium preg og en eleganse som Sonos ikke er i nærheten av å matche.
Lyden hos de to duellantene
Her har vi kommet til den øvelsen som antas å bety mest for våre lesere. Og det er også den øvelsen der asymmetrien slår ut i full blomst, for det blir veldig mye sammenligning av epler og pærer her. Denon Home 400 serverer en overraskende stor lyd, preget av varme og en dyp bass som du i utgangpunktet trolig har det samme behovet som meg for å temme ved å bløffe om avstand til vegger. I tillegg har du mulighet for å avspille den stadig økende mengden med lydspor med Dolby Atmos du får tilgang til på TIDAL.
Sonos Play i stereokonfigurasjon gir ikke den samme varmen i klangbalansen, og heller ikke like dyp bass. Men de serverer et mer balansert lydbilde, og også de har tilstrekkelig bassgjengivelse. De overrasker like mye som mange andre Sonos-modeller med sin uventede bassgjengivelse. Og bredden i stereoperspektivet vil kanskje være avgjørende for mange.
KONKLUSJON
Denon Home 400 er en overraskende vellykket strømmehøyttaler, som har veldig mange vinnende egenskaper. En stor lyd, som er ekstra kjærkommen for deg som setter pris på en varm mellomtone. Dolby Atmos har fått ekstra stor oppmerksomhet i denne testen, fordi jeg har spesiell fascinasjon for 3D-lyd. Og selv om du får bedre 3D-gjengivelse med et fullblods Atmos-oppsett, gir det et verdifullt tilskudd også her.
Jeg har nevnt verdien av støtte for både TIDAL Connect og Qobuz Connect, og en ellers velutviklet Heos-app som stadig får nye oppgraderinger.
Hvis det jeg har nevnt ovenfor er verdier som treffer deg hjemme, er det ikke lett å styre utenom Denon Home 400 hvis du er ute etter et nr.2 oppsett for mer sporadisk musikklytting på kjøkken, kjellerstue eller soverom. Eller på hytta.
Veil pris for Denon Home 400 er NOK 6.198,-
Les mer om Home 400 hos HiFi klubben
Les mer om Home 400 hos Denon
Månedene mellom innspillingen av Bitches Brew og Jack Johnson var langt mer enn en overgangsfase. I løpet av denne korte perioden utviklet Miles Davis et musikalsk uttrykk som verken ble fulgt opp eller umiddelbart utgitt – men som i ettertid fremstår som en egen retning som jeg har valgt å kalle The Lost Direction.
Dexter – en ny jazzgigant utvider Marten sitt sortiment
Marten har akkurat lansert en ny høyttalerserie. Dermed utvides sortimentet av gamle jazzhelter fra fire til fem. Og denne nye Dexter-serien trigger nysgjerrigheten av flere grunner
800 Series Diamond D5 – ny toppserie fra Bowers & Wilkins
Når Bowers & Wilkins lanserer en ny generasjon i sin 800‑serie, vekker det naturlig nok oppmerksomhet. Nå er 800 Series Diamond D5 avduket under High End Vienna 2026.
LUMIN N1 - Audiofil nettverkswitch med ambisjoner om å rydde opp i signalveien
Lumin utvider porteføljen av digitale produkter med LUMIN N1, en dedikert nettverkswitch rettet mot high-end strømming. Med fokus på lav støy, galvanisk isolasjon og presis klokking, er dette et produkt som forsøker gi nettverksdelen samme oppmerksomhet som resten av signalkjeden.
Nye Live mellomklassemodeller fra JBL
Med Live 780NC, 680NC og Live 4-serien gjør JBL mer enn en vanlig oppdatering av mellomklassen. De flytter Live-segmentet oppover – samtidig som lanseringene speiler et jubileumsår der blikket rettes både fremover og bakover.
Då er me komne til del 2 av Japan-reisa, der eg møtte min gode ven og pickup-produsent Stig Inge Bjørge, haugesundar busett i Tokyo. Han er alt godt kjend for audiofile i Noreg gjennom fleire artiklar i både norske og utanlandske blad og på nettet. Han lever av å framstille pick-upar (LYRA) til platespelar, i all hovudsak. Del 1, ferdabrev, handla om reisa fram og attende og litt om inntrykket av Tokyo og japanarar.
Tre nye AV-receivere fra Denon
Mandag var vi invitert på digitalt lanseringswebinar hos Denon. Og her var det tre nye modeller som ble presentert i den moderate delen av mellomklassen for AV-receivere. Det vil si – den rimeligste AVR-S980H ble eksponert første gang i april 26, mens de to større modellene AVR-X2900H DAB og AVC-X3900H er rykende ferske nyheter med sperrefrist i dag 14. mai.
Nye linjer fra Yamaha sine AV-receivere
I dag har Yamaha lansert to nye AV‑receivere, RX‑300A og RX‑500A. Og disse nykommerne markerer starten på en tydelig omlegging av selskapets modellstruktur i innstegs- og mellomklassen. Ikke bare nye produkter, men også en gradvis utfasing av RX‑V‑serien slik den har eksistert de siste årene, og med det en mer strømlinjeformet vei oppover i sortimentet.
NAD C 589 – Ny mellomklassespiller i Classic-serien
NAD har lansert sin første nye CD‑spiller på flere år. C 589 plasserer seg i øvre del av mellomklassen – og kommer på et tidspunkt der interessen for fysiske formater igjen er på vei opp.
Jeg har hatt en svært spennende nykommer fra Harbeth på test. Men selv om NLE-1 kan se ut som en fremmed fugl i Harbeth sitt ellers svært tradisjonsrike sortiment, er dette mer en heftig evolusjon enn en revolusjon. For med fare for å terge på meg Rogers, er Harbeth den produsenten som gjennom sin grunnlegger nærmest har en slags opphavsrett til de legendariske BBC studiomonitorene LS3/5a som dukket opp midt på 70-tallet.
I skrivende stund er det ganske nøyaktig 10 år siden Lonnie Mack, eller mer korrekt, Lonnie McIntosh, forlot vår verden, etter en broget karriere med både solide opp- og nedturer. Vi skal i dag ta for oss en ganske glemt skatt, nemlig 1985-utgivelsen, Strike Like Lightning. Jeg kommer tilbake til den, men ønsker å si en del mer om Lonnie Mack først.
Pistonik – ny driverteknologi for Linn 360
Linn introduserer en oppgradert utgave av sine flaggskiphøyttalere 360. Oppgraderingen består av nye drivere for mellombass og bass, med et egenutviklet motorsystem kalt Pistonik. Og så er det en annen finishgodbit som vi kommer tilbake til mot slutten.
OSLO HIFI SHOW 2026 - Inntrykk fra tre Audiophile herrer. Del 3 – Karl Erik sine inntrykk.
Skrevet av Karl Erik Sylthe
Oslo HiFi Show ble arrangert for fjerde gang i år, og etter å ha holdt til i Asker i tre år var tiden moden for å flytte til Sandvika, i Thon Hotel Oslofjord. Her kommer Karl Erik sine messeinntrykk, og også i år er rapporten utypisk musikkfokusert.
OSLO HIFI SHOW 2026 - Inntrykk frå tre Audiophile herrar. Del 2 – Arve sine inntrykk.
Skrevet av Arve Åheim
Audiophile- redaksjonen har endeleg kome seg på tur igjen, og kosa seg på messe. Denne gongen i lag med godt over 1200 andre HiFi-entusiastar. Det har vore messe igjen, denne gong nær hovudstaden, og det må seiast å vere ein marknadsføringssuksess med fleire frammøtte enn nokon sinne på ei norsk HiFi-messe.
OSLO HIFI SHOW 2026 - Inntrykk frå tre Audiophile herrar. Del 1 – Stig Arne sine inntrykk.
Skrevet av Stig Arne Skilbrei
Ikkje før eg er heimkomen frå Japan er det av garde att dagen etter, denne gongen med tog frå Voss til Oslo HIFI Show, som i år vart skipa til for 4. gongen. Det vart tett og travelt dette, men må du so må du. Og neste helg er det Vossa Jazz! Vonaleg vert det og messe i Horten til hausten, og er været fint er det ei fantastisk oppleving. I Oslo er det berre grått på bakkane på denne årstida, og ein gjennomtrengande kald vind. God HiFi er ein innesport.
