tirsdag september 17 , 2019
lørdag, 24 september 2005 23:00

Patos Lyric 402 MK2

Skrevet av Johnny Haugen

Den første Lyric 402 fikk smålunken omtale av audiophile.no for en tid tilbake. En god høyttaler var det, men den hadde noen mindre gode sider. Gjesteskribent Johnny Haugen har tatt en kikk på den oppgraderte nye versjonen og mener at mye nå er løst...

 

 

av gjesteskribent Johnny Haugen, 26.september 2005

Etter å ha vært mer eller mindre kontinuerlig på «Hi-Fi-kjøret» siden 1990, er det knapt noen overdrivelse å si at omkring 100 forskjellige Hi-Fi-produkter har kommet og gått hjemme i teststua på Sørlandet. Gjennomtrekket av forsterkere, drivverk, skjermer, kabler og diverse tweaks, har til tider vært urovekkende høyt med utskiftinger flere ganger i måneden.

Etter en snarvisitt som skribent i Fidelity i 2003, har jeg nå likevel kommet noenlunde i mål, ved hjelp av noen (altfor) dyre Meridian og Denon-produkter, samt «Valhalla-killers» fra Tara Labs, «The One Studio Extreme», kabler som dessverre ikke er til salgs i Norge og de overraskende gode Black Magic Revelations høyttalerkabler fra PM Audio.

Men på høyttaler-siden har det liksom aldri blitt sving over sakene. Den høyt respekterte og (prissatte!) Nautilus-serien fra B & W har i mine ører vært en fantastisk oppløst, detaljert og lineær høyttaler, men den berømte «foten» har ikke villet være med. Sagt på en annen måte: Det herlige «drivet», dynamikken og hurtigheten i mellombassen og mellomtonen som gjør det gøy å spille musikk (i motsetning til Hi-fi?), har langt på vei manglet i de oppsettene som jeg har prøvd med de tidligere N-803 og N-804. Men kanskje har jeg ikke prøvd lenge nok, og med tilstrekkelig forsterkeri?

På den andre siden har jeg funnet noe av den berømte «gøy»-faktoren i Klipsch RF-serie (3, 5 og 7), men manglende raffinement i diskanten, en litt frempå øvre mellomtone, og en litt slank bassgjengivelse har gjort at jeg heller ikke her har kommet helt i mål.

Etter å ha lest mange godord om Audiovector Mi3 Avantgarde til 38 000,-, hadde jeg egentlig bestemt meg for å prøve disse som en «gylden middelvei» mellom spilleglede og «korrekt»-gjengivelse. Omstendigheten ville imidlertid til at jeg tok veien om Patos AS utenfor Kristiansand, for å se (og høre) den nye, Patos Symphonic 3 MK4 til ca. samme pris av Mi3.

Vel fremme ble jeg gjort oppmerksom på av Patos` sjefskonstruktør, Roar Moen, at de gamle bass/mellomtone-elementene i den langt billigere Lyric-serien var byttet ut. De nye elementene skulle i følge Moen ha eksakt samme tekniske parametere som tidligere (vekt, slaglengde, spoler og lignende), men med en noe tynnere papirmembran av bedre kvalitet. Det skulle (fortsatt i følge konstruktøren), gi en umiddelbar gevinst i flere detaljer og utklinging av stemmer og instrumenter, og et strammere lydbilde.

Som sagt, så gjort: 2000 kroner fattigere og 4 nye elementer rikere, ble to av mine «gamle» L-402mk1 som stort sett er blitt benyttet til film, oppgradert, og satt på to-tre ukes kontinuerlig innspilling. Helt nye 402mk2 bør nok gis enda lenger innspillingstid tid før du virkelig får realisert potensialet i høyttalerne, men et par uker er likevel nok til å få frem de viktigste karakteristika ved høyttaleren.

La meg først si at jeg ikke hadde ventet de store forandringene. Samme høyttalerkabinett og internkabling som før (syltynn ringledning!), samme diskant, to 6,5 toms bass/mellomtone-elementer med samme vekt, samme slaglenge, bare et tynnere papir til membranen? Kunne det egentlig være noen særlig forskjell?

Etter kort tid var det tydelig at her hadde det skjedd en hel del! For det første var mellomtonen blitt «strammere» og åpnere. Instrumenter og stemmer kom tydeligere fram, og det hele låt mer detaljert enn tidligere. Sagt på en annen måte: Det hørtes ut som om Moen har fjernet et tynt «slør» fra musikken ved hjelp av de nye elementene.

