søndag, 03 august 2003 23:00

Denon DVD2900

Skrevet av

For noen måneder siden hadde jeg Denon sin DVD-3800 til test, og falt pladask. Denne spilleren var så tiltalende, og hadde såpass gode egenskaper som CD-spiller at jeg et øyeblikk lekte med tanken på å "overse" at den manglet SACD, selv om den var DVD-A kompatibel. Fornuften tok likevel overhånd, bl.a. på grunn av at det allerede da svirret rykter om en modell underveis til omtrent samme pris som også skulle inkludere SACD.

Det muliges kunst

av Karl Erik Sylthe,4.august 2003

For noen måneder siden hadde jeg Denon sin DVD-3800 til test, og falt pladask. Denne spilleren var så tiltalende, og hadde såpass gode egenskaper som CD-spiller at jeg et øyeblikk lekte med tanken på å "overse" at den manglet SACD, selv om den var DVD-A kompatibel. Fornuften tok likevel overhånd, bl.a. på grunn av at det allerede da svirret rykter om en modell underveis til omtrent samme pris som også skulle inkludere SACD.

Nå er den her, og DVD-2900 er navnet. Navnet indiker en nominell plass et hakk lengre ned på rangstigen enn DVD-3800. Det store spenningsmomentet er da selvfølgelig om de kvalitetene som ligger i storebror er tilstede også i nykommeren, eller om naturlovene gjør seg gjeldende?

Utførelse
Utseendemessig er det svært lite som skiller DVD-2900 fra den større 3800. Dette innebærer en meget veldesignet spiller, der kabinettet har svært høy finish. En slanking på et par kilo fra 10 kg, er kanskje en indikasjon på at sparekniven har vært framme, men 8 kilo er fremdeles høyst respektabelt.

Denne gangen er testeksemplaret i sort utførelse. I forrige runde skrev jeg vel noe sånt som at Denon passer best i gull, og heller vel forsåvidt fortsatt i den retning. På en annen side har den sorte modellen også sin eleganse, og passer dessuten bedre til mine øvrige komponenter. I løpet av testperioden har mine smakssanser konvertert en anelse. Et moment er likevel at de etter hvert tallrike logoene på frontpanelet stikker seg mer frem på den sorte utgaven, og utførelsen i gullfarge virker derfor renere.

Jeg er litt usikker på om det er hukommelsen som spiller meg et lite puss, men jeg sitter med en følelse av at skuffen på DVD-3800 virket en anelse mer robust. Dette er likevel høyst godkjent utførelse på DVD-2900, selv for en spiller til snaue 10 lapper. Og som sagt, kanskje er den likevel identisk med DVD-3800 sin.

Det eneste punktet på denne spilleren jeg skulle ønske at det var et hakk bedre, er mekanisk støy. Mer om dette senere.

image


Utstyr
På utstyrsiden er det selvfølgelig kombinasjonen av DVD-Audio og SACD som er det altoverskyggende, og gjør at denne spilleren er en av svært få multiformat-spillere på markedet. Formatkrigen mellom DVD-A og SACD har gjort at de fleste spillerne med "hi-res" ambisjoner hittil har vært enten DVD-Audio eller SACD kompatible. Bare unntaksvis begge deler. Og av DVD-V spillerne på markedet er det vel DVD-A som har fikk best oppslutning i startfasen. Kanskje som et utslag av storpolitisk krigføring, og kanskje hadde man størst tro på dette formatet. Bildet på formatsiden har ettervert endret seg, og langtidsutsiktene for SACD virker nå vel så lovende som for DVD-Audio, sett fra mitt utkikkstårn.

"Be that as it may", i dagens situasjon er etter mitt syn det mest fornuftige å satse på multiformatspillere, enten det sett fra produsentens ståsted, eller fra brukerens. Med en universalspiller kan man agere som "krigsprofitør", og velge de beste innspillingen fra begge leire. Mange hevder at krigen mellom de to formatene er ødeleggende for "høyoppløsnings-saken", men jeg er slett ikke sikker på det. Jeg ser ikke bort fra at den skjerpede konkurransen fører til at det blir laget langt flere "hi-res" innspillinger enn tilfellet ville vært med bare et format. Særlig virker det som dette er situasjonen for SACD, der ryktene vil ha det til at mange innspillinger er sponsede tapsprosjekt. For brukere som er interessert i høyoppløsningsinnspillinger er greia altså å sitte på en spiller som takler begge formatene.

Brukerinnstillingene på denne spilleren er oversiktlige via en tiltalende meny. På audiosiden er det komplett BassManager som fungerer for alle formater, d.v.s. DD/DTS (via 5.1-utgangen) DVD-Audio og SACD. Delay-innstillingene er også svært bra, med separate verdier for hver enkelt kanal, inkl. LFE-kanalen! Sistnevnte er temmelig unikt, og finnes normalt ikke på surroundreceivere. Denne finessen gjør det lettere å håndtere faseproblemer som lett oppstår som følge av subwooferens plassering. Eneste skår i gleden er at delay-innstillingen ikke fungerer for SACD. Så vidt jeg vet er det vel stort sett bare Sony sin nyeste flaggskipspiller som har dette, men den mangler til gjengjeld DVD-Audio.

Den rike utrustningen på prosessorsektoren gjør at denne spilleren er spesielt godt egnet for de som ønsker å benytte en rent analog løsning på forsterkersiden. Jeg tenker da på integrerte surroundforsterkere som Thule sine IA250/350, eller den Cayin-greia med effektforsterkere m. volumkontroll. Eller rene forforsterkerløsninger tilsvarende Copland sin CVA 305, eller den analoge multikanalsforsterkeren som Electrocompaniet likevel ikke produserer (men absolutt burde!), for ikke å snakke om den som Sony produserer, men ikke vil selge (TA-P9000ES). Men det kan også være snakk om å kombinere den med en gammel kvalitetsreceiver fra de dager da DD/DTS ikke var standard. Når vi først er inne på denne filosofiske galeien, kan jeg ikke la være å undre meg over at det meg bekjent ikke er produsert en eneste spiller som har innebygget DPL II dekoding. Folk flest har gjerne etter hvert dette i receiveren/prosessoren, men for de som ikke har det, ville det vært et kjærkomment supplement.

DVD-2900 har alt jeg ønsker meg av tilkoblinger. 5.1-utgang sammen med separat stereoutgang, optisk + coax digitalutgang, og composite, s-video og RGB videoutgang sammen med 1 stk. scart. Til og med RS232 inngang er på plass for styring av enheten. Snobber og/eller tweakere vil også sette pris på at spilleren har løs strømkabel.

For den som måtte ønske dette er det mulig å konfigurere spilleren til å duplisere bassfrekvensene til sub-utgangen ved avspilling av stereokilder. Spilleren er også utstyrt med SRS "Truesurround" som kan benyttes i kombinasjon med dekoding av DD 2.0. Dette er en algoritme som emulerer surround i 2 kanaler. For å være helt ærlig har jeg ikke giddet å teste akkurat denne funksjonen.

Spilleren kan selvfølgelig også spille MP3-CDer, og fungerte knirkefritt på min "samlede verker" (hvertfall nesten…) med Savage Rose.

Fjernkontrollen er funksjonsmessig meget bra, og har god oversiktlighet og betjeningskomfort. Eneste jeg savner på funksjonssiden, er at også "layer-velger" for hybrid SACD også er tilgjengelig fra fjernkontrollen. Det samme gjelder for så vidt også for "pure-direct" velgeren, selv om dette er et mindre savn. Designmessig har jeg derimot sett det langt bedre. Også vekten på fjernkontrollen er såpass lav at det bidrar til å gi litt dårlig kvalitetsfølelse, størrelsen tatt i betraktning. Da var fjernkontrollen til forrige testmodell, NAD T562 langt mer tiltalende, faktisk en av de beste jeg har vært borti. Men til gjengjeld hadde den langt dårligere oversiktlighet.

image


LFE
LFE-nivå fra DVD- og SACD-spillere med analog 5.1-utgang er et minefelt av dimensjoner. Som kjent inneholder LFE-kanalen lavfrekvent informasjon som i utgangspunktet er tiltenkt å sendes direkte til Subwoofer, selv om det er mulig å omdirigere signalet til hovedhøyttalere. For å gi mulighet for ekstra "headroom" i scener med kraftig bassspeak, er det i forbindelse med DD (og delvis DTS) etablert en standard om at nivået senkes med 10dB på innkodingsiden, samtidig med at dekodere hever signalet tilsvarende i forbindelse med dekoding. Resutatet er at signalet fra LFE-kanalen i "verste" fall kan være inntil 10dB kraftigere enn maks nivå på øvrige kanaler, som er standardisert til 2, 0V.Så lenge dekoding skjer i en receiver eller preamp/prosessor er alt greit. Problemet oppstår når dekoding skal foregå i en DVD-spiller, og overføres analogt til receiver/prosessor. Dersom signalet overføres på fullt nivå, oppstår det fare for overstyring. Det er derfor normalt at nivået senkes i DVD-spillere før det sendes til den analoge utgangen. Det er en del variasjoner ute og går på hvor mye nivået senkes. Når spillere i tillegg har bassmanager innebygget, er faren for overstyring enda større, i.o.m. at LFE-signalet i tillegg kan få summert inn bassinformasjon fra øvrige kanaler. Dette hadde for så vidt ikke trengt å vært noe stort problem dersom denne nivåsenkingen dokumenteres skikkelig i spillerne, men det gjøres bare unntaksvis, om i det hele tatt. Det er grunn til å anta at brukere flest ikke er oppmerksom på nivåsenkingen, og derfor heller ikke gjør noe for å kompensere for den.

Jeg er usikker på hva standarden for DVD-Audio tilsier, men antar at den følger standarden for Dolby Digital. For SACD er det derimot annerledes, der skal LFE-kanalen ha 0dB gain-offset (ingen senking/heving) i innspillings-/avspillingskjeden. Ytterligere et problem knyttet til LFE-nivå har oppstått ved at en del aktører i platebransjen ikke har vært klar over dette, og dermed gitt LFE-kanalen 10dB for lavt nivå.

For DVD-2900 sitt vedkommende er det nærliggende å tolke produktdokumentasjonen dit hen at LFE-signalet er senket 5dB for DVD-V og DVD-A, og 15dB for SACD. Dette er ikke dokumentert direkte, men ved å velge settingen "filter off", heves nivået med disse verdiene. "Filter off" innebærer at BassManager deaktiveres, og deaktiverer samtidig eventuell nedmiksing av center-kanal og LFE-kanal til hovedhøyttalere.

Denon USA har lagt ut på nettet en tilleggsinformasjon knyttet til bl.a. høyttalernivå på nettet, og den finner du her. Dette er for så vidt prisverdig, selv om jeg altså etterlyser en direkte informasjon om aktuell gain-offset på LFE-kanal. I den samme informasjonen er det også vist til muligheten for å justere en "filter feature" i forbindelse med 6.0-innspillinger som pirret min nysgjerrighet, men var ikke i stand til å finne denne justeringen i spilleren.

Brukere som ikke har behov for å benytte BassManageren i spilleren, kan altså benytte innstillingen "filter off", og dermed vil (forhåpentligvis) LFE få riktig nivå, forutsatt selvfølgelig at nivået er riktig justert på anlegget for øvrig. Dette kan også være en akseptabel løsning selv om man har små surroundhøyttalere, men store fronthøyttalere, men likevel litt avhengig av innspillingen.

Dersom brukeren benytter den innebygde BassManageren i spilleren, er det to muligheter for å kompensere. På en del Denonreceivere er det separat gain-trim knyttet til 5.1-inngangen. Her kan man altså justere opp nivået på LFE-kanalen slik at det blir riktig, selv om man trolig må operere med forskjellige justeringer avhengig av om det spilles DVD eller SACD. Har man ikke en receiver/prosessor men separat gain-trim på 5.1-inngangen, og benytter receiverens interne dekoder på DD/DTS-materiale, kan man senke LFE-innstillingen i receiveren med for eksempel 15dB (tilpasset SACD), og heve nivået tilsvarende på selve subwooferen. LFE-balansen mellom SACD og DD/DTS skulle da bli riktig. Har man ikke mulighet for å booste nivået med så mye som 15dB på selve suben, kan man kompensere med å senke alle andre kanaler enn LFE i spillerens oppsett.

Hvis mine antakelser om LFE gain-offset i spilleren er riktige, vil likevel den mest komfortable løsningen være å benytte "filter off", særlig hvis DD/DTS-dekoding skal foregå utenfor spilleren. Dermed vil også alltid LFE-balansen mellom DVD-A og SACD være korrekt, og man slipper å justere nivået når det skiftes mellom disse medier. Men som sagt, det hadde vært greit å fått verifisert disse antakelsene ang. LFE gain-offset.

Under testingen benyttet jeg innstillingen "filter off" i mitt oppsett, selv om mine surroundhøyttalere for så vidt ikke er noen dypbass-bomber. 

Video
Selv det for mitt vedkommende er Audio-delen som er det mest interessante ved denne spilleren, innser jeg at jeg kanskje er litt utypisk. Da er det godt å vite at vi har å gjøre med en spiller som er like velutstyrt også på videosiden. Videobrikken "sil504" er levert av Silicon Graphics. Oppløsningen er 12bit/108MHz. Spilleren har en "autorisert" løsning for Progressive PAL, og bidrar til at den også er et interessant valg for videofile med projektor. For øvrig er den kompatibel med DVD-R/RW.

Når det gjelder bildekvaliteten avspilt på min tv, er jeg fristet til å knabbe karakteristikken Stian brukte i forbindelse med omtalen av Sony sin NS999ES: "As good as it gets", og for egen regning tilføye "and well so that!". Og den som gleder seg til å se et smidig layerskifte på denne spilleren, vil bli grundig skuffet. Du ser det ikke i det hele tatt…

Det amerikanske nettstedet www.hometheaterhifi.com har påtatt seg rollen som verdenspoliti for DVD-spillere. Og med rette, for de har utviklet svært grundige testprosedyrer for DVD-spillere som gjør at et skarve øye må melde pass... Blant annet har de spesialisert seg på Chroma bug, en oppsamplingsfeil som knapt en eneste spiller slipper unna. Til tross for at DVD-2900 på dette nettstedet får meget gode attester som en spiller som kan spise kirsebær med de aller beste, er heller ikke denne spilleren 100% feilfri. Andre webforum kan melde om at denne feilen skal være synlig i en bestemt scene av filmen "Monsters inc." Videofile projektoreiere som kjøper Denon DVD-2900 kan med andre ord få en bonus-godbit ved å kjøpe denne filmen…

imageJeg nevnte tidligere mekanisk lydnivå. Under vanlig avspilling av filmer er det ikke mulig å høre spilleren, selv i "mute". Derimot er lydnivået godt hørbart fra min lytteposisjon et par meter fra spilleren i en del situasjoner i forbindelse med bl.a. menyhåndtering. Dette er ikke en høy lyd, og lyden virker heller ikke "skranglete", som jeg har opplevd i forbindelse med enkelte rimelige spillere. Men det er likevel ikke "perfekt". Jeg registrerte ikke dette i forbindelse med mitt testeksemplar av DVD-3800.

DVD-Audio
Som, tidligere nevnt har denne spilleren mulighet for full Bassmanager og delay-innstilling av de enkelte kanalene i forbindelse med avspilling av DVD-Audio. Denne egenskapen deler den med DVD-3800, men slett ikke alle DVD-A spillere har dette. Særlig ikke "antikverte" spillere som har en del måneder på baken…

For spesielt interesserte er det også mulig å få tilgang til innholdet på DVD-V sektoren på DVD-A plater, ved at man i oppsettmenyen setter opp spilleren som en ren videospiller. Dette har ikke særlig annen praktisk betydning enn at man får mulighet for å sammenligne lydkvalitet mellom DD 5.1 og 96/24 pcm. Det er selvfølgelig mulig at enkelte produsenter også av en eller annen grunn velger å legge noe ekstra materiale bare i video-sektoren på disken, selv om jeg ikke kjenner til noen tilfeller av det. I forbindelse med avspillingen av Miles Davis sin "Tutu", benyttet jeg denne anledningen til å lete etter 5 annonserte "bonustracks", som jeg ikke kan finne noen steder. De var ikke på DVD-V sektoren heller…

Første DVD-A testskive i spilleren var Fleetwood Mac sin ferske innspilling "Say you will", en utgivelse som overrasker både i musikalsk innhold, og ved at den foreligger omtrent samtidig på CD og DVD-Audio. Musikalsk er dette mer nyskapende enn jeg hadde regnet med, og har enkelte likhetstrekk med det legendariske dobbeltalbumet (på vinyl) "Tusk". Lydmessig er det derimot ingen stor åpenbaring, til tross for en bra surroundmix. I tillegg til ambience er det en del "aktive" innslag i surroundkanalene. Ikke helt politisk korrekt for audiofile, men på en såpass "studiopreget" innspilling syns jeg det går bra når det samtidig er så behersket utført som her.

Steely Dan har også en fersk DVD-A på tapetet, "Everything must go". Musikalsk sett kjente 70-tallstakter fra disse østkystgutta, både på godt og vondt. Dette er en innspilling som har meget høy lydkvalitet på DVD-A sporet. Men her syns jeg faktisk at surroundmixen er "a bit too mutch". Liflige komp-riff sprudler omkring i surroundkanalene i et omfang som gjør at jeg faktisk nesten foretrekker stereosporet, som for øvrig er i 192/24. Så får det heller våge seg at jeg dermed går glipp av den hyggelige kordama som dukker opp like ved min venstre skulder…

Den innspillingen jeg på forhånd hadde minst forventninger til, viste seg å være den største lydmessige opplevelsen på DVD-Audio. Miles Davis sin "Tutu" ble vel innkjøpt primært p.g.a. løfte om 5 "previous unreleased tracks", som på et spesielt nettsted t.o.m. figurerer med svenske titler…! Som nevnt finnes ikke disse på skiva, men duverden for en lyd fra de velkjente 8 hovedsporene! Både stereosporet og surroundmixen imponerte stort, og plata anbefales på det varmeste for alle Davis-entusiaster med tilgang på DVD-Audio. En imponerende klarhet, og stort trøkk i bassen. Surroundmixen er også her forholdsvis "aktiv", men utført med behersket sikkerhet.

På DVD-Audio kommer spillerens egenlyd fra drivverket klarest frem. Dette skjer mellom hvert spor, ved at det minner litt om en gammel mann som gir "mellomgass" ved girskifte. Fra min lytteposisjon er det godt hørbart, og et aldri så lite irritasjonsmoment. Drivverket er for så vidt også litt hørbart under selve avspillingen på de første (innerste) sporene i "mute", men dette maskeres totalt av musikken, selv på lavt nivå.

SACD
Jeg har sett lyset. Eller i det minste hørt det… I dette tilfellet kommer lyset fra en helt suveren SACD-utgivelse fra Concorde med Chick Corea. Vi snakker om en jubileumsutgivelse innspilt på Blue Note i forbindelse med Corea sin 60års dag. Musikalsk meget interessant, men det er ikke der det ligger. Jeg har tidligere spilt CD-sjiktet en del, og hatt stor glede av meget høy lydkvalitet. Men avspilling av surroundsporet på SACD gir faktisk en følelse av "being there" som jeg neppe har opplevd på noen innspilling tidligere. Og særlig gjelder dette på de tre første sporene av skive 1 i denne dobbelt-plata, der den vokale stuntmannen Bobby McFerrin står i fokus. Så til de grader stor en innlevelsen at jeg får en beklemmende følelse av at resten av publikum glaner stygt på meg når jeg ikke deltar i applausen mellom numrene. Og "klubbatmosfæren" blir total ved at du nærmest kan telle vekselpengene ved hjelp av myntklirringen fra øldisken (beklager, jeg har visst lest litt for mange HiFi-blader…)

Denne innspillingen har for øvrig et veldig nært fokus, og gir en illusjon av å sitte på første rad, og knapt nok det. Surroundkanalene benyttes altså til å utvide frontbilde, i tillegg til romklang. I kontrast til mange andre surroundmikser opplevde jeg på denne innspillingen at min usymmetriske oppstilling av surroundhøyttalere spilte negativt inn, og lydbildet ble enda bedre ved å forflytte meg mer sentrisk mellom disse, selv om plasseringen min i forhold til fronthøyttalerne dermed ble litt ut av sweet-spot. Jeg finner det nærliggende å anta at dette har sammenheng med manglende mulighet for delay-innstilling for surroundhøyttalerne. Selv om det er korrigert for usymmetrien ved kanalnivå, gjør ikke dette samme nytten. Hvertfall ikke på denne type innspilling. Jeg lever i den troen at på en innspilling der surroundkanaler bare benyttes til ambience, og særlig fra et stort lokale, spiller ikke noen millisekunder "feil" timing nevneverdig rolle på et allerede kraftig naturlig forsinket signal. På denne innspillingen har det derimot betydning, og delay-innstilling også for SACD hadde altså vært veldig "kjekt å ha". Jeg har en mistanke om at totalopplevelsen kunne blitt enda et hakk bedre. Men dette får du altså ikke på noen annen universalspiller i "jordisk" prisklasse heller.

Mozarts "Requiem" utført av Scottish Chamber Orchestra and Chorus på Linn Records er en helt annen type innspilling, der surroundmixen på SACD-layeret følger tradisjonell oppskrift for klassisk musikk i store lokaler, og denne innspillingen byr på meget høy kvalitet både for lyd og musikk. Anbefales varmt!

Også Pink Floyds "Dark Side Of The Moon fikk selvfølgelig prøve seg. Meget god lyd på surroundsporet, men også stereosporet i SACD er klart bedre enn CD-sporet. Det går for øvrig rykter om at det er forskjell på CD- og SACD-sporet, ved at CD-sporet er dynamisk komprimert.

Jeg har lenge siklet litt etter å prøve ut høydekanaler på DVD-A/SACD innspillinger. Telarc er en av de produsentene som har tuklet litt med dette, selv om det er sterkt mangelfull informasjon om hvilke innspillinger det gjelder. Telarc benytter for øvrig den særegne løsningen med å kombinere LFE og høydekanaler på et og samme spor, der det er meningen at man skal benytte et aktivt delefilter for å splitte disse. Høydekanals-signalene vil normalt ikke ha nevneverdige signalkomponenter i lavbassområdet, mens LFE som kjent ikke er preget av nevneverdig høyfrekvent nivå… Med stor spenning og entusiasme rigget jeg opp en oppkobling som skulle fungere rimelig tilfredstillende sammen med mine allerede tilstedeværende høyttalere for "front-effektkanaler" til Yamaha-forsterkeren DSP-AZ2, med unntak av at den aktive LFE-beskjæringen av høydekanalene bare ble en "litt-løsning" fra basskontrollen på en integrert forsterker. Skuffelsen ble stor da jeg oppdaget at min eneste Telarc-SACD slett ikke inneholdt annet enn bass på LFE-sporet, så dette med høydekanaler får jeg komme tilbake til i en senere runde.

Ved avspilling av SACDer ikke drivverket på DVD-2900 hørbart i andre situasjoner enn hvis man skipper til neste spor.

CD
Benyttet som CD-spiller er testeksemplaret av DVD-2900 for de fleste CDer praktisk talt lydløs fra min lytteposisjon. Jeg fikk likevel et overraskende unntak med Kari Bremnes sin "Moods of Norway". Der støyet den kraftig på det første sporet, og støyen avtok gradvis til den var borte ved ca. spor 5. Jeg forsøkte å brenne en kopi for å finne ut om det kanskje var snakk om at spilleren hadde en privat protestaksjon mot de engelskspråklige turistversjonene av gamle K.B.-låter… Men den brente kopien var selvfølgelig støyfri, og det må etter alle solemerker være snakk om en krafig ubalanse i CDen, selv om det ikke er mulig å se det. På grunn av denne episoden med den aktuelle CDen forsøkte jeg flere titalls CDer på spilleren, men det var ikke mulig å framprovosere tilsvarende unoter med andre skiver. Denne støyen opptrer likevel ikke på andre spillere jeg har forsøkt, så det virker som om spilleren er spesielt følsom for ubalanse. Muligens er dette knyttet til testeksemplaret.

Accesstiden for CDer er bra, men ikke på høyde med dedikerte CD-spillere.
Et punkt som skiller DVD-2900 fra 3800 er at HDCD-dekoding er droppet på førstnevnte. Hadde selvfølgelig vært kjekt å hatt.

Da jeg fikk utlevert spilleren ble det antydet fra HFK at den neppe er like god som DVD-3800 som CD-spiller. Mulig at de har rett i dette, men jeg er slett ikke overbevist. Min sammenligning er forkludret en del av at det har gått en del måneder i mellomtiden. I tillegg ble DVD-3800 så vidt jeg husker benyttet sammen med Denon AVR3803 størstedelen av tiden, selv om den også hadde en periode i kombinasjon med min Yamaha DSP-AZ2. Denne gangen benyttes DVD-2900 utelukkende i kombinasjon med AZ2en, via 5.1-inngangen for analog tilkobling, samt digital coax tilkobling.

Det som umiddelbart er opplagt for meg er at den analoge tilkoblingen er å foretrekke framfor D/A-konvertering i Yamahaen. Jeg får også inntrykk av at lydsignaturen i DVD-2900 har klare fellestrekk med 3800, selv om det er helt forskjellige D/A-konvertere som sitter i disse modellene.

Karakteristisk gjør også DVD-2900 det også svært bra med den skiva som var glansnummeret til 3800en, nemlig Stan Getz sin "Cafe Monmartre". Innbydende mykt, med glimrende detaljering og formidling av atmosfære. Spilleren gjør også et spesielt godt inntrykk på pianoinnspillinger, det samme gjelder for vokale prestasjoner. Jeg får et inntrykk av at det er en svak fremheving av bassområdet i spilleren, men ser det ikke som noe negativt.

For kort tid siden hadde jeg en Linn Genki til 14 lapper til test en måneds tid. Selv om DVD-2900 ikke helt strekker seg til samme nivå som denne, er ikke avstanden stor. Sammenlignet med min egen Sony CDP XA5ES vil jeg hevde at de er omtrent likeverdige på lydkvalitet, selv om karakteristikken er litt forskjellig. Det punktet der DVD-2900 likevel kommer til kort i akkurat denne sammenligningen, er som drivverk. Sonyen har en suveren robusthet og eleganse over CD-skuffen, i tillegg til at jeg personlig liker Sonyløsningen med puck. En slik løsning er selvfølgelig ikke mulig å benytte på en DVD-spiller.

Alt i alt en meget overbevisende CD-formidler, og etter mitt syn i samme divisjon som DVD-3800. Bedre enn dette var utenkelig å forvente, det er heller i overkant av forventningen. 

Konkurrenter
Som tidligere nevnt er utvalget av universalspillere foreløpig svært magert. Jeg fristes derfor til å ta et lite overblikk over utbudet, og foreta en liten papirsynsing. Jeg vil likevel på det sterkest understreke at jeg ikke har prøvd noen av konkurrentene, og at vurderingene lett kunne blitt annerledes med en "Hands-on" erfaring.___ Pioneer har et par universalspillere som har framstått som svært konkurransedyktige, og den rimeligste av disse DV-656A har vært helt enerådende på det norske markedet for budsjettspillere. Spilleren har fått svært god omtale i hifi-pressen, og har vel for så vidt vært et kupp til prisen på ca. 5.000,-. Samtidig er det åpenbart at denne spilleren har klare begrensninger. Med video-dacer på 27MHz/10bit er det opplagt at dette er ikke er noen high-end videoformidler, og med plastfront og en vekt på 2,7kg stiller den på ingen måte i samme divisjon som Denon DVD-2900. En konkurranse mellom disse foregår utelukkende på prisarenaen.

Annerledes stiller det seg da med den større modellen DV-757Ai, som med den doble prisen er en atskillig mer påkostet modell. På grunn av prisen er dette samtidig DVD-2900 sin nærmeste konkurrent. Også denne mangler delay-innstilling for SACD, og for mange (men for øyeblikket ikke for meg) vil fraværet av progressive-scan for PAL-filmer være avgjørende. Siden jeg ikke har forsøkt denne spilleren, kan jeg ikke uttale meg om byggekvalitet, bruksegenskaper eller lydkvalitet. Design og vekt går derimot klart i favør av Denon for meg. Når Pioneeren i tillegg koster en tusenlapp mer, er det eneste jeg finner i favør av Pioneer at denne har i-link, som gjør at den kan overføre DVD-A og SACD (som iflg. rykter dermed blir konverter til PCM…) til flaggskipreceiveren til Pioneer. Hadde jeg vært eier av sistnevnte receiver, regner jeg gjerne med at valget ville falt på DV-757i. Kombinert med andre forsterkerløsninger vil den for meg i utgangspunktet trekke et kortere strå enn DVD-2900.

Både Marantz og Onkyo har en universalspiller til omtrent 15 lapper. Sikkert utmerkede spillere, men prislappen er såpass mye høyere enn DVD-2900 at jeg stiller meg heller tvilende til at de er konkurransedyktige. Og særlig tatt i betraktning at spesifikasjonene delvis går i Denon sin favør. Jeg må likevel minne om at jeg heller ikke har prøvd disse, og kan selvfølgelig ikke utelukke at de kan ha egenskaper på enkelt punkt som overgår DVD-2900.

Yamaha har en spiller som jeg har smugtittet på en stund, og jeg har likt det jeg har sett. I mine øyne er DVD-S2300 meget veldesignet, og virker robust med sine drøye 8 kg. Så vidt jeg kan se mangler derimot spilleren fullstendig progressive scan for begge filmformater, og delay-innstillinger fungerer bare på DVD-V med Dolby Digital. Når prislappen også er 4.000,- høyere enn for DVD-2900, er det klart at den stiller med et betydelig handicap i en eventuell duell, selv om det for øyeblikket er den kandidaten som for mitt vedkommende ville vært en slags potensiell "dark horse".

Enkelte personer som er lykkelige eiere av receiver/multikanalforforsterker med 2 sett 5.1-innganger har selvfølgelig også muligheten for å velge en delt løsning for DVD-A og SACD. Det er da stort sett snakk om flaggskipreceivere fra Denon eller Pioneer, i tillegg til noen QS- og ES-modeller fra Sony. Skal man ha tilsvarende kvalitet på både film og musikk stiller jeg meg tvilende til at man kan få det for samme beløp som DVD-2900 ved en delt løsning, selv om både Sony og Philips har rimelige SACD-kompatible spiller som later til å gi svært god valuta, og DVD-Audio om kort tid kan avvikles for et par tusenlapper hos Cambridge Audio. Men uansett er dette som sagt en løsning som de færreste har mulighet for å benytte.

Konklusjon
Denne gangen har jeg navigert meg litt ut på viddene, både med mange beskrivelser av multikanalsinnspillinger som stort sett ikke primært har handlet om selve testobjektet, og med en heller dristig synsing rundt konkurrerende produkter jeg ikke har prøvd. Grunnen til dette er at vi har å gjøre med litt dårlig oppløyd mark - en universalspiller. Det har derfor vært betimelig å ta på de filosofiske brillene.

Det første spørsmålet jeg har ønsket å belyse er om en universalspiller egentlig er bryet verd, eller om det er like greit å satse på bare et av høyoppløsningsformatene. Dette spørsmålet er selvfølgelig sterkt avhengig av personlig legning. Selv er jeg sånn skrudd sammen at jeg både verdsetter musikk mye høyere enn film, og setter pris på en god surroundinnspilling. Og de smakebitene jeg har vært gjennom av DVD-A og SACD har klart vist at Ole Brumm hadde helt rett i sitt famøse utsagn "ja takk, begge deler". For meg er det dermed helt klart at en universalspiller er tingen, selv om det for så vidt mer er snakk om en bekreftelse, enn en ny tanke.

Dernest er det selvfølgelig relevant å se på hvordan den står seg mot konkurrentene. Og igjen må jeg understreke at jeg ikke har prøvd konkurrerende universalspillere. Men jeg er ikke sikker på at du får så veldig mye bedre kvalitet selv om du betaler mange ganger det beløpet et DVD-2900 koster. Jeg er ikke en gang sikker på at du får like god kvalitet, selv om du betaler en del tusenlapper mer…

Denon DVD-2900 er en utmerket spiller, som gir høy score i alle disipliner, både på film og musikk. Selv som ren CD-spiller gjør den en imponerende innsats, selv om det altså kan tenkes at DVD-3800 er enda en anelse bedre.

DVD-2900 er heldigvis ikke helt perfekt, det ville da også blitt litt kjedelig. Video-freaker vil sikkert ønske seg "chroma-bug" fullstendig eliminert, selv om denne spilleren neppe har en overmann som videoformidler for firesifret beløp, selv blant rene DVD-V spillere. Selv kunne jeg ønsket meg delay-innstillinger også for SACD, og at spilleren var fullstendig lydløs. Men det viktig å merke seg at dette er en ønskeliste, og ikke en beskrivelse av ankepunkter i forhold til konkurrentene.

Sommeren 2003 syns jeg Denon DVD-2900 med en prislapp på 9.000,- minner mistenkelig om "det muliges kunst", og vel så det. I mine øyne framstår den som et like selvskreven "defaultvalg" for universalspillere i sin prisklasse, som Pioneer DV-656A har vært i klassen rundt 5 lapper. Selv om altså 656en ikke har hatt konkurrenter i det hele tatt, i motsetning til DVD-2900.

Den gangen jeg testet DVD-3800 hadde jeg flyktige tanker om å gi blanke i SACD, og slå til. Fornuften i meg holdt tilbake, lettere assistert av min hjemlige økonomisjef. Denne gangen har økonomisjefen dårlige odds. Svært dårlige...

Lest 8913 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Mer i denne kategorien « Denon DVD3800 Denon DVD1400 »