Ettersom Heed Obelisk nå for godt har forlatt den smale sti, kan vi vel si at den også forlater sine røtter, på sett og vis. Oldtidens obelisker var slanke konstruksjoner, akkurat dette kan ikke sies om siste variant av Heed Obelisk, som nå har breiet seg så det holder. Bli med Audiophile.no på en lytt!
Technics SL-1500CS - teknisk oppgradert etterfølger til SL-1500C
Technics har lansert SL‑1500CS, en ny direktedrevet platespiller som bygger videre på konstruksjonen fra SL‑1500C, men med en vesentlig teknisk oppgradering i motorstyringen.
No er ikkje 53 år nokon alder i våre dagar, men ganske bra for ein jazzfestival! Berre Moldejazz (1961) og Kongsberg Jazzfestival (1964) er eldre . Ein skal uansett alder vera i god form for å henga med denne helga, frå tjuvstart torsdag til nachspiel i Pianobaren etter (siste) konserten med Bjørn Tomren sundagskvelden - og delvis i lag med dei. Heile vegen skal du halda styr på kamera/mobil, program, speleplan, lesebriller til mobilen, notatblokk og kulepenn, og pressekortet som rett nok heng rundt halsen, du må berre hugsa å henga det på når du går heimafrå. Pluss besøkjande, vener, avtaler og ølpauser. Eit mareritt i logistikk og ingenting for amatørar. Men no har eg no gjort dette nokon år og burde kunna det, men gløymde likevel pressekortet her ein kveld. Armbandet og det bedande andletet mitt, som ein hund ved bordenden, berga meg.
I november publiserte vi en test av Cyrus sin nye 40-serie, bestående av 40 AMP, 40 ST og 40 PSU. Nå har vi hatt CD-spilleren 40 CD på test, selvfølgelig sammen med en 40 PSU.
Stig Arne sitt ferdabrev Bergen-Helsinki-Tokyo-Helsinki-Bergen
Skrevet av Stig Arne Skilbrei
Eg skal til Japan og vitja Stig Inge, men er ikkje komen lenger enn Helsinki før eg kjenner trongen til å notera litt. Har alt opplevd mykje. Sov som ein gris på flyet frå Flesland og er strålande opplagt.
TEST: Icon Audio Stereo 40 Signature - Stairway to Heaven
Skrevet av Morten
Jeg har tidligere hatt Icon Audio Stereo 30 på besøk, den sjarmerte stort, så jeg tenkte at det ville være interessant å høre storebror Stereo 40.
Er Clearaudio Celebrity Al Di Meola verdens flotteste platespiller? Den fremstår i det minste som en radikal og rent ut sagt vakker motsats til de “oljeplattformene” som har blitt trenden innen highend vinylavspilling. Om den i tillegg spiller på nivå med sitt utseende, er dette et produkt å sikle etter!
TEST Rega Planar 8 med Nd9. Platespilleren som gikk mot strømmen
Skrevet av Karl Erik Sylthe
Rega sin platespiller Planar 8 kan leveres med den rykende ferske MM-pickupen Nd9 som en fabrikkmontert løsning. Vi har hatt denne komboen på test i 3-4 uker, og spilte en uhorvelig mengde vinyl.
Jeg har hatt Manley Stingray II på fransk visitt. Vi har tilbrakt en langhelg sammen, med sene kvelder, for ikke å si netter. Det har vært minneverdig.
George “Buddy” Guy ble født 20 juli 1936 i Lettsworth Louisiana, tett på Mississippi river, i bomullsdistrikt, i fattigslige kår. Tidlig i tenårene fikk han en gitar av faren sin, og under sterk inspirasjon av blant annet John Lee Hooker og B.B. King gikk han i gang med å lære seg gitaren minst like godt som sine forbilder.
6 CD-spelarar - Stig Arne si dagbok februar 2026
Skrevet av Stig Arne Skilbrei
Du tenkjer sikkert som eg gjorde for litt sidan, at ingen er interesserte i CD-spelarar lenger, alle strøymer no. Men, som me har forklart tidlegare, eg leitte fram og prøvde nokre CD-spelarar for ein interessert, og vart sjokkert over at resultatet var betre enn strøyming. Har me vant oss til dårleg lyd?