Bassområdet fikk et tilsvarende løft. Bassgjengivelsen ble strammere og mer definert, uten at drivet og dynamikken i høytaleren synes å ha blitt redusert. Det vil si; Jeg var noe bekymret de første ukene over at høyttalerne virket en del «snillere» og mer «laid-back» i forhold til mk1 versjonen. Men nå, etter 8 uker og flere hundre timers innspilling, synes «gøy»-faktoren å ha kommet på plass igjen. Men pass på når det gjelder bassgjengivelsen (dette kan ikke sies for ofte): tilpass høyttalerne etter størrelsen på rommet. Alt for mange kjøpte L-402mk1 etter den nesten panegyriske testen i EYEFI (nå DVD og Hjemmekino) i 2002, selv om størrelsen på rommet tilsa at de heller burde ha valgt en mindre høyttaler (ex.302 eller 102 for å holde oss til samme merke). Resultatet var for mange en alt for massiv og «boomey» bassgjengivelse.

Når det gjelder høyttalerens generelle klangbalanse, er den fremdeles på den varme, mørke og fyldige siden av nøytral, men samtidig glitrende lys og detaljert. Vanligvis motsetninger, men likefullt sant. Her klinger detaljene fram fra den mørke grunnsignaturen med en ørevennlig fylde og hurtighet. Transient-gjengivelsen er fortsatt blant det raskeste på markedet med unntak av Klipsch (og elektrostater selvsagt), og piano låter utmerket, takk!

Holografisk er det også lite å utsette på høyttaleren, selv om den mangler noe i forhold til den eksepsjonelle holografien til B & W 703 (som koster 10 000 mer). Du vil heller ikke få den distinkte, krispe og rå gjengivelsen i mellomtone og diskanten som briten kan oppvise, særlig ved klassisk musikk. Patos er på sin side langt mykere i gjengivelsen. Men på rock feier den de fleste konkurrentene i prisklassen opp til 30 000 til siden med bra driv og engasjement! Og her kan du spille høyt uten varige kloremerker i øregangen, godt hjulpet av en veltilpasset klangbalanse.

Det viktigste spørsmålet er likevel om oppgraderingen til MK2 er vedt prisen om du eventuelt har den forrige modellen av 402. Svaret er ubetinget ja. Høyttaleren har i mine ører beholdt stort sett alle de positive egenskapene fra mk1, men forbedret den på en del viktige punkter: Definisjon, stramhet og detaljer.

Den er riktignok ikke helt i B & W land når det gjelder gjengivelse av klassisk musikk, og det kommer den vel heller aldri til å bli. Lyric-seien henvender seg mer mot dem som stort sett hører på all type musikk, både på klassisk, pop, rock, ser en del på film (gjerne i et flerkanalssystem uten sub!), og som av og til har behov for å avspille cd-plater fra de glade 80-årene (!) med heller tvilsom kvalitet.

Konklusjon:

For de som tidligere har kritisert Lyric-serien for å ha for mye fokus på bass i forhold til mellomtone og diskant, bør den nye mk2 versjonen være svært interessant. Nå er fokuset nemlig flyttet noe oppover i frekvensområdet. Fremdeles med en solid grunntone og «kropp», en varm gjengivelse (takk og lov), men nå med ytterligere informasjon og definisjon i mellomtone-bass-området, som gjør overgangen til diskanten om mulig, enda mer «sømløs». Her får du virkelig en «allrounder» som med letthet kan brukes til nesten alle typer musikk.

Men neste gang, Roar Moen, håper jeg at du kan tilby en «special edition»-utgave av 402. Hva om du byttet ut de tynne ringledningene i internkablingen med for eksempel lederne i Kimber 4TC? Eller hva med å tilby dine glimrende nye Heildiskanter til Lyric-serien?

Fremtiden vil vise om sistnevnte forblir ønsketenkning eller realitet. Den nye Patos Lyric 402mk2 blir i hvert fall stående i finstua inntil videre. Så få vi se om det etter hvert dukker opp høyttalere som kan ta de mange positive egenskapene til 402 noen hakk videre. Men jeg er redd det kan bli dyrt, fryktelig dyrt……..….


Situasjonsrapport fra Sørlandet ultimo august 2005.

Dersom du har synspunkter eller spørsmål til denne «first opinion» på Lyric 402mk2, skal jeg forsøke å besvare dem så godt det lar seg gjøre på Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. (men vær tålmodig, jeg er på jobb).

I testperioden har det ikke vært mulig å skaffe mye annen elektronikk enn det jeg umiddelbart har hatt i nærheten hos faste lyttepunkter. Det har bestått av: Meridian 568.2 surroundprosessor, 558.2/557 effektforsterker, DP-1b med DP C1b forforsterker, modifisert Denon DVD-3800 (XO3-clock, ny strømforsyning, demping), Denon A1XV, Primare D.30.2, Sony CDP-XB-930 (Modifisert), kabler; The One studiokabler fra Tara Labs, Tara Master Gen.2, Kimber Monoxle X og 8 TC, Silk mk2, T+A Speaker Eight, Black Magic Revelation med bullet-plugs, diverse tweaks av treklosser, Soundcare Superspikes og strømkabler og nettfiltre signert Jørgen Berle Christiansen.

Lest 8859 ganger

Beslektede artikler

Mer i denne kategorien « Patos Lyric 402 Polk Audio LSi9 »

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen