Og høsten 2025 snublet jeg over et pent eksemplar i daCapo sin avdeling for bruktvinyl på Hortenmesssa, og Carpe Diem ble en realitet. Og i forbindelse med at jeg nettopp fikk inn en Rega P8 med den helt nye Rega Nd9 MM PUen til test, ble jeg inspirert til å børste støvet av den gamle artikkelserien Evig eies kun en LP.

The Billy Cobham – George Duke Band var egentlig en kvartett som besto av fire musikalske fyrtårn, selv om en av dem var i starten av sin karriere. Og de setter alle fire sitt ettertrykkelige DNA på utgivelsen i en grad som gjør at det er rimelig trygt å hevde a dersom bare en av dem hadde vært byttet ut ville ikke den musikalske identiteten til denne kvartetten vært den samme.

Og jeg tror kanskje at lit av grunnen til min store entusiasme for denne kvartetten som varte i alt for kort tid både er at det er fire glitrende musikere, men også at George Duke her er på sitt aller beste musikalske spor som kanskje ikke overgår det han gjorde med Zappa, men er tydeligere.

Musikerne

Vi starter med Billy Cobham, som av mange inklusiv meg selv regnes som jazz-rockens fremste trommelsager gjennom tidene. Han var allerede veletablert gjennom sitt samarbeid med Miles Davis fra 1969 og ikke minst i første versjon av John McLaughlin sitt Mahavishnu Orchestra fra 71-73. Og etter det en solokarriere der de tre første albumene kanskje er de aller beste.

George Duke fikk et gjennombrudd i sin periode hos Frank Zappa fra 1970-75, men hadde også en solokarriere parallelt med dette. Den startet allerede i 1970, men i mine ører var de to beste soloalbumene med George Duke utgitt i 1975. Vi snakker om The Aura Will Prevail, og I Love The Blues, She Heard My Cry.

I tillegg til George Duke var Alphonso Johnsom den mest funky musikeren i kvartetten. Og egentlig en god balanse, uten at det funky helt tar overhånd. Alphonso hadde allerede gjort seg bemerket i Weather Report på albumene Mysterious Traveller,Tale Spinnin’ og Black Market. På sistnevnte ble han delvis overlappet av en annen gigant – Jaco Pastorius, som ble bassisten i Weather Report en periode etter det. Dette skjedde vel egentlig på den tiden da han ble hentet inn i Cobham/Duke Band, som erstatter for Doug Rauch tidlig i 1976.

Sistemann John Scofield var den som på denne tiden var mest ukjent, men hadde likevel skapt et navn i New York Han skulle senere bli en av de virkelig markante gitaristene sammen med Miles Davis, og overlappet Mike Stern på tidlig 80-tall og erstattet han etter hvert. Og når jeg skal være helt oppriktig setter jeg enda større pris på Scofield sine gitarprestasjoner i denne perioden enn hans musikk noen tiår senere.

Bandet

Live on Tour in Europe fanger bandet i et kort, men ekstremt fruktbart øyeblikk i 1976 – et punkt der alle fire musikere var i rask utvikling. Jeg har informasjon som tyder på at dette albumet ble utgitt 18 oktober 1976, og deres første kjente aktivitet var på slutten av 1975. Siste konsert jeg har informasjon om skjedde 1. januar 1977, og etter dette var The Billy Cobham – George Duke Band historie.

Turneen sommeren 1976

Konserten i europaturneen er oppgitt på baksiden av coveret:

• 2. juli – Oslo, Norway
• 4. juli – Aarhus, Denmark
• 6. juli – Montreux, Switzerland
• 7. juli – Paris, France
• 8. juli – Brussels, Belgium
• 9. juli – Amsterdam, Holland
• 10. juli – Cologne, Germany
• 11. juli – Vienna, Austria
• 14. juli – Rome, Italy
• 15. juli – Bologna, Italy
• 17. juli – Lugano, Switzerland
• 19. juli – Montpellier, France
• 20. juli – Bayonne, France
• 22. juli – Barcelona, Spain
• 23. juli – Antibes, France
• 24. juli – Vienne, France
• 27. juli – London, England
• 28. juli – London, England
• 29. juli – London, England

Som vi ser er Oslo første stopp på denne turneen, og stedet var Chateau Neuf. Og jeg har hørt entusiastiske beretninger fra en tidlgiere klassekammerat som var til stede.

Men ifølge kilder var ikke noen av opptakene basert på denne konserten, men på opptak fra Montreux 6. juli og fra London 27-29 juli.

Andre utgivelser

I 2020 skrev jeg med stor entusiasme om en utgivelse med denne kvartetten som het George Duke/Billy Cobham Band – New York 1976.

I tillegg finnes det en Youtube-video fra Montreux Jazzfestival på godt over en time, med tittelen Billy Cobham & George Duke - Montreux JF 1976. Den har med grei nok kvalitet, selv om lyden er et godt stykke under lyden på Live On Tour In Europe (LOTIE). Og videokvaliteten er lavoppløst med 480p, selv om filmingen ser grei ut.  Og så gir det selvfølgelig en ekstra dimensjon å få se Cobham sin iherdige tromming, Duke sin intense og uitagerende syntheventyr, og Scofiled sitt standhaftige overleppe-munnarbeid med ungdommelig bart som kunne gjort enhver trønder misunnelig på den tiden. Også tidvis med en filtersigarett i munnen. Bahh – ungdommen på 70-tallet… Det samme munnarbeidet finner vi også på den MD-video fra nesten 10 år senere. Og ikke minst Alphonso sitt frapperende basspill i møblert og disiplinert positur.

Det er mye av det samme repertoaret som på Live On Tour In Europe - bare i annen tapning, men i tillegg kan vi glede oss over høydepunkter fra Cobham sitt debutalbum Spectrum – Red Baron, og mot slutten også en svært frodig versjon av Stratus fra samme album. Vi er også innom Life And Times fra albumet med samme tittel, pluss en kort låt kalt Some Day fra George Duke sitt album I Love the Blues, She Heard My Cry. Også avslutningslåten That`s what she said er hentet fra samme album, og er en av mine favorittlåter av Duke.

Og så briljerer både John Scofield med sitt gitarspill og George Duke på tangenter på Scofield-komposisjonen Ivory Tatoo, ikke minst på en Fender Rhodes der han overgår prestasjonen fra Live On Your In Europe. Og jeg kan ikke unngå å nevne a den morsomme Space Lady er enda morsommere og mer kreativ en på Europakonserten. Hadde dette vært en albumutgivelse med like god lyd som Live On Tour In Europe hadde det vært et monster.

Live On Tour In Europe

Men det var jo selvfølgelig dette klassiske albumet Live On Tour In Europe i LP-format det skulle handle om. Og da starter vi med A-siden.

Side A

Åpningssporet Hip Pockets er et av mange favorittspor på albumet, og med denne vinylavspilleren legger jeg også ekstra godt merke til en spesielt konsis bassgjengivelse, i tillegg til at både Cobham sine trommer og George Duke sin litt stakkato-dominert keyboardtraktering fremheves veldig bra. Også Alphonso sin småfunky bass er flott bidrag til helheten. Og idet Scofield sin gitar drar av gårde omtrent midtveis i låten etter et temposkifte blir det eksponert at han allerede i starten av sin karriere er en liten gigant.

Hip Pockets går over i Scofield sin komposisjon Ivory Yatoo, som var en av de låtene som utmerket seg på videoen fra Motreux, men som like fullt er et av favorittsporene på dette albumet. Litt hyppige temposkifter er forresten et kjennetegn på utgivelsen, og det eksponeres også på dette sporet.

Space Lady er unektelig mitt desiderte favorittspor på denne utgivelsen. Og hadde det ikke vært for at Zappa sitt album Does Humor Belong in Music kom et tiår senere, kunne jeg mistenkt at denne låten var inspirert av det albumet. Jeg skrev at den versjonen som ble fremført i Montreux JF 1976 var morsommere, men denne i LOTIE er mer fokusert, og egner seg bedre som en introduksjon til den gangen da George Duke forelsket seg i en kvinnelig Alien. Og et ganske unikt musikalsk konsept.

Avslutningssporet på Side A - Almustafa the Beloved er kanskje det egentlig beste sporet på albumet, selv om det ikke er like spektakulært som en del av de andre. Det har en mer lyrisk atmosfære, som gir en fin kontrast til spesielt Space Lady, der vokal står i sentrum. Også basspillingen til Alphonso Johnson er verd å fremheve. Ikke spesielt virtuost, men veldig musikalsk. Også de geometriske kromspringene som er foretatt med plasseringen av gitaren i siste del av sporet blir veldig godt ivaretatt av P8-Nd9 komboen.

Side B

Åpningssporet Do What Cha Wanna på B-siden er kanskje det sporet jeg blir minst fascinert av, og minner litt om de mer kommersielle periodene til George Duke mot slutten av 70-tallet og senere, som f.eks. albumet A Brazilian Love Affair.

Den etterfølgende Cobham-komposisjonen Frankenstein Goes to the Disco er en veldig synth og trommedominert komposisjon, men den rytmiske litt utforskende dominansen og den lange trommesolen etterlater klare spor fra Billy Cobham, som harmonerer godt med den perioden han er på vei inn i med sine soloutgivelser.

Frankenstein glir direkte over i den langt mer tilgjengelige Sweet Wine (KS), med en fin og funky bass solo av Alphonso, og fint Rhodesspill av George Duke.

Avslutningssporet Juicy er et av mine favorittspor på albumet, og B-siden sin desidert beste låt. Den er signert George Duke, og domineres også av hans eminente synthsoloer, i tillegg til at også Alphonso Johnson briljerer her. Og avslutningen er både brilliant og overraskende – i hvert fall den første gangen.

Lyden

Dette er altså lyden gjengitt fra komboen Rega P8 og picupen Rega Nd9, som er godt over pari i forhold til min egen platespiller. Utgivelsen har god lyd, som idrar godt som en kvalitet med plata. Og med denne Regaspilleren har jeg klart bedre lyd enn med en fra samme utgivelse fra en streamer med høy kvalitet.