Det har alltid vært noe helt, helt eget med fulltoner, noe veldig enkelt og definerbart jeg hørte allerede første gang jeg ble utsatt for denne typen musikkgjengivelse. Jeg var selv i den lykksalige posisjon at jeg eide noen fabelaktige varianter over fulltoner representert ved japanske Coral elementer i sin tid, og ble frelst allerede i ung alder. Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at det er noen hørbare utfordringer med dette prinsippet, og spørsmålet er hvordan polske Cube Audio hanskes med disse problemområdene.

Helt spesielt

La meg først som sist si noe om de helt åpenbare og spesifikke egenskapene slike løsninger representerer. Først de positive egenskaper: Gode fulltoner leverer med en helt uovertruffen taletydelighet; det manifisterer seg ved at tekst og vokal på så å si en hver innspilling gis et nytt innsyn og nytt liv, det er helt utrolig enkelt å høre hva teksten handler om, hvert enkelt ord. Selvsagt peker dette på noe viktig med hensyn til mellomtone, og hva som skjer når du introduserer et delefilter og med dette skal fordele musikken mellom flere, uavhengige elementer. Noe skjer da, nemlig, og det er ikke udelt positivt. Implisitt i denne fantastiske tydeligheten i mellomtonen finner vi også presisjonen og evnen til å sette opp usedvanlig store og presise lydbilder, mulig dette har et eller annet med fasekorrekthet i sentrale deler av frekvensområdet å gjøre, men så er det noe som gjør meg noe undrende, allikevel, og det kommer vi tilbake til etter hvert.

Utfordingene

Så til det negative: Det er tydelig aksentuering i fulltoneelementer, og det er i grunn produsentens hovedoppgave å temme dette så godt det går. I de fleste tilfeller opplever jeg tendenser til  hardhet i mellomtonen som resultat, og akkurat der ligger årsaken til at jeg aldri selv har endt opp med fulltoner i mitt oppsett. For hadde det ikke vært for akkurat det fenomenet, så vil jeg si at fulltoner er helt avsindig mye bedre enn mangeelements høyttalere på det aller meste! Og akkurat her, i dette skjæringspunktet mellom fordeler og ulemper ligger Cube’s magi, og vi skal se nærmere på dette gjennom musikkeksemplene etter hvert...

Hvem er Cube?

Cube Audio holder altså til i Poznan, Polen, og er så vidt jeg kan forstå i utgangspunktet leverandører av egenproduserte fulltoneelementer. Så har de altså tatt disse elementene og konstruert høyttalere omkring dem; to 8-tommere og to 10-tommere utgjør produktporteføljen, som i sin tur har ført til 5 høyttalermodeller med en kostnad mellom EUR 9000,- og EUR 19 000,-. Dagens omtalte produkt ligger sånn midtveis i produktspekteret, og har en anslått pris på EUR 12 500,-. I Norge vil det komme på litt frakt og diverse som reflekterer den norske virkeligheten, ergo ender prisen på NOK 150 000,- her til lands, med dagens valutakurser er det slett ikke galt.

