Av Karl Erik Sylthe, den 20.05.06

For drøyt 40 år siden snekret jeg høyttalere i sløydtimene på ungdomskulen. For så vidt en tilforlatelig oppgave – kryssfinerplater og litt pent møbelfinèr, supplert med glava innvendig gjorde jobben som innpakning for tilfeldig forbispaserende høyttalerelementer i det som skulle tjenestegjøre som PA-søyle og …ehhh… Hi-fi høyttalere. Nå har altså JVC kommet etter, og produserer høyttalere i tre, de også. So what?

De har tatt et langt steg videre, kan man si, og produserer også selve høyttalerelementene i tre!

Dette er egentlig ikke et nytt på funn fra JVC sin side. På bildet til høyre kan man se en prototype fra over 20 år siden med tremembran, men det er først de aller siste årene at JVC har funnet måter å gjøre dette på som sikrer bl.a. jevn produktkvalitet. En av forutsetningende er at råmaterialet, som består av finer fra den bløte ytterveden i store bjerketrær, får ligg i en slags ”marinade” av sake. Alle ekte 007-kjennere vet at sake er japansk risvin, og den kan sikkert skape godlyder fra mer enn bjerkefiner…

Selv om det unektelig er noe besnærende med imagen av høyttalermembraner i ekte tre, er det faktisk andre årsaker til at JVC har vært så utholdende med denne ideen. For iflg. JVC har dette materialet grunnleggende dynamiske egenskaper som overgår papir som membranmateriale.

Ny serie

For et par år siden ble den første høyttalerserien lanser, og skribentkollega Arve hadde besøk av et mikro-anlegg kalt JVC EX-A1 . Og Arve rapporterte om spennende takter, og et konsept som fremdeles hadde et tydelig forbedringspotensiale. For de svært kompakte høyttalerne i denne pakken hadde den begrensningen at det ene elementet ble tildelt fulltone-oppgaver. Ingen dedikert diskantelement, i kombinasjon med at et 3” element har naturlige begrensinger nedover gjorde at ytterfløyene ikke hang helt med.

I den nye serien som JVC lanserte sist høst, er det gjort grep for å bøte på dette. Og samtidig er dette høyttalere som har vokst både i pris og størrelse såpass at de står på egne ben – og for toppmodellen er det også bokstavelig ment. For mens første generasjon bare ble lansert i pakker sammen med mikroelektronikk, selges den nye serien også som separate komponenter.

Serien består av tre ulike modeller. Det er stativhøyttalerne SX-WD5 og SX-WD8, og gulvmodellene SX-WD10. i motsetning til vanlig praksis i Norge er disse prissatt pr. 1 stk., til h.h.v. 2.599,-, 3.499,- og 6.499,-. Disse har fått dedikerte diskantelement, og mellomtone-/basselementer er nå fire-tommere.

JVC SX-WD10

Det var ikke bare tremembraner med lovende rapporter fra forgjengerne som gjorde at jeg hadde såpass stor interesse for den gulvstående toppmodellen SX-WD10 at jeg bestilte et par for test. For i mine øyne er dette høyttalere som skiller seg positivt ut også både når det gjelder design og finish. Selv høyttalerkabinettet har en meget høy finish, med kirsebærtre i en overflatebehandling som må være holdeplassen før pianolakk. Og den slanke utførelsen i kombinasjon med 3 stk. metallben i kromfinish over en bred sokkelplate tar seg meget godt ut. De korte metallbeina er forresten massive, noe som kjennes på vekten og senker tyngdepunktet og stabiliteten på hele den slanke konstruksjonen. Faktisk er det en kvinnelig bekjent av familien som under et besøk i testperioden erklærte at akkurat de høyttalerne nå var implementert på hennes ”må-ha-liste”. Sånn kan det gå…

I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg skulle teste et multikanalsoppsett bygget rundt SX-WD10, siden jeg mistenkte de for å være godt egnede kandidater i konseptet stuekino for musikkelskere™ . Av praktiske grunner ble det bare SX-WD10 som stereosett.

Lyden av SX-WD10

Tror jeg begynner helt i toppen, siden det er her den største nyheten med serien ligger. Diskantelementet er helt nytt, og for oss som assosierer materialet bjørk med peisved eller finske møbler designet av Alvar Aalto, virker det intuitivt som et enda større stunt å produsere diskantelementer i bjørk enn mellomtone/basselement. Overraskende er det da at det i mine ører var dette øverste frekvensområdet som framsto som mest anonymt og selvfølgelig. En anelse forsiktighet, og kanskje rulles det av helt øverst i toppen, men det er langt større synder ute og går i toppen dersom diskanten stikker seg ut og skaper lyttetretthet. Ingen snev av det på WD10.

