lørdag, 24 januar 2015 16:22

Lyd - til glede og besvær

"(..)if you think it´s too loud, it´s way too loud"

- Seth Horowitz: The universal Sense: How hearing Shapes the Mind

Støy defineres gjerne som uønsket lyd hvilket viser tydelig at det også til en viss grad er et subjektivt og situasjonsbestemt fenomen: en manns støy er en annen manns musikk, en rockekonsert kan være euforisk for en publikummer og enerverende for  naboen som prøver å sove vegg i vegg med en hjemme alene-fest. Men støy som fenomen kan fort få langt alvorligere konsekvenser enn dårlig nattesøvn. 

 

Støy - et subjektivt og globalt fenomen

Helt fra Eva fikk nok av Adams snorking og dultet til ham i de resterende ribbena hans har uønsket støy fulgt utviklingen til mennesket. Med den industrielle revolusjonen økte graden av støy dramatisk og tendensen gikk kun i én retning. Industri og fabrikker vokste frem i rasende fart, trafikken ble stadig større og ettersom vi beveger oss inn i det 20 århundre begynner et økende antall lyd-produserende husholdningsapparater å finne veien inn i de fleste hjem og sosiale arenaer - TV og radio var stadig på framvekst.

Parallelt med dette begynte det å dukke opp teorier om at dét å utsettes for den graden av støy som vårt samfunn nå i større og større grad produserte kunne ha negative effekter på helsen.

Engstelsen resulterte blant annet i ønske om mer informasjon: I 1973 fant en omfattende kongress med navnet "Noise as a Public Health Problem" sted, arrangert av American Speach and Hearing Assosiation, avholdt i Dubrovnic, Yugoslavia.  Målet var å bringe sammen fagfolk som kunne presentere den viktigste kunnskapen til dags dato som omhandlet "støy-problemet". Temaene på kongressen dekket et bredt felt, fra forskning rundt støy-relaterte hørselsskader til psykologiske konsekvenser av kontinuerlig støy. Kongressen i sin helhet ble omtalt som en suksess og det ble kun meldt om to store skuffelser: den  ene var at forskerne fra Russland ikke kunne komme da de ikke rakk å få ordnet innreisepapirer (det internasjonale politiske klimaet var ikke spesielt avslappet på denne tiden), den andre store skuffelsen var at kopimaskinen (entall) ikke virket...

Flere av bidragene fokuserte på effekten støy har på fysiske prosesser i kroppen, spesielt for mennesker som oppholder seg konstant i støy-rike omgivelser. Bland annet viste undersøkelser av fabrikkarbeidere som hadde jobbet i flere år rundt støyende maskineri at et flertall hadde en unormalt forhøyet forekomst av skader på de indre organene i mageregionen. (

 

I sin bok "Effects of Noise on people" beskiver James David Miller en rad kjente effekter som støy har på ulike deler av kroppen vår. En av dem er endring i spyttproduksjon og utsondring av magesaft. I tillegg kommer påvirkning av muskulatur og blodomløp og selvfølgelig de mer kjente effektene av vedvarende høy lyd med tinnitus og nedsatt eller skadet hørsel som resultat.

Dét faktum at støy og lyd påvirker oss fysisk så vel som psykisk var og er fortsatt vel dokumentert.

 

The soundtrack of our time

I dag er lyd et allestedsnærværende fenomen og derfor også et sansefenomen som hjernen vår til en viss grad modererer for at vi skal ungå å bli totalt overveldet. Til alle tider på døgnet er vi, med mindre vi befinner oss i et rom som er spesialbygd for sanseberøvelse,  omgitt av lyder som øret vårt og dermed hjernen vår oppfatter.

Det faktum at en del av hjernen vår arbeider kontinuerlig med å prosessere lydinntrykk har en pris i form av den energien kroppen vår bruker på denne prosessen.  Hvor mye dette sliter på oss kan vi til en viss grad oppleve fysisk i de øyeblikkene hvor typisk "allestedsærværende" lyd (som summing fra elektriske apparater, kjøleskap o.li) plutselig blir borte i forbindelse med et strømbrudd.

Mens vi om natten lukker øynene og på den måten skrur av den visuelle flommen av informasjon er hørselen vår noe som forblir "på", i søvn så vel som i våken tilstand. Så hvis vi skulle gå biologisk til verks er det kanskje greit å starte med å spørre seg hvorfor vi er utstyrt med en sans som erkonstant "på". Hva er hovedpoenget med vår auditive mottakelighet?

 

Varslingssystem

 Et enkelt svar: Lyder er varsler. Vi er designet for å leve i en verden som opprinnelig ikke hadde annet enn naturlig lys. Farer var dermed ikke alltid oppfattbare via synet, i tillegg har vi  mennesker, som ethvert rovdyr øynene plassert på framsiden av hodet, noe som lar baksiden vår være en sårbar flate. Ørene derimot ( selv om vi ikke har enkelte dyrs evne til å vri dem i alle retninger) var det aller beste varselsystemet vi hadde. Det er så effektivt at det til og med kan bringe oss tilbake fra sovende tilstand hvis et jordskjelv skulle melde sin ankomst.

I kroppen vår er hørselen (som alle de andre sansene våre) koblet til andre deler av fysiologien vår gjennom en rekke reflekser, blant annet såkalte audio-muskulære reflekser. Disse fører til at vi, blant annet, automatisk vender hode og øyne  i retning av lydkilder for å finne ut hva som laget lyden. Siden det er snakk omreflekser skjer dette uten at vi bevisst styrer bevegelsen. Samtidig settes også andre prosesser i gang som forbereder kroppen vår på ulike handlinger som f.eks. kamp eller flukt. Noen av disse trigger deler av kjertelsystemet og glatt muskulatur i kroppen vår: hormoner frigjøres, hjerterytmen vår akselererer og pustemønsteret endres.

 

Dagens fare-triggere

Moderne samfunn i dag vektlegger gjerne at innbyggerne skal kunne leve med en viss grad av sikkerhet og forutsigbarhet. Sikkerhet og forutsigbarhet  er forutsetninger for de fleste andre viktige samfunnsinstitusjoner vi har.  I dag utgjør ikke lenger løven i buskene en konstant fare, samtidig inneholder det "trygge" samfunnet vi har bygget opp, paradoksalt nok, flere kilder til stress-triggende støy enn noe annet og som et resultat har vårt lydvarslingssystem aldri vært mer i aktivitet enn nå: selv om jeg vet at traileren som kjører forbi meg er adskilt fra fortauet med en 1 meter høy betongkant trigger lyden den lager allikevel en formidabel stress-reaksjon i kroppen min basert på mine opprinnelige innebygde reflekser.

 

Én slik kjent refleks er "Startle"-refleksen,- en høy brå lyd vil i de aller fleste tilfeller utløse de samme refleksene hos de fleste: blinking med øyne, en typisk ansiktsgrimase og bøying av knær og krumming av ryggrad idét kroppen starter på bevegelsen som, hvis den ble fullført, ville krølle oss sammen til en ball.

 

Subjektive reflekser

Ikke alle opplever disse refleksene like sterkt; en lyd som hos enkelte kan føre til en liten rykning og et raskt sideblikk kan få andre til å hoppe og innta karatepositur. Hva bunner forskjellen i? Muskelrefleksene våre er avhengige (blant annet) av den generelle spenningen vi til daglig bærer i muskulaturen vår, vår såkalte "resting muscle tension".

Graden av spenning i muskulaturen vår skal ideelt sett veksle kontinuerlig i et bølgemønster av spenning og avspenning, styrt av det autonome nervesystemet vårt. Dette sørger for å gi kroppen vår en balansert mengde av hvile og stimuli og er altså avgjørende for i hvor stor grad støy og lyd er i stand til å trigge våre fare-reflekser og ikke minst: hvor mye av energien vår vi forbruker i prosessen.

Dermed burde vel den logiske motvekten av stress-skapende støy være fravær av lyd? Fjern lyden og dermed stresset. Men fraværet av lyd kan paradoksalt nok være like stressende som uønsket lyd..

 

SPA-behandlinger, tortur og meditasjon

Sanseberøvelse, hvor hørsel så vel som alle andre sanser fjernes eller blokkes ut, utøver en såpass sterk belastning på psyken vår at det hyppig benyttes i tortur, noe bilder fra Guantanamo leiren av knelende bundne fanger med øreklokker og øyebind er et eksempel på.

 

På den andre side benyttes den samme sansedeprivasjonen også i flere spirituelle praksiser og meditasjonsteknikker som et middel for å oppnå en kontemplativ tilstand og vende sinnet innover  (dog med den viktige forskjellen at det foregår frivillig uten nærvær av vold, trusler og hat).

I vitenskaplige forsøk hvor forsøksobjekter frivillig blir utsatt for total sansedeprivasjon begynner samtlige etter en viss tid å hallusinere. Det har vist seg at hjernen vår er avhengig av sansestimuli for at visse prosesser skal gå som normalt og hvis vi ikke bringer noen stimuli til bords tar hjernen saken i egne hender og skaper sine egne stimuli.

 

Innen velværeindustrien finner viSPA-behandings variant av sanseberøvelse: "floater-tank",en lydisolert, mørklagt kokong-liknende tank med saltvannsløsning som holder kroppens egen temperatur. Saltkonsentrasjonen i vannet er så stor at du holder deg flytende uten å måtte "svømme" og det skapes dermed en følelse av fullstendig vektløs tomhet.

 

Ikke fravær av lyd men rett type lyd

Samtidig er dette total-fraværet av lyd og sansestimuli ikke dét de fleste av oss oppsøker når vi ønsker å koble av. Derimot er det snarere en bestemt sammensetning av lyder som vi gjerne assosierer med avslapning.

Ordet "soundscape" er navnet på en sted- eller miljø-spesifikk lydsammensetning, den auditive varianten av ordet "landscape". En by vil ha en soundscape som skiller seg drastisk fra den vi finner ved et tjern i en skog.
Les mer om "Soundcape" i artikkelen "jakten på filteret"

I sin bok "The Great Animal Orchestra" inndeler forfatter Bernie Krause vår verdens soundscapes i en grov tredeling:

·       Biofonier betegnelsen på lydlandskap skapt av dyr, insekter og planter

·       Geofoni er naturlig lyd som vind, vann og regn

·       Antrofoni er menneske-generert lyd: trafikklyder, industri, maskiner, alarmer, tale og kommunikasjon - soundscapes som har en tendens til å ha en negativ og nedbrytende effekt på de ulike biofoniene den kommer i nærkontakt med.  

 

Avslapnings-musikk-industrien er stor-forbruker av både biofonier og geofonier (tenk klukkende bekk, bølger mot stranden og kor av sirisser) og en av grunnene til at det selger så bra er at svært mange av oss finner behag i disse, noen ganger iblandet enkelte innslag av pan-fløyte, gitar, harpe eller andre instrumenter som gjerne enten spiller på overtoneskalaen eller er rike på harmoniske overtonespektere.  

Videokanalen Relax TV på youtube, skapt av filmskaper og "medtative artist" Johnnie Lawson tilbyr blant annet timelange opptak av ulike biofonier (for eksempel 10 timer kontinuerlig skogslyd). I kommentarfeltene til videoene flommer det over av  rapporter om bruk av videoene som bakgrunnslyd under studier, i bilen på vei til jobb, på kontoret, på flyreiser, som innsovingsmedisin om kvelden og én mann rapporterte at han benyttet dem i heisekranen under jobb på et konstruksjons område. Videoene er vel verdt å teste ut

 

 

Samklang - organisering og overlevelse

Selv om svært mange finner denne typen lydlandskaper tiltalende oppfatter vi i virkeligheten kun en brøkdel av den kompleksiteten som disse biofoniene besitter. Går vi inn på detaljnivå kan lyden av en froskekoloni ved et vann nattestid eller en eng full av sirisser åpenbare et minutiøst lydlandskap med en overraskende grad av livsviktig organisering.

Et lite eksempel: i boken nevnt ovenfor forteller Bernie Krause om en interessant obeservasjon  av betydningen organisering spiller for overlevelse innen ulike biofonier: Mens han gjorde lydopptak ved en froskedam nattestid registrerte Krause at det tettvevde lydteppet av kvekking også fungerte som en effektiv beskyttelse mot rovdyr: lyden froskene laget var synkronisert på en slik måte at den ga inntrykk av å komme fra alle kanter på engang. Dermed var det ikke mulig å bestemme lokaliseringen av enkeltindivider, særlig ikke for rovdyr som nattestid benytter seg primært av hørselen for å jakte.  

 

Froskekoret ved dammen opplevde imidlertid å bli jevnlig forstyrret av passerende jetfly når de kom innen hørevidde fra dammen. I etterkant av disse motorforstyrrelsene tok det froskene ofte så lenge som 45 minutter å få reetablert sin opprinnelige grad av synkronisert lyd og i de innledende nølende forsøkene sto enkeltindivider mer tydelig fram og ble  også mer sårbare: i etterkant av hver flyforstyrrelse kunne Krause registrere flere rovdyr som coyote og ugle i gang med måltidet.

 

Musikk - antropofoniens froskedam

Bioakustikeren Krause hevder at vi mennesker har en tendens til å fokusere for mye på enkeltdeler framfor helhet: vi søker ofte å isolere den enkelte arts lyder framfor å "se" eller snarere høre på helheten den er en del av. Det er samspillet som ofte er avgjørende i biofonien, både for kommunikasjon og for overlevelse. Dette vises blant annet gjennom at i dyreverdene har hver art sitt eget frekvensområde som gjør at de er hørbare i samklang, de overdøver hverandre ikke, og de tilfellene hvor enkelte innehar det samme frekvensområdet så løses konflikten gjennom timing.

I antropofoniene, vår egne soundscapes, er det gjerne kaos som råder og svært få har noen som helst form for organisering. Men det finnes noen unntak og ett av dem er Musikk. I et orkester finner vi, gjennom de ulike instrumentgruppenes variasjon av klang og pitsj-område, den samme organiseringen som i biofonien, den eneste forskjellen er at dyrene har lenger erfaring i samspillets kunst enn oss.

Det er kanskje ikke rart at Krause ga boken sin tittelen "The Great Animal Orchestra - finding the origins of music in the world´s wild places"?

 En passende avslutning er kanskje en munter kombinasjon av de to? Her er en sats fra Camille Saint- Saëns: Dyrenes karneval, for anledningen tolket i bilder av Disney.

.be

 
Lest 9637 ganger Sist redigert lørdag, 24 januar 2015 17:03