No har eg har kopla opp det meste eg har av CD-spelarar for tida, for å finna ut kven av dei eg likar best. For intet anlegg er komplett utan ein CD-spelar. Kva skal me elles med alle CD-platene? Spel og nyt. Det vert ikkje betre enn dette! Viss du ikkje har ein god platespelar og en god pickup då, vel og merke. Men det skal me nok koma attende til. Eg gjekk inn i ei boble og prøvde ut ikkje mindre enn seks spelarar fortløpande i laupet av nokre dagar. Dagane går som ein røyk når ein har da moro.
Xenon CDH-05F
Eit merke frå Filippinane, men laga i Japan. Han har vore omtala i februar -22, der eg samanlikna han med ein gamal og rimeleg Philips og fekk godt inntrykk av han. Det kjem jo an på kva du samanliknar med. I mars -22 samanlikna me 4 CD-spelarar, deriblant to frå Harman Kardon, og framleis sto han sin prøve.
Men ikkje no lenger. Detaljert og med ei viss djupne, men samanlikna med Yamaha er bakgrunnen svart, og lyden mekanisk. Musikken var Mule Varations frå Tom Waits, ei CD-plate som seiast å ha særs god lydkvalitet. Og, det hadde eg nesten gløymt, spelaren vart omtala att i desember -25, der eg forklarar korleis han vart modifisert til det verre, og måtte attendeførast til originalstand. Framleis er han ikkje heilt original, for utgangskondensatorane er fjerna og erstatta med lus. Det skal normalt vera ei forbetring, men eg får snart prøva ein identisk spelar der det ikkje er gjort. Det vert spanande. Tenk om denne no er like god som eg hugsar min var?
Nad CD 512 (1995-1998)
Ein av dei rimelegaste i Nad sitt utval, so det er ikkje grunn til å venta all verda. Men ein skal vera forsiktig med fordomane sine. Sjå berre på Nad 3020. Han har uansett ikkje vore ein killer akkurat, og ser heller ikkje ut som ei filmstjerne. Eg kan ikkje hugsa at han har gjort nemnande inntrykk. Og når eg no skulle gje han ein ny sjanse gjekk plateskuffa ut og inn heilt ukontrollert, og når eg trykte Play nekta han plent å spela, trass i at han har vore til sørvis fleire gonger. Eg har mest lyst til å levera han på returstasjonen med eit “FY! No kan du ha da so godt!”
PS! SMS frå reparatøren: "På den billege NAD-spelaren er laseren defekt og er skrot.” Greit. So er me kvitt den. Godt å få rydda vekk litt. Hadde vore veldig kjipt å selt han, berre for å oppleva at han gjekk i stykker kort tid etterpå. Då skal beløpet betalast attende, og du har ikkje hatt anna enn bask.
Nad Monitor Series CD 5000 (1988 - 1991)
Denne vart testa i Stereophile i 2017. Eg har hatt han so lenge at eg ikkje anar kvar han kom frå, og det gjeld mykje av utstyret eg har diverre. Han er frå ein litt påkosta serie frå Nad, derav tilnamnet Monitor. Han har spelt godt, fritt etter minnet. Men når han no ikkje spelte på venstre kanalen, på utgangen “fixed", vart eg nøydd til å nytta variable-utgangen, som er digitalt regulert, eg har i alle fall ikkje funne noko potensiometer. I nemnde test las eg at lyden regulerer seg ned til -20dB ved påslag. Det forklarer at eg måtte skru ekstra høgt opp, noko eg ikkje kan gjera noko med, sidan eg ikkje har fjernkontrollen. Digital senking av nivået fører med seg signaltap, og det kan forklara kvifor lyden var noko flatere, særskilt i djupna, enn eg hadde venta. Han får ny runde hjå reparatøren. Om han finn feilen skal eg koma attende med oppdatering. Viss ikkje vert det returstasjonen på denne og.
PS. Feilen er funnen og spelaren er komen i retur. No funkar han slik han skal. rapport vil fylgja.
Yamaha CDX-480 (1994-1995)
Også denne har eg hatt so lenge at eg ikkje anar kvar han kom i frå, heilt til ein kamerat gjorde meg merksam på klistrelappen på baksida, Fretex 7.1.03. Har m.a.o. hatt han i snart eit kvart hundreår. Skal seia tida fyk. Han har gjort teneste på festane me skipa til på jobben sidan eg meiner å hugsa at han ikkje var heilt rein i mellomtonen og ikkje ville bruka han heime. Eg skjønar no at det mest sannsynleg var forsterkaren sin feil. Ein venleg kollega tok han med seg frå lageret på jobben og leverte han på døra mi, og dermed unngjekk han dynga. Det er eg utruleg takksam for, for denne har verkeleg falle i smak, no når eg har prøvd han ut på ny, med eit heilt anna anlegg sjølvsagt enn eg hadde tidlegare. So feil kan ein altso ta, og det er ikkje fyrste gongen. Eg har ingen oversikt over modellutvalet til Yamaha, på den tid eller no, men dette var minstemann i ein rimeleg serie. Og det kan og vera grunnen til at han spelar so godt, for han er enkel, medan dei to storebrørne (580 og 880) hadde kompliserande detaljar som digitalutgang og allslags finessar, som ofte er unaudsynlege og i verste fall lydforringande. Kjem eg over ein av desse modellane prøver eg gjerne å finna ut meir.
Ein særs interessant omtale finn du på nettet (MegaLampizator) av ein flink elektronikk-kyndig kalla Lampizator. Han karakteriserer lyden frå spelaren som stor, open og naturleg varm. Han fekk han tilrådd av entusiastar som meinte denne spelaren var spesiell; i all si enkelheit og kan hende difor. Til dømes har utgangssteget ein einaste (dobbel) integrert krets (IC), mange meiner dette er betre enn ein einskild pr kanal. Ikkje spør meg! Eg har berre eit kveldskurs i elektronikk frå AOF. Og ikkje for å skryta, Elektronikk for alle, del 1, frå Aschehoug. Det var elles morosamt å notera seg fylgjande ironiske kommentar: "Det er ikkje mykje Yamaha nedi der. Transporten er frå Sony, og og DAC-en frå Matsushita/Technics (MASH)”. Denne type “lån” er heilt vanleg. Kjøper du ein Mazda, risikerer du å få ein Toyota, som har investert stort i Mazda.
I bladet eyefi, som i 2001 vart slått saman med Audio med Håvard Holmedal som redaktør, skriv Øyvind Ruud i ein test av oppfylgjaren CDX 596 i 2002 at han har ein varm, øyrevenleg og harmonisk spelestil, og vidare “varmt, rent og nydelig”. Her har han treft essensen i karakteren til desse spelarane. Det er CDX 480 som fortel meg kva musikkinstrument som faktisk er i bruk, medan dei andre berre lagar lydar.
Bruktpris: Frå 500kr til fleire tusen, som for dei fleste rimelege spelarar alt etter tilstand, og om fjernkontroll eller originalinnpakning fylgjer med.
Marantz CD-72 mk II (1993)
CD 52 var den fyrste i denne serien, og i 1993 kom CD 72 mkII og CD 72 mkII SE, der SE står for Special Edition, signert Ken Ishiwata, den geniforklarte designaren og modifikasjonsguruen knytt til Marantz. Dei stadige oppgraderingane synte seg å vera ein smart måte å kvitta seg med restlageret på, medan dei planla nye modellar med den nye teknologien som var på veg. Dette er ein av dei spelarane som stendig dukkar opp i “vintage”-spaltane, eller Olde world, eller kva dei no kallar seg. Det er ein sokalla klassikar.
Men spelar han godt av den grunn? Marantz har alltid fått god omtale for CD-spelarane sine, men vonde tunger seier at dei berre har designa lyden til marknaden. Og “marknaden” er den gemene hop, og ikkje alltid dei mest sofistikerte lydarane. Eg trur eg fekk denne spelaren i byte mot ein annan som virka, og har måtte dra han med til reparatøren fleire gonger enn eg kan hugsa. Det gjeld forresten dei andre og.
