Kate Bush kommer fra et middelklassehjem i Kent syd for London. David Gilmour i Pink Floyd var en av musikerne som oppdaget henne og dyttet frem denne strålende artisten.
Og debutalbumet var overraskende modent, og ble en flying start på en lang karriere. En karriere som heldigvis har stått for stadig videre utvikling, og som illustreres klart av at hennes produksjoner i dag er ganske ugjenkjennelige i forhold til utgangspunktet, og likevel er det svært interessant musikk.
The Kick Inside.
Selv om dette albumet har to-tre låter som har skilt seg klart ut, er en del av styrken med albumet at det er praktisk talt uten svake punkt. Man kunne kanskje forvente at et debutalbum som kommer fra en 19 år gammel artist, og som inneholder noen «landeplager» samtidig vil kunne være svært ensporet. Ikke Kate Bush, og det har vært hennes styrke hele veien.
Side A
Det starter ganske sterkt i åpningslåten, men allerede da hadde Kate Bush tilstrekkelig fingerspitzgefuhl til ikke å gå ut helt på topp. Eller det var kanskje produsenten? Uansett, Moving er en flott låt, som slutter med en karakteristisk hval-sang, som var litt i skuddet på den tiden. Moving glir nesten organisk over i The Saxophone Song, som en slags tvillinglåt til åpningslåten.
Strange Phenomena er et av albumets absolutte høydepunkt, og kanskje også en av mange kandidater til Kate Bush sine største låter, nest etter den du vet... Og her er kanskje første gang på albumet at hun eksponerer den voldsomme spennvidden i stemmeleiet i kombinasjon med en utrolig originalitet. Strange Phenomena er en forbløffende moden låt.
Kite er en svakt reggae-inspirert låt, eller ved nærmere vurdering er det kanskje ikke så veldig svakt heller. Men så var dette også midt i Bob Marley sin storhetstid, tre år før han døde.
The Man With The Child in his Eyes er et annet av høydepunktene på TKI. Kanskje det mest lyriske av dem alle, og bygger allerede tidlig opp til det absolutte høydepunktet på The Kick Inside.
Og da snakker vi selvfølgelig om Wuthering Heights. Og selv om man aldri så mye vil, om ikke annet for å skille seg ut fra alle andre, er det komplett umulig å unngå denne klassikeren som albumets beste, og samtidig Kate Bush sin aller beste Låt gjennom tidene. Og hukommelsen kan selvfølgelig spille meg et lite puss, 39 år etter. Men jeg har et svakt minne om en 22-åring som løftet Formula-4-armen med påmontert Sonus Black Gold tilbake gang på gang, for å høre denne låten bare en gang til. For dette var i de dager da «repeat» ikke eksisterte.
Og her må det bare tilføyes at dette var før musikkvideoenes store inntog i første halvdel av 80-tallet. Så den fantastiske musikkvideoen der Kate Bush danser til Wuthering Heights kom vel som en ren bonus litt i ettertid?
Side B
Side B på denne LPen må for all del ikke forveksles med «baksiden». Og James and the cold Gun er en av de mange låtene som nomineres til albumets nest beste låt. Og den kanskje mest rocka av dem alle. Og jeg må nesten ta med den geniale overgangen og taktskiftet helt på tampen.
Feel It får vist frem hvor høyt Kate Bush kan gå med stemmen sin. Kombinert med en low-key stemning bidrar den til at vi får igjen pusten. Og på den påfølgende Oh To Be In Love går hun tilsvarende dypt, på en ellers veldig særpreget låt.
Det fortsetter å samme høye nivå med L'Amour Looks Something Like You, men likevel kanskje en av få låter som ikke er kandidat til albumets nest beste? Reggae-inspirasjonen er tilbake på Them Heavy People. Det gjenspeiles vel kanskje i THEMen i teksten også. Ok, men ikke helt min favoritt.
Med Room For The Life er vi tilbake i det mer lyriske landskapet. Og når sant skal være sant er det vel egentlig der vi trives aller best med Kate Bush, er det ikke? Og som en ren bonus får Kate Bush eksponert sin praktfulle stemme ekstra godt på nettopp denne låten.
Og så avslutter hun selvfølgelig helt på topp. Tittelmelodien The Kick Inside er en passe underfundig
låt som er lavmælt og glitrende på en gang. Fantastisk!