Watt, deciBel og annen moro

Som indikert i ingressen har Cube Monet en veldig synlig frontbaffel med sine 50 x 95 cm, og med sin hvite farge er vel ikke sammenligningen med en vaskemaskin fullstendig på jordet, heller. Selv synes jeg nok den gullfargede, moderat store 10-tommeren, samt det lett prangende messingskiltet med fabrikknavnet bryter tydelig med et hvert kjent husholdningsapparat, så jeg ville nok levd helt greit med dette, selv på Oslos beste vestkant. Bemerk at slike enkle elementer uten delefilter av noe slag, som oftest har tydelige begrensninger i påtrykt effekt; på denne modellen bør du holde deg under 50W pr. kanal, og med sine 93 dB / 1W / 1 m betyr det at den er klar for mindre rørforsterkere, SET og andre lett motoriserte forsterkere. Hadde ikke norskproduserte Musical Innovation Mi 10 tilgjengelig i testperioden, men tror virkelig på denne kombinasjonen; med MI’s kroppslighet og kraftfulle gjengivelse, tror jeg noe sånt ville være spikeren midt på hodet. Derimot har jeg hatt 8 Watt Audio Note 300B samt sånn omtrent 50 Watt fra Quad (transistor), og dette var virkelig også av stor underholdningsverdi. Produsenten foreslår fra 3 Watt og oppover, men selv tror jeg nok litt mer på en solid strømforsyning og sånn omtrentlig 20 Watt å øse av ved behov, tross alt er ikke 93 dB det aller mest følsomme du kan finne der ute. Det sagt, så hadde mine 8 - 9 Watt single ended triode svært gode dager på jobben med disse høyttalerne, noe av det enkleste de har lekt med, faktisk. Sånn ellers kan disse store kassene levere frekvenser fra 35 Hz til 20 kHz innenfor 6 dB, så her blir det ikke full frekvens, selv om det er fulltone. Ellers kan jeg nevne at høyttalerne veier inn med 35 kilo per stk., og såpass klarer jeg løfte sjøl, faktisk. Bunn er kun dekket av en duk over en diger åpning, med en slik åpning er det vel neppe bassrefleks, dette peker definitivt i retning av kvartbølgehorn, noe også den svært så gode bassgjengivelsen hinter til. Stående passe høyt over parketten på sine solide dempeføtter (medfølgende), oppleves høyttaleren å være i perfekt balanse frekvensmessig sett, med visse forbehold for tidligere nevnte aksentuering, noe vi snarlig skal gå litt i dybden på.

Fuzzens forbannelser

VI gyver løs på musikkeksemplene med min svært Stones-politisk ukorrekte påstand om hva som er en god utgivelse fra disse evigvarende dinosaurer. For meg er skiva “Bridges to Babylon” råsterk, og gutta svinger seg skikkelig med låta “Out of control”. Cube Monet leverer som seg hør og bør med en aldeles fantastisk teksttydelighet, i hele mellomtoneområdet lyser det opp, innsynet skaper en absolutt uovertruffen innsikt i denne innspillingen. For første gang(!) hører jeg den virkelige lyden av Charlie Watts’ skarptromme; i stedet for kun et skarpt anslag, fremkommer hele tromma med klangdybde og nærhet. Denne gjennomsiktigheten som går igjen i absolutt alt Cube Monet driver med, er i sannhet svært opplysende, og gir de aller fleste innspillinger en helt ny valør, nærmest. Men alt kommer med en pris, og jeg har allerede nevnt samtlige fulltoners akilleshæl, da i form av den nevnte aksentueringen i et smalt område i mellomtonen. Dette treffer oftest rett i stemmeleiet, der vårt øre er mest følsomt, og ved en del pådrag danner det seg en kant det er litt vanskelig å bli helt venn med. Likeledes gjør det noe med gitarfuzz, som fort blir noe ugjestmild. For å virkelig utfordre denne litt kompliserende faktoren i regnestykket der fulltoner er en av premissleverandørene, går jeg til 70-tallet, fuzzens gullalder, og setter i gang Deep Purple’s fyrverkeri med skiva “Burn”. Jo, det er utfordrende, og jeg må ty til mitt hemmelige våpen, i form av Quad’s fiffige “Tilt”-funksjon. Jøssda, det finnes medisin! Det sagt; typisk 70-talls lyd er ikke nødvendigvis førstevalget for Cube høyttalere, dette gjelder som nevnt alle fulltoner, og her vil jeg påpeke at akkurat Cube er den jeg har hørt av fulltoner med minst problemer med akkurat disse artefakter. Når du har funnet riktig innstilling via “tilt”, equalizer, eller hvorfor ikke en fulblods DSP-løsning, da swinger dette hardt, med hittil uhørte klanger, og et ubeskrivelig innsyn i alt som foregår. For en av fulltonenes klare styrker er en presisjon til å dø for, og atter en gang slår deg meg hvilken grenseløs faen av en gitarist Ritchie Blackmore var den gangen, og med Cube Monet hører jeg det tydeligere enn noensinne!

Swing og sweet

Så la oss ta en 180-graders swing, og spille musikk for oss hifi-nuts, og dermed må da Kari Bremnes inn i manesjen, og selvsagt blir det utgivelsen “Gåte ved gåte”, og den sensuelle låta “Elsker i Berlin”. Igjen bare åpenbarer musikken seg foran meg med en presisjon og en gjennomsiktighet som er helt bevissthetsutfordrende! Det må rett nok sies at stemmen ikke helt slipper unna en hard kant når det spilles høyt og hun trøkker til litt, og det spenner nakkemusklene mine en anelse, men allikevel! Dette leveres med stor dynamisk kontrast, helt på hornnivå, faktisk, så totalen må sies å trone blant de mest elegante gjengivelser jeg har hørt av akkurat denne låta.

Ved siden av de herlig ukomprimerte innspillingene fra svenske Opus3, opplever jeg innspillingene fra Nederlandske STS som verdens mest naturlige og elegante. Fra skiva “A Night never to forget” henter vi Chaplin’s “Smile” i piano / klarinettverskjon, og igjen utmerker leveransen seg som ubeskrivelig presis og levende, med full innsikt, full utklingning, full åpenhet, helt lytefritt. Den smule “fortykning” som stort sett oppleves i det man setter et delefilter inn i kretsen, er her fullstendig fraværende, og musikken slipper absolutt uhindret ut i lufta. Her oppleves ingen tendens til hardhet på noen måte, dette er bare ren nytelse. Her bemerkes også at disse høyttalerne spiller nydelig balansert også på lavt volum, og akkurat det viktige aspektet er slett ikke alle høyttalere givet. Snarere tvert om, vil jeg nesten si.

Flere dimensjoner?

En av mine metoder for å sette dette med tredimensjonalitet og lydbilder på kartet, er å spille av “bikkja til Waters”, altså “Amused to Death” med sin romfyllende Q-Sound teknologi. Her får jeg meg en grundig overraskelse, for til tross for fantastisk presisjon og store lydbilder, kommer ikke den fantastiske 3D-effekten fullt til sin rett, langt fra, faktisk! Jeg forstår ikke helt sammenhengen, men åpenbart er det noe med fasevariasjon også på høyttalere helt uten filter, men her må jeg bare innrømme at det går noe over mitt forenklede hode. Også stemmen sliter litt, til tross for fabelaktig teksttydelighet, men her må jeg tilføye at det gjelder mange flere høyttalere enn bare denne. Det formidable drønnet på “Late home tonight” låt veldig anstrengt, så ting kan tyde på at akkurat denne typen gjengivelse ikke tilhører Qube’s livretter.

De samme egenskaper går igjen på klassisk musikk, vi velger Bach’s fiolinkonsert i A-moll med Anne Sofie Mutter på Deutsche Grammofon.  Detaljeringen og kontrollen på absolutt alle aspekter av musikken er total og uovertruffen, der Mutter’s elegante teknikk finner sitt naturlige fokus. Jo, aksentueringen er merkbar, men som nevnt mulig å temme om behovet skulle melde seg. Og bare det faktum at du får “se inn i” et fullt symfoniorkester på en helt ny måte, er utrolig verdifullt, så for en hver som lurer på hva som foregår der inne, ta en lytt på Cube sine høyttalere!

Og til slutt...

Cube Monet er de beste fulltoner jeg har hørt, punktum. Ja, jeg har noen mindre innvendinger, men en hver jazzelsker, alle som nyter av mindre ensembler i en hver form, deg som vil høre alt som foregår i mellomtonen, og ønsker deg et ubeskrivelig åpent og livlig lydbilde uten å måtte spille så forbannet høyt, så er Cube høyttalere virkelig noe å sette på short-listen. Forsterkere som nyter av lett last bør velges, nevnt er norske Musical Innovation, men også velbygde rørforsterkere (gjerne SET), SPEC’s integrerte, Luxman og Accuphase klasse A er andre gode forslag her.

Så kom altså mine avholdte Audio Note AN-E Spe-HE på plass igjen, og til tross for deres åpenbare styrker, kan de bare ikke kopiere innsynet i lydkulissene på samme måte som Cube. Men det er en oppside her, for i det de “to vaskemaskinene” fikk reisepass, uttalte husets interiørarkitekt at det var godt å få tilbake de små høyttalerne! Men glem aldri at bare det å ha en ekte Monet i egen stue er litt av et kick!

Cube Monet fulltonehøyttalere, pris kr. 150 000,- / par (januar 2026)
Importør: AudioAktøren, Horten

Les mer om Monet hos Cube Audio