Mens vi i dag nærmeste drukner i tilgjengelig musikk gjennom alle tenkelige kanaler og formater var musikk før opptaksteknologiens tilblivelse mer av en ferskvare og konserter var den eneste anledningen til å få oppleve den. Den musikalske opplevelsen krevde dermed at du som lytter var i nærheten av instrumentene som frembrakte musikken og dermed var den visuelle delen av en lytteropplevelse også knyttet til instrumentene og deres utforming. Særlig i tidligere tider kunne disse instrumentene anta ganske så imponerende former.
Instrumentale møbler
På 17 og 1800-tallet var huskonserter vanlig i de øvre middelklasse-hjemmene. Musikkutdanning var en viktig del av spesielt unge damers allmenndannelse. Dermed var det også vanligere at instrumenter var en naturlig del av hjemmene og et mondent borgerhjem var gjerne forventet å ha i det minste ett tangentinstrument. Flere av disse instrumentene hadde dermed en visuell utsmykning som også gjorde dem til dekorative møbler.
Sammenlignet med dagens mer edruelige modeller kan tidligere tiders instrumenter imponere og beta oss med sin overflod av vakre detaljer.
Skulpturell skjønnhet og eksperimentering
17 og 1800-tallet var også en tid hvor forløperne til mange av vår tids instrumenter gikk gjennom flere eksperimentelle stadier, både teknisk og utformingsmessig; sidespor som noen ganger endte i ganske fantasifulle resultater.
Giraffpianoet er et slikt kuriøst monster. I 1820 hadde herskeren av Egypt forært en giraff til zoologisk hage i Wien og alt i hele byen dreide seg plutselig om giraffer - fra hårfrisyrer og kjeks til utformingen av vinglass. I byens dansesalonger danset man en ny dans kalt giraffgalopp og på musikkfronten fikk man en ny instrumenthybrid: giraffpianoet - et flygel som var mindre plasskrevende og dermed lettere å bringes inn i middelklassens stuer. Instrumentet minnet om et flygel hvor den buede delen av instrumentkroppen var blitt kuttet av og plassert på høykant bak klaviaturet. Giraffpianoet kom i flere fantasifulle utsmykninger og var en fryd for så vel øyne som ører.
Instrumentene på denne tiden ga altså lytterne en stadig variert strøm av visuell informasjon, gjerne med fokus på det som i tiden ble ansett som vakkert eller slående og det er fristende å tro at det visuelle også bidro i lyttesituasjonen.
Når visse HiFi-produkter i dag kan sies å nærme seg det rent skulpturelle er det en spennende tanke at det på et vis kan være et svar på tapet av den visuelle opplevelsen som nærheten til musikkinstrumenter en gang ga. HiFi industrien kan på et vis sies å ha tatt over ansvaret for å bringe den skulpturelle skjønnheten (som det før var instrumentene som sto for) tilbake inn i lyttesituasjonen.
Det er kanskje ikke tilfeldig at Mbl i et intervju med monoandstereo.com beskriver denne kreasjonen som " ... high-end instruments that create genuinely lifelike music in your living room.”
Skiftende idealer
Skjønnhetsidealer har alltid vært kulturelt betingede fenomener og det er bare å bla i en kunsthistoriebok for å se at idealene har endret seg betraktelig oppgjennom tidene. Så også i instrumentverdenen: Selv om standardinstrumenter i dag fortsatt har en iboende skjønnhet er det ikke primært det visuelle aspektet ved dem som ansees som det viktigste selv om de fortsatt er nitide håndverksmessige kunstverk. Først og fremst skal de jo kunne frembringe vakker musikk.
Allikevel finnes det de som fortsetter å utforske og endre det visuelle aspektet ved instrumentene, noen ganger med fantasifullt resultat.
Når vi ser Luigi Colanis flygelfantasi ovenfor er det fristende å tenke at ringen er sluttet fra de visuelt overdådige eksemplene blant instrumentene på 17-1800 tallet og frem til i dag. Men instrumentet ovenfor er allikevel først og fremst et instrument. Hvis det ikke var i stand til å produsere lyden vi forventer fra et flygel vil det også tape en god del av sin status.
Men hva med instrumenter hvor det visuelle aspektet er like viktig som det auditive?
Syngende skulpturer
Som henholdsvis skulptør og ingeniør dannet brødrene Francois og Bernhard Baschet en uvanlig og fantasimessig eksplosiv kunstnerisk duo.
Fra 1950-årene og framover konstruerte de to franskmennene flerfoldige musikalske skulpturer hvor skillet mellom instrument og skulptur er ytterst vag. Brødrene selv så på verkene sine som skulpturer som også var i stand til å produsere musikk. Skulptur-objektene deres, som ofte består av materialer som metall, glass og tre, er både vakre å se på og fascinerende å lytte til.
Som grunnlag for det hele ligger en nitid utforskning av akustiske fenomener. Med vitenskapelig grundighet startet brødrene med å klassifisere allerede eksisterende musikkinstrumenter. De kom opp med en oversikt over fire grunnleggende egenskaper som gikk igjen hos de fleste av dem:
- Muligheten for å produsere periodiske vibrasjoner
- Muligheten for å opprettholde disse vibrasjonene
- Muligheten for å frembringe en skala og modulere tonehøyde
- Muligheten for å forsterke en lyd
Med en metodisk grundighet gikk brødrene dermed i gang med å lage skulpturer hvor disse fire egenskapene skulle danne de grunnleggende premissene.
I tillegg bestemte de seg for å inkludere enda et element, nemlig resonatorer, elementer som kan bevege seg synkront med lyden som skapes og forsterke den. (Disse finner vi også hos enkelte musikkinstrumenter, blant annet har hardingfelen et dobbelt sett med strenger hvor det nederst er der for å vibrere synkront med og å skape resonans til klangen skapt av de øverste strengene.)
Av hensyn til resonansmulighetene ble metall derfor et viktig materiale i mange av skulpturene.
Er det kunst??
Den uvante kombinasjonen av instrument og skulptur har også bidratt til å endre definisjonen av kunstbegrepet: Da de musikalske skulpturene skulle sendes til USA for å stilles ut på MOMA, Museum of Modern Art, ble de stoppet i tollen. Ifølge tollmyndighetene i USA var nemlig kunst på den tiden definert gjennom sin unyttighet(!) og siden skulpturene til Baschet- brødrene var i stand til å produsere musikk var de dermed ikke lenger unyttige og derfor pålagt 16% toll og avgifter.
Saken havnet i retten hvor Baschetbrødrene fikk god hjelp og støtte fra kunstmiljøet i New York og fra presedensen skapt av en tidligere rettssak rundt kunstneren Brancusi (Da Brancusi første gangen sendte sine kunstverk til USA for å stilles ut ble også de stoppet i tollen med en kommentar om at dette ikke var kunst men stener som ikke lignet noe og slikt noe var det toll på.) På lik linje med Brancusi vant også Baschet-brødrene frem i retten og de musikalske skulpturene deres bidro dermed til diskusjonen rundt hva som skulle defineres som kunst.
De instrumentale skulpturene gjorde stor lykke på museene hvor de ble stilt ut for i motsetning til de fleste andre skulpturutstillinger som hadde et vell av små skilt med "ikke rør!" plassert rundt seg var Baschet-skulpturene akkompagnert av skilt med oppfordringer til publikum om å "spille"/"leke" med verkene (en dobbeltmening ved bruken av ordet "play"). Dermed var gjerne utstillingssalene fulle av voksne og barn som stimlet rundt verkene i lykkelig klanglig utforskning.
The Crystal Organ
Men for å utnytte de musikalske mulighetene til de skulpturelle instrumentene fullt ut var det nødvendig med musikalsk kompetanse og Baschetbrødrene startet et samarbeid med flere etablerte musikere hvor enkelte av skulpturene nå tok steget fullt og helt over i instrumentenes verden. Sammen med musikerekteparet Jacques og Yvonne Lasry etablerte de ensembelet Lasry-Baschet Sound Structures mens musikeren Michel Deneuve fikk en spesiell forkjærlighet for instrumentet Cristal (også kalt The Cristal Baschet) og bidro til å utvikle dette til et virtuost instrument egnet både for solo spill og orkester som brukes i moderne musikk i dag.
Cristalen tilhører en gruppe instrumenter som kalles friksjonsidiofoner hvor tonene skapes ved hjelp av friksjon, i dette tilfellet strykes glasstenger med fuktede fingre og vibrasjonene som skapes forsterkes så av store metallresonatorer som kan minne om enorme blomsterblad. (Teknikken med å produsere musikk ved å gni på glass har vært brukt i flere varianter helt tilbake til 1700tallet da ingen ringere enn Benjamin Franklin utviklet glassharmonikaen, men mer om det en annen gang.)
En av dem som har innlemmet Cristalen i sitt klanglige univers er multiinstrumentalisten og komponisten Loup Barrow. Her er han i et spennende samspill med Cristal, Hang og Ondes Martenot med Locus Solus Orchestra:
Her er et klipp hvor du kan oppleve Cristalen som soloinstrument:
Musikk for øyne og ører
Det er kanskje lett at instrumenter som har et såpass sterkt visuelt særpreg ender opp som mer av en wow-effekt enn en musikalsk opplevelse, og det skal ikke nektes for at Cristalen er et slående innslag på en konsertscene. Med sin kombinasjon av vitenskapelig teknologi, estetisk skjønnhet og fantasieggende klangmuligheter er Cristalen og de andre lydskulpturene til Baschetbrødrene en moderne vri på tidligere tiders instrumentale fantasifullhet.
Samtidig er gjerne et instruments levedyktighet mest av alt knyttet til musikken som skrives til den, komponistenes evner til å utnytte alle dets iboende muligheter og, ikke minst, utøvere som er villige til å eksperimentere og utvikle den nødvendige teknikken for å spille på dem.
Loup Barrow er en av dem som sørger for at Cristalen ikke bare slår oss med sin visuelle prakt men appellerer vel så mye til ørene som til øynene. Med slike instrumenter og med en parallell fantasifull og formmessig utforskning innen HiFi- industrien har visuell undring nok en gang kommet inn i lyttersituasjonen.
Her får Bang & Olufsens fantastiske øyedrops av noen høytalere avslutte artikkelen med sin Beolab90 som markerer deres 90 år i markedet. Noen bør sikre seg anledningen til å få testet dem snarest.