I mellomtonen finner vi det som for meg ble det svake punktet med høyttaleren sin frekvensgang. Det er en betoning i øvre del av mellomtonen som gjør at gjengivelsen av enkelte instrumenter framstår som unøytral. Utslaget av dette er faktisk veldig variabelt, og gjør at favorittmeny slett ikke ble som forventet på forhånd. For mens jeg hadde regnet med at sobre eksemplar av Stradivarius skulle være livretten til disse tremembranene, var ikke Fabio Biondi sin framførelse av Vivaldi noen god kombinasjon med WD10. Heller ikke hu Kari var helt i sitt ess mens hun sang ”over en by”. Til gjengjeld var det full klaff både med Miles og Coltrane. Ironisk nok trives disse tremembranhøyttalerne altså bedre med å gjengi messingblåsere enn strykere. Og mannlige vokalister bedre enn kvinnelige.

I bassen er det som ventet begrensinger nedover. Med 4” elementer er det grenser for hvor dypt det er mulig å spille, og tremembraner later ikke til å endre på dette forholdet. Derfor trives disse høyttalerne også best hvis de får støtte fra bakveggen, og bør ikke plasseres for langt ut på gulvet.

Men aller best trives de dersom de får hjelp av en subwoofer, og kanskje nettopp derfor mener jeg at de egner seg spesielt godt i en setting der de er en del av et multikanalsoppsett. For med en sub er det ingen problem med en sømløs integrering dersom delefrekvens settes til rundt 80-100Hz. Og faktisk syns jeg at frekvensavvikene i øvre mellomtone også blir mindre framtredende. Selvfølgelig er de der i samme grad, men de får atskillig mindre fokus enn når en slank bassgjengivelse understreker fargingen.

Jeg forsøkte febrilsk å lete i hukommelsen fra studietiden ved Hi-fi-skribentlinja på yrkesskolen når det gjaldt ”innspilling av tremembraner”. Uten resultat. Enten skyldes det at jeg var syk den dagen, eller kanskje det skyldes at jeg slett ikke tok nevnte utdannelse.

Men uansett hadde jeg en klar oppfatning av at det skjedde en utvikling i løpet av testperioden, og for alt jeg vet kanskje til og med i lang tid etter. Men det virket faktisk som om disse treelementene endrer karakter til det positive over tid, og det i vesentlig større grad enn jeg er vant til fra ordinære elementer.

Mikrodynamitt.

Ok, så frekvensgangen er ikke snorrett, men hva med dynamikken? Dette er faktisk en veldig god nyhet, for i mine ører er faktisk dynamikken det største fortrinnet med disse høyttalerne.

For meg var det en stor overraskelse, og illustrerer tydelig at man ikke skal henge halen på puddingen før man har prøvesmakt. For hva er vel mer naturlig enn å forvente en sidrumpet gjengivelse av rytmiske utskeielser, og at begrepet mikrodynamikk drukner på sløydbenken?

Tenk på nytt! Eller rettere sagt lytt!

Faktisk lurer jeg på om ikke den veldig gode dynamiske gjengivelsen som gjør at musikken våkner til liv er nettopp det aspektet med disse tremembranene som gjør de interessante som fenomen. Og nettopp dette synes jeg understreks av at det er diskantgjengivelsen som kanskje er det sterkeste aspektet med WD10.

Konklusjon.

La det ikke være noen tvil om det – dette er et høyttalerpar som har veldig klare særtrekk. Og det nærmest i alle disipliner.

Vurdert ut fra rent audiophile kriterier er det både en dårlig og en god nyhet. Den dårlige nyheten er at frekvensgangen har et avvik som er større enn ønskelig. Og som gjør at subwoofer er en naturlig makker til SX-WD10.

Den gode nyheten er en dynamisk gjengivelse som for mange kan oppveie avvik i frekvensgang. Dette er avhengig av personlige preferanser.

Også når det gjelder design og finish er dette helt klart en høyttaler som skiller seg ut fra mengden, og der imagen av treelementene bare er et av mange aspekter som trekker opp, og gjør den til en svært interessant høyttaler.

Siden lydgjengivelsen er såpass karakterfull, er det kanskje ekstra viktig med en prøvelytting før kjøp, for å finne ut om dette er noe som passer for akkurat deg. Og pass endelig på å foreta denne prøvelyttingen alene, før du viser dem til kona. Etterpå kan det være for sent…

Link til imortør: http://www.jvc.no/