Toppmodellane frå Marantz har godt rykte, men denne her? Lyden er desidert grå, eg sel han til den fyrste og beste som byr 500kr. Strøken. Perfekt for samlarar.
Marantz DR 17 (1998-2000)
Til sist prøvde eg denne, og det gledde eg meg verkeleg til. Marantz er eit vidspurt merke. Opphaveleg amerikansk, frå den tida all forsterking var basert på røyr. Ei tid var dei eigd av Philips, no er dei slått saman med Denon. Apparatet me talar om her er ein sokalla CD-opptakar, dvs. ein CD-spelar med moglegheit for opptak. Dette var populært ei stund, men no gjer folk dette på datamaskinene sine, eller ikkje i det heile, sidan musikken er tilgjengeleg på strøymetenestene. DR står for Disc Recorder, og maskina er basert på den meir kjende modellen CD 17, som er ein heilt vanleg CD-spelar, og slik sett er CD-delen identisk eller tilnærma lik. I same serien fanst forsterkaren PM 17, og desse apparata fekk god omtale i hifi-blad verda over, men seinare har dei ikkje vore spurd. Både eg og Stig Inge har prøvd begge utan særskilt hell, og no forstår du kvifor me stort sett ikkje sløser vekk pengar på hifi-magasin lenger. Dei er slett ikkje alltid til å lita på. Om du no undrast på om audiophile er noko betre, skal du vita at ingen av oss tener eit øre. Me skriv avdi me likar det. Det er hobbyen vår. Og dette er ei dagbok, ikkje ein test.
DR 17/CD 17 er litt av ei maskin, stor, tung og heller dyr. Det var med store forventningar eg la Marte Halvorsen i plateskuffa, eller i alle fall CD-plata hennar, som er full i detaljar og masse gitarar ein lyt prøva å skilje frå kvarandre. Eit opptak som kan diskuterast, men med djupn i lydbiletet, ope og dramatisk når alle fyrer laus. Med denne plata høyrer du kva spelar som berre rotar på overflata, og kven som går i djupna i musikken.
Maskina vart nytta til kopiering, og deretter sett vekk, men leita fram att for denne gjennomgangen. Han kom til meg via Stig Inge frå Michael Fremer, vidgjeten “analog-guru” frå det amerikanske magasinet Stereophile, og med signaturen hans på topp-dekselet. Reine samleobjektet!
Sidan maskina kom frå “over there” må han koplast til 110Volt. Det synte seg at den innebygde trafoen ikkje var “universell” med omskiftar til ulike land sine spenningar, og innkjøp av ny trafo på 220/240V var ikkje rekningssvarande. Ingen problem, sidan eg har ein japansk Koden step down-transformator for slike høve på 350VA (Watt), og det skulle vera rikeleg.
Denne ekstra-trafoen skulle i fylgje reparatøren min ikkje presentera noko problem. Derimot kunne han informera om at laser og elektronikk neppe er identisk med CD 17 grunna opptaksfunkjonane og truleg vil spela dårlegare enn denne. Og her er me samde: Lyden var skuffande flat, matt og diffus, og det var fort gjort å konstatera. Etter 3-4 låtar gadd eg ikkje meir, sjølv om eg har som prinsipp å spela like mange låtar på kvar spelar, som regel mesteparten av ei CD. Alle skal ha like vilkår og like god sjanse, difor tek dette tid om du vil gjera ein seriøs jobb.
Men det er lov å ha andre meiningar. På nettet har eg mellom anna lese "Inside this superbly finished package is an extremely fine digital recorder, as well as an exceptional playback machine.” Notert.
OPPSUMMERING
Det har vore forbausande stor skilnad mellom spelarane, etter mi ringe meining, noko som gjer det viktig å leggja ned litt arbeid i det om du har fleire konkurrerande. Umiddelbart kan det høyrest ut som om alle spelar likt, men etter kvart som du kjem utetter på plata trer skilnadane fram.
Ein annan sak er at berre å få gamle spelarar til å virka er ein heil jobb. Dei må som regel alltid har nye strikk eller tannhjul til transporten, akkurat som kassettspelarane, og andre feil kan og dukka opp. Og det gjer dei. Eg kan opplyse om namn og tlf.nr. til reparatøren min om du gjerne vil ha liv att i ein gamal slitar.
Om dette vart litt mange spelarar og mykje å halda styr på, kan eg avsløra at den eg hadde størst utbyte av, og som no står permanent i anlegget, er den unnselege Yamahaen. Eg har og tidlegare prøvd DVD-spelarar utan særskilt hell, men aldri Blu-ray. Desse kan spela både DVD og CD, om det er slik at andre i familien og må få bestemma litt.
ØLSPALTA
Bolken om CD-spelarane vart lang, eg er heilt utsliten. Men no har eg pausa nokre dagar og orkar å hiva på nokre øl! Har nemleg nokre notat frå i fjor, på øl du får tak i den dag i dag. Om dei ikkje er stabile geni, er dei stabile gjengangarar.
Me byrjar med Estrella 5,4% frå Barcelona, ein nydeleg øl. Bit svakt på tunga, men er fyrst og framst maltdriven, i retning toffee. Toner av frukt og eple, i fylgje Lars. Ein musikalsk øl mao, som me begge likte. Eit velkome hakk opp frå norsk butikkpils på 4,7%.
Bernard Lager frå Tsjekkia 4,7% får du på Rema, og han er forbausande kraftig på smak til å vera ein butikkøl, skreiv eg 20.desember. 11.okt. skreiv eg noko heilt anna, so denne laut eg kjøpa på ny i dag og sjekka. Han er fyrst og framst maltdriven. Slik sett er desse to fyrste i same kategori.
Staropramen 5% frå Praha laut eg og kjøpa på ny, det er rett og slett for lenge sidan eg har prøvd dei, og notata var uklåre og til dels motstridande. Sprett korken, og ei nydeleg lukt av humle breier seg under nasa og når du luktar i flaska. Frisk, men ikkje utan substans og tyggekvalitet. Myrk gul fage. Ein av favorittane.
Perla Export 5,2% frå universitetsbyen Lublin i Polen, derimot, hugsar eg godt og har eit klårt intrykk av. Eg kjøpte no likevel ein slik og, for å sjekka. Ein utprega frisk og lett øl som er perfekt i sumarvamen, med ein nydeleg snek av humle. Kjøp heller denne enn sommarøl!
Desse fire finn ofte vegen ned i handlekorga. Rimelege er dei og.
Stig Inge seier skål frå Japan og ville gjerne vera med å pynta opp ølspalta denne gongen, med to japanarar og ein tyskar.
ADVERTORIAL - Bowers & Wilkins 801 D4
Vi har mottatt en advertorial fra Bowers & Wilkins som vi gjengir nedenfor. Vi understreker derfor at dette ikke er redaksjonelt stoff, men bilder med tekst utarbeidet av produsenten.
JBL L100 CLASSIC 80 – ny jubileumsutgave med begrenset opplag
JBL lanserer atter en gang en jubileumsutgave av sine klassiske og populære høyttalere med røtter fra den opprinnelige L100 som så dagens lys i 1970. Denne gangen er det produsenten sitt 80års jubileum som markeres, og jubileumsmodellen L100 CLASSIC 80 har et kledelig opplag begrenset til 800 par på verdensbasis.
Pro Ject lanserer Pre Box S3 – kompakt kontrollsenter for moderne stereo
Pro‑Ject utvider sin kompakte Box Design‑portefølje med Pre Box S3, en halvbreddes forforsterker som samler analoge, digitale og trådløse kilder – inkludert HDMI eARC for TV‑lyd – i ett chassis. Enheten er lansert i sort eller sølv, og posisjoneres som et fleksibelt nav til både skrivebordssystemer og slanke hovedoppsett.
Revival Audio lanserer ATALANTE Grande Réserve
Med ATALANTE Grande Réserve tar Revival Audio et steg videre opp i HighEnd‑ligaen, med et begrenset flaggskip på bare 300 par, spekket med nyutviklet teknologi og håndverksdetaljer som kan få selv ATALANTE 7 EVO til å fremstå som et mellomspill. Dette er høyttaleren som stiller forventningene til noe som ikke bare vil høres – men også merkes.